Foreldrene mine sliter pga meg

[AnonymBruker]

Jeg er 18 år og bor hjemme fordi jeg rett og slett ikke har råd til å flytte ut. Jeg er alvorlig psykisk syk og jeg og foreldrenen mine går hverandre på nervene. I en periode hvor jeg hadde det bedre fortalte de om konstant redsel, skulking av jobben osv for å passe på meg.

Enn så mange ganger vi har vært hos psykologen min sammen og i behandling sammen så klarer vi ikke å snakke sammen. Jeg klarer ikke å åpne meg fordi de aldri åpner seg. Jeg er livredd for å begynne å gråte fordi de aldri viser noen følelser tilbake. Jeg føler at de ikke helt forstår hvor alvorlig sykdommen min egentlig er. Jeg forstår at det er vanskelig å være pårørende, men det er enda vanskeligere å være syk. Det ender med at alle går rundt og er sure på hverandre, og jeg får x antall sinneutbrudd i uka. Alt dette kun fordi vi ikke får til å snakke sammen. Jeg merker at når jeg sover hos andre har jeg det mye bedre, og når jeg kommer hjem er stemningen lettet, men det tar ikke lang tid før vi ikke snakker sammen i det hele tatt mer.

Noen som har råd?  

Anonymkode: 721b3...300

[AnonymBruker]

Obs, ser at tittelen ble litt feil.

Anonymkode: 721b3...300

[AnonymBruker]

Hva slags sykdom har du?

Anonymkode: b831e...f69

[AnonymBruker]

Hva sier psykologen til dette da? Kan han/hun forsøke å forklare foreldrene dine tydelig hvor alvorlig sykdommen din er? 

Anonymkode: 815be...50a

[AnonymBruker]

Har du vurdert å bli innlagt en periode?

Anonymkode: 0b741...12d

[AnonymBruker]

Foreldrene dine er nok veldig slitne. 

Anonymkode: f2332...5d5

[AnonymBruker]

Meg ovenfor, kom bort i send knappen. Med det mener jeg at det handler ikke nødvendigvis om at de ikke forstår eller bryr seg nok, men at akkurat nå har de ikke overskudd til å være så gode omsorgspersoner som de ellers ville vært. Det å bo med psykisk syk person tærer veldig på. 

Anonymkode: f2332...5d5

[AnonymBruker]

Å få syke barn er noe man risikerer når man er foreldre, så det må de bare finne seg i. Om man forventer at barn skal være 100% problemfritt og lykke, så burde man ikke få barn

Har du prøvd å snakke med dem om det? Har du snakket med psykologen om han vet om muligheter for at du kan flytte ut?

Går du på AAP nå? 

Anonymkode: ab6ff...071

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva sier psykologen til dette da? Kan han/hun forsøke å forklare foreldrene dine tydelig hvor alvorlig sykdommen din er? 

Anonymkode: 815be...50a

Psykologen min blir faktisk litt oppgitt over dem. Har vært flere som har forklart, og det virker jo som at de forstår der og da..

 

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du vurdert å bli innlagt en periode?

Anonymkode: 0b741...12d

Det er (desverre) ikke aktuelt. 

Anonymkode: 721b3...300

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Meg ovenfor, kom bort i send knappen. Med det mener jeg at det handler ikke nødvendigvis om at de ikke forstår eller bryr seg nok, men at akkurat nå har de ikke overskudd til å være så gode omsorgspersoner som de ellers ville vært. Det å bo med psykisk syk person tærer veldig på. 

Anonymkode: f2332...5d5

Det har alltid vært sånn, så det er ikke bare akkurat nå dessverre. Jeg vet at jeg er vanskelig å bo med, og de har alltid sagt at å gi meg opp ikke er et alternativ, men det føles nesten ut som at de har gjort det for lenge siden.

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å få syke barn er noe man risikerer når man er foreldre, så det må de bare finne seg i. Om man forventer at barn skal være 100% problemfritt og lykke, så burde man ikke få barn

Har du prøvd å snakke med dem om det? Har du snakket med psykologen om han vet om muligheter for at du kan flytte ut?

Går du på AAP nå? 

Anonymkode: ab6ff...071

Jeg får tiltakspenger (3k i måneden). Psykologen sier at jeg må snakke med nav angående å flytte, har ikke fått somlet meg til å gjøre det enda. Jeg tror egentlig ikke at jeg har rett på aap heller.

Anonymkode: 721b3...300

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har alltid vært sånn, så det er ikke bare akkurat nå dessverre. Jeg vet at jeg er vanskelig å bo med, og de har alltid sagt at å gi meg opp ikke er et alternativ, men det føles nesten ut som at de har gjort det for lenge siden.

Jeg får tiltakspenger (3k i måneden). Psykologen sier at jeg må snakke med nav angående å flytte, har ikke fått somlet meg til å gjøre det enda. Jeg tror egentlig ikke at jeg har rett på aap heller.

Anonymkode: 721b3...300

Dersom du ikke er i stand til å jobbe har du krav på AAP. Psykolog kan være med på å skrive til nav om din helsesituasjon. Anbefaler at du snakker om nav, for det vil ta lengre tid å bli frisk når du ikke får slappet av i løpet av dagen. Det er ikke mye du får på AAP, men om du sparer 2-4 måneder så kan du etterhvert flytte ut. Kommer an på om du bor landlig eller i by. På landet kan du sikkert få en hybel for 2000 i måneden. 

Anonymkode: ab6ff...071

[AnonymBruker]

Ts, du virker veldig klar over ditt eget sykdomsbilde, men kanskje ikke så interessert i å ta ansvar for hverdagen? Altså, det er fort gjort å bli veldig, veldig selvsentrert og tro at alt handler om en selv når man er psykisk syk og går til psykolog. Min erfaring med å leve med psykisk syke er at de ofte kun fokuserer på seg selv og sine behov og bruker sykdommen som rambukk og turer frem som de vil. Hvis du vet du er slitsom å bo med og har flere raseriutbrudd i uka, hva gjør du aktivt for å unngå dette eller tenker du at du ikke trenger å ta hensyn?  

Anonymkode: 6eaf0...abf

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på hvorfor du tror du ville hatt det bedre hvis dine foreldre var mer åpne. De kunne ha grått ut sin slitenhet og frustrasjon over at akkurat deres barn er sykt, og det eneste det ville ha ført til er trolig at du ville fått mer dårlig samvittighet. Men det er ikke din feil at du er syk, så det fortjener du ikke.

For meg høres det faktisk ut som om dine foreldre gjør alt de kan for deg. De lar deg bo hjemme, de holder ut med utbruddene dine og tar seg fri fra jobben når det er som verst. Er det egentlig mulig å gjøre mer? Du sier også at det er verre å være syk; men vet du, det er jeg ikke helt sikker på. For det er ganske grusomt å skulle stå på sidelinja og gjøre alt man kan, men så er det ingenting som hjelper uansett.

Du skriver at du innimellom sover hos andre, og at alt blir litt bedre da. Oppfører du deg annerledes borte enn hjemme? Er det mulig for deg å "ta med deg" litt av denne oppførselen hjem? Kanskje små detaljer (feks at du rydder mer etter deg, eller hjelper når du kan, eller innimellom kjøper en liten blomst?) kan gjøre hverdagene koseligere? Eller kanskje du kan få en ordning der du sover borte feks en fast dag i uka?

Anonymkode: 03336...b7d

[AnonymBruker]

Seriøst, slutt å gi skylda på alle andre. Du er voksen nå. Det er ikke de sin feil at du er syk eller er sur. Din oppførsel er det kun du som har kontroll over. Du kan ikke sitte å si at det er verst å være syk fordi du har ikke vært pårørende. Hvordan kan du prate for andre uten å vite? Det er ett helvå se noen du er glad i gå til grunne uten å kunne gjøre en dritt for å forhindre det.

Se nå å ta ansvar for eget liv og helse å følg behandlingen din og snakk med behandleren din OM ALT. Om du ikke åpner deg vil du heller ikke få hjelp. Ingen andre enn deg selv kan gjøre deg frisk, så da må du faktisk følge behandlingen.

Ditt liv er faktisk ditt eget ansvar. Din oppførsel er ditt valg. Det er ikke deres feil. Det er ikke behandlerens feil. Du må ta ansvar for din egen helse.

Djeeez...

Anonymkode: ce369...495

[AnonymBruker]

Siden du sier innleggelse ikke lar seg gjøre, er det fordi du ikke vil, eller fordi helsevesenet ikke vil du skal være innlagt? Har du kanskje borderline? Det er i så falle en veldig krevende sykdom; også for pårørende. Da får man heller ikke være innlagt. 

Det høres ut som om du trenger å komme deg hjemmefra og får trent litt på å klare seg selv og ta litt ansvar. Og også å gi foreldrene dine litt pusterom.

Gjør som du har blitt rådet til. Er du alvorlig psykisk syk, har du rett på aap. Det er ikke mye, men det er fult mulig å leve på når man må. Jeg har selv levd på minstesatsen og det går an, så ingen unnskyldninger der. 

 

Anonymkode: eb9d0...cee

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dersom du ikke er i stand til å jobbe har du krav på AAP. Psykolog kan være med på å skrive til nav om din helsesituasjon. Anbefaler at du snakker om nav, for det vil ta lengre tid å bli frisk når du ikke får slappet av i løpet av dagen. Det er ikke mye du får på AAP, men om du sparer 2-4 måneder så kan du etterhvert flytte ut. Kommer an på om du bor landlig eller i by. På landet kan du sikkert få en hybel for 2000 i måneden. 

Anonymkode: ab6ff...071

Får en del mer enn det hun gjør i dag på aap ihvertfall. Minstesats på aap er jo sånn 11000 etter skatt.. 

Anonymkode: 385c6...7ea

[AnonymBruker]

Sinneutbrudd er forøvrig også noe en 18-åring bør klare å holde seg for god for. Hvis det er på grunn av sykdommen din, så bør du som sagt søke innleggelse. Hvis ikke, så er det bare en dårlig unnskyldning for å ikke oppføre seg som en voksen.

Anonymkode: eb9d0...cee

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Seriøst, slutt å gi skylda på alle andre. Du er voksen nå. Det er ikke de sin feil at du er syk eller er sur. Din oppførsel er det kun du som har kontroll over. Du kan ikke sitte å si at det er verst å være syk fordi du har ikke vært pårørende. Hvordan kan du prate for andre uten å vite? Det er ett helvå se noen du er glad i gå til grunne uten å kunne gjøre en dritt for å forhindre det.

Se nå å ta ansvar for eget liv og helse å følg behandlingen din og snakk med behandleren din OM ALT. Om du ikke åpner deg vil du heller ikke få hjelp. Ingen andre enn deg selv kan gjøre deg frisk, så da må du faktisk følge behandlingen.

Ditt liv er faktisk ditt eget ansvar. Din oppførsel er ditt valg. Det er ikke deres feil. Det er ikke behandlerens feil. Du må ta ansvar for din egen helse.

Djeeez...

Anonymkode: ce369...495

Men altså! Hva slags svar er dette å gi en person som sliter?? Er du helt blottet for empati?

Jeg kan forstå hva du prøver å kommunisere her, men du legger det jo fram på en helt forferdelig måte. Tror det virkelig det hjelper? Du er jo direkte slem.

 

Anonymkode: e443c...c44

[AnonymBruker]

Jeg er enig med de som skriver at din helse og oppførsel er ditt ansvar. Kanskje det beste for alle parter er at du flytter hjemmefra. Kanskje i en kommunal bemannet bolig der du har din egne lille bo-enhet. Hvis du ikke er i stand til å jobbe så er det vel ulike støtteordninger som AAP og bostøtte.

Det er på tide at du slutter å bruke din sykdom mot foreldrene dine og gir de litt avlastning. Du må også slutte å bruke psyken din for å gi foreldrene dine dårlig samvittighet.

En ting er ihvertfall sikkert, og det er at du er som andre psykisk syke, nemlig veldig selvsentrert, der alt dreier seg om deg, og du ser ikke at din sykdom også har innvirkninger på dine foreldre. 

Anonymkode: d639a...f5f

[AnonymBruker]

Det er best for både deg og foreldrene dine at du flytter. Hva med et helt vanlig kollektiv med folk på din alder? Hvis du går på en dps til psykolog, spør om de har en sosionom som kan hjelpe deg å se på om du har rettigheter overfor Nav. Det har du antagelig. Så kommer du deg ut hvis du har råd. Ellers kan du prøve å gjøre noe helt, helt annet som å dra på folkehøyskole ett år. Da har du tak over hodet og får nye impulser i stedet for å rotne vekk hos foreldrene dine..

Anonymkode: 43bdc...146