Ble livet slik du hadde tenkt?

[Gremlin]

Nei jeg har egentlig ikke oppnådd noe av det jeg hadde sett for meg, men jeg har ikke mista håpet helt ennå.
Har mange år igjen på å utrette noe så. 

[AnonymBruker]

Nei, jeg drømte om å finne en mann og få barn. Leve et normalt familieliv og ha noen å være glad i. Men er fortsatt alene og synes det er ganske vondt.

Anonymkode: ba1eb...a98

[Jerry Lee]

Nei. 

Og jeg sku' ønske jeg fikk slippe nå.

[Honey Dew]

Egentlig ikke. Det ble faktisk mye mye bedre. Hadde en vond barndom, der jeg ble mobbet av mine foreldre og søsken og seksuelt misbrukt av min far. Selvtilliten min var knekt, men allikevel har jeg klart å kravle meg oppover og har nå en fantastisk ektemann, flotte barn og barnebarn, stort hus og egen bedrift.

Livet blir som en gjør det til. Jeg har som livsfilosofi at jeg alltid skal strekke meg etter noe nytt og uansett hva folk sier, skal jeg klare det jeg har satt meg i hodet.

Endret 26. mars 2017 av Honey Dew

[AnonymBruker]

Jeg trodde det kom til å bli mer action og spenning. Jeg ville ha en actionfylt jobb og en spennende fritid. Jeg hadde en jobb med mye action, men ble bare sliten og strsset og orket ikke bruke fritiden til noe. Så jeg sa opp og nå har jeg en 8-4 kontorjobb noe jeg så på som et mareritt da jeg var yngre, men nå trives jeg. Har fått reist mye slik jeg ønsket, men ikke så mye som jeg ville. Men alt i alt er jeg fornøyd. 

Anonymkode: 57a08...3a6

[Lykkepia]

Mitt ble mye bedre enn jeg hadde tenkt. Hadde aldri trodd jeg skulle finne en så fantastisk mann, bli forlovet og bo på plassen jeg nå bor. Jeg kunne aldri i min villeste fantasi forestilt meg at jeg kom til å bosette meg hær, men nå som jeg bor hær kunne jeg ikke hatt det bedre  Veien hit har ikke vært rosenrød, men det er faktisk mulig for alle!  

[AnonymBruker]

Absolutt ikke. Hadde en forjævlig barndom med alkoholiserte foreldre både fysisk og psykisk mishandling. Barnevern inn i bilde, rettsak og helvete. Drømte om å bli 18 så jeg kunne stikke til Hollywood og bli skuespiller. Trodde ikke på kjærligheten.

Nå er jeg 35, gift med drømmemannen, tar en doktorgrad, barn nr 2 på vei... har reist over hele verden.

Ganske sjukt å tenke på, jeg som prøvde å ta livet av meg for første gang som 8-åring.

 

Anonymkode: 8e03f...c5a

[AnonymBruker]

Er glad jeg ikke visste. Fin barndom. Men takket være kronisk sykdom er livet smertefullt, ensomt, deprimerende og gledesløst. På NAV, ingen hobby jeg orker heller. Jeg er kun en passiv tilskuer til det som skulle være livet. 

Anonymkode: 85d5f...989

[GammelKaktus]

Overhodet ikke, var en utprega pessimist som ungdom og hadde aldri trodd at livet kunne bli så bra og at jeg kom til å få et så fantastisk liv. Er storfornøyd med livet. 

[AnonymBruker]

Har det som deg, TS...

Anonymkode: bc5e5...05b

[AnonymBruker]

Nei, men har egentlig aldri hatt drømmer og forventninger om fremtiden. Som alvorlig deprimert i 20+ år (men i delvis jobb) er jeg som flere her "på venterommet" der jeg håper å en gang få slippe, men tanken på at jeg kanskje må leve i 50 år til er vond. Har et lite håp om at aktiv dødshjelp blir innført før den tid.

Anonymkode: b6e43...832

[AnonymBruker]

Ja, litt faktisk. Ikke når det kommer til utdanning/jobb, men ellers har jeg samboer, hunder, katt, har hatt hest og skal ha igjen på et senere tidspunkt, flyttet vekk fra byen og trives godt litt mer usentralt.. Akkurat slik jeg hadde tenkt. Håper og tror litt at det vil holde seg sånn resten av livet og, bare bytte til bedre utdanning/jobb, eie i stedet for å leie, og kanskje et barn eller to etterhvert. Får se.

Anonymkode: 8b4dc...872

[Synne-Marie]

Nei, livet har blitt både bedre og verre enn det jeg var i stand til å forestille meg som barn. Men alt i alt er det bra. Jeg lever greit, også med de vonde tingene.

[Minlillesky]

På 25.3.2017 den 19.44, AnonymBruker skrev:

Ble livet slik du hadde tenkt?

jeg er så sliten. Av alt. Lite tid til gode venner. 

Koser meg mye med barna, men det er også mye arbeid. Og ingen foreldre som kan hjelpe til.

litt usikker på om vi bor på rett plass Osv.

holder sammen med mannen, men det er mer irritasjon enn romantikk for tida.

flere som føler det slik? Utad virker det jo som alle er superfornøyd.

Anonymkode: d4b7b...2ed

Ja og nei. Jeg hadde en fantastisk oppvekst. Ingenting å klage på der. Men mine tanker om voksenlivet da jeg var barn, mine drømmer og ideer var helt hinsides..haha  Plutselig var jeg 21 år, fikk en datter, Fikk en livskrise da jeg fylte 25 år, som varte en måneds tid. Googlet livskrise ung for morro, og fant samtidig ut at det finnes livskrise i 25 års alderen. Fylte nylig 27 år, er alene med barnet mitt som begynner på skolen til høsten. Jeg gleder meg til å fylle 30. Lever ikke det livet jeg trodde jeg kom til å leve da jeg var liten jente. Og det er helt greit. Jeg trives som mamma, og pusler med mitt, i en rolig og hektisk hverdag. 

Jeg bor på et bitte lite sted, som jeg aldri trodde jeg kom til å bo i. Samtidig så har jeg følt at det er her jeg kommer til å bli gammel. Selv om hjertet mitt tilhører en annen plass i Norge, min drømmeplass og det jeg kaller "hjem". Men vi trives veldig godt her, har nettverket vårt her og vi kan alltids dra på ferie til drømmeplassen  

Men i det siste har jeg følt det mangler noe i livet mitt. Føler jeg står "stille" om du skjønner.

Jeg føler meg litt tom egentlig. Jeg er en veldig flink mamma til barnet mitt, er lykkelig osv, men det er noe som mangler. Vet ikke hva.. det er noe jeg prøver å finne ut av for tiden  Kanskje jeg egentlig vet hva det er, men vil bare ikke innrømme det?  Hm.. nå fikk jeg noe å tenke på  Dette må jeg finne ut av.

Og nei, livet ble ikke slik jeg hadde trodd. Voksenlivet altså. Men jeg lever livet sånn jeg vil leve det. Er lykkelig, har et friskt barn og koser meg med realisering av drømmer osv  

[AnonymBruker]

Livet ble ihvertfall bra. 😃 Jeg vet ikke helt hva jeg drømte om. Annet enn at jeg trodde jeg skulle få flere barn. Har hittil kun fått ett, som er 7 år. Er fortsatt ikke forsent mtp alder, og jeg er gift, så tiden vil vise om det blir flere. Ellers må jeg si det er deilig å bli eldre og tryggere på seg selv og livet 😊

Anonymkode: 8e3fd...415

[AnonymBruker]

Nei, jeg håpet og drømte en gang om stor kjærlighet og om å bli elsket, for den jeg var. Så ble jeg syk gitt, i stedenfor - og alene med barna. Livet er å holde hodet over vannet og prøve å gjøre hver dag så god som overhodet mulig, for de to som ble født. Jeg har ingen fridager, frikvelder eller noen timer for meg selv, bortsett fra når barna sover. Noen ganger er ønsket om å bli holdt rundt, bare litt, ekstremt stort, nesten uutholdelig, men sånn blir det jo ikke. Er jeg deprimert? Nei, ikke egentlig, jeg finner små gleder i hver dag. Jeg burde kanskje bedt om avlastning, men jeg klarer ikke å levere de fine ungene mine til fremmede. Heldigvis er de kjempegreie unger. Jeg jobber det remmer og tøy kan holde for å betale hus og hjem og mat. Vi klarer oss, men vi har ingenting til overs. Er jeg lykkelig? Av og til. Men livet ble langt i fra det jeg en gang drømte om! Langt der i fra! 

Anonymkode: a5d61...410

[AnonymBruker]

Livet ble veldig annerledes enn jeg hadde sett for meg. Flere og tøffere nedturer, men også overraskende oppturer som jeg ikke hadde sett for meg, og nå har jeg det jevnt over veldig bra. Kjenner igjen TS' tanker rundt tid og slitenhet, men tenker at det er for en periode.

Sammenlignet med utenpå-perfekte når jeg ikke opp, men jeg er absolutt tilfreds med livet og prøver å gjøre det beste jeg kan med de kortene jeg nå en gang har fått.

Anonymkode: cdded...b04

[sommermor]

Nei, det ble annerledes enn planlagt. I min plan skulle jeg ha flere barn, hus og en snill mann.

I virkeligheten er jeg alene med et barn og har en fin leilighet. Og i planen var det ikke lagt inn at hun skulle bli født med et sjeldent syndrom.

[AnonymBruker]

Nei livet mitt har ikke blitt i nærheten av hva jeg hadde forestilt meg. 

Ble uplanlagt gravid, men det var greit nok. Jeg visste jeg var klar for å bli mamma og at jeg ville klare meg selvom det ikke var planlagt. Barnets far var enig i at det var riktig å få barnet, men det var visst bare spennende i noen mnd, og han ble plutselig en helt annen person. Han tok avstand og virket ikke å bry seg særlig. Mot slutten av svangerskapet flyttet han langt vekk og har ikke vist noe interesse videre. 

Jeg møtte en fantastisk god mann da barnet var noen mnd gammel. Vi er nå gift, eier hus sammen og han har adoptert barnet.

det var tøft da barnet ble født da det var komplikasjoner etter fødselen og barnet måtte ligge på intensiven i noen dager. Men etter det skulle alt være fint og flott. Jeg reiste hjem med en frisk og fin guttebaby

tiden gikk, barnet ble større, begynte å gå-klatre-løpe osv. Han ble raskt veldig krevende. Samtidig som den grovmotoriske utviklingen gikk så det susa, så manglet resten av utviklingen. Begynte å kjempe for å få hjelp da han var  1,5år gammel og siden den tid har hverdagen bestått av tunge kamper for å hjelpe barnet. Han fikk diagnosen barneautisme rett før han fylte 2år og moderat psykisk utviklingshemming våren før skolestart. 

Jeg har en stor og krevende jobb med barnet som må ha tilsyn hele døgnet og hjelp til det meste. Det er mye møter, kurs, papirarbeid osv og jeg har aldri fri. Det er ikke mye rom for å ta vare på seg selv eller parforholdet. 

Jeg hadde skapt meg et bilde av hvordan det ville være å få barn. Ikke et urealistisk bilde, hadde regnet med utfordringer, men hadde aldri kunnet forestille meg at alt kunne bli snudd såpass på hodet. 

Det positive i alt sammen er at jeg har funnet ut at jeg er mye sterkere enn hva jeg noen gang har trodd. hverdagen er vond, utfordringene er mange og jeg har perioder jeg føler meg ekstremt mislykket, men det er verdt det. Jeg har en fantastisk sønn som har lært meg å se verden på en ny måte, og jeg ville aldri vært foruten de opplevelsene han gir meg. 

Jeg har lært meg å sette pris på de små tingene i livet og å ikke ta ting for gitt. For meg er det ingen selvfølge at barnet mitt kommer bort og gir meg en klem. 

Anonymkode: 388c2...618

[AnonymBruker]

Ja, faktisk. Er veldig sliten, og kjenner tidsklemma veldig, men det er jo fordi livet har blitt slik jeg hadde tenkt, med mann og barn og spennende jobb og venner og reiser og byliv. Jeg vet jeg kan gjøre noe med det hvis det blir for ille, jobbe mindre for eksempel.

Anonymkode: cd8ad...ce1