Bruk av slektskapsord

[Vox_populi]

Er det ikke lenger normalt å benytte relasjonsord som tar utgangspunkt i taleren/skribenten?

Et eksempel: en kvinnelig innsender skriver om barnepass utført av mormor, og så viser det seg at hun mener barnets mormor, altså hennes egen mor. For meg ville det være naturlig å si at jeg tror jeg skal spørre mor, om hun kan passe. Men noen bruker tydeligvis mormor her.
Et annet tilfelle: jeg sier en gutt og hans far, eller en gutt og faren, når jeg omtaler noen fremmede. Bruker jeg derimot ordet ubøyd: gutten og far, er det min egen far jeg mener. Eller i tilfelle en mann omtaler sin kone som mor. Hun er jo mor, men ikke hans mor! Kanskje de fleste kvinner man møter er jo egentlig mødre, men en kaller dem ikke mor for det – det ordet er reservert for ens egen mor.

Tanker om dette fenomenet?

[Daria]

Det kommer litt an på situasjonen og hvem jeg snakker med - snakker jeg med barn er det naturlig å ta utgangspunkt i deres slektskap. I en samtale med niesen min vil jeg omtale min søster og mor som mamma og mormor, for det er det de er for henne og  da unngår vi unødvendig forvirring. Men i samtaler med voksne er jeg enig i at det naturlige er å ta utgangspunkt i sitt eget slektskap. Særlig dette med foreldre som omtaler - og tiltaler - hverandre som mamma og pappa reagerer jeg på - du fikk barn og mistet all annen identitet? En venninne sendte et år julekort med teksten God jul fra Per, Pål, mamma og pappa - det ble feil på så mange måter...

[Vox_populi]

5 minutter siden, Daria skrev:

Det kommer litt an på situasjonen og hvem jeg snakker med - snakker jeg med barn er det naturlig å ta utgangspunkt i deres slektskap. I en samtale med niesen min vil jeg omtale min søster og mor som mamma og mormor, for det er det de er for henne og  da unngår vi unødvendig forvirring. 

Det er riktig; ganske små barn forstår ikke at relasjonsord skifter betydning etter hvem som bruker dem. I begynnelsen omtaler de gjerne seg selv med navnet, og det er et vendepunkt når de første gang sier "jeg". Vi har vel også etterhvert lært at en ikke skal snakke barnespråk til barn, da lærer de senere. Så en bør vel ikke legge om mer enn høyst nødvendig når en snakker til barn?

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Vox_populi skrev:

Er det ikke lenger normalt å benytte relasjonsord som tar utgangspunkt i taleren/skribenten?

Et eksempel: en kvinnelig innsender skriver om barnepass utført av mormor, og så viser det seg at hun mener barnets mormor, altså hennes egen mor. For meg ville det være naturlig å si at jeg tror jeg skal spørre mor, om hun kan passe. Men noen bruker tydeligvis mormor her.
Et annet tilfelle: jeg sier en gutt og hans far, eller en gutt og faren, når jeg omtaler noen fremmede. Bruker jeg derimot ordet ubøyd: gutten og far, er det min egen far jeg mener. Eller i tilfelle en mann omtaler sin kone som mor. Hun er jo mor, men ikke hans mor! Kanskje de fleste kvinner man møter er jo egentlig mødre, men en kaller dem ikke mor for det – det ordet er reservert for ens egen mor.

Tanker om dette fenomenet?

Mor og mormor er det samme i mange dialekter, så du kan aldri være sikker på betydningen av mor (eller far)

Anonymkode: 7ce00...2bf

[Vox_populi]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mor og mormor er det samme i mange dialekter, så du kan aldri være sikker på betydningen av mor (eller far)

Hvor da? Det har jeg aldri hørt, og jeg har bodd i seks fylker, fra Aust-Agder til Finnmark og elleve år av skole/studietid var med elever fra alle kanter av landet. Interessant opplysning, men merkelig at det skulle være nytt for meg.

[Perelandra]

På 2.4.2017 den 14.41, Vox_populi skrev:

Hvor da? Det har jeg aldri hørt, og jeg har bodd i seks fylker, fra Aust-Agder til Finnmark og elleve år av skole/studietid var med elever fra alle kanter av landet. Interessant opplysning, men merkelig at det skulle være nytt for meg.

I min barndom på 70- og 80-tallet var det ganske vanlig å kalle besteforeldrene for mor og far. Jeg gjorde det ikke selv, men kjente flere som gjorde det. Er forøvrig fra Aust-Agder.

[Vox_populi]

1 time siden, Perelandra skrev:

I min barndom på 70- og 80-tallet var det ganske vanlig å kalle besteforeldrene for mor og far. Jeg gjorde det ikke selv, men kjente flere som gjorde det. Er forøvrig fra Aust-Agder.

Ok, registrerer det.
Men ikke bedre enn jeg kan se, er dette en avsporing. Trådens tema er det motsatte: en kvinne som omtaler sin mor som mormor. I tillegg er nevnt at noen kvinner kaller sin egen ektemann for far, Det normale ville være å bruke det ordet om sin egen far (eventuelt egen bestefar, om skikken nevnt over brukes).