Foreldrene mine sliter pga meg

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er best for både deg og foreldrene dine at du flytter. Hva med et helt vanlig kollektiv med folk på din alder? Hvis du går på en dps til psykolog, spør om de har en sosionom som kan hjelpe deg å se på om du har rettigheter overfor Nav. Det har du antagelig. Så kommer du deg ut hvis du har råd. Ellers kan du prøve å gjøre noe helt, helt annet som å dra på folkehøyskole ett år. Da har du tak over hodet og får nye impulser i stedet for å rotne vekk hos foreldrene dine..

Anonymkode: 43bdc...146

Begge forslagene dine hadde vært bra om ts hadde vært frisk, men å overlate ts og ansvaret med hennes sykdom til andre 18-20 åringer er ikke greit. Vet ikke om en folkehøyskole har kapasitet til å ta seg av ts heller. Ta er en person med en sykdom som gir mye ansvar og utfordringer til de rundt, derfor vil en bemannet kommunal bolig være tingen for ts. 

Anonymkode: d639a...f5f

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Begge forslagene dine hadde vært bra om ts hadde vært frisk, men å overlate ts og ansvaret med hennes sykdom til andre 18-20 åringer er ikke greit. Vet ikke om en folkehøyskole har kapasitet til å ta seg av ts heller. Ta er en person med en sykdom som gir mye ansvar og utfordringer til de rundt, derfor vil en bemannet kommunal bolig være tingen for ts. 

Anonymkode: d639a...f5f

Ts har ikke sagt spesifikt hva som feiler henne, men tenker at mistrivsel og ensomhet kan virkelig ødelegge en person som ikke har sterk psyke så tenker at jo mer normalitet hun kan få rundt seg jo bedre? Ingenting er skrevet i stein. Går det ikke kan hun jo bare flytte hjem igjen?  Familie er bare ikke alltid det beste..for mest sannsynlig vil de ikke magisk plutselig greie å kommunisere fordi en gjerne har helt fastlåste roller livet ut i familien og det kan gjøre alt mye verre..får man ikke det man trenger fra dem, får man det gjerne aldri og det er bare ingen vits å håpe på det.

Anonymkode: 43bdc...146

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for alle svar. 

Å oppføre meg har jeg prøvd, men det er faktisk ikke bare jeg som er sur og sint. Hovedproblemet er at vi ikke kommuniserer i det hele tatt. Jeg og bestevenninnen min for eksempel, vi snakker på den måten jeg skulle ønske at jeg og foreldrene mine gjør. HUN er stor nok til å si unnskyld når hun gjør noe galt, JEG klarer å si unnskyld til henne. Det er ikke noe problem å spørre om hva hun mente med det hun sa, rundt henne er jeg et helt normalt menneske fordi vi kommuniserer og det savner jeg her hjemme. 

Dette er ting jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle dem, men det føles helt seriøst ut som at jeg viser meg naken foran hele verden mens alle andre har klær på... jeg mener, det kan vel ikke være SÅ vanskelig å snakke? Hvorfor sier de ALDRI hva de tenker og føler samtidig som de forventer at jeg skal gjøre det? 

Jeg skal ta kontakt med nav så fort jeg kan!

Anonymkode: 721b3...300

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Takk for alle svar. 

Å oppføre meg har jeg prøvd, men det er faktisk ikke bare jeg som er sur og sint. Hovedproblemet er at vi ikke kommuniserer i det hele tatt. Jeg og bestevenninnen min for eksempel, vi snakker på den måten jeg skulle ønske at jeg og foreldrene mine gjør. HUN er stor nok til å si unnskyld når hun gjør noe galt, JEG klarer å si unnskyld til henne. Det er ikke noe problem å spørre om hva hun mente med det hun sa, rundt henne er jeg et helt normalt menneske fordi vi kommuniserer og det savner jeg her hjemme. 

Dette er ting jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle dem, men det føles helt seriøst ut som at jeg viser meg naken foran hele verden mens alle andre har klær på... jeg mener, det kan vel ikke være SÅ vanskelig å snakke? Hvorfor sier de ALDRI hva de tenker og føler samtidig som de forventer at jeg skal gjøre det? 

Jeg skal ta kontakt med nav så fort jeg kan!

Anonymkode: 721b3...300

Men akkurat hva sliter du med?

Anonymkode: 2fc94...4b3

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Takk for alle svar. 

Å oppføre meg har jeg prøvd, men det er faktisk ikke bare jeg som er sur og sint. Hovedproblemet er at vi ikke kommuniserer i det hele tatt. Jeg og bestevenninnen min for eksempel, vi snakker på den måten jeg skulle ønske at jeg og foreldrene mine gjør. HUN er stor nok til å si unnskyld når hun gjør noe galt, JEG klarer å si unnskyld til henne. Det er ikke noe problem å spørre om hva hun mente med det hun sa, rundt henne er jeg et helt normalt menneske fordi vi kommuniserer og det savner jeg her hjemme. 

Dette er ting jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle dem, men det føles helt seriøst ut som at jeg viser meg naken foran hele verden mens alle andre har klær på... jeg mener, det kan vel ikke være SÅ vanskelig å snakke? Hvorfor sier de ALDRI hva de tenker og føler samtidig som de forventer at jeg skal gjøre det? 

Jeg skal ta kontakt med nav så fort jeg kan!

Anonymkode: 721b3...300

De er dine foreldre, ikke din bestevenninne. Det er faktisk en betydelig forskjell i roller og har lite med kommunikasjon å gjøre. Det er barnslig å argumentere med at de også er sure og sinte, så da kan jeg også være det, eller å si at de ikke kommuniserer, så da trenger ikke jeg heller..

Ta ansvar, du velger hvordan du oppfører deg og kommuniserer med dine foreldre. Du er tydeligvis oppegående nok til å ha et sosialt liv, så jeg tenker du klarer å kunne oppføre deg voksent nok. til at folk ikke får lyst til å pælme deg på dør. 

Husk at mange er jævlig mot foreldre nettopp fordi de vet det kan og slipper unna med det! Det betyr ikke at dine foreldre synes det er greit eller ønsker et slikt forhold til barna sine. 

Anonymkode: 6eaf0...abf

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De er dine foreldre, ikke din bestevenninne. Det er faktisk en betydelig forskjell i roller og har lite med kommunikasjon å gjøre. Det er barnslig å argumentere med at de også er sure og sinte, så da kan jeg også være det, eller å si at de ikke kommuniserer, så da trenger ikke jeg heller..

Ta ansvar, du velger hvordan du oppfører deg og kommuniserer med dine foreldre. Du er tydeligvis oppegående nok til å ha et sosialt liv, så jeg tenker du klarer å kunne oppføre deg voksent nok. til at folk ikke får lyst til å pælme deg på dør. 

Husk at mange er jævlig mot foreldre nettopp fordi de vet det kan og slipper unna med det! Det betyr ikke at dine foreldre synes det er greit eller ønsker et slikt forhold til barna sine. 

Anonymkode: 6eaf0...abf

Barnslig? Det er jo sannheten. Som jeg har skrevet, så har vi til og med vært i behandling sammen og vi klarer fortsatt ikke å snakke sammen. De er faktisk helt enig i at vi ikke klarer å snakke, men vi klarer ikke å løse det. 

Anonymkode: 721b3...300

[AnonymBruker]

Kanskje blir det bedre hvis du flytter ut? Virker som om det at du føler på at du ikke får snakket ordentlig med foreldrene dine er det største problemet ditt. Dette kan bli bedre med at dere får litt mer avstand mellom dere og ikke ser hverandre daglig. De er sikkert slitne og kanskje har dere kjørt dere fast i et negativt spor. For å komme seg ut av det må noen av dere ta noen tak, og da tenker jeg at du kan starte med å ta kontakt med nav og se hva du kan få gjort med din situasjon. 

Og så er jeg enig med en lengre oppe i tråden her. Du kan ikke sammenligne dine foreldre og din beste venninne sin måte å snakke på! De har to forskjellige funksjoner..dine foreldre er foreldre, ikke en bestevenn som du skal betro alt til. Dine foreldre har ikke lyst til å vite alt ned til minste detalj om ditt liv, og du vil ikke vite alt om deres heller. Du trenger å vite at de er glade i deg, og det er de jo tydeligvis ettersom at de stiller opp på samtaler, tar seg fri fra jobb osv. Bestevenninnen din er den som du kan gå til når foreldrene dine er teite og som du er sosial med. Slutt å heng deg så veldig opp i det at dere ikke snakker bra nok sammen, og heller fokusere på noe annet.  Du er så gammel at å gå rundt å smelle med dører og kjefte på dine foreldre kan du slutte med!

Anonymkode: 722cf...e6f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De er dine foreldre, ikke din bestevenninne. Det er faktisk en betydelig forskjell i roller og har lite med kommunikasjon å gjøre. Det er barnslig å argumentere med at de også er sure og sinte, så da kan jeg også være det, eller å si at de ikke kommuniserer, så da trenger ikke jeg heller..

Ta ansvar, du velger hvordan du oppfører deg og kommuniserer med dine foreldre. Du er tydeligvis oppegående nok til å ha et sosialt liv, så jeg tenker du klarer å kunne oppføre deg voksent nok. til at folk ikke får lyst til å pælme deg på dør. 

Husk at mange er jævlig mot foreldre nettopp fordi de vet det kan og slipper unna med det! Det betyr ikke at dine foreldre synes det er greit eller ønsker et slikt forhold til barna sine. 

Anonymkode: 6eaf0...abf

For et hårreisende kunnskapsløst innlegg! 

Anonymkode: d0932...fab

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnslig? Det er jo sannheten. Som jeg har skrevet, så har vi til og med vært i behandling sammen og vi klarer fortsatt ikke å snakke sammen. De er faktisk helt enig i at vi ikke klarer å snakke, men vi klarer ikke å løse det. 

Anonymkode: 721b3...300

Ja, barnslig. "du begynte, nei, du begynte..blabla" Det er faktisk irrelevant, det er ikke gyldig grunn for din oppførsel. Trenger du oppføre deg dårlig bare fordi du er misfornøyd med hvordan de kommuniserer? Begynn med deg selv! Din respons former andres respons, det er grunnleggende kommunikasjon. 

Anonymkode: 6eaf0...abf

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnslig? Det er jo sannheten. Som jeg har skrevet, så har vi til og med vært i behandling sammen og vi klarer fortsatt ikke å snakke sammen. De er faktisk helt enig i at vi ikke klarer å snakke, men vi klarer ikke å løse det. 

Anonymkode: 721b3...300

Hei! Det høres ut som du har et veldig bevisst forhold til hvilket usunt samspill det er dere imellom. Ta kontakt med nav, du er nødt til å komme deg hjemmefra og starte ditt eget liv. Kanskje vil det bedre forholdet til foreldrene dine også på sikt. Det kommer i alle fall ikke til å bli bedre slik det er nå og du sier jo også st dere har prøvd. Å bo hjemme når man er voksen er vanskelig nok om man er frisk og har en god relasjon til foreldrene. Det er bare slik det er når man er voksen, og enda verre er det i sin situasjon. 

Ikke hør på alle som sier du er barnslig og skal skjerpe deg. De skjønner ikke helt problemene kan du si... lykke til!

Anonymkode: d0932...fab

[AnonymBruker]

Foreldre er også bare mennesker. Jeg har også vært alvorlig syk, og det er mye jeg ikke kan prate med mine foreldre om. Både fordi jeg ikke vil, og fordi de ikke alltid forstår. Sånn er det bare, og det må vi respektere. Nå er du 18 år og straks voksen, og jeg tror det vil bli lettere for deg om du kan akseptere at akkurat på dette området så forstår ikke du og dine foreldre seg på hverandre. Så bruker du heller behandlere/venninner til å kunne snakke om alt. For at forholdet til dine foreldre skal bli bedre så ville jeg ikke krevd at de skal forstå alt mulig. 

Tror det er helt riktig av deg å flytte ut så du får ro til å bearbeide ting som angår DEG, og ikke dine foreldre eller deg og dine foreldre. Husk at du må leve DITT liv Også håper jeg du blir bedre snart! 

Anonymkode: 580fc...df0

[AnonymBruker]

Jeg er en mor til et barn som er under myndig og han sliter psykisk.  Vi gjør alt..og jeg mener ALT for denne gutten..og ja, jeg er sliten.  Hver dag våkner vi og prøver å være positivt og blid, bare for å få sure, gretne oppførsel tilbake.  Det tærer veldig.  Vi elsker han over alle jordet og prøve å være veldig positivt men gud bedre det tærer veldig på oss.  Er så sliten at vi kan ikke bare ha en vanlig dag hvor det ikke er konflikt.  

Så kanskje du skal tenke litt om hva foreldrene dine går gjennom.  Du har det bedre når du er på besøk hos andre?  Det er nok fordi du oppfører deg helt annerledes når du er hos andre.  Kanskje du skal gå til foreldrene dine  - gi moren din en klem og si til de at du er veldig glad i de og utrolig takknemlig å ha de i livet ditt.  

Anonymkode: c0103...040

[AnonymBruker]

vil også si at han er lat....nok deprimert på grunn av sykdommen men jeg mener dere som sliter psykisk må prøve å komme dere ut av sengen, ut av det mørkt soverom, og tvinge dere selv til å bidra i huset og med forhold til foreldrene deres.  Vanskelig å prate med dere når vi spører dere ting og få en gretne, nei , ja , tilbake uten noe mer.  

Anonymkode: c0103...040

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke å være stygg, men det er sjelden noen som er mer egoistiske enn psykisk syke personer . De velter seg i selvmedlidenhet og gjør sitt for å trykke seg selv ned med vonde tanker. De ser sjelden noe utover seg selv og sitt. De har veldig raskt for å legge skylden over på andre og innta en offerrolle. Det er utrolig slitsomt å leve med og tett innpå. Foreldrene dine har som du sier skulket jobb fordi de er redd for deg så de bryr seg masse om deg. Du er voksen og bor hjemme. Du sliter, men mener det er på grunn av dine foreldre. Prøv å sett deg i deres sted og prøv å formidle at du forstår du er vanskelig å bo sammen med. Spør dem rett ut hva de tenker om situasjonen og hvordan det best kan løses for begge parter. Jeg har selv en i familien som er psykisk syk. Hun mener selv hun skal tas hensyn til på alle områder, tåler ikke å bli motsagt på noe som helst og klager 24/7 på seg selv og andre. Det er utrolig krevende å være rundt henne fordi hun ser det ikke selv, og nåde deg om du sier noe feil for da er helvete i gang. Det er virkelig ikke lett å være pårørende for noen som er psykisk syke og til tider vil jeg tro det faktisk er langt mer krevende enn å være syk selv. 

Anonymkode: 069c2...696

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en mor til et barn som er under myndig og han sliter psykisk.  Vi gjør alt..og jeg mener ALT for denne gutten..og ja, jeg er sliten.  Hver dag våkner vi og prøver å være positivt og blid, bare for å få sure, gretne oppførsel tilbake.  Det tærer veldig.  Vi elsker han over alle jordet og prøve å være veldig positivt men gud bedre det tærer veldig på oss.  Er så sliten at vi kan ikke bare ha en vanlig dag hvor det ikke er konflikt.  

Så kanskje du skal tenke litt om hva foreldrene dine går gjennom.  Du har det bedre når du er på besøk hos andre?  Det er nok fordi du oppfører deg helt annerledes når du er hos andre.  Kanskje du skal gå til foreldrene dine  - gi moren din en klem og si til de at du er veldig glad i de og utrolig takknemlig å ha de i livet ditt.  

Anonymkode: c0103...040

Høres ut som dere trenger veiledning. Det kan jo hende at det er noe dere også burde gjøre annerledes. Men for all del, det er sikkert vanskelig. 

Anonymkode: d0932...fab

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje blir det bedre hvis du flytter ut? Virker som om det at du føler på at du ikke får snakket ordentlig med foreldrene dine er det største problemet ditt. Dette kan bli bedre med at dere får litt mer avstand mellom dere og ikke ser hverandre daglig. De er sikkert slitne og kanskje har dere kjørt dere fast i et negativt spor. For å komme seg ut av det må noen av dere ta noen tak, og da tenker jeg at du kan starte med å ta kontakt med nav og se hva du kan få gjort med din situasjon. 

Og så er jeg enig med en lengre oppe i tråden her. Du kan ikke sammenligne dine foreldre og din beste venninne sin måte å snakke på! De har to forskjellige funksjoner..dine foreldre er foreldre, ikke en bestevenn som du skal betro alt til. Dine foreldre har ikke lyst til å vite alt ned til minste detalj om ditt liv, og du vil ikke vite alt om deres heller. Du trenger å vite at de er glade i deg, og det er de jo tydeligvis ettersom at de stiller opp på samtaler, tar seg fri fra jobb osv. Bestevenninnen din er den som du kan gå til når foreldrene dine er teite og som du er sosial med. Slutt å heng deg så veldig opp i det at dere ikke snakker bra nok sammen, og heller fokusere på noe annet.  Du er så gammel at å gå rundt å smelle med dører og kjefte på dine foreldre kan du slutte med!

Anonymkode: 722cf...e6f

Jeg skal ta kontakt med nav og håper at det går an å få til noe.

Det var dårlig formulert, det jeg egentlig mente var at vi kommuniserer på den måten som jeg og foreldrene mine burde kommunisert på. Så enkelt som at man sier unnskyld (ja, det gjelder meg også!)

Det som er med kommunikasjonen mellom meg og min venninne er at vi har lært oss å forstå hverandre. Jeg vet at hun ikke liker galgenhumor, og da bruker jeg ikke det rundt henne. Jeg kan forklare noe med rene følelser og lite fornuft og jeg vet at hun ikke kommer med pekefingeren tilbake som foreldrene mine har en tendens til å gjøre. Hun har lest seg opp på sykdommen og FORSTÅR hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Jeg forteller selvsagt bare det som er på overflaten og langer ikke ut om ting, men jeg skulle så ønske at jeg kunne fortelle sånne ting til foreldrene mine også. 

De har selv sagt til psykologen min at de syns det er greit at jeg har dårlige dager og trekker meg unna, men de sier ikke det til meg der og da og da reagerer jeg og kommunikasjonen burde kommet inn for lenge siden. Det blir så vanskelig å forklare når jeg ikke kan komme med konkrete hendelser.  

Vi bruker mye galgenhumor om ting som har skjedd/ting jeg har gjort, men når de begynner å tulle med noe som var svært vondt og skamfullt, så prøver jeg å si i fra at det ikke er greit og får slengt tilbake at jeg må tåle en spøk. Jeg kan tulle om MYE, men ikke alt og det gjør faktisk jævlig vondt å bli påminnet på sånne episoder som jeg fortvilt prøver å glemme selv når jeg forteller at det IKKE er greit. Det blir litt sånn "jeg reagerer ikke på smerte ved å gråte, da trenger ikke du gjøre det heller" eller som nevnt over "jeg har en drit dårlig dag i dag" så forteller jeg hvorfor og de lurer på hvorfor i all verden jeg får en dårlig dag pga det og prøver heller ikke å forstå at sånne hendelser gjør at min verden raser sammen. Psykologen min er jo til og med enig, men familien kommer jo ingen vei.

Ble langt dette..

Anonymkode: 721b3...300

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som dere trenger veiledning. Det kan jo hende at det er noe dere også burde gjøre annerledes. Men for all del, det er sikkert vanskelig. 

Anonymkode: d0932...fab

Får det.  Har tett samarbeid med skolen, BUP og gutten får timer hos en psykolog hver uke.  Så trenger ingen veiledning.  Trenger å ha en dag i blant hvor vi kan ha positiv fred i huset.  

Anonymkode: c0103...040

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får det.  Har tett samarbeid med skolen, BUP og gutten får timer hos en psykolog hver uke.  Så trenger ingen veiledning.  Trenger å ha en dag i blant hvor vi kan ha positiv fred i huset.  

Anonymkode: c0103...040

Ts her. Dere gruer dere kanskje til å komme hjem fordi dere ikke aner hvilket humør han er i? Umulig å spørre om enkle ting som hva han vil ha til middag? 

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har kollapset foran brødboksen fordi jeg ikke har energi og ork til å smøre meg en brødskive engang. Da er det godt å ha en mamma som kan hjelpe til å smøre den brødskiva og tro meg, vi setter så uendelig pris på det!!! Jeg klemmer mammaen min og sier glad i deg, men det sitter så langt inne å vise den følelsen. Jeg har depresjoner selv, og det suger all energi og glede ut av en. At man må komme seg ut av senga og rommet er jeg enig i. Har dere invitert han med ut på cafe? En kjøretur? Legg merke til de små tingene som når han tar seg en dusj, ler, går på skolen osv. Får han behandling? Altså ordentlig behandling? Foreldrene mine har i hvert fall sagt at når jeg har vært innlagt har det vært som om de endelig har ferie, kanskje det er noe for han.

Anonymkode: 721b3...300

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener ikke å være stygg, men det er sjelden noen som er mer egoistiske enn psykisk syke personer . De velter seg i selvmedlidenhet og gjør sitt for å trykke seg selv ned med vonde tanker. De ser sjelden noe utover seg selv og sitt. De har veldig raskt for å legge skylden over på andre og innta en offerrolle. Det er utrolig slitsomt å leve med og tett innpå. Foreldrene dine har som du sier skulket jobb fordi de er redd for deg så de bryr seg masse om deg. Du er voksen og bor hjemme. Du sliter, men mener det er på grunn av dine foreldre. Prøv å sett deg i deres sted og prøv å formidle at du forstår du er vanskelig å bo sammen med. Spør dem rett ut hva de tenker om situasjonen og hvordan det best kan løses for begge parter. Jeg har selv en i familien som er psykisk syk. Hun mener selv hun skal tas hensyn til på alle områder, tåler ikke å bli motsagt på noe som helst og klager 24/7 på seg selv og andre. Det er utrolig krevende å være rundt henne fordi hun ser det ikke selv, og nåde deg om du sier noe feil for da er helvete i gang. Det er virkelig ikke lett å være pårørende for noen som er psykisk syke og til tider vil jeg tro det faktisk er langt mer krevende enn å være syk selv. 

Anonymkode: 069c2...696

Du mener ikke å være stygg, men du er ganske stygg og generaliserer over en lav sko. 

Det er vanskelig å være pårørende, men å si at det er mer krevende enn å være syk selv er jo også en måte å gå i offerrollen på.

Anonymkode: d0932...fab

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

vil også si at han er lat....nok deprimert på grunn av sykdommen men jeg mener dere som sliter psykisk må prøve å komme dere ut av sengen, ut av det mørkt soverom, og tvinge dere selv til å bidra i huset og med forhold til foreldrene deres.  Vanskelig å prate med dere når vi spører dere ting og få en gretne, nei , ja , tilbake uten noe mer.  

Anonymkode: c0103...040

Hei.  Har dere som hans foreldre satt dere skikkelig inn i hva det vil si å være psykisk syk?

Kan du tenke deg hvordan det er å våkne til enda en grå og meningsløs hverdag?  Hvordan all din energi går til å samle krefter og mot til å stå opp av sengen, kle på deg, spise osv?  Til å gjøre vanlige dagligdagse ting som virker fullstendig meningsløse når man sliter som verst?  Man tenker stygge tanker om sine nære og kjære fordi alt dere sier og gjør blir oppfattet som mas, og sliter deretter med dårlig samvittighet fordi man tenker slike tanker. Dermed tenker man enda styggere tanker om seg selv. Hver kveld før man sovner ber man inderlig om å få slippe..bare sovne inn og unnslippe denne helvetes kampen om tilværelsen som skjer stort sett hver dag. Det er en evig jævlig runddans og man undrer ofte hvor lenge man skal måtte holde ut. 

Det med husarbeid (og egentlig personlig hygiene) er vel det siste man bryr seg om når man kjemper mot sine demoner.  

Det er enklere å distansere seg fra sine foreldre enn å måtte hanskes med deres krav i tillegg til uroen i hode og kropp. 

Det er ikke tull det jeg skriver; det er en reell kamp om å overleve! 

 

Anonymkode: 27ea1...bd0