Sterk depresjon

[AnonymBruker]

Jeg har vært deprimert i ett strekk, uten pause, i over 1 år. Depresjonen kommer av livssituasjon. 

Hver morgen våkner jeg helt likegyldig og trist. Har gjort alt jeg egentlig kan, både kognitiv terapi, venner/fritid, trening (ikke nå mer). Har prøvd det meste bortsett fra medisiner (kommer ikke til å begynne på medisiner). Psykologen min har foreslått innleggelse, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal være innlagt? Hva er forskjellen? Har jo gjort alt mulig som man skal gjøre, men er fortsatt bare deprimert og ingenting hjelper. Jeg føler meg helt fanget i denne sinnstilstanden nå, den spiser meg helt opp. 

Noen råd?

Anonymkode: c1664...97c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært deprimert i ett strekk, uten pause, i over 1 år. Depresjonen kommer av livssituasjon. 

Hver morgen våkner jeg helt likegyldig og trist. Har gjort alt jeg egentlig kan, både kognitiv terapi, venner/fritid, trening (ikke nå mer). Har prøvd det meste bortsett fra medisiner (kommer ikke til å begynne på medisiner). Psykologen min har foreslått innleggelse, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal være innlagt? Hva er forskjellen? Har jo gjort alt mulig som man skal gjøre, men er fortsatt bare deprimert og ingenting hjelper. Jeg føler meg helt fanget i denne sinnstilstanden nå, den spiser meg helt opp. 

Noen råd?

Anonymkode: c1664...97c

Kan du utdype hva det er med livssituasjonen som gjør deg deprimert?

Hva kan du gjøre for å bedre livssituasjonen?

Anonymkode: b564e...2a2

[Hjertefisk]

Hva er det med livssituasjonen som gjør deg så deprimert?
Jeg ble også svært deprimert pga "ytre omstendigheter". Ting jeg ikke hadde kontroll over. Depresjonen gikk over når omstendighetene endret seg.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært deprimert i ett strekk, uten pause, i over 1 år. Depresjonen kommer av livssituasjon. 

Hver morgen våkner jeg helt likegyldig og trist. Har gjort alt jeg egentlig kan, både kognitiv terapi, venner/fritid, trening (ikke nå mer). Har prøvd det meste bortsett fra medisiner (kommer ikke til å begynne på medisiner). Psykologen min har foreslått innleggelse, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal være innlagt? Hva er forskjellen? Har jo gjort alt mulig som man skal gjøre, men er fortsatt bare deprimert og ingenting hjelper. Jeg føler meg helt fanget i denne sinnstilstanden nå, den spiser meg helt opp. 

Noen råd?

Anonymkode: c1664...97c

Spør psykologen om dette.

Anonymkode: b564e...2a2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du utdype hva det er med livssituasjonen som gjør deg deprimert?

Hva kan du gjøre for å bedre livssituasjonen?

Anonymkode: b564e...2a2

1 minutt siden, Hypnosee skrev:

Hva er det med livssituasjonen som gjør deg så deprimert?
Jeg ble også svært deprimert pga "ytre omstendigheter". Ting jeg ikke hadde kontroll over. Depresjonen gikk over når omstendighetene endret seg.

Kan ikke gå så veldig detaljert innpå det på det her i tråden, men livssituasjonen er h-å-p-l-ø-s! Helt, helt forferdelig! Og det er ting som jeg ikke kan gjøre noe med; ikke med det første, og jeg vet ikke hvordan utsiktene ser ut egentlig, ang forbedring, hvert fall ikke sånn som ting er nå. Og nå har jeg ikke noe kamplyst igjen i kroppen; den er helt utflata og alt jeg vil er å sove/være alene/gi opp osv! Vet at det høres helt håpløst ut, negativt ut, men jeg må bare være ærlig uten å pynte på det. Og hvis jeg forsøker å finne på ting som kan gi meg glede, føler jeg ikke på det i det hele tatt. Føler meg helt avstumpet..Har ikke kontroll over livssituasjonen, som du sier, Hypnosee

Anonymkode: c1664...97c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke gå så veldig detaljert innpå det på det her i tråden, men livssituasjonen er h-å-p-l-ø-s! Helt, helt forferdelig! Og det er ting som jeg ikke kan gjøre noe med; ikke med det første, og jeg vet ikke hvordan utsiktene ser ut egentlig, ang forbedring, hvert fall ikke sånn som ting er nå. Og nå har jeg ikke noe kamplyst igjen i kroppen; den er helt utflata og alt jeg vil er å sove/være alene/gi opp osv! Vet at det høres helt håpløst ut, negativt ut, men jeg må bare være ærlig uten å pynte på det. Og hvis jeg forsøker å finne på ting som kan gi meg glede, føler jeg ikke på det i det hele tatt. Føler meg helt avstumpet..Har ikke kontroll over livssituasjonen, som du sier, Hypnosee

Anonymkode: c1664...97c

Er det fysisk sykdom som er årsaken?

En bok som kan brukes til hjelp, er "Livet er et usikkert prosjekt" av psykiater Ingvard Wilhelmsen. Det er en bok til bruk i kognitiv egenterapi både ved depresjon og angst. Boken kan leses gratis på Nasjonalbibliotekets sider, Man skal gjøre oppgaver (som står i boken) i tillegg til å lese boken. I. Wilhelmsen har hjulpet mange.

Anonymkode: b564e...2a2

[AnonymBruker]

Dette er også en bok jeg kan anbefale https://www.ark.no/ark/boker/Skavlan-Jorgen-Frisk-nok-for-livet-helse-mestring-fremtidstro-9788279001386

 

Anonymkode: b564e...2a2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er det fysisk sykdom som er årsaken?

En bok som kan brukes til hjelp, er "Livet er et usikkert prosjekt" av psykiater Ingvard Wilhelmsen. Det er en bok til bruk i kognitiv egenterapi både ved depresjon og angst. Boken kan leses gratis på Nasjonalbibliotekets sider, Man skal gjøre oppgaver (som står i boken) i tillegg til å lese boken. I. Wilhelmsen har hjulpet mange.

Anonymkode: b564e...2a2

Herer den boken http://www.nb.no/nbsok/nb/f9b1aee1fd2c521c5ee615dcafdceb93?index=1#0

 

Anonymkode: b564e...2a2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke gå så veldig detaljert innpå det på det her i tråden, men livssituasjonen er h-å-p-l-ø-s! Helt, helt forferdelig! Og det er ting som jeg ikke kan gjøre noe med; ikke med det første, og jeg vet ikke hvordan utsiktene ser ut egentlig, ang forbedring, hvert fall ikke sånn som ting er nå. Og nå har jeg ikke noe kamplyst igjen i kroppen; den er helt utflata og alt jeg vil er å sove/være alene/gi opp osv! Vet at det høres helt håpløst ut, negativt ut, men jeg må bare være ærlig uten å pynte på det. Og hvis jeg forsøker å finne på ting som kan gi meg glede, føler jeg ikke på det i det hele tatt. Føler meg helt avstumpet..Har ikke kontroll over livssituasjonen, som du sier, Hypnosee

Anonymkode: c1664...97c

Føler du sorg over dette med livssituasjonen? Om du har sorg i tillegg til depresjon, så er det ofte tyngre enn kun depresjon.

Sorgen avtar som regel i styrke etterhvert, og da blir det lettere.

Har du fått hjelp av psykologen til livsmestring?

Om du kunne gi litt mer informasjon, vil det være lettere å gi råd. Du trenger jo ikke å gå detaljert inn i det, når du formidler her, og du kan omskrive detaljer slik at det ikke blir gjenkjennbart for de som kjenner deg.

Anonymkode: b564e...2a2

[AnonymBruker]

Har du vurdert ECT? 

Anonymkode: 8b3d7...91f

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du vurdert ECT? 

Anonymkode: 8b3d7...91f

ECT vil nok ikke hjelpe når det er en livssituasjon som ligger til grunn for depresjonen. Kjenner meg igjen TS. Klem til deg. 

Anonymkode: 4b2a4...71f

[AnonymBruker]

Meningsfylte aktiviteter er ofte til hjelp.

Også trening. Hvorfor sluttet du med trening? Kan du starte på med treningen igjen?

Anonymkode: b564e...2a2

[AnonymBruker]

Selv en helt forferdelig livssituasjon kan bli håndterbar hvis man har et mål. Mål kan virke så formene på livet at man knapt kan tro det, da det gir retning til å skape en plan. Ofte til å begynne med en vag og rotete plan, som etterhvert blir klarere. Jeg har vært langt nede i slike dype hull i livet, der alt var kollapset, helsa, økonomien, det sosiale.. og man kan grave seg ut av det, men å endre livet sitt tar tid.

Jeg tillot meg selv å være deprimert i flere perioder. Noen ganger blir man bare enda mer sliten om man kjemper i mot depresjonen hele tiden, eller opprettholder den gjennom å hele tiden bekymre seg for livssituasjonen som man ikke klarer å endre i et jafs. Kanskje psykologen tenker at du ikke klarer å gi deg selv en slik pause fra bekymringene, men ved en innleggelse får du det lettere da du blir "skjermet" fra verden en stund?

Jeg gjorde små endringer for å ta bedre vare på meg selv, etterhvert som jeg lærte om de. Jeg endret kostholdet mitt, jeg mediterte, leste masse om min tilstand for å få bedre oversikt, istedenfor å bare være totalt i det. Og sakte men sikkert begynte jeg å løse problemene i livet mitt som syntes uoverkommelige tidligere. Det var ikke plutselig superlett, det var hardt, men det var mulig over lengre tid med en disiplinert plan, og det var verd det.   

Anonymkode: 9495d...ceb

[Hjertefisk]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke gå så veldig detaljert innpå det på det her i tråden, men livssituasjonen er h-å-p-l-ø-s! Helt, helt forferdelig! Og det er ting som jeg ikke kan gjøre noe med; ikke med det første, og jeg vet ikke hvordan utsiktene ser ut egentlig, ang forbedring, hvert fall ikke sånn som ting er nå. Og nå har jeg ikke noe kamplyst igjen i kroppen; den er helt utflata og alt jeg vil er å sove/være alene/gi opp osv! Vet at det høres helt håpløst ut, negativt ut, men jeg må bare være ærlig uten å pynte på det. Og hvis jeg forsøker å finne på ting som kan gi meg glede, føler jeg ikke på det i det hele tatt. Føler meg helt avstumpet..Har ikke kontroll over livssituasjonen, som du sier, Hypnosee

Anonymkode: c1664...97c

Huff, høres ikke bra ut. Hvor gammel er du?
Bare vit at, du er ikke alene om å ha det slik. Vi er mange som har vært langt nede og ikke sett lyset i tunnellen. Sånn, skikkelig, skikkelig langt nede. Men, utrolig nok, så pleier det faktisk å ordne seg etterhvert. "Etter regn kommer det alltid sol. Det er naturens lover". Og det er helt sant! Bare "hang in there". Det varer ikke for evig. Det kan jeg signere under på.

Du snakker om kamplyst. Men må du virkelig kjempe så hardt? Jeg kjempet døds-hardt i den livssituasjonen jeg var i. Men til ingen som helst nytte. Kom ingen vei. Men da jeg gav opp, merka jeg at det spillte ingen rolle om jeg gav 100% eller 50% eller 10%. Det var ikke mye jeg fikk gjort uansett. Og saker og ting gikk tydligvis i sitt eget tempo, uten at jeg klarte å påvirke det noe særlig. Folk klarte seg uten meg. Når jeg oppdaga det, så ble det gradvis bedre.
Vet ikke om det har noe å si for din situasjon da.

Husker jeg fortalte legen min det samme som du sier, at jeg ikke følte glede over noenting som helst. Da sa han "ja men, trenger du gå rundt å være så glad da? Bare fokuser på å få gjort det du skal. Ta oppvasken, gå på jobb, stå opp om morgenen. Vær fornøyd med det". Og det var egentlig ganske befriende å høre faktisk. At det er okei å ikke være glad. At det er okei å bare være ikke trist.

Det er vanskelig å gi råd uten å vite så mye. Men håper det ordner seg for deg etterhvert. Men det gjør det.