Venninner som ikke unner deg ett nytt forhold

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Ymra skrev:

 

Hva gjelder interesse for bryllup og glede over dette, så kan det være sårt når en er singel selv. Aner ikke hvor mye du snakker om det og hvor opptatt du er av det, men generelt er det jo en del kommende bruder som har en litt for høy forventning om hvor interesserte alle rundt skal være i planleggingen. Manglende interesse og sårhet kan slik kanskje bli til stikk og fravær.

 

 

Sant nok! Du har noen gode poenger. Men de fleste er glad for at jeg endelig har funnet lykken og en jeg virkelig ønsker å dele livet mitt med. Men ser helt klart den med at det kan være sårt, jeg har derfor valgt å ikke snakke noe om bryllupet med disse. De spør heller ikke, så da tar jeg et hint. Akkurat det er litt synd, da jeg er glad i dem og gjerne ønsker at de skal ta del i det. Sannsynligvis kommer de heller ikke i bryllupet da de har lagt planer om å reise vekk til vinteren når vi skal gifte oss. Litt sårt, men sånn er det. Håper vi kan ha mer kontakt senere! 

TS 

Anonymkode: 0b552...591

[fuglekvitter__]

Jo, jeg unner venner det jeg, men når kjæresten(e) er noen surpadder og noen skikkelige bedrevitere og absolutt alt skal forandres (nesten så det skal forandres for vennene til disse med enda en ny kjæreste) så blir ikke den/de så veldig godt likt for å si det mildt (de nye kjærestene altså). Noen av dem sitter og belærer folk om ting som dem egentlig ikke har så mye med og/eller som ikke stemmer for mitt vedkommende.  

Endret 10. mars 2017 av fuglekvitter__

[AnonymBruker]

jeg er en av dem som er singel, og faktisk ikke vil være det. Og jeg er vel så og si en av få igjen som ikke har kjæreste eller holder på med noen. Men jeg prøver så godt jeg kan å skjule det framfor venninner som har kjæreste og når de snakker om dette, og spør og er interessert når de prater om kjærestene sine. Er enig i at de kunne vært mer tilstede og imøtekommende og spørre om bryllupet, men for meg er liksom ikke bryllup så interessant tema, rett og slett fordi jeg ikke vet hva jeg synes om det og det er liksom ikke noe som er interessant for andre å høre om hele tiden.

og kunne ønske folk i forhold kunne ha litt forståelse for at ja det kan være sårt, og ja man kan være bitter og lei seg når man føler man prøver å møte noen også finner alle rundt deg noen etter bare et par mnd som single. For meg virker det som så mange bare får det i fanget hele tiden, mens for andre skjer det bare ikke så lett. Ikke at dette er deres skyld på noen måte. Men for å si det sånn: Sirkulerer samtalene dine for det meste rundt deg og kjæresten eller spør du også dine venninner om hva som skjer i deres liv? Og hvorfor konkludere med sjalusi hele tiden? Er det liksom det alt handler om? Å ha kjæreste? Så om man ikke har det så kan man liksom ikke ha et fint og interessant liv? Er på en måte litt slike signaler jeg får, og det irriterer meg litt. Og om et tema er veldig sårt så kan det hende man automatisk distanserer seg fra slike samtaler, man trenger ikke være et dårlig menneske eller dårlig venninne av den grunn, men det er vel en av mange ting som man trenger å jobbe med. Det har jeg jobbet mye med, og tenke at dette handler om henneliv og ikke mitt, og prøver å være glad på andres vegne. Synes du skal ta en prat med venninnene dine om dette. Har hatt liknende samtale med venninner om min manglende interesse, og da har jeg forklart hva som ligger til grunn og prøver å jobbe med meg selv. Det handler ikke om at jeg ikke er glad for andre.

Anonymkode: 50fef...c35

[AnonymBruker]

Opplever noe lignende.

Var i et dårlig forhold selv, som jeg kom meg ut av. En kompis støttet meg mye og som med dine venner, mente det var bra at jeg kom meg ut av forholdet.

Har møtt en ny en nå, som er kjempesnill og søt. Vi har ikke planer om å gifte oss da, men vi er sammen. Og det tok heller ikke så lang tid før det skjedde. 

Da jeg begynte å date, så var jeg og kompisen min innom et sted der daten min jobbet frivillig. Jeg stakk innom for å si hei, men kompisen min nektet å bli med. Han sto i bakgrunnen. Greit nok det.. Etterpå drev kompisen min og sa at daten min var stygg osv, og at han var teit som jobbet med disse frivillige greiene.

Så skulle jeg og noen venner, bla kompisen min på en konsert. Han sa at jeg ikke fikk lov til å ha med noe kjæreste. Jeg brydde meg ikke noe om det, og planla å møte den da nye kjæresten min etter konserten. Altså så han fikk truffet gjengen. Alle andre i gjengen gledet seg bare til å møte han. Kompisen min nektet, var sur hele konserten, og dro før den var over. 

Kompisen min har også alltid vært singel. Jeg vet han vil ha kjæreste, for han har vist meg profiler på tinder og diverse dating-nettsteder. Jeg tenker også at det må være en slags form for sjalusi. 

Anonymkode: 7dd56...7f2

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det handler om sjalusi eller misunnelse, men savn og sorg over at du nå glemmer henne og hun blir aldri prioritert. Sånn du skriver det virker det som om du treffer henne svært sjelden. Og det er klart hun føler at hun har mistet en venninne. For du er sammen med kjærsten din hele tiden og aldri sammen med henne. Du ekskluderer henne og det føles vondt. 

Folk burde bli mer bevisst på hvordan de blir når de får seg kjærste. Huske at hele verden handler ikke om kjærsten, men huske å bevare de vennskapene man har og. 

Jeg har vært veldig bevisst på at selv om jeg nå har kjærste så er jeg mye sammen med venninner, og drar på ferie/helgetur med venninner, slik at ikke disse forsvinner ut av livet mitt. 

Anonymkode: 74854...177

[Gjest O.G.]

Kan være begge deler egentlig.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det handler om sjalusi eller misunnelse, men savn og sorg over at du nå glemmer henne og hun blir aldri prioritert. Sånn du skriver det virker det som om du treffer henne svært sjelden. Og det er klart hun føler at hun har mistet en venninne. For du er sammen med kjærsten din hele tiden og aldri sammen med henne. Du ekskluderer henne og det føles vondt. 

Folk burde bli mer bevisst på hvordan de blir når de får seg kjærste. Huske at hele verden handler ikke om kjærsten, men huske å bevare de vennskapene man har og. 

Jeg har vært veldig bevisst på at selv om jeg nå har kjærste så er jeg mye sammen med venninner, og drar på ferie/helgetur med venninner, slik at ikke disse forsvinner ut av livet mitt. 

Anonymkode: 74854...177

What?? Kjære vene, nå konkluderer du jo vilt her! Det er jo JEG som tar kontakt når vi først prater sammen? Det er jeg som tar initiativ og faktisk passer på at vi opprettholder kontakten. Jeg har ikke mistet en eneste venn etter at jeg ble sammen  med kjæresten min, og synes alle vennene mine er umistelige. 

TS 

Anonymkode: 0b552...591

[AnonymBruker]

23 timer siden, makkapakka skrev:

det der er sykt!

Jupp..

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det der hørtes ikke bra ut! Lurer på om jenter som har vært single lenge, av og til lider av mindreverdighetskomplekser når det har gått lang tid uten å være i forhold. Det gjelder ikke alle selvfølgelig! Men synes det er rart at alle de andre venninnene mine som kjenner oss godt som par, er kjempeglade for at jeg har funnet en så god mann. Det er bare et litt påfallende skille. 

Ts

Anonymkode: 0b552...591

Det er det, alle rundt meg har vært glade på mine vegne og syns kjæresten er en flott fyr.
Min bestevenninne syns han er en grei fyr hu og, men går vel mer på den jeg siterer under her.
Beklager at jeg kupper tråden din, det er virkelig ikke meningen <3

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det handler om sjalusi eller misunnelse, men savn og sorg over at du nå glemmer henne og hun blir aldri prioritert. Sånn du skriver det virker det som om du treffer henne svært sjelden. Og det er klart hun føler at hun har mistet en venninne. For du er sammen med kjærsten din hele tiden og aldri sammen med henne. Du ekskluderer henne og det føles vondt. 

Folk burde bli mer bevisst på hvordan de blir når de får seg kjærste. Huske at hele verden handler ikke om kjærsten, men huske å bevare de vennskapene man har og. 

Jeg har vært veldig bevisst på at selv om jeg nå har kjærste så er jeg mye sammen med venninner, og drar på ferie/helgetur med venninner, slik at ikke disse forsvinner ut av livet mitt. 

Anonymkode: 74854...177

Føler kanskje denne er rettet mot meg..

Jeg innrømmer glatt at i starten så var jeg og kjæresten mye sammen,
men jeg vil si at det er ganske normalt for et nytt forhold,
det er en selvfølge at man vil være sammen.
Det jevnet seg mer ut etter 3-6 måneder, og vi er ikke sammen hver dag,
vi kan lett være fra hverandre i opptil en uke, det er bare sunt!
Nå bor vi mer eller mindre sammen, og har en hverdag sammen,
men vi er ikke sammen 24/7 - jeg har en butikkjobb hvor jeg jobber tidlig og sent,
går til fysioterapaut en gang i uken, trener, har andre relasjoner jeg må ta meg tid til, etc.

Siden starten av juli i fjor og frem til nå har jeg hatt åtte lørdager fri, jeg vet omtrent ikke hva lørdag er for noe lenger - og når jeg da endelig etter kanskje etter å ha jobbet seks lørdager på rappen har en lørdag fri, så frister det mest å stresse ned og slappe av hjemme.

Jeg har i snitt møtt henne en dag i uka, kanskje to, og har jeg vært opptatt så er det ikke dermed sagt at jeg har vært opptatt med kjæresten, jeg har da et liv utenom!
De gangene hun har vært opptatt har jeg alltid kommet med forslag om dager jeg kan hvor jeg både har hatt helt fri, eventuelt før/etter jobb.

Jeg skjønner veldig godt at hun kjenner på savn og sorg, for vi var nesten daglig sammen før jeg møtte kjæresten, vi var veldig avhengig av hverandre, og jeg kan forstå det sårer at jeg har fått en ny prioritering, men jeg har virkelig prøvd å strekke til på alle plan. Jeg gjør så godt jeg kan, men jeg er bare et menneske! Mange aspekter av livet har forandret seg de tre siste årene, det har skjedd omveltninger på det meste, men jeg prøver så godt jeg bare kan å gi nok av meg selv over alt.
Og når jeg ikke kan gi henne det hun ønsker, vel.. Beklager, men jeg får ikke gjort så veldig mye mer enn hva jeg allerede gjør, og da har hun det kanskje bedre uten meg!

Skal ikke utlevere for mye om henne, men jeg er lei av at hun skal diktere og bestemme over meg, for det har det vært tilløp til. Mange mener jeg har vært for snill med henne, for hun er på et litt annet stadiet i livet enn hva jeg er per nå, og da er det nok vanskelig å se at jeg går videre når det vi hadde ikke fortsetter på samme måte som før.. Men livet går videre, og ting forandrer seg. Det siste der mener hun er bullshit, men det er et rent fakta.

Anonymkode: 5b602...295

[fuglekvitter__]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

for hun er på et litt annet stadiet i livet enn hva jeg er per nå, og da er det nok vanskelig å se at jeg går videre når det vi hadde ikke fortsetter på samme måte som før.. Men livet går videre, og ting forandrer seg. Det siste der mener hun er bullshit, men det er et rent fakta.

Anonymkode: 5b602...295

Ja, men sånn er det jo om folk har kjæreste eller ikke.
Sånn er livet rett og slett.

[fuglekvitter__]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

What?? Kjære vene, nå konkluderer du jo vilt her! Det er jo JEG som tar kontakt når vi først prater sammen? Det er jeg som tar initiativ og faktisk passer på at vi opprettholder kontakten. Jeg har ikke mistet en eneste venn etter at jeg ble sammen  med kjæresten min, og synes alle vennene mine er umistelige. 

TS 

Anonymkode: 0b552...591

Sier ikke det litt?
Du skriver jo i mellom linjene at de har kontaktet deg før du ble sammen med en som han?
Hvis han er sur, kontrollerende og dust så er det ikke så rart at du må ta kontakten først, men det er enda godt du fortsatt har vennene du hadde i fra før da.  

[AnonymBruker]

 

 

Er  2 eller 3 av disse hovedinnleggene samme sak av samme trådstarter? De 2 nederste har samme hovedinnlegg. Finnes det enda flere tråder med samme hovedinnlegg? Jeg leter etter det som jeg leste .

Jeg blir forvirret når jeg forsøker å finne igjen den tråden som jeg leste i natt.

Dersom 2 av de er samme, kunne trådene flettes?

 

Anonymkode: 1c237...357

[Maren N]

Høres ut som de venninnene dine er bekymret for deg bare. Spørr dem direkte om hvorfor. Det er lettere enn å måtte gå rundt å tenke på det hele tiden. Ikke la de bli en byrde for deg! Det er sikkert en grunn til at de oppfører seg slik.

[AnonymBruker]

Min venninne var heroinist i mange år. Jeg så selv hvor mye smerte det påførte livet hennes. Men støttet henne fullt ut. Og den dagen hun klarte å bli nykter, feiret hele venninnegjengen. Selv så hun hvor langt nede hun hadde vært og hvor ødeleggende avhengigheten hadde vært. Og så nå frem mot et normalt liv.

Men bare 9 måneder etter avrusingen begynner hun med amfetamin. Selv sier hun at dette er noe helt annet og har ingen sammenheng med hennes tidligere heroinavhengighet. Vi trenger derfor ikke å bekymre oss sier hun, for dette kom til å gå helt fint.

Jeg orker ikke mer. Hun går bevisst inn i selvdestruktivitet, og det får være grenser for mange sjanser man skal få.

Anonymkode: 57f41...6e1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Er  2 eller 3 av disse hovedinnleggene samme sak av samme trådstarter? De 2 nederste har samme hovedinnlegg. Finnes det enda flere tråder med samme hovedinnlegg? Jeg leter etter det som jeg leste .

Jeg blir forvirret når jeg forsøker å finne igjen den tråden som jeg leste i natt.

Dersom 2 av de er samme, kunne trådene flettes?

 

Anonymkode: 1c237...357

Hei! Jeg har kun opprettet denne tråden her  kan være noen har blitt inspirert! 

Anonymkode: 0b552...591

[AnonymBruker]

På 09/03/2017 den 12.56, AnonymBruker skrev:

Før jeg møtte min nåværende kjæreste så var jeg singel i nærmere tre år,
og i løpet av denne tiden var min beste venninne også singel,
så vi var sammen veldig mye, omtrent daglig, også med overnattinger.
Det var ganske tilfeldig at jeg traff min nåværende,
jeg var egentlig ikke noe sånn veldig på utkikk,
men det ble oss, noe jeg er veldig glad for i dag.
Vi matcher veldig godt og jeg har aldri følt meg så trygg og komfortabel som jeg gjør i dette forholdet.
I starten var vi nok som alle kjærestepar ganske på hverandre, ble sammen i august 2014.
Før jul samme året var første gang hun lagde litt bråk, men det ordnet seg.
Neste gang var juli 2015, da hadde jeg nettopp hatt en laseroperasjon på øynene,
og var hos kjæreste for å ha noen rundt meg 24/7, var mer eller mindre ikke fungerende, hvert fall ikke utenfor døren.
Da ble jeg spurt om å finne på noe, men det var litt vanskelig ettersom jeg var i tilstanden jeg var i, og hvor jeg var
(kunne ikke kjøre bil, synet var tåkete, etc). Fikk til svar at det kom jo ikke som noen bombe at jeg var der jeg var,
og det var et haraball uten like. Jeg bestemte meg for at dette gidder jeg ikke, og det endte med at vi ikke pratet på nærmere tre måneder. Vi ordnet opp igjen, men jeg sa at sånn som det der gadd jeg ikke en gang til, skjer det igjen så er nok NOK.
Alt har vært fint og flott ganske lenge nå, men for et par uker siden var det på'n igjen.
Jeg har hatt en hektisk tid helt siden juli i fjor med jobb, og det har vært andre ting som gjør at tiden ikke alltid strekker til.
Jeg skjønner jo selvfølgelig veldig godt at når ting forandrer seg (noe de faktisk gjør når man får seg kjæreste/samboer) så er det verken lett eller enkelt, og jeg skjønner hennes side av saken, men når hun sitter og sier at hun håper det blir slutt mellom oss, at jeg blir sittende igjen alene skulle det bli slutt og at hun atpåtil blir deprimert etter hver gang vi har vært sammen.. Vet du, da har vi det faktisk bedre uten hverandre!
Jeg har det i hvert fall bedre uten, for når bestevenninna mi ikke kan unne meg lykken med å ha truffet det som antageligvis er mannen jeg skal tilbringe resten av livet mitt sammen med, det er rett og slett råttent.
Vi er i slutten av 20-årene, vi er voksne, livet går automatisk videre, sånn er det bare.
Hun og har brukt fortiden mot meg, jeg har ikke vært like heldig med alle jeg har møtt,
men man lærer av det, man kan ikke gå og frykte alt heller.

Dette ble veldig langt og personlig,
men det bunner i; kan de ikke unne deg det du har nå,
så er de ikke verdt det!

Anonymkode: 5b602...295

Det må gå an å se det fra andres perspektiv også.
Når man har vært sammen med venninna si hver dag og man alltid fant på noe sammen, og plutselig nærmest dumper man henne fordi man har funnet en mann. Det er falsk og utrolig dårlig. Har personlig alltid passet på at mine venner ikke blir oversett for jeg vil ikke "kaste" dem vekk bare fordi jeg har funnet meg en mann jeg kan dele alt det personlige med. Det blir litt sånn: Jaja, du er ikke god nok for meg lenger. Heldigvis har mine venninner også vært slik mot meg når de har funnet seg en mann og ikke forsvinner i forelskelsesboblen 24/7. Selvsagt er det normalt at kjæresten blir prioritert ganske mye, men aldri glem de som har stått ved din side i tykt og tynt.

Hva om det blir slutt? Forventer du at hun skal stille opp for deg igjen på lik linje som da du var singel når du sitter der alene etter å ha vraket de som bryr seg om deg for lenge siden?

Ekte venner er glad for at du finner deg noen, men det er som oftest to sider av samme sak. Heldigvis er mannen min også veldig obs på at venner fortsatt er det samme.

Anonymkode: 64808...c3b

[lokmeister2016]

Derfor jeg har få venninner finner u en bra mann vil dårlige venninner prøve få deg til og slå opp eller prøve sec på mannen din .. sier ikke mer 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det må gå an å se det fra andres perspektiv også.
Når man har vært sammen med venninna si hver dag og man alltid fant på noe sammen, og plutselig nærmest dumper man henne fordi man har funnet en mann. Det er falsk og utrolig dårlig. Har personlig alltid passet på at mine venner ikke blir oversett for jeg vil ikke "kaste" dem vekk bare fordi jeg har funnet meg en mann jeg kan dele alt det personlige med. Det blir litt sånn: Jaja, du er ikke god nok for meg lenger. Heldigvis har mine venninner også vært slik mot meg når de har funnet seg en mann og ikke forsvinner i forelskelsesboblen 24/7. Selvsagt er det normalt at kjæresten blir prioritert ganske mye, men aldri glem de som har stått ved din side i tykt og tynt.
Se svaret mitt i innlegg 28.
Hva om det blir slutt? Forventer du at hun skal stille opp for deg igjen på lik linje som da du var singel når du sitter der alene etter å ha vraket de som bryr seg om deg for lenge siden?
Nei. Det forventer jeg ikke. Og skulle det bli slutt så sitter jeg uansett ikke alene, jeg er så heldig at jeg har andre venner, venner som har vært positive, glade på mine vegne og inkluderende. Det er en som har skapt eder og galle, og det er henne. 
Ekte venner er glad for at du finner deg noen, men det er som oftest to sider av samme sak. Heldigvis er mannen min også veldig obs på at venner fortsatt er det samme.

Det er det alltid, og jeg utleverer min, men jeg har også skrevet i mine svar at jeg skjønner og forstår, men jeg gidder ikke å gjenta meg. Men er det virkelig normalt at en bestevenninne sitter og sier "jeg håper det blir slutt mellom dere, ikke kom og grin til meg" og at hun blir deprimert etter at hun har vært med meg? Hadde hun vært 14 hadde jeg skjønt det, men hun blir 30 i år. Og før du spør; nei, jeg pratet minimalt om samboeren i møtene våre, kun hvis det ble spurt om ham eller om det var noe relevant for samtaleemnet vårt.

Anonymkode: 64808...c3b

 

Anonymkode: 5b602...295

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min venninne var heroinist i mange år. Jeg så selv hvor mye smerte det påførte livet hennes. Men støttet henne fullt ut. Og den dagen hun klarte å bli nykter, feiret hele venninnegjengen. Selv så hun hvor langt nede hun hadde vært og hvor ødeleggende avhengigheten hadde vært. Og så nå frem mot et normalt liv.

Men bare 9 måneder etter avrusingen begynner hun med amfetamin. Selv sier hun at dette er noe helt annet og har ingen sammenheng med hennes tidligere heroinavhengighet. Vi trenger derfor ikke å bekymre oss sier hun, for dette kom til å gå helt fint.

Jeg orker ikke mer. Hun går bevisst inn i selvdestruktivitet, og det får være grenser for mange sjanser man skal få.

Anonymkode: 57f41...6e1

Hmm ser ikke helt sammenheng mellom det du skriver og problemstillingen jeg presenterte. Tenker du at det er noen paralleller her? Det er ingen som bekymrer seg over meg og forholdet mitt og det er det heller ingen grunn til. Jeg går heller ikke "bevisst inn for selvdestruktivhet" hvis det er dette du antyder. Jeg har det veldig bra og trenger ikke miskunn fra noen. Jeg synes denne tråden begynner å skli ut nå og opplever at enkelte ikke leser skikkelig igjennom før de fyrer løs med noe. Litt stress! 

TS

Anonymkode: 0b552...591

[Skorstein]

Kutt de ut. Du er bedre enn de og ikke la de såre deg. Kjenner igjen sånne venninner og de kommer til å glemme deg en dag. De driter i deg og sliter med selvet sitt. Og lar det gå utover deg fordi de ikke er sterke nok og føler seg mislykka.

[AnonymBruker]

1 time siden, Skorstein skrev:

Kutt de ut. Du er bedre enn de og ikke la de såre deg. Kjenner igjen sånne venninner og de kommer til å glemme deg en dag. De driter i deg og sliter med selvet sitt. Og lar det gå utover deg fordi de ikke er sterke nok og føler seg mislykka.

Jeg bare synes hele opplegget er så utrolig trist! Vi har vært venner i mange år. Men ser at du har ett poeng, sitter jo som regel igjen med en halvekkel følelse etter at vi har snakket om forhold og slikt. Føler jeg av og til må overdrive når jeg forteller om stress på jobben ol. for å kompensere, slik at det ikke skal virke som om jeg har det så bra. Haha, hørtes sykt stusselig ut når jeg ser hva jeg skriver...men det er faktisk sant! 

Anonymkode: 0b552...591