Når resten av familien bader i penger

[AnonymBruker]

Sikkert mange som synes jeg er ei sjalu sutrekjærring nå, men det får stå sin prøve...

Det har seg slik at alle andre enn meg i min familie har gjort det meget bra her i livet når det kommer til karriere og økonomi. Jeg har 3 søstre og 1 bror. Alle har høyere utdannelse, meget solide jobber og høye inntekter. Min bror og 1 av mine søstre tjener over 2 millioner, mens de andre 2 søstrene ligger på på rundt 1,5 millioner hver. I tilegg har alle mine søstre ektemenn som også tjener gode penger. Broren min er singel (tror han er litt player, han er kjekk, og har hatt mange kjærester, og får nok hvem han vil).

Jeg fikk i ung alder (21 år) påvist kraftig leddgikt, og er derfor uføretrygdet (er nå 31). Økonomien min er elendig, og jeg klarer så vidt å få det til å gå rundt. Jeg har aldri hatt kjæreste (jeg skjønner jo at ingen gutter vil være med ei kronisk syk dame på uføretrygd, må vel være den største turnoffen som finnes) Mine søsken bader som sagt i penger, og har også et forbruk deretter. De reiser på dyre ferier hvert år, og har svære hus og flere biler etc. Jeg blir aldri invitert på middag eller besøk, og har aldri blitt invitert med på hytteturer eller noe. Jeg har spurt av og til om vi ikke skulle finne på noe sammen, men det har aldri "passet". De er alltid så opptatt i helgene.

Jeg er jo på sosiale medier, så jeg ser jo hva de gjør, og det gjør skikkelig vondt når de poster bilder fra sydenturene sine og når søstrene poster bilder fra Londonturene og Paristurene sine (sikkert 3-4 ganger i året). Fornuften sier at jeg skal slette dem fra sosiale medier slik at jeg ikke blir minnet på dette, men det er ganske vanskelig, det må jeg innrømme, man er jo nysgjerrig av natur, og det er tross alt familie.

Ja, jeg innrømmer at jeg er litt sjalu. Ikke at jeg ikke unner dem lykke, men jeg skulle så gjerne ha fått LITT av det livet de lever. I stedet handler jeg First Price for å ikke gå i minus, og kan til nød kjøpe meg nye klær kanskje 2 ganger i året. Knasker piller for å dempe litt av smertene jeg har. Jeg drømmer så mye om å bli helt smertefri, få en jobb, en mann og kanskje et barn eller to. Jeg skulle aldri ha forlangt en voldsom rikdom, men tenk å kunne hatt en hverdag sammen med noen å elske? Å bli elsket? Få oppleve å reise til et annet land, omså bare én gang i livet? Tenkå  hatt et liv der man slapp å bekymre seg for om kontoen gikk tom hver måned, et liv der man kunne unnet seg noe ekstra en lørdagskveld?

Synes dere jeg er urimelig?

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det har blitt slik, men sannsynligvis ser de nok meg som en festbrems og en byrde som bare ødelegger gleden deres, ikke vet jeg. Det har aldri vært noe store krangler eller noen episoder som skulle tilsi at det skal være slik.

Foreldrene våre er døde for flere år siden. Det var litt bedre når de levde, da hadde man i det minste et fellesskap når man var sammen med dem.

Anonymkode: a2c0f...47d

[AnonymBruker]

Synes det høres trist ut å ha et så distansert forhold til søsknene sine, penger eller ei. Er man i familie så omgås man jo.

Er det aldersforskjell mellom deg og søsknene dine?

 

 

Anonymkode: 32e44...e8d

[AnonymBruker]

Å bli syk i ung alder er hardt, å stadig bli mint på hva man går glipp av gjør det verre.

Men alle disse følelsene vil ikke endre hva som er, og jeg tror nok du er nødt å innse at du ikke kan gå rundt og savne det du ikke har. Du må finne en måte å akseptere og leve med situasjonen din på. Du må finne din egen glede i ditt eget liv. Er selv syk og de gangene slike tanker kryper frem minner jeg meg selv på hva jeg har som er bra, og at penger vil tross alt ikke automatisk gjøre meg lykkelig. Når alt kommer til alt er det egen vilje og holdninger som vil gjøre deg tilfreds i livet. Nøkkelen er å finne ut hvordan du personlig kan leve med det, dette kan være litt forskjellig fra person til person.

Syns dette innlegget hadde noen gode poenger

Jeg samler ikke på store stener, jeg samler på sand, pleier jeg å si. Med det mener jeg at før jeg ble syk, var det de store tingene i livet jeg så på som selve livet. Store fester, kjøpe hus, bli ferdig med utdannelse, få barn osv. Men nå er det de små øyeblikkene i hverdagen jeg verdsetter. Øyeblikk som når vi alle spiser frokost sammen, når jeg kan leke og le med barna mine, når jeg kan krype opp i sofaen med mannen min, og bare nyte å være inntil. For når jeg er kjempesyk, er det ikke de store øyeblikkene jeg lengter etter. Det er de små vanlige tingene, det jeg beskriver som sanden.

http://www.dagbladet.no/kultur/jeg-far-hore-at-det-a-vaere-ufor-er-som-en-betalt-ferie-som-aldri-tar-slutt/64048556

Anonymkode: 0d50e...010

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg. Synes det hjalp mye å slutte med Facebook og sånt, slik at jeg ikke får alle feriene deres trykket opp i ansiktet. Far og stemor lever, så søsknene mine reiser ofte på ferier sammen med dem, og de feirer jul og alle andre høytider sammen. Jeg har en nevrologisk sykdom som gjør at jeg bl.a. skjelver på hendene og går litt rart, og det synes de er fryktelig pinlig. De er sure på meg fordi jeg ikke gidder å ta meg sammen og slutte med de rare bevegelsene, og skaffe meg en utdannelse og jobb. Har ikke truffet noen av dem på mange år, og er i grunnen fornøyd med det for det var innmari slitsomt å få kjeft hver gang jeg snublet, sølte eller gjorde noe annet rart pga. sykdommen. 

Anonymkode: 2e55b...986

[jenta7]

Jeg skjønner det er vanskelig men kanskje det er best å konsentrere mer om deg selv. Være litt mer egoistisk og tenke på hvordan du kunne ha fått det bedre. Kanskje du kunne tatt utdanning på deltid som kunne gitt deg mulighet til å jobbe litt eller hvis det er helt umulig kan du kanskje finne en hobby eller forening å bli med på. Og gjerne alltid følge med på om det finnes noen medisiner som kan gjøre at du får det bedre. Livet er vanskelig og noen er mer heldige enn andre. Sånn er det bare. Og det betyr ikke at du må gi opp ellers synes synd på deg selv. Prøv å få det beste du kan med ditt liv og skal se at det går bra til slutt. Og kjærligheten kan du finne uansett. Mange som er syke og har kjærester. Kanskje det bare tar litt lengre tid å finne den rette for deg

 

[AnonymBruker]

Så utrolig leit. Og for noen egoistiske søsken du har. De burde jo hjelpe deg, og tilbringe tid med deg. Hvordan er det med jul og bursdager? Hvis de overhodet ikke bryr seg om deg, så hadde jeg nok kuttet de ut, slettet de på alle sosiale medier. Så slipper du å se.

Jeg er selv ufør, og dårlig økonomi. Mens familien min har god råd. Men de møter meg jo jevnlig, hvis de vil ut og spise, og jeg ikke har råd, så spanderer de. De har og spandert show, drinker, kaker og kaffe på meg. For de vil ha meg med. Og det er jo sånn det skal være. Nå ble jeg ekstra glad for å ha en familie, som er der for meg. Selv om jeg er syk.

Anonymkode: 76fed...83e

[Trolltunge]

Jeg tror det er helt normalt å kjenne på et snev av misunnelse når det er store kontraster, men det som er viktig er å ikke la det ta overhånd, slik at det er kontrastene du måler ditt eget liv etter. Jeg kommer fra en skoleflink venninnegjeng, og mens jeg fikk barn tidlig, og var alenemor, så gjorde flere av mine venninner gode karrièrer før de stiftet familie. Jeg har også høyere utdannelse, men jeg valgte bort det å klatre på karrierestigen, fordi jeg hadde et barn (og senere tre) å ta hensyn til. Flere av mine venninner traff også menn med gode jobber, mens da jeg fant kjærligheten var det en mann som ikke akkurat løftet meg økonomisk. 

Kontrasten i hva jeg har i inntekt (jeg er alene igjen) og hva noen av disse venneparene har er svært stor, og der de snakker om store fjellhytter, seilbåt og Tesla har ikke jeg mye å bidra med. Det er klart at jeg av og til kjenner et lite sveip av misunnelse, men heldigvis tar jeg meg fort i det, og husker på to ting:

1. Hvor heldig jeg faktisk er i livet i forhold til mange mange andre. 

2. Mye penger er ikke ensbetydende med å være lykkelig. Jeg har oftere trådt trøstende til for noen av mine vellykkede venninner enn de har måtte trøste meg, og jeg vet at de sliter med sorger og bekymringer på lik linje med andre. 

Det jeg råder deg til er derfor å ikke sammenligne ditt liv og dine ressurser med det dine søsken har. Vær lykkelig i ditt liv, over det du har og over det du får til. Gode venner, en solskinnsdag, et dikt du har skrevet, å kjenne regnet i ansiktet... det er så mye å glede seg over i livet om man finner lykken i de små tingene, og ikke sammenligner seg med at andre har mer. Det vil bestandig være noen som har mer, uansett hvor rik og vellykket man er. Det er også bestandig noen som har det mye verre enn det man selv står i. Jeg tror altså trikset er at man finner tilfredshet der man står, og takknemlighet over det man har. Det fungerer iallfall for meg. 

[AnonymBruker]

Men hvordan forhold hadde du til søsknene dine under oppveksten? Hvis dere hang sammen som erteris så er det jo merkelig at de ikke vil møte deg nå, men hvis dere ikke hadde et nært forhold da så syns jeg det er mindre merkelig at dere ikke er i lag så ofte som voksne. Jeg forstår at du syns det er kjipt at de opplever masse og farter rundt uten deg, og jeg forstår også at du syns det er kjipt å sitte hjemme med dårlig råd. Samtidig så bli jeg litt sånn småmatt av at folk sutrer over de som har jobbet seg opp i livet og mener de med god råd nærmest burde betale alt for de med mindre god råd. Jeg er en av dem som har jobbet beinhardt for å komme meg gjennom skole og utdanning og dit jeg vil, til tross for kronisk sykdom, og som ferdigutdannet har jeg tatt masse av overtiden, ekstraarbeidet og prosjektjobbingen i helg som ingen andre ville ha. Det gir meg relativt god råd og frihet i hverdagen, men det gjør meg ikke til frk. spandere på alle andre, for så god råd har jeg ikke selv om mange tror det. Tror ikke det er helt det du mener heller, men husk at det er mange måter å oppleve økonomi og hverdag på, ting er ikke alltid som de ser ut.

Har du venner du kan være sammen med? Evt andre i en lignende situasjon som gjerne har vennekveld foran tv i steden for shoppingtur til Paris? Har du tatt opp med søsknene dine på en skikkelig måte at du savner å tilbringe tid sammen? Nå vet ikke jeg hvordan du fungerer sosialt, men mange som er uføre (jeg har noen i omgangskretsen) er eksperter på å dra inn sykdom og egen situasjon i alle samtaler, og det er slitsomt å høre på i det lange løp. Kanskje syns de det er ubehagelig å ha deg med fordi det da blir vanskelig å snakke om det som opptar dem i hverdagen? At de føler de må tilpasse samtalene til deg og din situasjon? Du må nesten spørre for å få svar, men jeg tenker at det kanskje kan være noe der. Inviterer du til deg noen gang eller forventer du bare å bi invitert? Har du noen gang stilt opp og vist at det er viktig for deg å være del av en familie? Hva forventer du ut av forholdet med familien, å være familie, være mer sosial, være en del av noe, få penger, bli spandert på? Kan dere ha ulik oppfatning der? Jeg tror du må snakke med din bror og søstre hvis du skal få de svarene og det forholdet du ønsker. 

Anonymkode: ee415...563

[AnonymBruker]

Sender masse gode tanker. Dette var trist lesing. Jeg har dessverre ikke så mange gode råd, men jeg kom til å tenke på at om du har litt ekstra overskudd og tid så vurder å bli med på litt konkurranser. Det er fult av dem og er du med er det større sjangs for at du blir trukket ut enn om du ikke deltar  Jeg liker å delta på konkurranser innen reise og teknologi. Bruker bl.a nettstedet konkurransenett.no. Og jammen har jeg ikke vunnet litt turer og duppeditter også  Det kan jo kanskje hjelpe å gi litt glede ut av sosiale medier (ikke gå aktiv inn for å sjekke om du vant - bli heller positivt overrasket om du blir tagget av konkurranseholder eller får en mld fra de). Kanskje prøv å ta en liten titt på regnskapet ditt også, se om du kan klare å budsjettere smartere og kanskje hoppe på restplasser for en slikk og ingenting. Jeg prøver å sette unna litt til sparing når jeg kan. Og jeg har lest meg opp på å bruke penger smart og økonomisk - men jeg har jo mine laster som alle andre. 

Anonymkode: 9e90b...0d3

[AnonymBruker]

Lønn på 2 og 1,5 mill? det tror jeg ikke på

har en bror selv som er høyerer utdannelse, veldig bra lønn her og, men 2 mill?

Anonymkode: 3bd34...c78

[Gjest O.G.]

Jeg skal innrømme at jeg er irritert på søsknene til TS som ikke kan hjelpe henne med noen tusninger i måneden, det har de råd til. Rart at de ikke har tenkt over det når det bare er småpenger for dem selv. Gjøre en automatisk trekk i banken hver mnd, så vil de ikke merke det heller.

Endret 31. mars 2017 av O.G.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, O.G. skrev:

Jeg skal innrømme at jeg er irritert på søsknene til TS som ikke kan hjelpe henne med noen tusninger i måneden, det har de råd til. Rart at de ikke har tenkt over det når det bare er småpenger for dem selv. Gjøre en automatisk trekk i banken hver mnd, så vil de ikke merke det heller.

Men ærlig talt, enhver med litt selvrespekt vil vel ikke motta penger fra andre?

Anonymkode: 7d6f2...2c4

[Gjest O.G.]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men ærlig talt, enhver med litt selvrespekt vil vel ikke motta penger fra andre?

Anonymkode: 7d6f2...2c4

Du, kanskje ikke nei, men du er uføretrygdet? 

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lønn på 2 og 1,5 mill? det tror jeg ikke på

har en bror selv som er høyerer utdannelse, veldig bra lønn her og, men 2 mill?

Anonymkode: 3bd34...c78

Hvorfor tror du ikke på det? Det er de som har høye lønninger. Mannen min f.eks er lege med spesialisering, og han har 1,8 i året. 

Anonymkode: 2be19...9c4

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men ærlig talt, enhver med litt selvrespekt vil vel ikke motta penger fra andre?

Anonymkode: 7d6f2...2c4

Om ts ikke vil motta rene kontantbeløp fra søskena sine så kunne de jo iallefall invitert henne med på hytteturer når de skal dit. Det koster jo ikke noe særlig ekstra, og vil tro de har økonomi til en person til rundt matbordet.

For å være ærlig så synes jeg de kunne invitert henne med seg på en utenlandstur en eller annen gang også. Det har de økonomi til. 

Likedan så kunne de ha gitt henne gavekort med en fin sum på til jul og bursdag så kunne hun iallefall fått oppgradert garderoben sin, tatt seg en tur til frisøren, eller bare kjøpt seg noe fint hun ønsker seg. 

Jeg hadde iallefall gjort det hadde jeg vært stinn av penger og hatt et søsken som ikke hadde hatt det så greit. For meg så ville det vært ei investering i å være sammen med søsteren min og latt mine barn fått et nærere forhold til henne. 

Anonymkode: 2be19...9c4

[AnonymBruker]

Høres ut som noen kiipe søsken. Rart at de ikke hjelper deg mer . Skjønner godt du er misunnelig, det kommer bare så lite godt ut av det. 

Anonymkode: 04c64...0b1

[Trolltunge]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om ts ikke vil motta rene kontantbeløp fra søskena sine så kunne de jo iallefall invitert henne med på hytteturer når de skal dit. Det koster jo ikke noe særlig ekstra, og vil tro de har økonomi til en person til rundt matbordet.

For å være ærlig så synes jeg de kunne invitert henne med seg på en utenlandstur en eller annen gang også. Det har de økonomi til. 

Likedan så kunne de ha gitt henne gavekort med en fin sum på til jul og bursdag så kunne hun iallefall fått oppgradert garderoben sin, tatt seg en tur til frisøren, eller bare kjøpt seg noe fint hun ønsker seg. 

Jeg hadde iallefall gjort det hadde jeg vært stinn av penger og hatt et søsken som ikke hadde hatt det så greit. For meg så ville det vært ei investering i å være sammen med søsteren min og latt mine barn fått et nærere forhold til henne. 

Anonymkode: 2be19...9c4

Jeg er enig, men det er likevel ikke særlig konstruktivt for TS at vi irriterer oss over søskene, og forteller hva de burde ha gjort. Jeg tenker at TS må ha fokus på å gjøre det beste ut av situasjonen for seg selv, for man kan gjøre mye med seg selv og sin egen tankegang, men lite med hva andre gjør eller burde gjort. 

Jeg forventer aldri at mine venner med høye lønninger skal spandere på meg, og heller ikke at min søster og mann skal sponse meg, selv om de har ganske like utgifter som meg, men dobbelt med lønn. Som nevnt er jeg ikke videre plaget av misunnelse heller, men jeg foreslår gjerne løsninger som gjør at jeg kan være sosial med dem, uten å ruinere meg. Jeg innrømmer for eksempel at en helaften på byen med mat og drikke fort blir for kostbart, og foreslår at vi heller kan treffes hjemme hos meg. Så lager jeg noe godt å spise, siden de får taxi- utgifter, og ikke jeg. Så tar alle med seg drikkevarer. Det sier de ja til. Blir like koselig, men langt billigere for meg, uten at jeg snylter på noen.