Foreldrene mine sliter pga meg

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Dere gruer dere kanskje til å komme hjem fordi dere ikke aner hvilket humør han er i? Umulig å spørre om enkle ting som hva han vil ha til middag? 

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har kollapset foran brødboksen fordi jeg ikke har energi og ork til å smøre meg en brødskive engang. Da er det godt å ha en mamma som kan hjelpe til å smøre den brødskiva og tro meg, vi setter så uendelig pris på det!!! Jeg klemmer mammaen min og sier glad i deg, men det sitter så langt inne å vise den følelsen. Jeg har depresjoner selv, og det suger all energi og glede ut av en. At man må komme seg ut av senga og rommet er jeg enig i. Har dere invitert han med ut på cafe? En kjøretur? Legg merke til de små tingene som når han tar seg en dusj, ler, går på skolen osv. Får han behandling? Altså ordentlig behandling? Foreldrene mine har i hvert fall sagt at når jeg har vært innlagt har det vært som om de endelig har ferie, kanskje det er noe for han.

Anonymkode: 721b3...300

Jeg ville ha ALDRI kommentert noe som helst negativ til min gutt som de kommentarer du har fått - så jeg føle for deg TS.   Her får han alle mat servert - fortsatt lager matpakken - og vi viser aldri at vi er trøtt eller lei oss foran han.  Men som sagt, det er slittsomt.   Vi kommer aldri til å gi opp på han og håper at det kommer en dag hvor han vet hvor fantastisk flott han er og at han har mye å gi, uansett om han ser ikke egen verdier.  

 

Anonymkode: c0103...040

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje blir det bedre hvis du flytter ut? Virker som om det at du føler på at du ikke får snakket ordentlig med foreldrene dine er det største problemet ditt. Dette kan bli bedre med at dere får litt mer avstand mellom dere og ikke ser hverandre daglig. De er sikkert slitne og kanskje har dere kjørt dere fast i et negativt spor. For å komme seg ut av det må noen av dere ta noen tak, og da tenker jeg at du kan starte med å ta kontakt med nav og se hva du kan få gjort med din situasjon. 

Og så er jeg enig med en lengre oppe i tråden her. Du kan ikke sammenligne dine foreldre og din beste venninne sin måte å snakke på! De har to forskjellige funksjoner..dine foreldre er foreldre, ikke en bestevenn som du skal betro alt til. Dine foreldre har ikke lyst til å vite alt ned til minste detalj om ditt liv, og du vil ikke vite alt om deres heller. Du trenger å vite at de er glade i deg, og det er de jo tydeligvis ettersom at de stiller opp på samtaler, tar seg fri fra jobb osv. Bestevenninnen din er den som du kan gå til når foreldrene dine er teite og som du er sosial med. Slutt å heng deg så veldig opp i det at dere ikke snakker bra nok sammen, og heller fokusere på noe annet.  Du er så gammel at å gå rundt å smelle med dører og kjefte på dine foreldre kan du slutte med!

Anonymkode: 722cf...e6f

Høres ut som kjipe foreldre. En viktig del av rollen til foreldre burde være å veilede de yngre gjennom tøffe tider. Ikke gi dem mat og når livet butter imot så er det plustelig "ops, klar deg selv, vi vil ikke vite om depresjonen og alle detaljene fra livet ditt"

 

Anonymkode: ab6ff...071

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ville ha ALDRI kommentert noe som helst negativ til min gutt som de kommentarer du har fått - så jeg føle for deg TS.   Her får han alle mat servert - fortsatt lager matpakken - og vi viser aldri at vi er trøtt eller lei oss foran han.  Men som sagt, det er slittsomt.   Vi kommer aldri til å gi opp på han og håper at det kommer en dag hvor han vet hvor fantastisk flott han er og at han har mye å gi, uansett om han ser ikke egen verdier.  

 

Anonymkode: c0103...040

Det trengs ikke for det vet han garantert allerede.

Anonymkode: 27ea1...bd0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det trengs ikke for det vet han garantert allerede.

Anonymkode: 27ea1...bd0

Vel, da må han bare tåle det da.  Kan ikke gjøre noe mer på våres side, evt er det bare han som kan jobbe med seg selv mens vi prøve å få den hjelpen han trenger.  

Anonymkode: c0103...040

[AnonymBruker]

Synes en del av svarene var ganske drøye i tonen. Ser poenget i at man også har ansvar for egen situasjon, men man skulle tro det var mulig å formulere det på en mer empatisk måte... 

Vill anbefale deg å stå på og fortsette å søke hjelp. Som noen har nevnt, bemannet bolig kan være et alternativ dersom du har et omfattende behov for hjelp. Hva sier psykologen din? Kanskje h*n kan skrive en uttalelse til NAV dersom dere blir enige om f.eks bemannet bolig? Mye enklere å få hjelp fra NAV dersom man har fyldige erklæringer fra behandler...

Sånn som det er nå virker det som at situasjonen sliter på både deg og foreldrene dine. En god psykolog ser dette, i alle fall hvis du er helt ærlig, og vil hjelpe deg med å finne en løsning.

Anonymkode: bb8ff...a01

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, da må han bare tåle det da.  Kan ikke gjøre noe mer på våres side, evt er det bare han som kan jobbe med seg selv mens vi prøve å få den hjelpen han trenger.  

Anonymkode: c0103...040

Det var ikke vondt ment altså.  Man blir utrolig sensitiv for andres sinnstemning så derfor vet han nok når dere er sliten og lei. 

 

 

 

Anonymkode: 27ea1...bd0

[AnonymBruker]

Du virker helt ærlig ts, som en av de som virkelig trenger å få beskjed om å ta seg sammen og ta ansvar for eget liv. Ekstremt selvmedlidende, stakkarslig og uten evne til å ville endre egen oppførsel. Bare skylde på andre. 

Anonymkode: dcb15...7c1

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du virker helt ærlig ts, som en av de som virkelig trenger å få beskjed om å ta seg sammen og ta ansvar for eget liv. Ekstremt selvmedlidende, stakkarslig og uten evne til å ville endre egen oppførsel. Bare skylde på andre. 

Anonymkode: dcb15...7c1

Helt riktig.

Anonymkode: 721b3...300

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som sliter psykisk og det tærer på meg også. Jeg står på sidelinjen og ser at barnet sliter med ting som bare er bagateller i forskjellen til de "store" problemene som kommer ellers i livet.

Barnet bor hjemme hos meg og selv omvi snakker sammen om problemene så går det så opp og ned. Vi kan bli enige om at det som akkurat nå er problemet ikke er noe alvorlig og humøret stiger for en ukes tid. Så kommer problemet tilbake igjen, med depresjon og angst.

Jeg blir sliten og deprimert pga dette, men jeg vil heller snakke med barnet hver dag enn at barnet lukker seg inne med problemene selv. 

Jeg trur foreldrene dine er slitne og maktesløse, men jeg er helt sikker på at de er der for deg. Du må få mer tro på deg selv. Det kommer mye større problemer senere i livet som økonomi, partner, jobb og barn.

Jeg har tro på deg TS 😊

Anonymkode: a4b71...fdb

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barnslig? Det er jo sannheten. Som jeg har skrevet, så har vi til og med vært i behandling sammen og vi klarer fortsatt ikke å snakke sammen. De er faktisk helt enig i at vi ikke klarer å snakke, men vi klarer ikke å løse det. 

Anonymkode: 721b3...300

Det er nok helt normalt i de mange norske hjem at kommunikasjon mellom voksne barn og foreldre er skakk-kjørt eller manglene. Det er en del av den biologiske prosess, og derfor flytter de folk hjemmefra. Det er ikke lett når man sliter psykisk i tillegg, men slik er livet. Jeg har selv slitt og vært i hus med foreldre, og vet hvor fastlåst de mønstrene er. Anbefaler deg å kontakte NAV og få deg et eget sted å bo. Ting blir faktisk litt lettere når man har egen husholdning og all den space man trenger til å finne ut av seg selv og eget liv. Det betyr ikke at man automatisk blir mentalt balansert, men man får rom rundt seg til å finne ut av det selv. 

Anonymkode: 53a99...da3

[AnonymBruker]

Noen av dere her vil forhåpentligvis ha god nytte av å lese denne linken og kanskje også ta en titt på videoen som ligger der.

http://www.fn.no/Aktuelt/Kalender/Verdens-helsedag

Anonymkode: 27ea1...bd0

[bobleplast_]

Hva slags psykisk lidelse er det du har? Syns det høres merkelig ut at innleggelse ikke er et alternativ en gang, hvert fall med tanke på bosituasjonen din. 

Jeg er for øvrig 18 selv, og gikk tidligere til psykolog. Send meg gjerne en melding hvis det er noe.

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 18 år og bor hjemme fordi jeg rett og slett ikke har råd til å flytte ut. Jeg er alvorlig psykisk syk og jeg og foreldrenen mine går hverandre på nervene. I en periode hvor jeg hadde det bedre fortalte de om konstant redsel, skulking av jobben osv for å passe på meg.

Enn så mange ganger vi har vært hos psykologen min sammen og i behandling sammen så klarer vi ikke å snakke sammen. Jeg klarer ikke å åpne meg fordi de aldri åpner seg. Jeg er livredd for å begynne å gråte fordi de aldri viser noen følelser tilbake. Jeg føler at de ikke helt forstår hvor alvorlig sykdommen min egentlig er. Jeg forstår at det er vanskelig å være pårørende, men det er enda vanskeligere å være syk. Det ender med at alle går rundt og er sure på hverandre, og jeg får x antall sinneutbrudd i uka. Alt dette kun fordi vi ikke får til å snakke sammen. Jeg merker at når jeg sover hos andre har jeg det mye bedre, og når jeg kommer hjem er stemningen lettet, men det tar ikke lang tid før vi ikke snakker sammen i det hele tatt mer.

Noen som har råd?  

Anonymkode: 721b3...300

Hei, prøv Alarmtelefonen for barn og unge eller mentalhelses hjelpetelefon☺. 

Evt kan du også skrive til ung.no. Håper du finner ut av det☺

Anonymkode: ba149...a9a

[AnonymBruker]

Har du emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ts?

Jeg har det selv, så bare lurer. Du sier det er alvorlig, så det er kanskje mer enn "bare" en depresjon. 

Det er ikke alltid slik at man kan kreve at andre skal forstå en. Men man kan prøve så godt man kan å forstå andre. Jeg sier ikke at foreldrene dine ikke har gjort feil, men det handler litt om å se at de også bare er mennesker.

jeg selv har måttet tilgi mine foreldre for mye de har gjort, og som jeg aldri har fått en unnskyldning for. Men det hjelper å tilgi. Og for å kunne tilgi så må man se ting fra litt andre perspektiver. De er ikke slemme eller har dårlige hensikter.  De gjør så godt de kan, selv om du kanskje ikke synes det er godt nok.

Du må nesten bare fokusere på deg selv og hva DU kan gjøre for å få det bedre. For du kan rett og slett ikke endre på noe annet. Uansett hvor sterkt du ønsker det. Verden er urettferdig noen ganger, og sånn er det bare. Men du kan til en viss grad velge hvordan du vil reagere på det. Jeg sier til en viss grad, for jeg vet det kan være vanskelig å styre emosjoner og reaksjoner  (spesielt dersom man sliter med det jeg har, og som kanskje du sliter med?). Men det er mulig å få mer kontroll. Legg fokuset på deg selv. Forsøk alt du kan å tenke fremover og på hva DU kan gjøre for å få det bedre med deg selv, uavhengig av andre. 

Anonymkode: e443c...c44

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du tenke deg hvordan det er å våkne til enda en grå og meningsløs hverdag?  Hvordan all din energi går til å samle krefter og mot til å stå opp av sengen, kle på deg, spise osv?  Til å gjøre vanlige dagligdagse ting som virker fullstendig meningsløse når man sliter som verst?  Man tenker stygge tanker om sine nære og kjære fordi alt dere sier og gjør blir oppfattet som mas, og sliter deretter med dårlig samvittighet fordi man tenker slike tanker. Dermed tenker man enda styggere tanker om seg selv. Hver kveld før man sovner ber man inderlig om å få slippe..bare sovne inn og unnslippe denne helvetes kampen om tilværelsen som skjer stort sett hver dag. Det er en evig jævlig runddans og man undrer ofte hvor lenge man skal måtte holde ut. 

Anonymkode: 27ea1...bd0

Det kalles "livet", og er noe vi alle går igjennom. På et eller annet tidspunkt er man rett og slett nødt til å ta seg i nakken og slutte å synes synd i seg selv.

Anonymkode: 983fe...ed8

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kalles "livet", og er noe vi alle går igjennom. På et eller annet tidspunkt er man rett og slett nødt til å ta seg i nakken og slutte å synes synd i seg selv.

Anonymkode: 983fe...ed8

Ja, de fleste kjenner seg deprimert nå og da og det er mulig å "ta seg selv i nakken" når man kjenner seg deppa.

Det er forøvrig stor forskjell på å være lett deprimert kontra psykisk syk.  "Velmenende" mennesker som deg kan fort gjøre vondt verre med fraser som du kommer med her i sitatet. 

 

 

Anonymkode: 27ea1...bd0

[Gjest]

Tråden er ryddet for personangrep.

Ann Christin, mod

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener ikke å være stygg, men det er sjelden noen som er mer egoistiske enn psykisk syke personer . De velter seg i selvmedlidenhet og gjør sitt for å trykke seg selv ned med vonde tanker. De ser sjelden noe utover seg selv og sitt. De har veldig raskt for å legge skylden over på andre og innta en offerrolle. Det er utrolig slitsomt å leve med og tett innpå. Foreldrene dine har som du sier skulket jobb fordi de er redd for deg så de bryr seg masse om deg. Du er voksen og bor hjemme. Du sliter, men mener det er på grunn av dine foreldre. Prøv å sett deg i deres sted og prøv å formidle at du forstår du er vanskelig å bo sammen med. Spør dem rett ut hva de tenker om situasjonen og hvordan det best kan løses for begge parter. Jeg har selv en i familien som er psykisk syk. Hun mener selv hun skal tas hensyn til på alle områder, tåler ikke å bli motsagt på noe som helst og klager 24/7 på seg selv og andre. Det er utrolig krevende å være rundt henne fordi hun ser det ikke selv, og nåde deg om du sier noe feil for da er helvete i gang. Det er virkelig ikke lett å være pårørende for noen som er psykisk syke og til tider vil jeg tro det faktisk er langt mer krevende enn å være syk selv. 

Anonymkode: 069c2...696

Du mener ikke å være syk, men du er rett og slett slem og utrolig generaliserende. Tror du psykisk syk er en og samme sykdom? Det er massevis av ulike diagnoser som går under psykisk syk. Jeg er selv i den kategorien og er stikk motsatt av det du mener kjennetegner psykisk psyke. Jeg setter meg selv sist av alt, tar alltid hensyn og er livredd for å tråkke noen på tærne eller si noe som kan såre. Jeg tar alltid på meg en smilende maske og det gjør meg så utrolig sliten og ennå tristere, men jeg vil ikke at andre skal tro de må ta hensyn eller gå på tærne rundt meg. 

TS,jeg vet ikke hvilke diagnose du har, og om du tenker du kan klare deg selv, men husk at også kommunen kan være til hjelp. Bolig og livsopphold har alle krav på. 

Anonymkode: 44f55...2ec

[AnonymBruker]

Du har rett på AAP og kanskje andre stønader også. Hvis du velger å flytte for deg selv så kan du også få bostøtte, ta kontakt med NAV. Hvis du er så syk at du ikke klarer deg selv i dagliglivet, og mest sannsynlig aldri, så søk om plass i kommunal bolig.

Jeg har en alvorlig psykisk lidelse - bipolar, og hadde mye av de samme problemstillingene som deg når jeg var ungdom. Det var et helvete hjemme, både pga foreldre som ikke forsto hvor syk jeg var, og pga meg selv som ble lett irritert. Jeg var til tross for dette flink på skolen, så jeg søkte meg inn på høyskole og flyttet vekk. Ble mye friskere av å ikke ha denne konflikten hengende over meg, og fikk et mye bedre forhold til foreldrene mine. Det var lettere å bare være hjemme på besøk.

Jeg gikk til en god skolepsykolog (det var et gratis tilbud gjennom høyskolen), fikk gode venner og trente mye. Den dag i dag så klarer jeg meg fint, så det er håp for alle.

Lykke til

Anonymkode: 94c1d...51f