Slik er min dag med tvangstanker...

[AnonymBruker]

Ja nok en dag med tvangstanker. Har det omtrent konstant. Noen ganger så må jeg bare gi slipp på all angsten. Plutselig så klarer jeg det for en liten stund men den kommer tilbake jevnt og trutt.

Nå skal jeg fortelle litt om min dag med tvangstanker:

Jeg våkner som vanlig om morningen. Angsten slår i meg. Tenker på "Alt som kan gå galt". Tankene går på: "hva om noe skjer ungene mine", "tenk om jeg skader noen, eller mister kontroll", "tenk om naboene eller andre tror at jeg er gal", "tenk om jeg blir ensom", "tenk om jeg kunne reddet noen uten å ha oppfattet at vedkommende er dårlig/ syk". "tenk om ingen menn vil bli sammen med meg" "tenk om eksen min har rett i at jeg er et dårlig menneske", "tenk om noe skjer med de som står meg nære og tenk hvor vondt jeg vil ha det da". "tenk om jeg aldri får bort disse tankene for de stresser meg", "tenk om jeg mister jobben", "tenk om jeg mister kontrollen over meg selv pga jeg tenker så veldig" "hva tenkte jeg på nå, hjeeeelp skjedde det noe galt.... jeg mister kontrollen over tankene.. de gikk så fort - var det noe viktig jeg skulle få med meg og så blir konklusjonen jeg står i dusjen.. alt er bra, jeg har bare et helvetes tankesurr...

Jeg går ut for å handle: "ahh jeg må sjekke platen... åhhh en gang til... jeg vet den er av men tenk på naboene... vil ikke noe skal skje de og at jeg kan være den skyldige...inn igjen.. platen av... på nytt inn igjen... ser at platen er av... løper inn på badet .. ser alle kraner er av.. en gang til på badet og en gang til på kjøkkenet for å sjekke... Jepp nå har jeg kontroll... og så ut døren:  "tenk om jeg tråkker på noe jeg ikke skulle tråkke på - jeg må gå forsiktig" "tenk om jeg dytter borti noen og så skader de seg - jeg må bevege meg forsiktig... med full kontroll... ". "tenk om jeg sårer noen med ord.. jeg må tenke grundig over hva jeg sier til folk.."tenk om folk synes jeg ser psyko ut....-- huff jeg har lyst å gjemme meg... men jeg må tenke fornuftig: jeg er den jeg er tross at hodet surrer... Inn på handlesenter: "jeg må grundig tenke over hvor jeg går og beveger meg.... "... Jeg må passe på at folk ikke tror at jeg er en tyv - gå pent... sier det samme til meg selv mange ganger.... "tenk på hvor høyt jeg elsker mine barn.. au får vondt i hjertet av det.. elsker dem... det går om igjen og om igjen, og så "håper aldri noe skjer dem.. jeg må sjekke hvor de er innimellom.. spørre om de har det bra osv...

Sitter hjemme og tenker: "jeg bør klare å gå på date".. nei orker ikke , orker ikke for jeg har så mye tvangstanker... "jeg må få bort de jævla tvangstankene...for du er en idiot som ikke får de bort" "Du er en dritt av et menneske du" "Du er en idiot" "Du er en dritt " "hvorfor skal en mann like deg? " "Du er en man skal være glad for å få bort av livet ditt du"... også går tankene slik av seg selv.... Plutselig så mister jeg hukommelsen og sier: "hjelp skjedde noe galt? hva tenkte jeg på"? Og så plutselig så faller jeg på jorden igjen og føler at det blir så mye for meg at jeg må nødt å slappe av og roe ned: og sier til meg selv: "Slapp av, du har bare tankekjør". "hvorfor har jeg det"? Jo fordi du ikke har det så lett alltid, og fordi du har vært gjennom mye tøfft i livet ditt.". Okey , hvordan bli bra igjen? Dumme meg ut for en psykolog å si det? eller lege? Jeg føler at da vil de tenke at jeg er sprø....

Noen som kjenner igjen dette styret i hodet? Noen som har det sånn iblant eller kronisk? Mitt er ganske kronisk. Men litt bedre iblant.

Jeg kom frem til at jeg ser at jeg behøver å roe ned, og finne optimisme. Jeg er for negativ.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 9182e...e02

[AnonymBruker]

Huff, det høres skikkelig ille ut, vil sende deg en 

Anonymkode: 7c2a7...6a0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Huff, det høres skikkelig ille ut, vil sende deg en 

Anonymkode: 7c2a7...6a0

Ja , det er skikkelig ille. Det er årsaken til at jeg ikke våger å si det til lege. Jeg går rundt å later som ingenting for alle, men det er ufattelig plagsomt. Kunne ønske jeg slapp å ha det sånn. Kunne ønske at jeg kunne få de bort. Det er så vondt å gå rundt å være livredd hele tiden. Jeg er ikke så redd for meg selv, men jeg er livredd for alle som jeg elsker. Og det gjør så vondt. Fordi jeg går rundt å bærer på konstant redsel for å miste de jeg elsker, og at noe kan skje de osv. Jeg er også redd for alt det andre som står skrevet. Tenker og tenker og tenker og tenker. Tankene ruller på det samme hele tiden. Og så mister jeg helt kontrollen over tankene, og alt flyter. Er ganske plagsomt.

Takk for at du brydde deg  <3 . Jeg håper at jeg skal få styr på dette, og bli tryggere. Å gå rundt å være så redd hele tiden er hemmende og plagsomt.

 

Anonymkode: 9182e...e02

[AnonymBruker]

En link om det. Kjenner meg igjen i det. Men jeg er ikke sucidal. Men jeg er konstant livredd for alt.

Anonymkode: 9182e...e02

[AnonymBruker]

Du må få hjelp. Du kan få det bort. Skriv et brev som du leverer til fastlegen om du ikke klarer å si det. 

 

Anonymkode: 97e05...9cf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du må få hjelp. Du kan få det bort. Skriv et brev som du leverer til fastlegen om du ikke klarer å si det. 

 

Anonymkode: 97e05...9cf

jepp... jeg er litt oppgitt i dag for det er så krevende og tøfft å ha det sånn. Sitter her med tårer i øynene for det er noe man kan tro at jeg kan styre, men jeg mister helt kontroll over det. Tankene bare kommer.. om igjen og om igjen... og så når jeg har blitt skikkelig skremt og redd av det så stopper det for en stund. Nå har det stoppet litt, men nå er jeg bare fortvilt og skuffet på meg selv for at jeg har den psykiske plagen. Men jeg kan sikkert ikke for det. Skulle tro at jeg kunne styre det. Og av og til tror jeg at jeg kan det, men i morges da jeg våknet så forsto jeg at dette er noe jeg føler at jeg ikke klarer å ta kontroll over. Tankene kommer av seg selv. Tror alle har litt tankekjør, mer eller mindre, men å gå rundt slik kronisk er vel ikke normalt nei.

Jeg har forsøkt å lese om tvangstanker, og lest om hvordan jeg kan få det bort selv. Men det har ikke gitt meg annet enn at jeg skal ha enda mer kontroll over at alt er bra. Ganske plagsomt ja. Folk som ikke har det, kan få problemer å forstå at det er ufrivillig, og de kan tro jeg er galen... derfor har jeg problemer med å si det. Men jeg må vel ta en tur til legen å prate om det siden det er så utrolig plagsomt. Men redd for at han skal tro at jeg er gal!.

 

 

Anonymkode: 9182e...e02

[AnonymBruker]

Kjære TS, dette høres forferdelig slitsomt ut. Hvor i landet bor du? Det finnes hjelp å få! Til og med hjelp som har meget god effekt, det er helt sant. Med riktig type behandling kan du få en voldsom økning i livskvalitet, det er mye forskning og klinisk erfaring som viser til svært gode resultater når det gjelder tvangstanker/tvangshandlinger. Jeg kan garantere deg at du ikke vil bli ledd av, de som møter deg kjenner godt til slike vansker. Jeg håper du tør å oppsøke hjelp, for her er det masse håp! 

Anonymkode: 5feb8...314

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja , det er skikkelig ille. Det er årsaken til at jeg ikke våger å si det til lege. Jeg går rundt å later som ingenting for alle, men det er ufattelig plagsomt. Kunne ønske jeg slapp å ha det sånn. Kunne ønske at jeg kunne få de bort. Det er så vondt å gå rundt å være livredd hele tiden. Jeg er ikke så redd for meg selv, men jeg er livredd for alle som jeg elsker. Og det gjør så vondt. Fordi jeg går rundt å bærer på konstant redsel for å miste de jeg elsker, og at noe kan skje de osv. Jeg er også redd for alt det andre som står skrevet. Tenker og tenker og tenker og tenker. Tankene ruller på det samme hele tiden. Og så mister jeg helt kontrollen over tankene, og alt flyter. Er ganske plagsomt.

Takk for at du brydde deg  <3 . Jeg håper at jeg skal få styr på dette, og bli tryggere. Å gå rundt å være så redd hele tiden er hemmende og plagsomt.

 

Anonymkode: 9182e...e02

Søk hjelp, kjære deg. Ingen skal måtte streve med dette alene! Jeg sier som andre over her, det finnes hjelp å få!

Anonymkode: 7c2a7...6a0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære TS, dette høres forferdelig slitsomt ut. Hvor i landet bor du? Det finnes hjelp å få! Til og med hjelp som har meget god effekt, det er helt sant. Med riktig type behandling kan du få en voldsom økning i livskvalitet, det er mye forskning og klinisk erfaring som viser til svært gode resultater når det gjelder tvangstanker/tvangshandlinger. Jeg kan garantere deg at du ikke vil bli ledd av, de som møter deg kjenner godt til slike vansker. Jeg håper du tør å oppsøke hjelp, for her er det masse håp! 

Anonymkode: 5feb8...314

Det er forferdelig tøfft, og ikke minst slitsomt.

Å våkne hver morgen omtrent med det samme... Gå rundt å tenke over hvert skritt og bevegelse man tar, fordi jeg har frykt om å miste kontroll er helt forferdelig krevende. Jeg vet at det høres sinnsykt ut. Tenk å måtte tenke gjennom alt man gjør hele tiden, alt man tenker, tenke over hver enkelt bevegelse, .. ja jeg vet det er sykt. Men slik er det. Det er derfor det er så pinlig. Jeg er redd for at folk kan tro at jeg er sinnsyk!. Men jeg har full forståelse for at jeg har urealistiske tanker.

Det er slik at jeg føler hjernen jobber på høygir. Jeg lurer på hva det kommer av. Jeg vet at jeg har vært gjennom mye slitsomt i kjærlighetslivet, og at det gjerne har gjort meg mer i tvil på meg selv, og da kommer det intenst.

Jeg bør nok gå til lege med det. For det er jo ganske kjipt å ha det sånn. Mister mye livskvalitet med det.

Anonymkode: 9182e...e02

[AnonymBruker]

Har en kompis som stod frem med ocd da han begynte i full behandling nylig. Kansje det hadde vært noe for deg? Min kompis har også barn forresten. Ikke vær redd. Det finnes folk som står der klar med armene ut for å hjelpe deg med dette! Og du er verdt det.

Anonymkode: 15eb0...b8d

[AnonymBruker]

Løste dobbelt- trippelsjekkingen og bekymringen i ettertid for om ting var avslått med å ta bilder av risikopunkter med mobilen. Da kan du bare se på mobilen istedenfor å gå å sjekke. Du trenger å jobbe med å senke det generelle stressnivået ditt. Når du er så stressa, så er det som at du ikke husker ting, dermed mister du tillit til deg selv. 

Anonymkode: 655b9...2fe

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Løste dobbelt- trippelsjekkingen og bekymringen i ettertid for om ting var avslått med å ta bilder av risikopunkter med mobilen. Da kan du bare se på mobilen istedenfor å gå å sjekke. Du trenger å jobbe med å senke det generelle stressnivået ditt. Når du er så stressa, så er det som at du ikke husker ting, dermed mister du tillit til deg selv. 

Anonymkode: 655b9...2fe

Der ga du meg en bra ide. Tusen takk for tipset. Det sparer meg for ufattelig mye stress og krefter. Bruker så intenst med krefter på tankekjøret og angsten. I underbevisstheten så vet jeg at jeg har kontroll men jeg føler allikevel behov for å kontrollere at alt er okey hele tiden omtrent. Forferdelig plagsomt. Men nå ga du meg en veldig god ide slik jeg sparer krefter. 

Jeg vet hva det kommer av. Det kommer av stress. Jeg har vært gjennom tøffe tak i kjærlighetslivet . Surt brudd. Og det ga meg enda mer problemer enn noensinne anngående tankekjør. Jeg ble enda mer hysterisk redd enn noensinne for barna mine og dem jeg er glad i. Men når tankekjøret kommer skal jeg iblant filme og ta bilder ... for å sjekke over at underbevisstheten har rett. Jeg er redd for å miste kontrollen og får problemer å skille mellom tanker og virkelighet på det verste. Men underbevisstheten sier at det er tankekjøret som gjør at jeg blir redd det og at jeg egentlig har kontroll men jeg tviler på meg selv pga angsten.

Anonymkode: 9182e...e02

[Gjest Medisinstudent26]

OCD (tvangstanker/tvangshandlinger på norsk) er en utrolig strevsom lidelse som er vanligere enn man kanskje skulle trodd. 1-3% av befolkningen har OCD i en eller annen grad, og for en del av dem (deg inkludert) kan lidelsen medføre kraftig nedsatt livskvalitet. Det er heller ikke uvanlig å få (store) plager med angst og depresjon i forbindelse med tvangstankene. Det som er viktig å innse er at det finnes mye hjelp å få. Som sagt er lidelsen hyppig, og fastleger ser mange pasienter med dette hvert år. Det er flere som deg som synes det er skummelt å skulle dra til legen med det, noe som er både forståelig og synd. Jeg kan informere om at jeg i løpet av studiet (nærmer meg slutten av medisinstudiet nå) har møtt mange fastleger, og mitt inntrykk er at psykiatriske lidelser som OCD er noe mange fastleger synes er faglig spennende å møte på kontoret, blant alle influensaer, ryggsmerter, søvnvansker og gråtende barn. Det er ingen som kommer til å tenke at du er "gal", for dette er noe profesjonelt helsepersonell skal ha kjennskap og empati for. Min anbefaling er helt klart å ta turen til legen, og ta det som det kommer derfra. Ikke hold tilbake på noe informasjon i frykt for at noen skal tenke noe negativt om deg, for det tror jeg ikke blir tilfellet i møte med legen! 

 

Angående OCD så er ditt tilfelle definitivt over gjennomsnittet uttalt, og i disse tilfellene er det ofte nødvendig å få profesjonell hjelp. For OCD så er samtaleterapi i form av kognitiv atferdsterapi som er den vanligste behandlingsformen. Da vil du over flere ganger snakke med en terapeut (ofte psykolog eller psykiater, men det finnes også noen fastleger som har kompetanse i det), hvor fokuset ligger på å avvikle tankemønstrene du har med å "katastrofetenke". Man vil i kontrollerte forhold bli litt og litt utfordret (i sitt eget tempo) på å tenke seg/oppleve at alt går fint hvis man ikke for eksempel sjekker om ovnen var skrudd av 10 ganger før man kan forlate leiligheten/huset. Jeg er på ingen måte ekspert på samtaleterapi, men i hovedtrekk tror jeg det er sånn det fungerer. I tilfeller der legen/psykologen tenker man kan trenge et lite ekstra "løft" for å få samtaleterapien til å fungere bedre, finnes det medikamenter (SSRI - den vanligste typen antidepressiva) som demper den tvangsmessige grublingen litt, og som kan hjelpe deg å få mer ut av samtaleterapien. Disse medisinene kan hjelpe mange, men samtaleterapien er hovedbehandlingen uansett.

 

Jeg har stor tro på at det er mye hjelp å få, bare du får benyttet deg av muligheten! Ønsker deg masse lykke til, og håper (tror) du får det bedre!

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Medisinstudent26 skrev:

OCD (tvangstanker/tvangshandlinger på norsk) er en utrolig strevsom lidelse som er vanligere enn man kanskje skulle trodd. 1-3% av befolkningen har OCD i en eller annen grad, og for en del av dem (deg inkludert) kan lidelsen medføre kraftig nedsatt livskvalitet. Det er heller ikke uvanlig å få (store) plager med angst og depresjon i forbindelse med tvangstankene. Det som er viktig å innse er at det finnes mye hjelp å få. Som sagt er lidelsen hyppig, og fastleger ser mange pasienter med dette hvert år. Det er flere som deg som synes det er skummelt å skulle dra til legen med det, noe som er både forståelig og synd. Jeg kan informere om at jeg i løpet av studiet (nærmer meg slutten av medisinstudiet nå) har møtt mange fastleger, og mitt inntrykk er at psykiatriske lidelser som OCD er noe mange fastleger synes er faglig spennende å møte på kontoret, blant alle influensaer, ryggsmerter, søvnvansker og gråtende barn. Det er ingen som kommer til å tenke at du er "gal", for dette er noe profesjonelt helsepersonell skal ha kjennskap og empati for. Min anbefaling er helt klart å ta turen til legen, og ta det som det kommer derfra. Ikke hold tilbake på noe informasjon i frykt for at noen skal tenke noe negativt om deg, for det tror jeg ikke blir tilfellet i møte med legen! 

 

Angående OCD så er ditt tilfelle definitivt over gjennomsnittet uttalt, og i disse tilfellene er det ofte nødvendig å få profesjonell hjelp. For OCD så er samtaleterapi i form av kognitiv atferdsterapi som er den vanligste behandlingsformen. Da vil du over flere ganger snakke med en terapeut (ofte psykolog eller psykiater, men det finnes også noen fastleger som har kompetanse i det), hvor fokuset ligger på å avvikle tankemønstrene du har med å "katastrofetenke". Man vil i kontrollerte forhold bli litt og litt utfordret (i sitt eget tempo) på å tenke seg/oppleve at alt går fint hvis man ikke for eksempel sjekker om ovnen var skrudd av 10 ganger før man kan forlate leiligheten/huset. Jeg er på ingen måte ekspert på samtaleterapi, men i hovedtrekk tror jeg det er sånn det fungerer. I tilfeller der legen/psykologen tenker man kan trenge et lite ekstra "løft" for å få samtaleterapien til å fungere bedre, finnes det medikamenter (SSRI - den vanligste typen antidepressiva) som demper den tvangsmessige grublingen litt, og som kan hjelpe deg å få mer ut av samtaleterapien. Disse medisinene kan hjelpe mange, men samtaleterapien er hovedbehandlingen uansett.

 

Jeg har stor tro på at det er mye hjelp å få, bare du får benyttet deg av muligheten! Ønsker deg masse lykke til, og håper (tror) du får det bedre!

Takker så mye for god informasjon. :). Takk!. 

Vet du om det er ufrivillig å ha tvangstanker eller er det noe jeg burde klare å styre selv? Jeg føler på min side at jeg ønsker å styre det. Ønsker å leve normalt men at tankene bare strømmer ufrivillig på. Vet ikke hvorfor det oppstår ? Arvelige forhold , psykiske skader fra opplevelser/ situasjoner i livet mitt? Osv... jeg forsøker å kartlegge hvorfor de oppstår men ikke lett. 

Tvangstankene kommer når jeg er glad og lykkelig. Men de forsterkes når jeg trist eller stresset av noen situasjoner.  Kjærlighetssorg og et surt brudd gjør det tvangstanker verre ? Jeg følte de ble ekstreme etter bruddet. De ble mer intense og skremmende. 

Jeg håper på å bli bra. Kunne leve normalt. På en lørdagskveld så hjelper det med en øl. Tar bort mye av stresset og tankekjøret og det roer det ned for en stund. Når jeg ikke har så mye tankekjør forstår jeg ikke hvordan det går ann å få så mye tanker og uro. Da tenker jeg: hvordan går det ann ? 

Men desverre som oftest er de kroniske. Jeg går veldig stivt pga tankene og har mye muskulatursmerter. Håper jeg kommer meg og blir bedre ja. For det kan ikke være sint for helsen. 

Takker så mye for engasjement anngående plagen min. 

Anonymkode: 9182e...e02

[AnonymBruker]

Det kan ikke være sunt for helsen skulle det stå. Skrivefeil på slutten. Er svært nyskjerrig på hvorfor jeg får tvangstankene. Om det er genetisk eller oppstår av andre årsaker. 

Anonymkode: 9182e...e02

[AnonymBruker]

Hei ts 

jeg skjønner hvordan du har det. Mitt hode jobber også på høygir, og jeg sliter også med tvangstanker. Ikke fullt så ille som hele tiden, men de er der.

Tankene om å skade meg selv eller andre er verst. Jeg har vært hos psykolog med dette, og jeg er ikke gal. Eller sinnssyk. Et godt eksempel på sinnssyk er om man oppriktig tror man er dronningen av Norge, Jesus etc.

og det med at jeg kan skade meg selv eller andre, det hadde skjedd for lenge siden om det hadde vært reelt. 

Det er bare angsten som snakker.  Det er jævla nok i seg selv, men det går over. snakk med lege, og få henvisning til psykolog. Det viktigste er å snakke det bort, for å ha det kvernende i hodet hadde satt ut den mest avslappende person.

masse klemmer 

 

Anonymkode: 909cf...bdc

[AnonymBruker]

Du har vel ikke unger oppi alt dette...?!?

Anonymkode: 480ac...939

[Gjest Medisinstudent26]

Det er flott at du er interessert og ønsker å få taket på tankene dine  OCD er en tilstand man lenge har visst lite om, men i nyere tid har man begynt å finne svar. OCD kommer av en dysfunksjon i hjernen, i en av signalbanene fra hjernebarken til noen av de dypere områdene i hjernen. Disse områdene har mye med regulering av hvilke tanker/handlinger som skal bli satt i gang, og hvilke som skal undertrykkes. I hjerner med denne dysfunksjonen er det større sjanser for at "tankene tar overhånd", og det kan utspille seg som OCD, tics og/eller Tourettes syndrom. Dette er på ingen måte en permanent dysfunksjon, for via samtaleterapi kan det for mange endres. Medisinene jeg snakket om (SSRI) hjelper dette systemet i hjernen å fungere som det skal, men vil ikke kunne løse problemet på egenhånd, og derfor brukes det sammen med samtaleterapi når det brukes.

 

Så er da spørsmålet: Hvorfor er denne delen av hjernen blitt dysfunksjonell? Det er det ingen fullstendige svar på, men mye forskning pågår. Det er vist seg å være en del genetikk i bildet, men her kreves det mye mer forskning. I tillegg har livshendelser mye å si for om sykdommen utvikler seg, og hvor alvorlig den blir. Stress og angst, både hos deg selv og folk rundt deg kan trigge/forverre tilstanden. Foreldre med mye angst kan også trigge/forsterke tilstanden hos sine barn, og sånn sett vil en turbulent barndom disponere for OCD. Det er fortsatt svært mye man ikke vet om hvorfor OCD oppstår, men man vet heldigvis en del om hva som kan hjelpe, og her kommer fastlegen og psykologer/psykiatere inn.

 

Jeg fikk selv OCD i en alder av 9-10, og derfor har jeg litt ekstra interesse for emnet  Hos meg har angsten rundt det bedret seg mye med årene heldigvis, men jeg var aldri så hardt rammet som deg. Hvor gammel var du da tvangstankene først oppstod? Husker du?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei ts 

jeg skjønner hvordan du har det. Mitt hode jobber også på høygir, og jeg sliter også med tvangstanker. Ikke fullt så ille som hele tiden, men de er der.

Tankene om å skade meg selv eller andre er verst. Jeg har vært hos psykolog med dette, og jeg er ikke gal. Eller sinnssyk. Et godt eksempel på sinnssyk er om man oppriktig tror man er dronningen av Norge, Jesus etc.

og det med at jeg kan skade meg selv eller andre, det hadde skjedd for lenge siden om det hadde vært reelt. 

Det er bare angsten som snakker.  Det er jævla nok i seg selv, men det går over. snakk med lege, og få henvisning til psykolog. Det viktigste er å snakke det bort, for å ha det kvernende i hodet hadde satt ut den mest avslappende person.

masse klemmer 

 

Anonymkode: 909cf...bdc

Hei . 

Huff, ja, da vet du hvordan det er å ha hode på høygir. Jeg unner ingen mennesker å ha det slik som meg, for det er så krevende, men det er nok andre som har et hode på høygir og diverse psykiske plager også. Føler med deg. , for jeg vet hvor vondt det er. Jeg vet hvor belastende det er, og ikke minst hvor krevende det er. 

Hos meg dreier ikke tankene seg om at jeg er livredd for å skade barna mine. De er det verste. Fikk barna ganske ung. Barna mine er i slutten av tenårene. Har hatt det siden graviditeten med første barnet. Jeg har følt at jeg har levd et krevende liv med tanke på at hjernen kjører på høygir hele tiden omtrent. Det er svært sjelden at jeg har litt fri fra tankekjøret. Jeg har hele tiden vært redd for å miste kontrollen.. tenk om jeg mistet kontrollen... tenk om jeg drepte mitt barn.. tenk om jeg er et ondt menneske osv. Og så tenker jeg at hadde jeg gjort mine barn noe så ville jeg ha hatet meg selv. Og jeg hater meg selv for bare tankene jeg kan ha. Tenk at jeg kan ha tanker om redsel for at jeg er sinnsyk og kan drepe mine barn. Jeg trodde dette ville komme seg med årene. Men nå er et av barna myndig og det andre barnet er myndig om kort tid, og jeg har tvangstankene fremdeles. Får veldig vondt av det. Og får dårlig samvittighet ovenfor mine barn hele tiden fordi jeg mener at jeg ikke fortjener noe som helst når jeg kan ha slike tanker. Jeg elsker dem av hele mitt hjerte, og hvis jeg skulle ha skadet mine barn, eller hvis noe skulle skjedd de så ville jeg hatet meg selv så mye at det er helt ubeskrivelig. 

Nei huff. Pga disse tankene er så rare så har jeg ikke orket å ta det opp med lege. Tenk om han mener jeg er et ondt menneske osv? Men det var faktisk en gang jeg sa det... Jeg husker en gang jeg var langt nede, og tenkte at nå hater jeg meg selv så mye for tankene så nå mener jeg at de får bure meg inne for det... Da sa jeg at jeg var redd for at jeg kunne skade mine barn, og jeg hatet meg selv om jeg mistet kontrollen og gjorde det...Tenk om jeg er gal.. tenk ditt og datt.. . Da sa legen at han trodde at det var bare meg som hadde angst. Og ga meg diagnosen nevorse for en stund. 

Det er bare angsten som snakker. Men tenker at det må ligge noe bak som gjør at jeg får det... Jeg får forsøke å ta det opp med lege for dette vil jo bare fortsette... Jeg tror oftelat jeg skal få bukt med det, men jeg klarer det jo ikke. 

Tusen takk for ditt bidrag. Veldig fint å få bidrag av folk som vet hva jeg snakker om. Folk som vet hvor invaldiiserende det er. Det er plagsomt. Og man mister kontroll over tankene sine når man får det, og lever seg inn i en slags mareritt. Det er som en drøm. Jeg forsvinner i mine egne tanker for så å stå der: livredd: hva tenkte jeg på? hjelp? var det noe viktig? Jeg har jo bare stått her i dusjen hele tiden alene, så jeg har jo ikke gjort noe ondskapsfullt mot noen... men tenk om jeg har det? men det var jo ingen her? jeg bare tenkte... slik surrer tankene... og jeg vet svaret: det er helt urealistiske tanker som dukker opp. Men jeg stoler ikke på meg selv hele tiden. 

Håper at dere andre som sliter med det får det bedre  . Jeg vil sterkt anbefale folk som har samme lidelse å søke hjelp. For dette er ikke noe å gå rundt med. Jeg bør søke hjelp og slutte å tro at dette vil gå over... Jeg har tross alt hatt det i 20 år.... 

 

Anonymkode: 9182e...e02

[Gjest Jessica]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har vel ikke unger oppi alt dette...?!?

Anonymkode: 480ac...939

Eh. Hva har det med saken? Tragisk 

Kjære ts. Dette hørtes veldig slitsomt ut.  Kan du sende meg pm ? vil  dele noe med deg