Jeg er så ensom

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så alene hele tiden. Jeg gjør omtrent aldri noe med venninner, og nå har jeg sluttet helt å spørre siden det aldri passer for folk. Jeg har ikke sett bestevenninna mi siden vi bytta julegaver, og jeg har ikke hatt besøk av venninner hjemme hos meg på snart ett år. De fleste på min alder (slutten av tjueåra) er opptatt med mann og barn, jeg er singel og barnløs. Jeg har prøvd å være med på noen aktiviteter her jeg bor, men enten møter jeg bare unge studenter rundt 20 som er mest opptatt av fest og moro, eller så møter jeg folk som er eldre enn meg og etablerte. Venninnene mine har andre venninner som de møter via jobb, barselgruppe eller barnas venners foreldre. 

Det er så sårt når jeg ser bilder på sosiale media der folk skal ha besøk eller skal på besøk eller skal ut på aktiviteter, for jeg gjør aldri noe sånt. De få gangene jeg går på kino eller konsert eller lignende så føler jeg meg bare teit som kommer alene.. Jeg har flere hobbyer, men ingen av de er naturlige arenaer der man møter andre. Det er ikke lett å få nye venner når man ikke er i jobb, ikke har stor familie og er singel.

Synes det er så ensomt å sitte alene hver kveld og hver helg, og aldri gjøre noe sammen med folk på min egen alder. De få gangene jeg er på besøk er jeg hos foreldrene mine på typisk søndagsmiddag. Jeg har kun en eldre bror, og han bor ikke her, så jeg kan ikke få venner gjennom ham heller. Dette har pågått i mange år nå, og jeg synes bare det blir vanskeligere og vanskeligere å akseptere ensomheten. Jeg har ikke et veldig stort sosialt behov, og trives godt i mitt eget selskap, men det hadde vært litt moro å møte andre i blant i alle fall. Å ha noen å kunne invitere på spillkveld eller middag eller noe sånt.

Er det andre der ute som er ensomme? Har dere klart å slå dere til ro med at det er ok å være alene, og klart å gi slipp på de vonde følelsene? Jeg ser liksom ikke på det å få mange nye venner som så sannsynlig, så jeg tror heller jeg bare må akseptere at ting er sånn.. Men det er vondt.

Anonymkode: 1163b...756

[AnonymBruker]

Må de være akkurat på din alder da? Det finnes mange å snakke med og gjøre ting med i alle grupper. Hvis man er ensom er det vel mennesker som savnes? 

Anonymkode: b7e00...29f

[AnonymBruker]

Hvor bor du da?

Anonymkode: a504e...7c5

[Testosteron]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det andre der ute som er ensomme? Har dere klart å slå dere til ro med at det er ok å være alene, og klart å gi slipp på de vonde følelsene? 

Anonymkode: 1163b...756

Jeg har aldri hatt noen vonde følelser knyttet til det at jeg er alene

[lokmeister2016]

Kjenner til ensomhet til tider ja hvor bor du foresten ?

[Gjest Vil ikke]

Du skriver at du ikke er i jobb. Har du mulighet til å jobbe som frivillig? Tenker at det er en arena for å bli kjent med nye mennesker og kanskje knytte vennskapsbånd. 

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Testosteron skrev:

Jeg har aldri hatt noen vonde følelser knyttet til det at jeg er alene

Savner du aldri noen å være med, snakke med, spise middag med, holde i hånden, våkne med, dele opplevelser med, planlegge fremtiden med osv?

Kan jeg spørre om hvor gammel du er?

Anonymkode: dd0d6...a93

[Testosteron]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Savner du aldri noen å være med, snakke med, spise middag med, holde i hånden, våkne med, dele opplevelser med, planlegge fremtiden med osv?

Kan jeg spørre om hvor gammel du er?

Anonymkode: dd0d6...a93

Jo. Jeg skulle gjerne hatt noen å være fortrolig med, men det kjennes ikke vondt at jeg ikke har det. Jeg tenker at det kan jo hende at det skjer en dag

Jeg er 45

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Testosteron skrev:

Jo. Jeg skulle gjerne hatt noen å være fortrolig med, men det kjennes ikke vondt at jeg ikke har det. Jeg tenker at det kan jo hende at det skjer en dag

Jeg er 45

Halla, GH!

Anonymkode: ee762...b1a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Må de være akkurat på din alder da? Det finnes mange å snakke med og gjøre ting med i alle grupper. Hvis man er ensom er det vel mennesker som savnes? 

Anonymkode: b7e00...29f

Nei, men føler liksom ikke at jeg kan invitere folk på mammas alder hjem til meg på filmkveld, liksom.. Hvis man skal ha venninner som ikke bare er folk man har en felles interesse med så er det enklest om man er ca like gamle og på samme sted i livet. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvor bor du da?

Anonymkode: a504e...7c5

Jeg vil ikke skrive hvor jeg bor, men det er et middels stort tettsted. 

1 time siden, Testosteron skrev:

sitat

1 time siden, Vil ikke skrev:

Du skriver at du ikke er i jobb. Har du mulighet til å jobbe som frivillig? Tenker at det er en arena for å bli kjent med nye mennesker og kanskje knytte vennskapsbånd. 

Nei, jeg er uføretrygdet på grunn av helsa, og den er for ustabil til at jeg kan melde meg til noe som forplikter. Har også inntrykk av at de fleste slike frivillige jobber man kan få her jeg bor enten handler om å være med eldre mennesker eller med flyktninger, og selv om det helt sikkert er givende arbeid så tror jeg ikke at jeg vil finne noen vennskap der. Jeg har undersøkt hvilke foreninger som finnes her jeg bor, og jeg har også møtt opp til noen av møtene. Men det har ikke vært helt det jeg har vært på jakt etter. 

 

TS

Anonymkode: 1163b...756

[AnonymBruker]

Høres ensomt ut. Selv har jeg mann og flere barn, men hadde vært trist uten de. Hva med å melde deg inn i en datingside..?

Anonymkode: 7222a...683

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg så alene hele tiden. Jeg gjør omtrent aldri noe med venninner, og nå har jeg sluttet helt å spørre siden det aldri passer for folk. Jeg har ikke sett bestevenninna mi siden vi bytta julegaver, og jeg har ikke hatt besøk av venninner hjemme hos meg på snart ett år. De fleste på min alder (slutten av tjueåra) er opptatt med mann og barn, jeg er singel og barnløs. Jeg har prøvd å være med på noen aktiviteter her jeg bor, men enten møter jeg bare unge studenter rundt 20 som er mest opptatt av fest og moro, eller så møter jeg folk som er eldre enn meg og etablerte. Venninnene mine har andre venninner som de møter via jobb, barselgruppe eller barnas venners foreldre. 

Det er så sårt når jeg ser bilder på sosiale media der folk skal ha besøk eller skal på besøk eller skal ut på aktiviteter, for jeg gjør aldri noe sånt. De få gangene jeg går på kino eller konsert eller lignende så føler jeg meg bare teit som kommer alene.. Jeg har flere hobbyer, men ingen av de er naturlige arenaer der man møter andre. Det er ikke lett å få nye venner når man ikke er i jobb, ikke har stor familie og er singel.

Synes det er så ensomt å sitte alene hver kveld og hver helg, og aldri gjøre noe sammen med folk på min egen alder. De få gangene jeg er på besøk er jeg hos foreldrene mine på typisk søndagsmiddag. Jeg har kun en eldre bror, og han bor ikke her, så jeg kan ikke få venner gjennom ham heller. Dette har pågått i mange år nå, og jeg synes bare det blir vanskeligere og vanskeligere å akseptere ensomheten. Jeg har ikke et veldig stort sosialt behov, og trives godt i mitt eget selskap, men det hadde vært litt moro å møte andre i blant i alle fall. Å ha noen å kunne invitere på spillkveld eller middag eller noe sånt.

Er det andre der ute som er ensomme? Har dere klart å slå dere til ro med at det er ok å være alene, og klart å gi slipp på de vonde følelsene? Jeg ser liksom ikke på det å få mange nye venner som så sannsynlig, så jeg tror heller jeg bare må akseptere at ting er sånn.. Men det er vondt.

Anonymkode: 1163b...756

Jeg er rundt din alder og kan føle det sånn noen ganger, selvom jeg har samboer. Bor ikke i hjembyen min og flere av mine studievenninner har flyttet til andre byer. Per i dag har jeg "kun" to venninner i den byen jeg bor i nå som jeg anser som venner jeg kan finne ting på med. Og de har jo selv travle hverdager, kjenner også på den der at det hadde vært kult å funnet på noe vertfall en gang i uken.Ikke alle som er 26+ som ønsker seg barn i nærmeste framtid...For å komme med noen tips så har jeg selv truffet flere hyggelige folk når jeg meldte meg opp på et kurs alene , ta f.eks dans eller noe lignende, da blir man fort kjent med folk, har man kjemi kan man jo spørre om de vil ta en kaffe etterpå f.eks

Anonymkode: 5c5c8...0ae

[AnonymBruker]

Jepp. Nå har jeg sittet her alene i flere timer faktisk. Kjenner ofte på ensomheten, spesielt etter jeg ble alene med barn. På dagtid har jeg jo dem. Kolleger virker ikke særlig intr i å gjøre ting utfor jobb (andre plasser er de supersosial, ikke min arbeidsplass), meldte meg inn i en fb gruppe hvor folk finner på ting, men lite liv der. Andre grupper hvor folk vil bli kjent med nye i min by har jeg meldt meg opp til og sagt jeg vil,  men når alt kommer til alt vil ingen møtes😂 har kun to nære venner her jeg bor og føler meg patetisk. Helt latterlig. Synes det er lettere finne seg kjæreste enn venner. Hadde jeg hatt et nettverk på 5-6 venninner ville det vært evig godt nok, vil ikke slite på de få jeg har.. savner å invitere folk hjem på middag, ta en kaffe. Eller bare ha noen å ringe til som vil gjøre noe med meg og barna mine. Føler alle er opptatt med seg og sitt. Sist jeg traff en veninne var et par timer forrige lørdag. 

Jeg er 28. 

Anonymkode: 72bd5...c75

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men føler liksom ikke at jeg kan invitere folk på mammas alder hjem til meg på filmkveld, liksom.. Hvis man skal ha venninner som ikke bare er folk man har en felles interesse med så er det enklest om man er ca like gamle og på samme sted i livet. 

Jeg vil ikke skrive hvor jeg bor, men det er et middels stort tettsted. 

Nei, jeg er uføretrygdet på grunn av helsa, og den er for ustabil til at jeg kan melde meg til noe som forplikter. Har også inntrykk av at de fleste slike frivillige jobber man kan få her jeg bor enten handler om å være med eldre mennesker eller med flyktninger, og selv om det helt sikkert er givende arbeid så tror jeg ikke at jeg vil finne noen vennskap der. Jeg har undersøkt hvilke foreninger som finnes her jeg bor, og jeg har også møtt opp til noen av møtene. Men det har ikke vært helt det jeg har vært på jakt etter. 

 

TS

Anonymkode: 1163b...756

Jeg synes du gjør det mye vanskeligere for deg selv når de du vil omgås med må være ca like gamle som deg, og attpåtil på samme sted i livet. Hva med å utvide horisonten litt? Det er ikke alle i starten av 20-årene som er opptatt av festing for eksempel, og det er ikke alle som er i starten av 30-årene som er opptatt med mann og barn. 

Jeg forstår at dette er vondt og ikke føles greit, men du virker litt tiltaksløs. Det å søke etter nye bekjentskaper i seg selv kan være vanskelig i en slik situasjon, og hvis det er det som er problemet skjønner jeg at det ikke er noe særlig. Samtidig er det viktig å erkjenne det som et problem og jobbe steg for steg med det. Hvis dette ikke er et problem for deg bør du legge fra deg passiviteten dersom du ønsker å utvide nettverket ditt. 

Hvordan ser en normal dag for deg ut? 

Anonymkode: bf3f8...a6b

[Gjest noe tilfeldig]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du gjør det mye vanskeligere for deg selv når de du vil omgås med må være ca like gamle som deg, og attpåtil på samme sted i livet. Hva med å utvide horisonten litt? Det er ikke alle i starten av 20-årene som er opptatt av festing for eksempel, og det er ikke alle som er i starten av 30-årene som er opptatt med mann og barn. 

Jeg forstår at dette er vondt og ikke føles greit, men du virker litt tiltaksløs. Det å søke etter nye bekjentskaper i seg selv kan være vanskelig i en slik situasjon, og hvis det er det som er problemet skjønner jeg at det ikke er noe særlig. Samtidig er det viktig å erkjenne det som et problem og jobbe steg for steg med det. Hvis dette ikke er et problem for deg bør du legge fra deg passiviteten dersom du ønsker å utvide nettverket ditt. 

Hvordan ser en normal dag for deg ut? 

Anonymkode: bf3f8...a6b

 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp. Nå har jeg sittet her alene i flere timer faktisk. Kjenner ofte på ensomheten, spesielt etter jeg ble alene med barn. På dagtid har jeg jo dem. Kolleger virker ikke særlig intr i å gjøre ting utfor jobb (andre plasser er de supersosial, ikke min arbeidsplass), meldte meg inn i en fb gruppe hvor folk finner på ting, men lite liv der. Andre grupper hvor folk vil bli kjent med nye i min by har jeg meldt meg opp til og sagt jeg vil,  men når alt kommer til alt vil ingen møtes😂 har kun to nære venner her jeg bor og føler meg patetisk. Helt latterlig. Synes det er lettere finne seg kjæreste enn venner. Hadde jeg hatt et nettverk på 5-6 venninner ville det vært evig godt nok, vil ikke slite på de få jeg har.. savner å invitere folk hjem på middag, ta en kaffe. Eller bare ha noen å ringe til som vil gjøre noe med meg og barna mine. Føler alle er opptatt med seg og sitt. Sist jeg traff en veninne var et par timer forrige lørdag. 

Jeg er 28. 

Anonymkode: 72bd5...c75

Jeg er litt enig med kommentaren til AB a6b.. man må faktisk jobbe for å både skaffe seg, og ikke minst, bevare - vennskap. Jeg er heldig og har flere gode venner, men jeg legger mye tid og ressurser i å prioritere dem. Jeg må også tåle å invitere enkelte av dem både fire og fem ganger for å bli avvist, før det endelig klaffer (og noen ganger er det jeg som blir invitert mange ganger, og jeg må avvise) - aldersmessig er det opptil 16år mellom meg og en av mine nærmeste venner. Enkelte av mine bekjente har jeg også hatt lite til felles med i utgangspunktet, men så har vi "funnet hverandre" over tid. Jeg synes mange idag snakker om ensomhet, uten så mye fokus på hva de selv kan gjøre for å endre dette... - og et lite p.s: også vi med utvidet venneflokk kan ha faser i livet som føles ensomt, så jeg tror det er en tilstand mange føler på av og til, uten at det er noe galt med det, men går man rundt og føler det slik lenge må man såklart gjøre noe med det.. lykke til  

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men føler liksom ikke at jeg kan invitere folk på mammas alder hjem til meg på filmkveld, liksom.. Hvis man skal ha venninner som ikke bare er folk man har en felles interesse med så er det enklest om man er ca like gamle og på samme sted i livet. 

Jeg vil ikke skrive hvor jeg bor, men det er et middels stort tettsted. 

Nei, jeg er uføretrygdet på grunn av helsa, og den er for ustabil til at jeg kan melde meg til noe som forplikter. Har også inntrykk av at de fleste slike frivillige jobber man kan få her jeg bor enten handler om å være med eldre mennesker eller med flyktninger, og selv om det helt sikkert er givende arbeid så tror jeg ikke at jeg vil finne noen vennskap der. Jeg har undersøkt hvilke foreninger som finnes her jeg bor, og jeg har også møtt opp til noen av møtene. Men det har ikke vært helt det jeg har vært på jakt etter. 

 

TS

Anonymkode: 1163b...756

Bor du feks i nærheten av Drammen? 

Anonymkode: 0f8b3...0af

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

 

Jeg er litt enig med kommentaren til AB a6b.. man må faktisk jobbe for å både skaffe seg, og ikke minst, bevare - vennskap. Jeg er heldig og har flere gode venner, men jeg legger mye tid og ressurser i å prioritere dem. Jeg må også tåle å invitere enkelte av dem både fire og fem ganger for å bli avvist, før det endelig klaffer (og noen ganger er det jeg som blir invitert mange ganger, og jeg må avvise) - aldersmessig er det opptil 16år mellom meg og en av mine nærmeste venner. Enkelte av mine bekjente har jeg også hatt lite til felles med i utgangspunktet, men så har vi "funnet hverandre" over tid. Jeg synes mange idag snakker om ensomhet, uten så mye fokus på hva de selv kan gjøre for å endre dette... - og et lite p.s: også vi med utvidet venneflokk kan ha faser i livet som føles ensomt, så jeg tror det er en tilstand mange føler på av og til, uten at det er noe galt med det, men går man rundt og føler det slik lenge må man såklart gjøre noe med det.. lykke til  

Kjempefint innlegg! Jeg har også kjent på ensomhet slik TS har det nå i begynnelsen av 20 årene, delvis selvvalgt og delvis som et resultat av dype svik. Det var en veldig vanskelig tid for meg å gå gjennom men ved å ha slike opplevelser lærer man seg noen triks. Nemlig at man trenger andre mennesker for å ha det bra. No man is an island.

Selv om ikke alle bekjentskaper alltid reflekterer deg som person så tror jeg man har godt av å ha venner eller bekjentskap som er litt annerledes enn en selv. I årenes løp har jeg hatt utrolig mange forskjellige typer venner og det har beriket livet mitt og meg selv veldig. Jeg har hørt mye underlig musikk og hatt mange rare samtaleemner jeg sikkert ikke ville hatt om alle vennene var helt A4. Man trenger egentlig ikke ha så mye til felles annet enn interesse og respekt for den andre som person. 

Anonymkode: 46dc4...56b

[AnonymBruker]

43 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

 

Jeg er litt enig med kommentaren til AB a6b.. man må faktisk jobbe for å både skaffe seg, og ikke minst, bevare - vennskap. Jeg er heldig og har flere gode venner, men jeg legger mye tid og ressurser i å prioritere dem. Jeg må også tåle å invitere enkelte av dem både fire og fem ganger for å bli avvist, før det endelig klaffer (og noen ganger er det jeg som blir invitert mange ganger, og jeg må avvise) - aldersmessig er det opptil 16år mellom meg og en av mine nærmeste venner. Enkelte av mine bekjente har jeg også hatt lite til felles med i utgangspunktet, men så har vi "funnet hverandre" over tid. Jeg synes mange idag snakker om ensomhet, uten så mye fokus på hva de selv kan gjøre for å endre dette... - og et lite p.s: også vi med utvidet venneflokk kan ha faser i livet som føles ensomt, så jeg tror det er en tilstand mange føler på av og til, uten at det er noe galt med det, men går man rundt og føler det slik lenge må man såklart gjøre noe med det.. lykke til  

Jeg er ikke trådstarter. Jeg studerer også med kvinner og menn på 40-50 pluss og er venner med de, men vi sees kun en gang i mnd. Studerer deltid og en annen plass. Jeg er ikke kresen på alder😊 kan like greit ha noe til felles med de som de på min alder.  

Anonymkode: 72bd5...c75

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ensomt ut. Selv har jeg mann og flere barn, men hadde vært trist uten de. Hva med å melde deg inn i en datingside..?

Anonymkode: 7222a...683

Jeg har ikke lyst på kjæreste akkurat nå, og tror ikke så mange er på datingsider kun for å få seg venner.

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er rundt din alder og kan føle det sånn noen ganger, selvom jeg har samboer. Bor ikke i hjembyen min og flere av mine studievenninner har flyttet til andre byer. Per i dag har jeg "kun" to venninner i den byen jeg bor i nå som jeg anser som venner jeg kan finne ting på med. Og de har jo selv travle hverdager, kjenner også på den der at det hadde vært kult å funnet på noe vertfall en gang i uken.Ikke alle som er 26+ som ønsker seg barn i nærmeste framtid...For å komme med noen tips så har jeg selv truffet flere hyggelige folk når jeg meldte meg opp på et kurs alene , ta f.eks dans eller noe lignende, da blir man fort kjent med folk, har man kjemi kan man jo spørre om de vil ta en kaffe etterpå f.eks

Anonymkode: 5c5c8...0ae

Takk for tips. Jeg har prøvd å være på utkikk etter slike ting her, og hvis det dukker opp noe skal jeg melde meg på.

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jepp. Nå har jeg sittet her alene i flere timer faktisk. Kjenner ofte på ensomheten, spesielt etter jeg ble alene med barn. På dagtid har jeg jo dem. Kolleger virker ikke særlig intr i å gjøre ting utfor jobb (andre plasser er de supersosial, ikke min arbeidsplass), meldte meg inn i en fb gruppe hvor folk finner på ting, men lite liv der. Andre grupper hvor folk vil bli kjent med nye i min by har jeg meldt meg opp til og sagt jeg vil,  men når alt kommer til alt vil ingen møtes😂 har kun to nære venner her jeg bor og føler meg patetisk. Helt latterlig. Synes det er lettere finne seg kjæreste enn venner. Hadde jeg hatt et nettverk på 5-6 venninner ville det vært evig godt nok, vil ikke slite på de få jeg har.. savner å invitere folk hjem på middag, ta en kaffe. Eller bare ha noen å ringe til som vil gjøre noe med meg og barna mine. Føler alle er opptatt med seg og sitt. Sist jeg traff en veninne var et par timer forrige lørdag. 

Jeg er 28. 

Anonymkode: 72bd5...c75

Sist jeg var sosial var før jul.. Har samme inntrykk som deg, folk er opptatte med seg og sitt. Virker som om når man får mann og barn så er det ikke plass til flere ting i livet..?

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du gjør det mye vanskeligere for deg selv når de du vil omgås med må være ca like gamle som deg, og attpåtil på samme sted i livet. Hva med å utvide horisonten litt? Det er ikke alle i starten av 20-årene som er opptatt av festing for eksempel, og det er ikke alle som er i starten av 30-årene som er opptatt med mann og barn. 

Jeg forstår at dette er vondt og ikke føles greit, men du virker litt tiltaksløs. Det å søke etter nye bekjentskaper i seg selv kan være vanskelig i en slik situasjon, og hvis det er det som er problemet skjønner jeg at det ikke er noe særlig. Samtidig er det viktig å erkjenne det som et problem og jobbe steg for steg med det. Hvis dette ikke er et problem for deg bør du legge fra deg passiviteten dersom du ønsker å utvide nettverket ditt. 

Hvordan ser en normal dag for deg ut? 

Anonymkode: bf3f8...a6b

Nei de må ikke være akkurat like gamle som meg, men sånn mellom 23 og 40 et sted? Selv er jeg 29. Det viktigste er vel at det er folk jeg går overens med, og som jeg har noe til felles med i livet.

Akkurat nå gjør jeg ikke så mye med dette, men lurer jo også mest på hvordan man takler ensomheten og ikke bare hvordan man får venner. Jeg har møtt opp på interessemøte for koret her og på strikkekafé noen ganger, men folk der er 50+ og jeg føler det blir for ulike liv til at vi kan få til et venninneforhold. Bare å møte folk på slike arrangement føler jeg ikke tilfredstiller det sosiale behovet mitt. Jeg har også vært på studentarrangement et par ganger, men det blir for mye fest og fjas for meg. Jeg følger med i lokalavisa og på facebook om det skjer ting her, men det har ikke dukket opp noe enda. Det er mest religiøse møter eller familieaktiviteter.

En normal dag er ganske ensformig egentlig. Jeg går litt på tur, driver litt med håndarbeid, ser på netflix, leser bøker, gjør husarbeid.. Jeg føler jeg har gjort en del for å prøve å få venner, og jeg føler ikke at jeg har så mange krav til folk. Men jeg synes ikke det gir meg så mye å møte folk som er på mammas alder og snakker om barnebarn og slike ting, og det virker som om det er de som deltar på aktiviteter. 
 

17 timer siden, Raven.WritingDesk skrev:

 

Jeg er litt enig med kommentaren til AB a6b.. man må faktisk jobbe for å både skaffe seg, og ikke minst, bevare - vennskap. Jeg er heldig og har flere gode venner, men jeg legger mye tid og ressurser i å prioritere dem. Jeg må også tåle å invitere enkelte av dem både fire og fem ganger for å bli avvist, før det endelig klaffer (og noen ganger er det jeg som blir invitert mange ganger, og jeg må avvise) - aldersmessig er det opptil 16år mellom meg og en av mine nærmeste venner. Enkelte av mine bekjente har jeg også hatt lite til felles med i utgangspunktet, men så har vi "funnet hverandre" over tid. Jeg synes mange idag snakker om ensomhet, uten så mye fokus på hva de selv kan gjøre for å endre dette... - og et lite p.s: også vi med utvidet venneflokk kan ha faser i livet som føles ensomt, så jeg tror det er en tilstand mange føler på av og til, uten at det er noe galt med det, men går man rundt og føler det slik lenge må man såklart gjøre noe med det.. lykke til  

Her er det alltid jeg som spør, og det passer aldri. Prøver å spørre konkret ("kan jeg stikke innom fredag i tolvtiden?") eller mer åpent (skal vi treffes neste uke?), men det blir sjelden til at vi lager avtaler. Ofte blir de avlyst, på grunn av at det ikke passet likevel, at barna er syke eller sånne ting. Og jeg blir aldri spurt tilbake. Da mister man litt motet etterhvert.. 

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bor du feks i nærheten av Drammen? 

Anonymkode: 0f8b3...0af

Nei. 

 

TS

Anonymkode: 1163b...756

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men føler liksom ikke at jeg kan invitere folk på mammas alder hjem til meg på filmkveld, liksom.. Hvis man skal ha venninner som ikke bare er folk man har en felles interesse med så er det enklest om man er ca like gamle og på samme sted i livet. 

Jeg vil ikke skrive hvor jeg bor, men det er et middels stort tettsted. 

Nei, jeg er uføretrygdet på grunn av helsa, og den er for ustabil til at jeg kan melde meg til noe som forplikter. Har også inntrykk av at de fleste slike frivillige jobber man kan få her jeg bor enten handler om å være med eldre mennesker eller med flyktninger, og selv om det helt sikkert er givende arbeid så tror jeg ikke at jeg vil finne noen vennskap der. Jeg har undersøkt hvilke foreninger som finnes her jeg bor, og jeg har også møtt opp til noen av møtene. Men det har ikke vært helt det jeg har vært på jakt etter. 

 

TS

Anonymkode: 1163b...756

Bor du på Vestlandet? Det gjør jeg.

Anonymkode: c0de8...053