Venninne med incest-bakgrunn

[AnonymBruker]

Jeg har selv en venninne som har opplevd det. Hun oppfører seg ikke som du sier. Hun oppfatter gjerne ting litt annerledes enn meg når det kommer til hva folk sier og gjør. Har litt spesielle forhold og vært mye rundt. Men det er normalt for andre som ikke har opplevd det også. Hun er preget av hva som har skjedd og vi har snakket masse. Jeg hjalp henne ut av helvete, og det har selvsagt vært veldig tøft for henne. Med rettssaker og alt. Men tror det er like stor forskjell på mennesker som har opplevd dette og andre som ikke har gjort det. 

Anonymkode: fbc59...098

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis hun ikke holder på å bearbeide ville jeg ikke latt henne bruke overgrepshistorien som en unnskyldning til å behandle deg dårlig. Det kan være en forklaring, men ikke en unnskyldning. Ja, det kan forklare hvorfor hun reagerer som hun gjør, men hun er voksen nå, og nå er det hennes ansvar å  ta tak, og skaffe seg hjelp så hennes adferd ikke skader andre.

Hun mener at hun har fått den behandlingen som trengs, selv om det virker som det ikke er tilfellet. Hun vil heller ikke ta imot noen råd, når hun tar opp ting om problemer og familie. Kanskje det er bare hennes personlighet, eller at alvorlighetsgraden er svært stor. 

Anonymkode: 9cd55...0af

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun mener at hun har fått den behandlingen som trengs, selv om det virker som det ikke er tilfellet. Hun vil heller ikke ta imot noen råd, når hun tar opp ting om problemer og familie. Kanskje det er bare hennes personlighet, eller at alvorlighetsgraden er svært stor. 

Anonymkode: 9cd55...0af

Hvis hun selv mener hun har fått den behandlingen som trengs, så hadde jeg forventet det samme av henne som jeg forventer av alle andre. Hvis hun ikke maktet å oppføre seg på en måte som ikke slet meg ut, hadde jeg kuttet utt, eller minnimert, kontakten. Livet er for kort til å kastes bort på relasjoner som sliter en ut. Man får ikke blankofullmakt til å oppføre seg dårlig selv om man har hatt en vanskelig barndom.  

Anonymkode: c6039...1ad

[AnonymBruker]

Som offer for dette selv, så håndterer hvert enkelt offer dette individuelt. Dette er noe som ALDRI forsvinner. Det er stuck i hodet og tankene konstant. Ja, man kan jobbe med det og finne løsninger som gjør at hverdagen er nogenlunde normal, men det vil samtidig alltid være en del av oss. Ja, du kan prate med venninnen din, men tenk på tonefallet når du gjør det. Vær ydmyk og si at du setter pris på vennskapet, men at det kan bli litt slitsomt til tider med humørendringene hennes. Venninnene mine har alltid vært tolerante med meg og jeg har tålt at de har irettesatt meg. Men det er meg. Jeg lever ganske normalt, har få plager da jeg alltid har vært fast bestemt på at jeg ikke vil la det påvirke livet mitt. Det påvirker så klart på noen områder, feks at jeg er overbeskyttende for nieser og nevøer og egne barn. Men jeg fungerer ganske normalt. Har fått hjelp. Kanskje hun ikke har fått riktig hjelp?

Anonymkode: d0079...c45

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som offer for dette selv, så håndterer hvert enkelt offer dette individuelt. Dette er noe som ALDRI forsvinner. Det er stuck i hodet og tankene konstant. Ja, man kan jobbe med det og finne løsninger som gjør at hverdagen er nogenlunde normal, men det vil samtidig alltid være en del av oss. Ja, du kan prate med venninnen din, men tenk på tonefallet når du gjør det. Vær ydmyk og si at du setter pris på vennskapet, men at det kan bli litt slitsomt til tider med humørendringene hennes. Venninnene mine har alltid vært tolerante med meg og jeg har tålt at de har irettesatt meg. Men det er meg. Jeg lever ganske normalt, har få plager da jeg alltid har vært fast bestemt på at jeg ikke vil la det påvirke livet mitt. Det påvirker så klart på noen områder, feks at jeg er overbeskyttende for nieser og nevøer og egne barn. Men jeg fungerer ganske normalt. Har fått hjelp. Kanskje hun ikke har fått riktig hjelp?

Anonymkode: d0079...c45

Som du selv sier så er dette noe hver enkelt håndterer individuelt. Jeg var selv utsatt for overgrep som barn, men jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen din av at det aldri forsvinner. For meg er det ikke lenger konstant i hodet og tankene. Jeg tenker på det nå, fordi jeg leser og svarer i denne tråden, men ellers kan jeg ikke huske sist jeg tenkte på det. Det har tatt mye jobbing, men per i dag er dette for meg et nøytralt minne. Det er noe som skjedde med meg, som har påvirket meg mye, som jeg har jobbet beinhardt for å lege bak meg. Per i dag opplever jeg ikke at oergrepene i seg selv preger meg på noen måte.

Jeg vet at det er mange som opplever at det aldri egentlig er over, og at dette følger dem hele livet. Jeg mener på ingen måte å si at det ikke er tilfelle for mange, men det er ikke tilfelle for alle. Derfor tror jeg det er viktig at det ikke kommuniseres som den hele og fulle sannhet, fordi jeg tror det kan ta fra folk motet til å søke hjelp. Hva er vitsen med å søke hjelp når det er en "opplest og vedtatt sannhet" at det ikke kan bli bra likevel? For min del førte den "sannheten" til at jeg utsatte å be om hjelp til jeg var kommet til et punkt der jeg knakk helt sammen.

Anonymkode: c6039...1ad

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som du selv sier så er dette noe hver enkelt håndterer individuelt. Jeg var selv utsatt for overgrep som barn, men jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen din av at det aldri forsvinner. For meg er det ikke lenger konstant i hodet og tankene. Jeg tenker på det nå, fordi jeg leser og svarer i denne tråden, men ellers kan jeg ikke huske sist jeg tenkte på det. Det har tatt mye jobbing, men per i dag er dette for meg et nøytralt minne. Det er noe som skjedde med meg, som har påvirket meg mye, som jeg har jobbet beinhardt for å lege bak meg. Per i dag opplever jeg ikke at oergrepene i seg selv preger meg på noen måte.

Jeg vet at det er mange som opplever at det aldri egentlig er over, og at dette følger dem hele livet. Jeg mener på ingen måte å si at det ikke er tilfelle for mange, men det er ikke tilfelle for alle. Derfor tror jeg det er viktig at det ikke kommuniseres som den hele og fulle sannhet, fordi jeg tror det kan ta fra folk motet til å søke hjelp. Hva er vitsen med å søke hjelp når det er en "opplest og vedtatt sannhet" at det ikke kan bli bra likevel? For min del førte den "sannheten" til at jeg utsatte å be om hjelp til jeg var kommet til et punkt der jeg knakk helt sammen.

Anonymkode: c6039...1ad

Det står strengt talt ikke at det ikke kan bli bra. Men hvis en sånn ting forsvinner aldri. At man ikke tenker på det 24/7 etter mye bearbeiding betyr ikke at det ikke forsvinner. Det er også forskjellige grader av overgrep. Kanskje ditt ikke varte så lenge eller var alt for alvorlig, så du har lettere bearbeidet det til å få minnet mer fjernt. For min del var det ganske alvorlig og over mange år. Selv om jeg lever et veldig normalt liv, og ingen kunne trodd at noe slikt hadde skjedd meg basert på den jeg er idag, betyr ikke det at noe sånt forsvinner helt. Jeg tenker ikke ofte på det, men det er der. Det er der i form av plutselig sinne over noe som kan ha skjedd, tårene som renner med en gang noe urettferdig skjer, angstanfall pga stress.... Jeg tenker sjeldent på det, men det ligger i kroppen min for det!

Anonymkode: d0079...c45

[AnonymBruker]

På 9.4.2017 den 22.20, AnonymBruker skrev:

Det står strengt talt ikke at det ikke kan bli bra. Men hvis en sånn ting forsvinner aldri. At man ikke tenker på det 24/7 etter mye bearbeiding betyr ikke at det ikke forsvinner. Det er også forskjellige grader av overgrep. Kanskje ditt ikke varte så lenge eller var alt for alvorlig, så du har lettere bearbeidet det til å få minnet mer fjernt. For min del var det ganske alvorlig og over mange år. Selv om jeg lever et veldig normalt liv, og ingen kunne trodd at noe slikt hadde skjedd meg basert på den jeg er idag, betyr ikke det at noe sånt forsvinner helt. Jeg tenker ikke ofte på det, men det er der. Det er der i form av plutselig sinne over noe som kan ha skjedd, tårene som renner med en gang noe urettferdig skjer, angstanfall pga stress.... Jeg tenker sjeldent på det, men det ligger i kroppen min for det!

Anonymkode: d0079...c45

Nå motsier du deg selv. I innlegget jeg siterte først skriver " Dette er noe som ALDRI forsvinner. Det er stuck i hodet og tankene konstant. Ja, man kan jobbe med det og finne løsninger som gjør at hverdagen er nogenlunde normal, men det vil samtidig alltid være en del av oss." I dette innlegget skriver du "Jeg tenker ikke ofte på det, men det er der". Du kan ikke ha noe i hodet og tankene konstant, samtidig som du ikke tenker på det ofte.

Når du understreker at det aldri forsvinner ved å skrive aldri med store bokstaver, og forteller at det er i hodet og tankene konstant, tolker jeg det som at du mener det ikke kan bli bra. Når du så fortsetter med å fortelle at  " Ja, man kan jobbe med det og finne løsninger som gjør at hverdagen er nogenlunde normal, men det vil samtidig alltid være en del av oss", opplever jeg det som du understreker dette poenget. Ved å bruke "oss" og ikke "meg" i slutten av setningen har du samtidig generalisert dette til gruppen "vi som har vært utsatt for incest".

Jeg forstår at dette er din virkelighet, og jeg påstår ikke at det kan bli bra for alle. Men for noen kan det det. For meg er det blitt bra nå. Det påvirker meg ikke lenger. Jeg kan huske hvordan det var å plutselig bli sint, få angstanfall, flashbacks osv, men det skjer meg ikke lenger. Det har ikke skjedd på mange år. Jeg beklager hvis komentaren min har såret deg på noen måte, det er overhodet ikke hennsikten. Jeg vet at det er vanskelig, og jeg vet at mange selv med god hjelpog mye jobb aldri klarer å legge det lengre bak seg enn det du beskriver. Jeg mener på ingen måte å si at det ikke er bra nok. Det hørses ut som du lever et godt liv til tross forplagene du har, og det er jo det som er det viktigste. Grunnen til at jeg likevel går inn og kommenterer er at da jeg vurderte om jeg skulle søke hjelp så brukte jeg mye tid på å lese om andres erfaringer. Mye av det jeg fant var beskrivelser av at det aldri kom til å bli bra, at det aldri kom til å forsvinne og at man måtte lære seg å leve med ettervirkningene. Dette ble toppet av presseoppslag ala "Hele livet ødelagt". For meg førte dette til at jeg utsatte å søke hjelp. Jeg så ikke noe poeng i å skulle prøve å fikse noe som ikke kunne fikses. Gjennom egen bearbeidelsesprosess har jeg møtt mange andre i same situasjon, og det er ikke få ganger folk har sagt at de kjenner seg igjen når jeg forteller om at dette har gjort at man har utsatt å søke hjelp.

Jeg skjønner at det ikke kan bli hundre prosent bra for alle,men jeg mener likevel at det er viktig at solskinnshistoriene om at det faktisk kan bli helt bra for noen også er der ute. Ikke for å nedvurdere de som ikke kommer så langt, men for å sette mot i de som enda ikke har begynt å ta tak i ting. 

Jeg er i utgangspunktet ikke noe fan av å veie smerte mot smerte, men siden du spekulerer i det så kan jeg fortelle deg at min overgrepshistorie går over to perioder, med to ulike overgripere. Den første perioden varte litt i overkant av et år, disse overgrepene var ikke av veldig stor alvorlighetsgrad, men dette skjedde da jeg var veldig ung. Den andre perioden strak seg over tre-fire år, og dette dreide seg om forholdsvis grove overgrep, selv om jeg er klar over at det finnes de som opplever enda grovere ting.

Anonymkode: c6039...1ad