Hvor ærlig burde man være?

[Drakan]

Jeg er redd for å prate om fortiden min med folk, selv om ting har svømt ut de siste årene uten kontroll så har jeg ikke sagt noe til folk jeg har møt, kollegaer eller sjefen. Holdt meg kun til fysisk sykdom som migrenen som plager meg. 
... 
Jeg vet mange er veldig åpne, men jeg takler ikke å dele problemene med andre. 
Fortalte litt til sjefen, da jeg tilfeldigvis møte sjefen, ikke at jeg sa mye bare noe familie hadde sagt til meg siden subjektet tilfeldigvis kom opp.... er de psykiske problemene (traumene) noe jeg burde fortelle om? Jeg tenker at sånt om oppveksten er ting jeg kanskje ikke burde nevne, jeg vet ikke om jeg er klar for å prøve å prate med andre om det, som jeg er blitt kjent med. 
Likevel vet jeg at andre som har delt har opplevd positivt av å dele slikt. 

Jeg har lyst å være venn med sjefen, men føler det kanskje er veldig rart også... kan man ha en vennskapelig relasjon til sjefen og kolleger, og henge uten jobb eller vil det ødelegge dynamikken helt? 

[Krystallglass]

Jeg er god venn med min tidligere sjef, og har en veldig god relasjon med min nåværende dette har ikke påvirket noen dynamikk på noen av stedene, annet enn at vi motiverer hverandre på en helt annen måte  

[lokmeister2016]

Du forteller det du føler deg OK med  om det passer seg og nevne det kan du nevne det

[Bianconera]

Enig med over her, si det du føler deg komfortabel med. Hva jeg gjør skal ikke være en retningslinje for hva du skal gjøre. 

Når det er sagt har jeg ikke fått noen negative tilbakemelding når jeg har snakket om min fortid. Det er en del av meg og hvem vet hvor jeg hadde vært eller ikke vært om det ikke hadde vært for det:) 

[AnonymBruker]

Åpenhet med kollegaer og sjef er jeg ikke mer enn hva jeg må i forbindelse med jobb. Ser ikke hva fortiden min har med jobb å gjøre.

Men personlig er jeg ikke tilhenger av all denne enorme åpenheten i disse dager. Noe synes jeg privat, og jeg setter pris på at kollegaer ikke skal overøse meg med traumatiske og dårlige barndomsminner. 

Anonymkode: 85f7f...fbd

[Drakan]

Takk for svar.  
... jeg er litt redd for å nevne årsaken til at jeg kan bli syk av og til uten migrene, får av og til såpass angst at jeg ikke klarer å gå ut. Dette har jeg ikke nevnt for sjefen, men sagt jeg er dårlig/migrene de gangene det har hendt. 
Jeg er litt redd for å bli for mye venn med sjefen og kollegene, da jeg ikke ønsker at de skal se meg om angst og panikk slår meg, er litt redd det vil påvirke dynamikken på jobb.  

Hovedsakelig vil jeg lege fortiden bak meg, så jeg prøver å ikke la det påvirke jobb eller snakke om det. Så... det er kanskje greit å fortsette i det sporet? Jeg blir ekstremt ukomfortabel av å snakke om fortiden. Psykolog er greit, men føler det kan bli mye med kolleger. Det er liksom folk som ser meg hver dag, og har ikke lyst at de skal tenke på det når de ser meg.