Hvorfor blir man så mislikt om man er sjenert?

[AnonymBruker]

14 minutter siden, exictence skrev:

For noe tull. Folk kan like deg vel så godt eller bedre enn de som er overivrige. De tenker bare kanskje på at du ikke er fullt så interessert.

Hvorfor er det tull? Jeg misliker ingen på min arbeidsplass, men det er likevel en del jeg er mer på bølgelengde med og har mer til felles med og går bedre overens med enn andre, og de liker jeg bedre. Det er i grunnen helt naturlig å ikke ha like mye tilhørighet til alle mennesker, men det betyr ikke at andre er mislikt. 

Anonymkode: ef0a9...37c

[Djungelvrål]

Det virker også som noen sjenerte er lite interesserte i andre mennesker.  For de spør sjelden om mitt liv og om mine ting, enda jeg f.eks spør om deres barn og deres liv er det sjelden de spør tilbake.   Da tolker jeg det som om de ikke er interessert i å kjenne meg, og man ignorerer de oftere enn man ignorerer andre mennesketyper. 

[Gjest Rose11]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg foretrekker heller personer som deg enn mennesker som tar mye plass. 

Anonymkode: 2480f...639

Enig. Folk som skravler masse og tar mye plass er veldig slitsomme synes jeg. Jeg er selv litt sjenert og trives bedre med mennesker som ts. 

Det var mye verre da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Da fikk jeg alltid kommentarer på at jeg var så sjenert. "Hvorfor er du så stille? Hvorfor sier du ingenting? " var vanlig kommentarer som jeg fikk. Ikke særlig gøy når man ble sett på som den tause og kjedelige. 

Jeg har blitt bedre med årene, men jeg er aldri den som snakker mest i grupper. Jeg liker bedre å lytte til andre enn å snakke. 

Endret 17. mars 2017 av Rose11

[Elaine Marley]

Jeg er sjenert, og har sosial angst oppå der igjen. Kan skjønne hvorfor folk synes det er vanskelig å snakke med en som er veldig sjenert og sier lite. For meg er det litt ekstra på grunn angsten, og da har jeg merket i sosiale situasjoner at folk trekker seg unna eller kanskje ikke prater så mye med meg. Før trodde jeg alltid at de mislikte meg, og det var ingen god følelse. Etter hvert som jeg gått i behandling og lært mer og mer om hvordan jeg blir opptattet,hvordan andre er osv så forstår jeg at folk stort sett ikke misliker meg. De blir bare usikre eller kanskje opplever det som vanskelig.

Jeg forstår jo at når jeg ikke sier noe særlig og kanskje ikke stiller spørsmål tilbake så kan det blir oppfattet som at jeg ikke ønsker kontakt. Det gjør jeg jo egentlig, men det er ikke alltid så lett. Tror at det kan bli lettere etter hvert, men akkurat er det ikke det

Noen ganger synes jeg også at det er deilig om folk ikke føler at de må prate bare for å prate, og at man kan sitte sammen. Det er ikke alltid behovet er der for meg, og jeg forventer ikke at noen skal dra i gang en samtale bare for å fylle stillheten.

[Djungelvrål]

Tenker at voksne folk som er veldig sjenerte må jobbe litt med seg selv,  må være kjedelig og rart og ikke kjenne noen av de du jobber med etter 5 å på samme arbeidsplass. 

[AnonymBruker]

Er utrolig vondt å være sjenert, og å frykte samt og ikke mestre samhandlingen som kreves i det daglige for å knytte bånd med andre. Det var mer akseptert når en var barn, mens hvis man fortsatt er sjenert som voksen vises det lite forståelse siden en har hatt mange år å jobbe med det, og kontrasten til de som er utadvendte blir enda større. I tillegg møter man i arbeidslivet på de samme som i ungdomsårene hadde stor glede av å påpeke i plenum at en ikke pratet. Jeg merker forskjell på folk som tolererer at en er slik, i motsetning til de som nærmest får hetta over at det blir stille i ett minutt og signaliserer at det er en stor belastning.

Å være sjenert kan nesten oppleves som et handicap.  Det er sårt å vite at andre syns det er ubehagelig at en ikke kan bære en samtale eller bare jatter med. Det gjør at skammen vokser enda mer og en blir enda reddere for å åpne munnen. Misunner de som bare kan prate, holde øyekontakt og gå med rak rygg.

Anonymkode: c3a2d...d22

[AnonymBruker]

 

Tanker i nærhen av tema:

Jeg er ganske sosialt usikker.  Ikke akkurat rødming og sånn.  Men litt lukket likevel.  Problemer med å gi og ta i mot hjelp og tjenester.  Være spontan, i mange sammenhenger.

Skjønner godt at jeg blir valgt bort som potensiell nær venn hvis det skinner igjennom at jeg trenger mye bearbeiding før det blir ekte fortrolighet.

Men likevel syns jeg jeg blir litt vel spedalsk.  Føler det er en del humor og underfundighet og potensiale som godværsvenn som går til spille, fordi...får følelsen av at folk ser på meg som needy, at de ikke tror på at jeg balanserer så godt som jeg føler at jeg gjør.  Som om det ikke går an å ha noen 'relasjonsmessige' utfordringer samtidig som man har litt livsmot.  Noen mangler uten at man automatisk vil tigge/drive med utpressing.

Tror dette ble inspirert av innlegget der noen (ca) mener at sjenerte møter skepsis fordi en andel sjenerte er utrygge, smiskete folk.  Og så...går an å overreagere på utrygghet og.

Anonymkode: 35c9a...9ba

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er utrolig vondt å være sjenert, og å frykte samt og ikke mestre samhandlingen som kreves i det daglige for å knytte bånd med andre. Det var mer akseptert når en var barn, mens hvis man fortsatt er sjenert som voksen vises det lite forståelse siden en har hatt mange år å jobbe med det, og kontrasten til de som er utadvendte blir enda større. I tillegg møter man i arbeidslivet på de samme som i ungdomsårene hadde stor glede av å påpeke i plenum at en ikke pratet. Jeg merker forskjell på folk som tolererer at en er slik, i motsetning til de som nærmest får hetta over at det blir stille i ett minutt og signaliserer at det er en stor belastning.

Å være sjenert kan nesten oppleves som et handicap.  Det er sårt å vite at andre syns det er ubehagelig at en ikke kan bære en samtale eller bare jatter med. Det gjør at skammen vokser enda mer og en blir enda reddere for å åpne munnen. Misunner de som bare kan prate, holde øyekontakt og gå med rak rygg.

Anonymkode: c3a2d...d22

 

Anonymkode: 14297...39d

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Er sjenert, introvert og har sosial angst. Helt fantastisk utgangspunkt, men jobber med det. Forstår at man fort kan virke kjedelig og lite interessert i andre, og synes det er lurt å jobbe litt med det så man ikke til slutt blir den personen som ingen kan komme innpå.

Men synes likevel ikke at alt skal ligge på den sjenerte. For meg virker som at mange av de som ikke er sjenerte er veldig raske til å dømme, slik at den sjenerte faktisk ikke får en sjanse til å la seg bli kjent med. Det skal ikke alltid så mye til, og med den usikkerheten som ofte ligger til grunn så kan det hjelpe veldig mye at noen faktisk gir inntrykk av at de ønsker å bli kjent med en. 

Føler for øvrig at det kan sammenlignes veldig med introvert vs ekstrovert problematikk, hvor den introverte ikke får noen som helst forståelse for at h*n har behov for litt tid alene, mens den ekstroverte krever at de skal finne på noe sammen fordi h*n har et behov for å være sosial. Hvorfor er det bare den ene parten som "må jobbe med seg selv" eller bare må godta at sånn er det?

Anonymkode: 7d5cd...d84

[Gjest Minesveiper]

For å skape bånd og bygge relasjoner med andre mennesker og må man gi av seg selv, og folk som ikke er sjenerte vil gjerne oppfatte en sjenert person som kjedelig fordi h*n ikke gir nok av seg selv. Det er den harde sannhet. Jeg kan selv bli oppfattet som kjedelig, men det er ikke fordi jeg er sjenert. Jeg er resevert som person og det er ikke så ofte jeg blir interessert og engasjert i andre mennesker. Hvis vi ikke har noe til felles og eller jeg finner personen interessant så gjør ikke jeg en stor innsats for holde samtalen gående. Det er mange som har måtte ta største delen av initiativene før vi ble venner fordi jeg er en "vanskelig nøtt". Jeg har mange bekjente, men jeg har bare noen få veldig nære venner. Jeg må forklare til folk etter hvert at jeg ikke er en type person som tar mye kontakt fordi jeg bare er slik. Jeg har liksom ikke helt behov for daglig kontakt, men samtidig synes jeg det er dumt når folk blir såret fordi jeg ikke gir like mye tilbake som det de gir. 

Det som er artig er at jeg forandrer meg helt når jeg møter en dame jeg liker Da blir jeg plutselig mer aktiv og sosial. Merkelig fenomen. 

Endret 18. mars 2017 av Minesveiper

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig igjen. Er sjenert, introvert og har sosial angst. Helt fantastisk utgangspunkt, men jobber med det. Forstår at man fort kan virke kjedelig og lite interessert i andre, og synes det er lurt å jobbe litt med det så man ikke til slutt blir den personen som ingen kan komme innpå.

Men synes likevel ikke at alt skal ligge på den sjenerte. For meg virker som at mange av de som ikke er sjenerte er veldig raske til å dømme, slik at den sjenerte faktisk ikke får en sjanse til å la seg bli kjent med. Det skal ikke alltid så mye til, og med den usikkerheten som ofte ligger til grunn så kan det hjelpe veldig mye at noen faktisk gir inntrykk av at de ønsker å bli kjent med en. 

Føler for øvrig at det kan sammenlignes veldig med introvert vs ekstrovert problematikk, hvor den introverte ikke får noen som helst forståelse for at h*n har behov for litt tid alene, mens den ekstroverte krever at de skal finne på noe sammen fordi h*n har et behov for å være sosial. Hvorfor er det bare den ene parten som "må jobbe med seg selv" eller bare må godta at sånn er det?

Anonymkode: 7d5cd...d84

 

Kanskje fordi samfunnet "foretrekker" ekstroversjon. Det vises ganske tydelig, bare se hva f.eks. folk leter etter i en partner (sosial), og hva det nesten uten unntak søkes etter i jobbannonser (utadvendt person). Det er helt klart at det ene personlighetstrekket er favorisert i mye større grad enn det andre i det samfunnet vi lever i. Sosial = spennende, usosial = kjedelig. Sannheten er vel mye mer nyansert enn som så, og begge personlighetstrekkene har sine styrker og svakheter, men i og med at det ene trekker et favorisert, blir det til at det er de introverte som må jobbe mot ekstroversjon. De ekstroverte har jo allerede nådd målet, så hva skal vel de jobbe mot?      

Anonymkode: f4cbe...741

[fuglekvitter__]

På 16.3.2017 den 22.38, AnonymBruker skrev:

Jeg føler dette er belastende, og jeg opplever stadig å ikke bli godtatt/bli utestengt på jobb eller i sosiale sammenhenger. Nå tenker dere sikkert at jeg er introvert, aldri snakker og viser kunne ett ansiktsuttrykk. Det er ikke tilfelle. Jeg er litt til moderat sjenert. Jeg smiler og lytter mye,jeg stiller spørsmål tilbake til andre hvis jeg havner i samtaler, og jeg tar jevnlig initiativ til å snakke med andre også. Likevel føler jeg at folk som tar mye plass,som alltid må være i fokus og er oversosiale, er de som blir best likt og invitert med på ting. 

Hvordan opplever dere andre folk som er moderate sjenerte? 

Anonymkode: 912ab...e58

Hvis du er sjenert så virker det sikkert bare sånn. Jeg tror ikke du blir det fordi du er sjenert?  

Nei, de som tar mye plass og alltid må være i fokus bare er sånn. Jeg tror ikke dem blir best likt? Det kommer vel helt an på... 
 

[AnonymBruker]

På 3/17/2017 den 16.06, Boomonster skrev:

Tenker at voksne folk som er veldig sjenerte må jobbe litt med seg selv,  må være kjedelig og rart og ikke kjenne noen av de du jobber med etter 5 å på samme arbeidsplass. 

For meg er det ikke kjedelig og rart, det er behagelig og normalt. Men skulle gjerne hatt en kompis eller to privat.

Anonymkode: 83951...51c

[exictence]

På 17.3.2017 den 9.35, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det tull? Jeg misliker ingen på min arbeidsplass, men det er likevel en del jeg er mer på bølgelengde med og har mer til felles med og går bedre overens med enn andre, og de liker jeg bedre. Det er i grunnen helt naturlig å ikke ha like mye tilhørighet til alle mennesker, men det betyr ikke at andre er mislikt. 

Anonymkode: ef0a9...37c

Det er tull at du drar den slutningen at de liker andre bedre enn Ts. Fordi det er ikke sikkert at det er det som er grunnen.

Du har rett at man foretrekker noen fremfor andre, og at det ikke handler om å mislike noen for det. Men det er ikke sikkert det er det som er grunnen hos Ts. Det høres sånn ut på måten du skrev.

[AnonymBruker]

På 3/17/2017 den 0.21, kathan skrev:

Jeg er akkurat som deg. Og jeg har fått hørt mye at folk trodde jeg var skikkelig bitch før de ble kjent med meg. Venner av exen min hadde den oppfatningen. 

Jeg også smiler, er flink til å lytte og kommer med spørsmål. men ja, det er nok de som tar mye plass som ofte blir bedt!

Jeg falt litt av. 

 

Hvor henger "Bitch" sammen med sjeneret - og hva nøyaktig og konkret legges i "Bitch" her...

 

Eh...? 

Anonymkode: 7adb6...e49

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

De ekstroverte har jo allerede nådd målet, så hva skal vel de jobbe mot?      

Anonymkode: f4cbe...741

Hva er målet, sa du? 

 

Og...hva er det for en holdning du har om at målet er nådd? Har du ikke fantasi nok til å finne stadig flere?

Anonymkode: 7adb6...e49

[AnonymBruker]

Ser det ogs åblir blandet inn introversjon og ekstroversjon her - 

 

Det finnes jo mange utadvendte mennesker som er introverte. Det vil si, de har et såkalt utadvendt-introvert karaktertrekk. 

Disse er utadvendte og sosiale så det holder - men de lader ikke opp gjennom dette, de må relade batteriene gjennomå  være alene. Deer er reladingen av batteriene som gjør forskjellene. 

Anonymkode: 7adb6...e49

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Kanskje fordi samfunnet "foretrekker" ekstroversjon. Det vises ganske tydelig, bare se hva f.eks. folk leter etter i en partner (sosial), og hva det nesten uten unntak søkes etter i jobbannonser (utadvendt person). Det er helt klart at det ene personlighetstrekket er favorisert i mye større grad enn det andre i det samfunnet vi lever i. Sosial = spennende, usosial = kjedelig. Sannheten er vel mye mer nyansert enn som så, og begge personlighetstrekkene har sine styrker og svakheter, men i og med at det ene trekker et favorisert, blir det til at det er de introverte som må jobbe mot ekstroversjon. De ekstroverte har jo allerede nådd målet, så hva skal vel de jobbe mot?      

Anonymkode: f4cbe...741

Ja, det er ganske tydelig at en helst skal være utadvendt og sosial, og det er nok enklere sagt enn gjort å forandre samfunnet som en helhet sine preferanser, så de sjenerte/innadvendte må jo som regel tilpasse seg for å få full pott i livet. Og det er forsåvidt greit nok, men det virker ikke helt fair at de sjenerte må jobbe med å tilpasse seg, mens de usjenerte kan være seg selv og stemple alle sjenerte som kjedelige og uinteressante uten å gi de en sjanse først - satt litt på spissen, selvfølgelig. 

Hva de skal jobbe mot? Tja, kan jo begynne med å jobbe med å godta at ikke alle er like, og skaffe seg litt mer forståelse for forskjellige personligheter? Også satt litt på spissen, vet det finnes mange som allerede har dette i boks.   

Hva introvert/ekstrovert angår: Trakk det kun inn som et eksempel på en annen måte det kan være problematisk mellom to forskjellige personligheter, og hvor den ene liksom har "fasiten". Den ene får energi av å være sosial, og vil derfor ikke godta at den andre kanskje ikke orker akkurat den dagen fordi det kanskje har skjedd mye sosialt i dagene før (eller lignende).  

Anonymkode: 7d5cd...d84

[Djungelvrål]

Merker jeg også blir litt likegyldig til mennesker som ikke prater eller gir/deler/forteller om/av seg selv....da blir det ikke naturlig at jeg heller gir av meg selv.  Slike ting må gå begge veier. 

[Gjest Athleisure]

Enkelte introverte kan være ganske kjedelig, dersom de aldri stiller spørsmål eller klarer å føre en samtale.