Dere som mistet venner under/etter graviditet

[AnonymBruker]

..prøvde dere å konfrontere vennene deres eller lot dere det bare gå, og fant dere nye? Vil gjerne høre erfaringer.

Etter nok en avtale som har gått i vasken så kjenner jeg at jeg blir litt provosert og det begynner å bli fristende å konfrontere vennene mine. Men er så usikker på om det er verdt det. 

Kanskje relevante opplysninger: Jeg er den eneste i gjengen med barn. Vi nærmes oss tredve alle sammen. Alle er høyt utdannede osv. Det startet allerede i graviditeten, de "glemte" å invitere meg gang på gang. Etter fødsel er det kun 2 av mine venninner som har møtt barnet (som forøvrig ble født for 1,5 år siden), en gang hver. Jeg føler at de har glemt/dumpa meg. Når jeg møter de på gata så er det sånn "åå, jeg kommer på besøk en dag, det er altfor lenge siden"-tone, også hører jeg aldri noe.

Jeg har selvfølgelig bedt de med på ting også, ofte. Kino, ta en øl osv. Ba også inn på nyttårsmiddag, men ingen kunne. Fant ut utpå kvelden at alle feiret sammen et annet sted. Det begynner å bli flaut å gjøre det når jeg bare blir avvist, og det går på selvtilliten løs.

Lurer sånn på hva som plutselig er galt med meg, jeg har jo ikke forandret meg noe særlig. Jeg snakker aldri om barnet med mindre de spør, jeg klager ikke (for jeg har ikke noe å klage på). Begynner jo å lure på om de egentlig aldri har likt meg, og at de nå endelig har fått en "unnskyldning" til å droppe meg.

Anonymkode: 53a06...e7d

[AnonymBruker]

Hvorfor har du ikke bare spurt dem hva som er forandret? Tørr du ikke det? 

Anonymkode: 56c25...544

[AnonymBruker]

Det er vel en av vennene dine som er nærere enn de andre, som du kan snakke med?

Ellers ville jeg gått inn for å få meg nye venner. Det er en grunn til at mange kvinner blir gravide på samme ting, for å ha noen å 'dele' graviditet og småbarnsfasen med. 

Anonymkode: 87033...b61

[AnonymBruker]

Jeg har vært den venninnen som ble borte, og flere av venninnene mine syns det var rart at vi så hverandre så sjelden, men faktum er at det er de like mye skyld i selv (jeg har forøvrig sagt det til dem, og de er enig). Det er nemlig sånn at ingen syns de snakker mye om graviditet og barn, faktum er at alle gravide snakker om graviditeten og alle med barn snakker om barna. Tror ikke de legger merke til det en gang, men det snikes inn i hver eneste setning. Det er tildels naturlig, men det blir mye i det lange løp. Så er det sånn at de omgås bare andre med barn, og da er vi uten barn naturlig ekskludert. Det er ingen vits i å spørre om mine venninner med barn skal være med oss uten barn på kafe, tur, shopping, utstilling e.l. en lørdag formiddag, for da skal de på lekeplassen sammen med de andre med barn. Evt så skal de ha playdates hjemme, eller bare være med familien. Hvis vi prøver å foreslå noe 17.mai, 1.mai eller andre fridager, så skal de være med andre med barn. Picknic på en søndag kan ikke foregå sammen med oss uten barn, det må være andre med barn. And the list goes on. Så er det jo varierende hva høygravide damer har lyst å være med på, så nei jeg inviterer ikke mine gravide venninner med på pub til pub tur, vintog eller ting som foregår seint når jeg vet de nesten ikke er våken etter kl 21. Jeg har ikke sett alle mine venninners barn heller, de har sendt snaps, lagt ut fb statuser o.l. om hvor jævlig de har det, hvor grusom småbarnstiden er, hvor pyton det er med besøk o.l. og da gidder jeg ikke. Noen har sagt at jeg bare må komme, men helst på dagtid og da er jeg på jobb... (helgen skal tilbringes med familien og andre med barn, så da passer det ikke) Så når vi uten barn ikke kan inkluderes på noe som skal foregå med barn, så er det gjerne litt mye forlangt at det alltid skal gå andre veien. Jeg må helt ærlig si at det frister mer med nyttårsfest uten barn når jeg ikke har barn selv, så har faktisk god forståelse for den. Syns det er litt rart at du ikke har det. Men det eneste du kan gjøre er å enten spørre venninnene dine eller finne det nye venner.

Anonymkode: 397f4...49b

[AnonymBruker]

Føler på det samme! Vi er fire vennepar. Vi har alle skolebarn og er ferdige med barn. Så fikk vi en baby, en attpåklatt. Etter det er jeg aldri invitert på ting med jentene, og han aldri med mennene, de inviterer oss aldri på noe. Heller ikke med barna, selv om de alle kjenner hverandre og leker bra sammen.  De drar på weekedturer, emd og uten barn. Kino, konserter, spa, jaktturer, middager hos hverandre, grilling i skogen osv.. Vi snakker ikke mye om baby (selv ikke uten vilje, og vi kan være med på ting)

Vi har invitert de på masse, men de kommer aldri, alltid dumme unnskyldninger, eller at de lar vær å svare!

Er drittlei, og vi har begynt å finne nye venner. Syns det er så sårende og jeg er nok litt bitter, for orker ikke være den som tar første steget og glemmer hvordan de har behandlet oss. Som luft og ingenting.

Så mitt tips er å finne nye venner med barn.

Anonymkode: f88b2...e0a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært den venninnen som ble borte, og flere av venninnene mine syns det var rart at vi så hverandre så sjelden, men faktum er at det er de like mye skyld i selv (jeg har forøvrig sagt det til dem, og de er enig). Det er nemlig sånn at ingen syns de snakker mye om graviditet og barn, faktum er at alle gravide snakker om graviditeten og alle med barn snakker om barna. Tror ikke de legger merke til det en gang, men det snikes inn i hver eneste setning. Det er tildels naturlig, men det blir mye i det lange løp. Så er det sånn at de omgås bare andre med barn, og da er vi uten barn naturlig ekskludert. Det er ingen vits i å spørre om mine venninner med barn skal være med oss uten barn på kafe, tur, shopping, utstilling e.l. en lørdag formiddag, for da skal de på lekeplassen sammen med de andre med barn. Evt så skal de ha playdates hjemme, eller bare være med familien. Hvis vi prøver å foreslå noe 17.mai, 1.mai eller andre fridager, så skal de være med andre med barn. Picknic på en søndag kan ikke foregå sammen med oss uten barn, det må være andre med barn. And the list goes on. Så er det jo varierende hva høygravide damer har lyst å være med på, så nei jeg inviterer ikke mine gravide venninner med på pub til pub tur, vintog eller ting som foregår seint når jeg vet de nesten ikke er våken etter kl 21. Jeg har ikke sett alle mine venninners barn heller, de har sendt snaps, lagt ut fb statuser o.l. om hvor jævlig de har det, hvor grusom småbarnstiden er, hvor pyton det er med besøk o.l. og da gidder jeg ikke. Noen har sagt at jeg bare må komme, men helst på dagtid og da er jeg på jobb... (helgen skal tilbringes med familien og andre med barn, så da passer det ikke) Så når vi uten barn ikke kan inkluderes på noe som skal foregå med barn, så er det gjerne litt mye forlangt at det alltid skal gå andre veien. Jeg må helt ærlig si at det frister mer med nyttårsfest uten barn når jeg ikke har barn selv, så har faktisk god forståelse for den. Syns det er litt rart at du ikke har det. Men det eneste du kan gjøre er å enten spørre venninnene dine eller finne det nye venner.

Anonymkode: 397f4...49b

Haha det var da voldsomt til generalisering  Har flere venninner som er gravide/har barn som ikke snakker om dette hele tiden, tvert om synes de det er deilig å kunne snakke om noe annet! Fikk selv dekt behovet for babyprat i barselgruppa, da jeg så venninner ville jeg prate om andre ting gitt. Kanskje man heller skal innse at alle er forskjellige, også gravide og mammaer ;-) 

I min omgangskrets møtes man både med barn, uten barn, lørdagskveld som 17 mai. Salig blanding, og ingen har mistet kontakten med hverandre. 

TS, høres ut som noen dårlige venninner du har, særlig når du tar så mye initiativ selv også. Ville latt det ligge og forsøkt å finne noen nye venninner, disse virker ikke å være verdt det engang. 

Anonymkode: 5aceb...0eb

[AnonymBruker]

Har mange venner med barn,og når man er med de med barna tar man selvsagt hensyn til de, men mine venninner har klart å holde en samtale med meg/venner, men jeg ble kjent med en jente (alenemor),som klaget over at ingen ville være sammen med henne når hun hadde ungen sin og etter en stund skjønte jeg godt hvorfor, når vi møtes satt hun bokstavelig talt kun å snakket med datteren sin, når jeg prøvde å lage samtale fikk jeg ett et ord svar og rett tilbake til datteren, det var lite hyggelig og etter ett par ganger da jeg innså at dette var noen hun gjorde hele tiden og uansett hvor mange vi var at jeg bestemte meg for å kun være sammen med henne uten datteren sin, jeg skjønner ikke hvorfor jeg/vi ble invitert på ting hvis vi skal kun være tilskuere.

Anonymkode: 5bf94...12f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har mange venner med barn,og når man er med de med barna tar man selvsagt hensyn til de, men mine venninner har klart å holde en samtale med meg/venner, men jeg ble kjent med en jente (alenemor),som klaget over at ingen ville være sammen med henne når hun hadde ungen sin og etter en stund skjønte jeg godt hvorfor, når vi møtes satt hun bokstavelig talt kun å snakket med datteren sin, når jeg prøvde å lage samtale fikk jeg ett et ord svar og rett tilbake til datteren, det var lite hyggelig og etter ett par ganger da jeg innså at dette var noen hun gjorde hele tiden og uansett hvor mange vi var at jeg bestemte meg for å kun være sammen med henne uten datteren sin, jeg skjønner ikke hvorfor jeg/vi ble invitert på ting hvis vi skal kun være tilskuere.

Anonymkode: 5bf94...12f

"tillegg til å inkludere barna når det passer/de sitter ved oss (og det gjør selvsagt vi å)

Anonymkode: 5bf94...12f

[EvaLena]

Sånne venninner kan du droppe lett, TS.

Jeg hadde selv ei venninne som vsr sånn, enda vi har jevngamle barn. Nå er det sikkert 2 år siden jeg møtte hun på butikken sist og hun var jo sååååååå glad for å se meg igjen. Skulle komme en tur innom en av de nærmeste dagene på vei hjem fra jobb, hun kjøret rett forbi huset der jeg bor. Hun er på jobb ennå, for het har hun iallefall ikke vært. Ikke gidder jeg å be henne lenger heller. Hun får leve sitt eget liv, men skal faen ikke klage på at hun ikke har så mange venner til meg igjen. 

[AnonymBruker]

Tror man må se litt på sin egen oppførsel å.

 Jeg hadde en kollega som på den tiden ikke hadde ungene boende hos henne, hun kontaktet meg en stund etter vi hadde jobbet sammen, da bodde barna hos henne og da hun gjorde hun det klart og tydelig at hun KUN ville gjøre noe isammen når hun hadde ungene, gjør meg ingenting å finne på noe med henne og ungene en gang i blandt,men også til tider bare oss2/med venner-alså en mellom ting

 

Jeg ende meg å ikke finne på noe med henne,siden hun var så bastant på at vi ikke kunne finne på noe med uten barna og tillegg en jeg ikke så kjente så god,men kun fra jobb/jobbpils, hun var all del en veldig hyggelig jente.

Anonymkode: 5bf94...12f

[AnonymBruker]

For noen egoistiske venninner du har! 

Selv har jeg vært ufrivillig barnløs i mange år, og flere venninner fikk barn etter barn og selv om det var sårt, har jeg aldri viket fra mine venninners side etter at de fikk barn. Jeg har ikke engang tenkt tanken. 

Jeg har blitt med på jordmortimer, legetimer og uttallige barnevaktstunder slik at mor og far fikk en stund for seg selv. Jeg tror du rett og slett har vært uheldig med disse og syns ikke de er verdt mere tid på å prøve å få kontakt med dem. Du skriver at du er første som fikk barn og de ennå ikke har fått barn. 

Jeg mistenker at de kommer til å gjenoppta kontakten når en av de blir gravide. Da håper jeg at du har kommet deg videre  

Anonymkode: 1e038...998

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For noen egoistiske venninner du har! 

Selv har jeg vært ufrivillig barnløs i mange år, og flere venninner fikk barn etter barn og selv om det var sårt, har jeg aldri viket fra mine venninners side etter at de fikk barn. Jeg har ikke engang tenkt tanken. 

Jeg har blitt med på jordmortimer, legetimer og uttallige barnevaktstunder slik at mor og far fikk en stund for seg selv. Jeg tror du rett og slett har vært uheldig med disse og syns ikke de er verdt mere tid på å prøve å få kontakt med dem. Du skriver at du er første som fikk barn og de ennå ikke har fått barn. 

Jeg mistenker at de kommer til å gjenoppta kontakten når en av de blir gravide. Da håper jeg at du har kommet deg videre  

Anonymkode: 1e038...998

Uheldig med alle?

Anonymkode: 5bf94...12f

[AnonymBruker]

Hvorfor skal de feire nyttårsaften med deg og dine barn når de selv ikke har barn eller interesserer seg for det? Hvorfor mener du at de skal involvere seg i barna dine sitt liv? 

Det høres nok ut som verden sirkulerer mer rundt barna dine enn det du gir uttrykk for. At du heller ikke har forandret deg noe særlig er nok reinspikket løgn. Det er sjelden at jeg har møtt en person som ikke har endret seg vesentlig etter å ha fått barn. Disse vil antakeligvis si nøyaktig det samme som deg, at de jo ikke har endret seg nevneverdig. 

 

 

Anonymkode: f1c32...b68

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

..prøvde dere å konfrontere vennene deres eller lot dere det bare gå, og fant dere nye? Vil gjerne høre erfaringer.

Etter nok en avtale som har gått i vasken så kjenner jeg at jeg blir litt provosert og det begynner å bli fristende å konfrontere vennene mine. Men er så usikker på om det er verdt det. 

Kanskje relevante opplysninger: Jeg er den eneste i gjengen med barn. Vi nærmes oss tredve alle sammen. Alle er høyt utdannede osv. Det startet allerede i graviditeten, de "glemte" å invitere meg gang på gang. Etter fødsel er det kun 2 av mine venninner som har møtt barnet (som forøvrig ble født for 1,5 år siden), en gang hver. Jeg føler at de har glemt/dumpa meg. Når jeg møter de på gata så er det sånn "åå, jeg kommer på besøk en dag, det er altfor lenge siden"-tone, også hører jeg aldri noe.

Jeg har selvfølgelig bedt de med på ting også, ofte. Kino, ta en øl osv. Ba også inn på nyttårsmiddag, men ingen kunne. Fant ut utpå kvelden at alle feiret sammen et annet sted. Det begynner å bli flaut å gjøre det når jeg bare blir avvist, og det går på selvtilliten løs.

Lurer sånn på hva som plutselig er galt med meg, jeg har jo ikke forandret meg noe særlig. Jeg snakker aldri om barnet med mindre de spør, jeg klager ikke (for jeg har ikke noe å klage på). Begynner jo å lure på om de egentlig aldri har likt meg, og at de nå endelig har fått en "unnskyldning" til å droppe meg.

Anonymkode: 53a06...e7d

Tror det er her skoen trykker. Når du er rundt 30 så kommer de andre snikende nå snart, og da blir det sikkert bedre. 

Anonymkode: 40b91...a9d

[AnonymBruker]

Hvis de er så unnvikende og avvisende som du skriver her, virker det nesten ikke som de er venner i det hele tatt. 

Du taper lite på å konfrontere dem, så det synes jeg du skal gjøre på en høflig men bestemt måte. 

Jeg hører ofte om vennegjenger som blir splittet i fasen der noen får barn og andre ikke, men da handler historien gjerne om vennegjenger der mange småbarnsmødre har fått for seg at de venninnene som ikke har barn ikke passer inn i opplegget og derfor ikke blir bedt til sammenkomster. 

Anonymkode: e32c3...564

[Pøbelkråka]

Jeg har vært alene siden før fødsel og mistet i tillegg alle vennene jeg hadde da jeg gikk gravid. 

 

Det er ensomt og være alene med ett barn og ikke ha venner. Hodet trenger å snakke med andre enn kun noen som bare babbler tilbake.. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner bare en person i min omgangskrets som har fått barn (relativt ung), og selv om jeg personlig ikke var veldig nær venn med henne, så virker det som hun ikke har så mange venner fra vår omgangskrets igjen. Kanskje en eller to. Hovedgrunnen er at hun (naturligvis) er totalt oppslukt i barna sine. Hun slettet alle de gamle bildene sine på Instagram og bokstavelig talt hvert eneste bilde hun legger ut på instagram og facebook nå er bilder av barna hennes med captionen "sååå nydelig lille godgutten min!" og "ååå se så liten han var før!! #tb". På snapchat poster hun 10 filmer om dagen av ungene hennes som gjør helt trivielle ting og hun i bakgrunnen som roper "woooow såååååå flink gutten min!" i den lyseste babystemmen jeg noen gang har hørt. Uansett hvilke arrangementer hun blir invitert på, fest, lunsj, resturantbesøk, bursdag, så møter hun aldri opp. Jeg har nå slettet henne på instagram og snapchat fordi jeg er lei av den endeløse eksponeringen av ungene hennes. Hun var aldri en nær venn av meg, så jeg bryr meg ikke så veldig, men kanskje noen av de som var bedre venn med henne synes det er litt trist. 

Anonymkode: 233e5...f9c

[allice]

Alle venninnene mine forlot under graviditeten. Når ungen var 2 år fant jeg ut at det ikke var vits i å invitere dem over noe mer. De dukket jo uansett aldri opp, og jeg ble like skuffa hver gang. 

jeg snakket aldri om graviditeten eller ungen min uten at noen andre tok temaet opp først, så det kan ikke ha vært det som irriterte dem.

Det rare, er at de 2 kompisene jeg hadde før jeg ble gravid, ble bare bedre venner og stilte opp, og var venn med meg akkurat som de hadde vært før graviditeten. Ingen ting endret seg der...

[Tanuki]

Jeg kjenner meg litt igjen TS, bortsett fra at de 2vennene jeg føler jeg har mistet var litt spesielle i utgangspunktet. Jeg hadde mange venner før og etter jeg ble gravid, jeg føler at jeg stort sett har holdt kontakten med de fleste. Jeg er 100 % sikker på at jeg til tider snakket for mye om baby, men selvom jeg gjorde det så var mine venner forståelsesfulle og tok mye hensyn. Jeg studerte i utlandet, og mitt inntrykk er at venninner og venner stort sett ikke hadde noe i mot at baby var med på mye. Jeg får ofte inntrykk av å lese på KG, at nordmenn syns det bare er mas og bryderi med andres barn og ikke gidder å ta mye hensyn, helt til dem selv får barn, DA skal plutselig alle andre være super interesserte og ta masse hensyn.