Krevende pasient/behandlerrelasjoner

[AnonymBruker]

Jeg har mye oppfølging i helsevesenet. Noen behandlere møter jeg bare noen ganger i året, men andre treffer jeg ofte - feks psykolog og fastlege. Siden dette er mennesker jeg stoler på og er trygg på, så blir de en viktig støtte for meg. De er veldig viktige for meg, fordi de hjelper meg igjennom vanskelige tider.

Jeg vet at jeg bare er en helt vanlig pasient for dem, men for meg så er ikke de helt vanlige folk. De er noen av de viktigste i livet mitt, på grunn av den hjelpen og tryggheten de gir. Jeg merker at jeg etterhvert bruker veldig mye tid på å tenke på disse personene, og jeg synes det er utrolig utfordende å takle disse relasjonene der vi betyr helt forskjellige ting for hverandre. Jeg blir jo veldig knyttet til personer som ikke føler (og ikke skal føle) den samme tilknytningen som jeg gjør. 

Er det noen som har følt på noe lignende? Jeg synes dette er veldig vanskelige problemstillinger å ta opp med de det gjelder, fordi jeg føler at jeg ikke er innenfor det normale..

Anonymkode: 5f2cd...2a9

[AnonymBruker]

Jeg hadde nylig denne samtalen med psykologen min. Jeg vet jo at det må være sånn. En behandler har mange pasienter, men jeg har bare en behandler (i tillegg til lege og annet da). 

Men det føles likevel merkelig da, at man bygger seg opp all denne tilliten og tryggheten, til et menneske man til syvende og sist ikke har noen relasjon til bortsett fra en profesjonell en. Jeg ble veldig opptatt av å kalle det "uekte" i den terapitimen jeg tok det opp. Men psykologen min prøvde å forklare meg at selv om det var profesjonelle rammer for relasjonen så var jo det som var mellom oss noe ekte likevel. 

Jeg synes det er vanskelig jeg også, og jeg føler meg som en taper. På en måte vil jeg at psykologen min skal bry seg om meg utenom også, at jeg skal være litt viktig for henne også på en måte. Men samtidig da, når jeg kom til å tenke på det, så vet jeg at det bare hadde blitt rart hvis vi hadde hengt sammen som venner. Jeg innså at jeg så for meg da et veldig skeivt vennskap. Hun var tryggheten min, noe jeg holdt fast i og støtte meg til, men å se for seg at hun betrodde seg til meg også, ble bare feil. Så på en måte "bruker" jo vi behandleren vår også. Vi bruker dem for den støtten de gir, og den tryggheten de gir. Og det er jo nettopp det vi skal i grunn. 

Psykologen min var veldig positiv til at jeg tok opp dette. Jeg følte meg veldig flau igjennom hele timen, men jeg tror samtidig det var godt å snakke om det, for det er jo noe som påvirker meg. Når jeg går og føler meg så alene i verden, men bryr meg om psykologen, kan det faktisk være vondt det å hele tiden konfronteres med vissheten om at "det er bare profesjonelt". Men kanskje vi må slutte å devaluere hva et profesjonelt forhold kan være også?

Anonymkode: 768f5...c31

[AnonymBruker]

Godt å høre at vi er flere som har hatt slike tanker/følelser. Jeg har opplevd noen i helsevesenet som har visket ut skillet mellom privat og profesjonelt forhold, uten at jeg verken tror eller ønsker at det skal skje med verken legen eller psykologen jeg har nå. Jeg vil jo ikke møte de for en kaffi liksom, men jeg har et slags ønske om å føle meg spesiell, spesiell som pasient i alle fall. Men hvis de for eksempel er syke, så tenker jeg på om det går bra med de, hvis jeg kjører forbi der de bor så tenker jeg på de, og de dukker opp i tankene mine mange ganger for dag. Synes det er kjempevanskelig å ha en sånn relasjon som kun går en vei, der jeg nesten ikke vet noe som helst om de, og de vet omtrent alt om meg. 

Anonymkode: 5f2cd...2a9

[Belima]

Ser "problemet", men det hadde vært umulig å gå til behandling hvis ikke det var avstand mellom behandler/pasient. Det er det som gjør at et forhold pasient/behandler fungerer, at vi ikke kjenner dem. Var ute for en psykolog en gang etter en ulykke som dessverre hadde store problemer hjemme. Han lå i skilsmisse pga at han hadde hatt et forhold på si. Heldigvis for meg, så kunne jeg avslutte behandlerforholdet etter to ganger. Det hadde ikke nyttet å bruke han hvis jeg virkelig hadde vært syk. Pga av jobben jeg hadde så måtte vi til psykolog etter enkelte ulykker for at vi ikke skulle få traumer av det vi hadde opplevd.

[AnonymBruker]

Nei det skal jo være sånn, jeg vil jo ikke at psykologen min skal være vennen min. Men det er bare veldig vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til en slik relasjon, for det er jo helt annerledes enn relasjoner man bygger med andre mennesker. 

Anonymkode: 5f2cd...2a9

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei det skal jo være sånn, jeg vil jo ikke at psykologen min skal være vennen min. Men det er bare veldig vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til en slik relasjon, for det er jo helt annerledes enn relasjoner man bygger med andre mennesker. 

Anonymkode: 5f2cd...2a9

Mitt tips er å tørre å snakke med psykologen din om det. Selv om min samtale fikk meg til å føle meg litt teit og som jeg hadde avslørt noe dustete, viste det seg også at det var litt godt og som en propp ble dratt ut å bare få det sagt. At psykologen fortalte meg om hvor vanlig det var, og ja, forsikret meg litt på at det er klart det er ekte for henne også, selv om det er en profesjonell relasjon. 

Men jeg skjønner deg godt altså, jeg synes også fremdeles det er vanskelig å ende opp på hvordan jeg egentlig skal tenke om det. Men for nå har det forsvunnet litt lengre bak i bevisstheten igjen. Jeg har liksom ikke noe svar overfor meg selv, men det skurer og går. Ikke tro at du er sær eller alene i alle fall. Spesielt når man får oppfølging over tid tror jeg det er vanlig å oppleve disse følelsene. Man vil være spesiell. Man vil at man skal være viktig for psykologen, slik psykologen er for deg. For i noen tilfeller hjelper jo psykologen oss med å redde livene våre, hvordan kan vi la være å la de bli spesielle for oss da? Men det må være lov. Og jeg prøver i alle fall ikke å føle meg idiot for det lenger. 

(Jeg som svarte deg lenger oppe her.) 

Anonymkode: 768f5...c31

[AnonymBruker]

Min erfaring er at man kommer lengst med å beholde en viss avstand til behandleren, men nær nok til at man kan få hjelp med problemet. Man er på godt og vondt en av mange og legger man for mye i relasjonen kan man fort sitte igjen med svarte-per. 

Anonymkode: 7ead1...b64

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei det skal jo være sånn, jeg vil jo ikke at psykologen min skal være vennen min. Men det er bare veldig vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til en slik relasjon, for det er jo helt annerledes enn relasjoner man bygger med andre mennesker. 

Anonymkode: 5f2cd...2a9

Mentalt er du allerede over i en personlig relasjon med dem, som er ensidig, det er derfor det plager deg. Men det er jo ikke uvanlig, da man normalt utvikler slike følelser overfor en person som virker støttende. Men behandlere et et verktøy som yter en service til deg som du kan bruke for å bedre deg selv i bytte mot penger. Hvis du tenker mer på det slik, kan du bli mer effektiv i din behandling også. Hadde du kjent disse personene på privaten, så hadde de ikke hatt overskudd til å støtte deg slik de gjør på jobben. Følelsene du sitter med er jo uansett så vanlige blant pasienter og så klassiske, at behandleren vil ikke synes det er så rart om du tar det opp og snakker om det. Dette er noe de lærer om i utdanning sin. Det kan jo hjelpe for å sette ting i perspektiv. 

Anonymkode: 608b5...732

[AnonymBruker]

Jeg synes denne tråden var så fin, sår og rørende

Jeg sitter på "den andre siden" som behandler og jeg tenker selvfølgelig på de jeg snakker med ut over avtalte møter. Man er profesjonell, men vi skrur ikke av omsorgen etter klokka. Vi er jo verktøyet med kunnskap om å løse opp tråder, vi ønsker å hjelpe og vi glemmer ingen så fort de går ut døra. Noe annet ville ikke vært menneskelig, vi bruker oss selv med tanker og sanser akkurat som deg. Å være profesjonell betyr ikke å holde avstand, det betyr å inkludere for å finne en mulighet til endring av noe som er vanskelig for den andre. Det er helt naturlig å knytte bånd til en behandler eller kontakt i helsevesenet, det skulle bare mangle når jobben vår er å være til hjelp for deg. At vi betyr noe for deg viser oss at du er trygg og føler deg ivaretatt, DET er det aller viktigste ved jobben vi har- å være et medmenneske. 

Ta vare på deg selv og vær trygg på at en relasjon du tenker på er en relasjon som virker og som er til nytte for deg 

Anonymkode: 3c3e4...002

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mitt tips er å tørre å snakke med psykologen din om det. Selv om min samtale fikk meg til å føle meg litt teit og som jeg hadde avslørt noe dustete, viste det seg også at det var litt godt og som en propp ble dratt ut å bare få det sagt. At psykologen fortalte meg om hvor vanlig det var, og ja, forsikret meg litt på at det er klart det er ekte for henne også, selv om det er en profesjonell relasjon. 

Men jeg skjønner deg godt altså, jeg synes også fremdeles det er vanskelig å ende opp på hvordan jeg egentlig skal tenke om det. Men for nå har det forsvunnet litt lengre bak i bevisstheten igjen. Jeg har liksom ikke noe svar overfor meg selv, men det skurer og går. Ikke tro at du er sær eller alene i alle fall. Spesielt når man får oppfølging over tid tror jeg det er vanlig å oppleve disse følelsene. Man vil være spesiell. Man vil at man skal være viktig for psykologen, slik psykologen er for deg. For i noen tilfeller hjelper jo psykologen oss med å redde livene våre, hvordan kan vi la være å la de bli spesielle for oss da? Men det må være lov. Og jeg prøver i alle fall ikke å føle meg idiot for det lenger. 

(Jeg som svarte deg lenger oppe her.) 

Anonymkode: 768f5...c31

Takk for fine svar <3 Jeg tror ikke det er uvanlig å få en slags relasjon, men likevel synes jeg det er litt flaut å innrømme det overfor behandler. Kanskje litt fordi jeg gjerne ikke vil få det bekreftet at jeg bare er en av mange, at jeg helst vil late som om jeg er litt spesiell (det blir liksom litt verre når noen bekrefter at jeg ikke er det). Hvis det ga noen mening?

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mentalt er du allerede over i en personlig relasjon med dem, som er ensidig, det er derfor det plager deg. Men det er jo ikke uvanlig, da man normalt utvikler slike følelser overfor en person som virker støttende. Men behandlere et et verktøy som yter en service til deg som du kan bruke for å bedre deg selv i bytte mot penger. Hvis du tenker mer på det slik, kan du bli mer effektiv i din behandling også. Hadde du kjent disse personene på privaten, så hadde de ikke hatt overskudd til å støtte deg slik de gjør på jobben. Følelsene du sitter med er jo uansett så vanlige blant pasienter og så klassiske, at behandleren vil ikke synes det er så rart om du tar det opp og snakker om det. Dette er noe de lærer om i utdanning sin. Det kan jo hjelpe for å sette ting i perspektiv. 

Anonymkode: 608b5...732

Det er bare veldig rart å vite hvordan man forholder seg til en ikke-gjensidig relasjon. Med andre folk man møter (venner, familie, kolleger), så går det jo begge veier. Det gjør det ikke her, og da blir det vanskelig å vite hvordan man "gjør" det. Og jeg ønsker jo ikke å være venn med behandlerene mine, men de betyr jo mye for meg likevel.

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes denne tråden var så fin, sår og rørende

Jeg sitter på "den andre siden" som behandler og jeg tenker selvfølgelig på de jeg snakker med ut over avtalte møter. Man er profesjonell, men vi skrur ikke av omsorgen etter klokka. Vi er jo verktøyet med kunnskap om å løse opp tråder, vi ønsker å hjelpe og vi glemmer ingen så fort de går ut døra. Noe annet ville ikke vært menneskelig, vi bruker oss selv med tanker og sanser akkurat som deg. Å være profesjonell betyr ikke å holde avstand, det betyr å inkludere for å finne en mulighet til endring av noe som er vanskelig for den andre. Det er helt naturlig å knytte bånd til en behandler eller kontakt i helsevesenet, det skulle bare mangle når jobben vår er å være til hjelp for deg. At vi betyr noe for deg viser oss at du er trygg og føler deg ivaretatt, DET er det aller viktigste ved jobben vi har- å være et medmenneske. 

Ta vare på deg selv og vær trygg på at en relasjon du tenker på er en relasjon som virker og som er til nytte for deg 

Anonymkode: 3c3e4...002

Takk for svaret ditt, godt å høre at du som har en slik rolle ikke tenker at dette er verken rart eller unormalt. 

Anonymkode: 5f2cd...2a9

[AnonymBruker]

Jeg synes det er best å tenke helt pragmatisk i forhold til dette. Det er folk som får betalt for "relasjonen" og det er dermed ikke en ekte relasjon. Det er bare en dårlig substitutt for normale relasjoner en gjerne ikke makter å ha pga utfordringene en har. Jeg tror noen behandlere genuint bryr seg om om ikke alle, så i alle fall deler av pasientgruppen sin. Men jeg tror også mange gir en lang faen i alle sammen de behandler og ser jobben sin utelukkende som et virke for å dra inn ganske mye penger for å finansiere deres eget liv. 

Jeg ville heller aldri stolt blindt på at en behandler vil meg vel. Men vært kritisk til jeg har grunn til å stole på vedkommende for som i alle grupper av mennesker er det gode personer og dårlige personer. 

Anonymkode: 5e97f...fc8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er best å tenke helt pragmatisk i forhold til dette. Det er folk som får betalt for "relasjonen" og det er dermed ikke en ekte relasjon. Det er bare en dårlig substitutt for normale relasjoner en gjerne ikke makter å ha pga utfordringene en har. Jeg tror noen behandlere genuint bryr seg om om ikke alle, så i alle fall deler av pasientgruppen sin. Men jeg tror også mange gir en lang faen i alle sammen de behandler og ser jobben sin utelukkende som et virke for å dra inn ganske mye penger for å finansiere deres eget liv. 

Jeg ville heller aldri stolt blindt på at en behandler vil meg vel. Men vært kritisk til jeg har grunn til å stole på vedkommende for som i alle grupper av mennesker er det gode personer og dårlige personer. 

Anonymkode: 5e97f...fc8

Jeg tenkte først at det var en uekte relasjon, at den var kunstig, men så kom jeg til at det er den jo ikke. Den er riktig tuftet på profesjonalitet og ensidighet i at jeg er den eneste som deler mine innerste problemer. Men psykologen min er jo ekte med meg, og den tryggheten jeg føler med henne, uansett hvor mye det er i en trygg atmosfære som terapirommet, så er den ekte. Og når jeg er ekte, hun er ekte, og det vi deler er ekte, så blir relasjonen ekte. Selv om relasjonen ikke ligner på de relasjonene vi har ellers i livet, som i stor grad er preget av gjensidighet. Hvis en lærer bryr seg om en elev, så ville man vel ikke sagt at det ikke er en ekte relasjon? Der også er det stor grad av ensidighet. En lærer har mange elever, elever har få lærere. 

Jeg bare tror at når man deler noe ekte, og psykologen byr på seg selv, og bruker sin personlighet som redskap, og deler av seg selv, erfaringer, tanker og følelser, for det gjør de jo, og det er det sett på at det er viktig at dem tør å gjøre for å skape tillit hos pasienten, så blir relasjonen ekte. Jeg vil også si at legen min som jeg møter svært sjelden, og ikke har noe nært forhold til eller spesielle tanker om, vi har jo også en ekte relasjon, den er profesjonell og vi møtes når jeg er syk, men det er ekte, for det skjer. 

De eneste falske relasjonene må vel være de som er bygget på at mennesker er falske mot hverandre, og ikke genuine. Og som du peker på er det nok mange behandlere som er det, fordi de jobber kun med det for å tjene penger. Og da blir relasjonen falsk, men ikke som følge av at man er behandler-bruker, men som følge at partene er falske mot hverandre. 

Behandlere som ikke bryr seg om pasientene sine, og som kun er der for penger, gjør nok en dårlig jobb, med tanke på at veldig store pasientgrupper i psykiatrien sliter med tillit og trygghet, og trenger nettopp noen som kan gi dem en ekte opplevelse av disse tingene. Og det klarer man ikke om man er en falsk jævel av en terapeut. 

Anonymkode: 768f5...c31

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er best å tenke helt pragmatisk i forhold til dette. Det er folk som får betalt for "relasjonen" og det er dermed ikke en ekte relasjon.

Nettopp, det er ingen personlig relasjon. Selv om de ikke tåler trynet på pasienten så er de programforpliktet til å "hjelpe" og smile så lenge de får betalt. Man kjøper en tjeneste og man er en kunde.

Anonymkode: 7ead1...b64

[seips]

Jeg jobber selv med klienter (dog ikke som psykolog). Det hender ofte at jeg tenker på klientene mine utenfor jobb, klart jeg ikke glemmer dem når jeg går hjem for dagen. Jeg bryr meg om hvordan det går med dem, og har et genuint ønske om å hjelpe. Da jeg startet å jobbe slet jeg med å legge fra meg jobben, og kunne drømme om klientene om natta. Jeg gjør ikke det lenger nå, men bryr meg allikevel om dem. Selv om det kanskje kan føles kleint å ta opp et sånt tema med psykologen, så tror jeg psykologer flest ser på det som noe positivt. Forstår at det kan føles vanskelig for deg, men i bunn og grunn tror jeg også at det er fint at du føler det sånn og opplever å få så god støtte.

[AnonymBruker]

Jeg driver hele tiden og blir forelsket i behandlere jeg, skikkelig kleint... =) 

Nå har jeg heldigvis bare kvinnelige behandlere. For det gjør jo vondt å gå rundt å føle så sterkt for noen som får betalt for å snakke med meg. Men jeg klarer heller ikke åpne meg på samme måte ovenfor kvinnelige behandlere da. 

Anonymkode: dbf96...fa1