I relasjon med psykisk syke

[AnonymBruker]

Jeg har flere ganger i løpet av livet hatt mye med mennesker å gjøre som sliter en del psykisk. Både familie og venner. Har alltid klart å skjerme meg selv når det har blitt for voldsomt (eks. ved å bistå til innleggelse, utskeielser med rus osv), men har hele tiden kjent på et ansvar. Et ansvar om at jeg som venn/datter/søster må stille opp og være der når de trenger meg. Da i form av mye kontakt pr tlf, har ofte fulgt til psykolog, tatt kontakt med helsevesen da de ikke har vært i stand til det og generelt tatt mye hensyn til atferd og oppførsel som gjerne er krevende når man sliter mye. I de tilfellene jeg refererer til er det snakk om personlighetsforstyrrelse, bipolaritet, psykose tilstander og utpreget angst. Ofte ute av stand til å ta vare på seg selv og med en ukritisk atferd. 

Helt frem til nå har jeg hatt en innstilling om at de i perioder behandler de rundt seg dårligere som følge av utfordringene de har, og jeg har ikke tatt det personlig. Men nå syns jeg det er vanskelig og har egentlig kommet til et punkt hvor jeg har fått nok, jeg føler ikke lenger et ansvar for å ivareta disse menneskene da de tydelig viser liten vilje til å oppsøke hjelp. Jeg er også gravid og ønsker å fokusere på svangerskapet mitt, samtidig vil jeg skåne barnet mitt for alt dramaet som har fulgt med disse relasjonene. Det har rett og slett blitt altfor slitsomt med telefoner midt på natta, å få tilsendt bilder av dype kutt, meldinger som vitner om totalt virkelighetsbrist osv.

Jeg har gått så langt som å bryte helt med min egen mor og jeg kjenner meg trygg på denne avgjørelsen. Det har fjernet konfliktnivået i livet mitt betraktelig, det har også vært lettere å ta denne avgjørelsen mtp at jeg er gravid. Jeg ønsker ikke at mitt barn skal skape en relasjon med henne da hun er ganske syk uten evne til å se dette selv.

Det som derimot er 'problemet' er at jeg har fått en del tilbakemeldinger på at jeg er slem som vil ta avstand. Jeg har forklart ovenfor både min venninne og mor at jeg gjør dette fordi jeg ønsker ikke å omgås mennesker som ruser seg og ikke ønsker hjelp selv. At det begrenser seg for hva jeg kan bidra med, og at jeg opplever det som en belastning å få så mye ansvar for hvordan de håndterer livet sitt. Har prøvd å ordlegge meg så ydmykt som mulig, men forstår at det er tøft å bli fortalt disse tingene. 

Jeg føler at jeg må ivareta meg selv og barnet mitt fremover, og for meg innebærer det å ta avstand fra det som tapper meg for energi og som gir et økt konfliktnivå. 

Er det noen her med lignende erfaringer som har lyst til å dele? Håper ikke innlegget ble tungvint å lese, det ble plutselig veldig langt. Setter pris på tilbakemeldinger fra begge sider i saken.

Anonymkode: d8a59...430

[Vera]

Du kan ikke redde verden helt alene, og det blir vanskelig å redde den når den reddes ikke vil.

Ta vare deg på deg selv og barnet ditt, det er helt rett beslutning akkurat nå ❤

[FrøkenMånestråle]

Da skal ikke la noen få deg til å tvile på beslutningen din. Du har et ansvar for deg selv og ditt ufødte barn, din første prioritet må være deg og barnet, sånn er det bare. Er denne venninna virkelig en venninne når hun vet hva du sliter med i forhold til din mor og allikevel ikke forstår hvorfor du har valgt å bryte kontakten?

Er jo mange som ikke forstår slike situasjoner og avgjørelser siden de ikke har vært borti de selv, men man skulle da tro at de hadde evnen til å sette seg inn i andres situasjon. Valgte selv å begrense kontakten med min mor som 12 åring og kuttet henne helt ut som 19 åring, eneste jeg angrer på er at jeg ikke gjorde det før.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, FrøkenMånestråle skrev:

Da skal ikke la noen få deg til å tvile på beslutningen din. Du har et ansvar for deg selv og ditt ufødte barn, din første prioritet må være deg og barnet, sånn er det bare. Er denne venninna virkelig en venninne når hun vet hva du sliter med i forhold til din mor og allikevel ikke forstår hvorfor du har valgt å bryte kontakten?

Er jo mange som ikke forstår slike situasjoner og avgjørelser siden de ikke har vært borti de selv, men man skulle da tro at de hadde evnen til å sette seg inn i andres situasjon. Valgte selv å begrense kontakten med min mor som 12 åring og kuttet henne helt ut som 19 åring, eneste jeg angrer på er at jeg ikke gjorde det før.

Ser det ble litt klønete forklart i hovedinnlegget mitt 🙈

Har brutt med både venninnen min og mamma. I utgangspunktet ønsket jeg ikke å bryte med venninnen min da vi har hatt et sterkt bånd i mange år. Men så skal det sies at hun aldri har vært så syk som nå (kanskje har hun det, men klart å skjule det). Jeg sa til henne at nå som hun har begynt å ruse seg så ønsket jeg å ta litt avstand. At det blir helt feil for meg å f.eks besøke henne med babyen min. Hun gikk rett fra en veldig mørk periode og over til en manisk tilstand som jeg kjente ble utrolig slitsomt å ta hensyn til, i tillegg oppsøkte hun meg mye og krevde en del kontakt. Hun mente det var helt sinnsykt at jeg tenkte slik jeg gjorde kun på bakgrunn av at jeg skal ha barn. Hun blokkerte meg fra å sende meldinger til henne på facebook, og har ikke svart på sms hvor jeg forklarer at jeg ikke ønsker å bryte kontakten og at jeg bryr meg mye om henne. Men at nå trenger jeg ro, håpet hun kunne forstå men det har blitt helt stille. Ser hun legger ut mye på nett som vitner om at hun er ganske høy om dagen, så tenker at dette kanskje var like greit til tross for at det er kjipt å miste en god venn.

 

Kan jeg spørre hvordan det har vært å ikke ha noe kontakt med moren din? Prøvde hun å ta kontakt, og hvordan håndterte du det? Brøyt selv for 5 uker siden og er litt redd for at hun skal oppsøke hjemmet mitt etter babyen er født. 

 

Takk for svar! Ts

Anonymkode: d8a59...430

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Vera79 skrev:

Du kan ikke redde verden helt alene, og det blir vanskelig å redde den når den reddes ikke vil.

Ta vare deg på deg selv og barnet ditt, det er helt rett beslutning akkurat nå ❤

Takk for svar ts

Anonymkode: d8a59...430

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært en av disse psykisk syke, og synes du gjør helt rett i å ta avstand. Kanskje det på sikt vil komme noe godt ut av det også, at de ser seg selv på en ny måte og reflekterer rundt egen situasjon. Det er jo ikke deres feil at de sliter (eller, det vet jeg ingenting om), men det er dårlig gjort å forvente så mye som de gjør av deg. Deres liv og helse er ikke ditt ansvar. Du har ikke skrevet under på en kontrakt som sier at du skal sette livet ditt på pause, for å hjelpe dem.

Jeg skjønner at du sikkert føler deg kald og egoistisk, men det er du langt ifra. Det virker som om du har prøvd over en lengre periode, og sett at det ikke nyttet. Det er mer enn noen kan forvente. Ofte fungerer heller ikke "halvveis kontakt", da den syke ofte ikke har kontroll over hvordan han eller hun er i relasjon til andre.

Beklager at dette ble fryktelig rotete skrevet, men poenget er; beskytt deg selv, med god samvittighet. Ikke hør på dem når de anklager deg og svartmaler situasjonen. Var heller trygg på at du har gjort det eneste riktige. Du er også verdifull og viktig, selv om du ikke er syk (noen ganger kan det virke som om psykisk syke går foran alt, særlig i kontakt med helsevesenet læres man som syk at en selv og ens behov er alt som teller. Men sånn er det jo ikke. Også som syk bør man prøve å vise hensyn, og forstå at også andre kan ha sine utfordringer)

Anonymkode: 3160b...a42

[strawberry]

Jeg synes du gjør helt rett i å kutte kontakten. De kan ikke få hjelp med mindre de hjelper seg selv, og det kan ikke du gjøre noe med. Kom deg videre, fokuser på deg selv og barnet ditt!

[FrøkenMånestråle]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ser det ble litt klønete forklart i hovedinnlegget mitt 🙈

Har brutt med både venninnen min og mamma. I utgangspunktet ønsket jeg ikke å bryte med venninnen min da vi har hatt et sterkt bånd i mange år. Men så skal det sies at hun aldri har vært så syk som nå (kanskje har hun det, men klart å skjule det). Jeg sa til henne at nå som hun har begynt å ruse seg så ønsket jeg å ta litt avstand. At det blir helt feil for meg å f.eks besøke henne med babyen min. Hun gikk rett fra en veldig mørk periode og over til en manisk tilstand som jeg kjente ble utrolig slitsomt å ta hensyn til, i tillegg oppsøkte hun meg mye og krevde en del kontakt. Hun mente det var helt sinnsykt at jeg tenkte slik jeg gjorde kun på bakgrunn av at jeg skal ha barn. Hun blokkerte meg fra å sende meldinger til henne på facebook, og har ikke svart på sms hvor jeg forklarer at jeg ikke ønsker å bryte kontakten og at jeg bryr meg mye om henne. Men at nå trenger jeg ro, håpet hun kunne forstå men det har blitt helt stille. Ser hun legger ut mye på nett som vitner om at hun er ganske høy om dagen, så tenker at dette kanskje var like greit til tross for at det er kjipt å miste en god venn.

 

Kan jeg spørre hvordan det har vært å ikke ha noe kontakt med moren din? Prøvde hun å ta kontakt, og hvordan håndterte du det? Brøyt selv for 5 uker siden og er litt redd for at hun skal oppsøke hjemmet mitt etter babyen er født. 

 

Takk for svar! Ts

Anonymkode: d8a59...430

For å være helt ærlig så har jeg aldri savnet henne, tror aldri jeg har vært skikkelig glad i henne en gang. Har bare følt et ansvar for henne siden jeg var liten, så jeg har ikke følt noe annet enn lettelse etter at jeg ble kvitt henne. Hun prøvde å ta kontakt i mange år etterpå, telefoner, brev osv. Hun våget aldri å komme på døra i den tiden hun visste adressen min, hun visste nok at hun ikke fått en god velkomst. Hadde hun dukket opp på døra så hadde jeg sannsynligvis ringt politiet. Nå vet hun ikke hvor jeg bor da jeg ikke har adressen min offentlig, men hun har nummeret mitt siden jeg har hatt samme nummer siden jeg fikk mobil som 13 åring.  Men hun tør ikke å ringe, heldigvis, er så glad jeg har fått fred.  

Og du må fortsette å holde deg unna denne venninna di og moren din, du kan ikke hjelpe de. De må hjelpe seg sev. Og du må beskytte deg selv og ditt barn.  Finnes ikke noe mer fantastisk enn å få gå gjennom et svangerskap og få en liten baby, nyt tiden.

[Lofilteret]

Jeg har full forståelse for at du tar avstand fra mennesker som oppfører seg dårlig mot deg, manipulerer eller ruser seg. 

Men jeg, som har bipolar lidelse, kjenner at jeg blir lei meg for at du kategoriserer så vidt i overskriften "I relasjon med psykisk syke". 

Jeg og mange psykisk syke med meg oppfører oss ikke slik de personene du skriver om - og med en sånn overskrift er du med på å stigmatisere oss. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Betrakteren skrev:

Jeg har full forståelse for at du tar avstand fra mennesker som oppfører seg dårlig mot deg, manipulerer eller ruser seg. 

Men jeg, som har bipolar lidelse, kjenner at jeg blir lei meg for at du kategoriserer så vidt i overskriften "I relasjon med psykisk syke". 

Jeg og mange psykisk syke med meg oppfører oss ikke slik de personene du skriver om - og med en sånn overskrift er du med på å stigmatisere oss. 

Nå beskriver jeg menneskene jeg er i relasjon med, regnet med at de som ønsket å lese er klar over at alle er individer - til tross for psykiske lidelser.

TS

Anonymkode: d8a59...430

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv vært en av disse psykisk syke, og synes du gjør helt rett i å ta avstand. Kanskje det på sikt vil komme noe godt ut av det også, at de ser seg selv på en ny måte og reflekterer rundt egen situasjon. Det er jo ikke deres feil at de sliter (eller, det vet jeg ingenting om), men det er dårlig gjort å forvente så mye som de gjør av deg. Deres liv og helse er ikke ditt ansvar. Du har ikke skrevet under på en kontrakt som sier at du skal sette livet ditt på pause, for å hjelpe dem.

Jeg skjønner at du sikkert føler deg kald og egoistisk, men det er du langt ifra. Det virker som om du har prøvd over en lengre periode, og sett at det ikke nyttet. Det er mer enn noen kan forvente. Ofte fungerer heller ikke "halvveis kontakt", da den syke ofte ikke har kontroll over hvordan han eller hun er i relasjon til andre.

Beklager at dette ble fryktelig rotete skrevet, men poenget er; beskytt deg selv, med god samvittighet. Ikke hør på dem når de anklager deg og svartmaler situasjonen. Var heller trygg på at du har gjort det eneste riktige. Du er også verdifull og viktig, selv om du ikke er syk (noen ganger kan det virke som om psykisk syke går foran alt, særlig i kontakt med helsevesenet læres man som syk at en selv og ens behov er alt som teller. Men sånn er det jo ikke. Også som syk bør man prøve å vise hensyn, og forstå at også andre kan ha sine utfordringer)

Anonymkode: 3160b...a42

Takk for fin tilbakemelding! Hadde egentlig forventet en mer negativ respons på innlegget mitt. For jeg føler meg på en måte kynisk og kald ved å forlate noen som har det innmari vanskelig.

 

Anonymkode: d8a59...430

[Lofilteret]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå beskriver jeg menneskene jeg er i relasjon med, regnet med at de som ønsket å lese er klar over at alle er individer - til tross for psykiske lidelser.

TS

Anonymkode: d8a59...430

Ja det gjør du, men i overskriften er du helt generell ... 

Men gjør som du vil, jeg ville bare si fra. Dog synd du ikke evner å se hvordan generaliseringen blir stigmatiserende.

[AnonymBruker]

30 minutter siden, FrøkenMånestråle skrev:

For å være helt ærlig så har jeg aldri savnet henne, tror aldri jeg har vært skikkelig glad i henne en gang. Har bare følt et ansvar for henne siden jeg var liten, så jeg har ikke følt noe annet enn lettelse etter at jeg ble kvitt henne. Hun prøvde å ta kontakt i mange år etterpå, telefoner, brev osv. Hun våget aldri å komme på døra i den tiden hun visste adressen min, hun visste nok at hun ikke fått en god velkomst. Hadde hun dukket opp på døra så hadde jeg sannsynligvis ringt politiet. Nå vet hun ikke hvor jeg bor da jeg ikke har adressen min offentlig, men hun har nummeret mitt siden jeg har hatt samme nummer siden jeg fikk mobil som 13 åring.  Men hun tør ikke å ringe, heldigvis, er så glad jeg har fått fred.  

Og du må fortsette å holde deg unna denne venninna di og moren din, du kan ikke hjelpe de. De må hjelpe seg sev. Og du må beskytte deg selv og ditt barn.  Finnes ikke noe mer fantastisk enn å få gå gjennom et svangerskap og få en liten baby, nyt tiden.

Til tross for at jeg ikke unner andre samme følelse, så var det litt godt å lese at jeg ikke er unik for å tenke/føle det slik. Har også lurt på om jeg noen gang har vært glad i moren min, eller om det kun har vært en omvendt morsrolle og jeg heller har kjent på et ansvar. Har aldri fått den gode, varme følelsen om at "Åh, det er mamma jo", når jeg ser henne. Derimot har jeg det ovenfor pappa. Det er på den måten jeg har klart å sette ord på den manglende gledesfølelsen. Tror kanskje jeg dissosierer mye rundt mamma. 

 

Tusen takk, samboeren min og jeg gleder oss veldig! 

 

TS

Anonymkode: d8a59...430

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Betrakteren skrev:

Ja det gjør du, men i overskriften er du helt generell ... 

Men gjør som du vil, jeg ville bare si fra. Dog synd du ikke evner å se hvordan generaliseringen blir stigmatiserende.

Generalisering er selvfølgelig med på å fremprovosere en stigmatiserende holdning. En overskrift derimot er en kortfattet beskrivelse, en ledetråd for hva teksten man er på vei til å lese inneholder. 

Anonymkode: d8a59...430

[Lofilteret]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Generalisering er selvfølgelig med på å fremprovosere en stigmatiserende holdning. En overskrift derimot er en kortfattet beskrivelse, en ledetråd for hva teksten man er på vei til å lese inneholder. 

Anonymkode: d8a59...430

Helt greit. Ønsket bare å gjøre deg oppmerksom på hvordan dette kunne oppfattes. Og at du fremdeles er fornøyd med og forsvarer overskriften er det lite jeg kan gjøre med.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Betrakteren skrev:

Helt greit. Ønsket bare å gjøre deg oppmerksom på hvordan dette kunne oppfattes. Og at du fremdeles er fornøyd med og forsvarer overskriften er det lite jeg kan gjøre med.

Synes bare det er fint at du er med på å bidra til at psykiske lidelser ikke skal sette en gruppe mennesker i bås. Men jeg tror ikke dette er riktig arena, det er det jeg vil frem til. 

Forstår du er opptatt av å strippe samfunnet for en feilaktig holdning til psykiske lidelser, men jeg vil tro man når inn til flere ved å tilnærme seg på en saklig og fattet måte. Det oppleves urettferdig å bli beskyldt for å bidra til å stigmatisere psyke mennesker basert på en overskrift, det fjerner litt fokus på en egentlig veldig viktig sak.

Anonymkode: d8a59...430

[Lofilteret]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes bare det er fint at du er med på å bidra til at psykiske lidelser ikke skal sette en gruppe mennesker i bås. Men jeg tror ikke dette er riktig arena, det er det jeg vil frem til. 

Forstår du er opptatt av å strippe samfunnet for en feilaktig holdning til psykiske lidelser, men jeg vil tro man når inn til flere ved å tilnærme seg på en saklig og fattet måte. Det oppleves urettferdig å bli beskyldt for å bidra til å stigmatisere psyke mennesker basert på en overskrift, det fjerner litt fokus på en egentlig veldig viktig sak.

Anonymkode: d8a59...430

Jeg er uenig med deg også her.

Hvor oppleves det jeg har skrevet rotete og usaklig?

Synd at du oppfatter det som urettferdig å bli gjort oppmerksom på hvordan innlegget ditt kan oppfattes. Jeg vet med meg selv at jeg hadde blitt glad om noen sa fra om jeg hadde gjort det samme. 

JEG synes det er urettferdig at noen setter meg i samme bås som rusmissbrukere og manipulatorer. 

I det første innlegget sa jeg alt jeg egentlig mente å si i denne tråden. Det var ikke min mening å "kuppe" den, så jeg avslutter her.

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Betrakteren skrev:

Jeg er uenig med deg også her.

Hvor oppleves det jeg har skrevet rotete og usaklig?

Synd at du oppfatter det som urettferdig å bli gjort oppmerksom på hvordan innlegget ditt kan oppfattes. Jeg vet med meg selv at jeg hadde blitt glad om noen sa fra om jeg hadde gjort det samme. 

JEG synes det er urettferdig at noen setter meg i samme bås som rusmissbrukere og manipulatorer. 

I det første innlegget sa jeg alt jeg egentlig mente å si i denne tråden. Det var ikke min mening å "kuppe" den, så jeg avslutter her.

 

Jeg mener du er usaklig fordi du får emnet i tråden til å dreie seg om din oppfatning av overskriften, og som jeg trodde - du føler deg truffet. Det er ikke dermed sagt at fordi min erfaring med ÉN person som har diagnosen bipolaritet ruser seg og manipulerer, så er det felles for alle med samme diagnose. Det er virkelig synd at det skal så lite til som en overskrift på kg for å trigge denne følelsen i deg. 

Og ja, du har kuppet tråden min fullstendig på bakgrunn av ditt behov for å ikke sammenlignes med mennesker du ikke en gang kjenner. 

Anonymkode: d8a59...430

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Betrakteren skrev:

Jeg er uenig med deg også her.

Hvor oppleves det jeg har skrevet rotete og usaklig?

Synd at du oppfatter det som urettferdig å bli gjort oppmerksom på hvordan innlegget ditt kan oppfattes. Jeg vet med meg selv at jeg hadde blitt glad om noen sa fra om jeg hadde gjort det samme. 

JEG synes det er urettferdig at noen setter meg i samme bås som rusmissbrukere og manipulatorer. 

I det første innlegget sa jeg alt jeg egentlig mente å si i denne tråden. Det var ikke min mening å "kuppe" den, så jeg avslutter her.

 

De fleste som misbruker rus sliter jo psykisk, det er et faktum man ikke kan komme bort fra. Er jo ofte derfor de misbruker rus.

Anonymkode: 33c09...849

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå beskriver jeg menneskene jeg er i relasjon med, regnet med at de som ønsket å lese er klar over at alle er individer - til tross for psykiske lidelser.

TS

Anonymkode: d8a59...430

Ja, men det dreier seg jo ikke egentlig om deres psykiske sykdom. Det dreier seg om at du har vært for snill og ikke grensesatt og dermed blitt utnyttet for godheten din, der de sannsynligvis ikke har tenkt på at de tråkket langt over dine grenser der du bare gav og de tok og tok, før begeret ditt var rent over for lengst..

Ellers syns jeg det er helt forståelig at du ikke vil ha folk som ruser seg rundt barn. Men kanskje du kan gi begge en sjanse om de skjerper seg uten din hjelp fremover og uten at de forventer at du skal være moren deres også? Hva om du hadde skrevet til venninnen din og fortalt henne hvordan du har følt det og at du ikke klarer bare gi mer og må passe på barnet, men at du fortsatt er glad i henne og gjerne vil ha kontakt senere hvis hun slutter ruse seg f.eks? I et brev kanskje, om hun har blokkert deg? Hun er helt sikkert veldig glad i deg også.

Anonymkode: 02a18...195