Bipolar og barnehage

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har Bipolar lidelse (type 2). Det er årevis siden jeg hadde en manisk episode, men jeg er veldig mye deprimert. Jeg har også tidvis mye angst.

Jeg har to små barn som nå går i barnehage. Bør jeg opplyse BHG om diagnosen min? 

Jeg tenker mye i forhold til det at jeg kan svinge en hel del i humøret (fra å være en rolig mor til å være hyperstressa eller også streng, hvor triggeren kan være noe helt annet enn situasjonen vi står i akkurat da). Bør barna ha ekstra oppfølgning pga dette? Bør BHG ha et ekstra øye på mine barn, for å passe på at de ikke lider pga meg?

Jeg fikk diagnosen etter at barna kom til verden, selv om jeg trolig har hatt den i årevis (mtp de maniske episodene). 

Anonymkode: 92be0...26b

[Siri_H]

Synes det høres ut som en god idé å informere barnehagen. Det viktigste er jo at barna dine har det bra, og hvis barnehagen da har et ekstra øye med dem fordi de vet at du sliter i perioder vil jo det komme barna til gode. Det kan jo høres ut som at det er noe uforutsigbart for barna dine dersom du blir hypestressa eller kjempestreng, uten at triggeren er situasjonen. Da skjønner de ikke nødvendigvis hva de skal forvente av din oppførsel, og noen barn kan bli utrygge av at foreldres reaksjoner ikke er forutsigbare eller forståelige.

Får du noen annen oppfølging i fht. dette?

Er du alene med barna?

[Arkana]

Går du til behandling for sykdommen? Jeg blir litt bekymret når du sier at humøret ditt kan svinge mye. Klarer du deg i hverdagen, får du gjort alt det praktiske, bruker du tid med barna dine? Det er hjelp å få hvis sykdommen går utover foreldrerollen og jeg synes det er fint at du reflekterer over dette og selv ser at sykdommen kan gå utover barna. Det kan være veldig vanskelig å vokse opp med en forelder med psykisk sykdom. Du bør absolutt informere barnehagen når det er noe som kan påvirke atferden deres. Det gjør det lettere for dem å forstå og ta seg av barna dine og kan være en god støtte for deg.

Endret 7. mars 2017 av Arkana

[AnonymBruker]

Går du ikke til noe behandling? Jeg ville først og fremst tatt dette opp med legen min, eller psykolog, hvis du går til noen. Hva med barnas far, han er vel den som først og fremst bør "vurdere din tilstand" om barna bør skjermes i perioder. Jeg har ingen erfaring, men tenker at tilfeldige ansatte i en barnehage ikke er de beste til å se dynamikken i deres familie. Men det avhenger igjen av hvor godt samarbeid og tillitt du har til barnehagen, og om det er noe de kan gjøre? Hva mener du med ekstra øye med barna dine, de kan jo ikke gripe inn hvis du er deprimert eller stressa, hva konkret mener du de skal kunne hjelpe barna med? Kanskje ta en snakk med helsestasjonen, hvis du merker at barna preges. Men først og fremst ville jeg snakket med lege om dette.

Anonymkode: 7f530...2b6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Siri_H skrev:

Synes det høres ut som en god idé å informere barnehagen. Det viktigste er jo at barna dine har det bra, og hvis barnehagen da har et ekstra øye med dem fordi de vet at du sliter i perioder vil jo det komme barna til gode. Det kan jo høres ut som at det er noe uforutsigbart for barna dine dersom du blir hypestressa eller kjempestreng, uten at triggeren er situasjonen. Da skjønner de ikke nødvendigvis hva de skal forvente av din oppførsel, og noen barn kan bli utrygge av at foreldres reaksjoner ikke er forutsigbare eller forståelige.

Får du noen annen oppfølging i fht. dette?

Er du alene med barna?

Takk for svar. Jeg får god oppfølgning, og prøver nå ut medisiner (vært på 3 ulike typer til nå, hvorav ingen har hatt ønsket effekt/alvorlige bivirkninger). Jeg er ikke alene med barna, de har heldigvis en god og stabil far.

Det er foreldresamtaler i neste uke, så tenker jeg skal bringe temaet opp på bane. Jeg vil jo bare barnas beste, og ser at jeg ikke alltid er så god som jeg ønsker. Så lenge jeg får nok søvn, så klarer jeg stort sett å holde humøret tålig for meg selv om det skulle svinge, men barn er jo fryktelig oppmerksomme...

Anonymkode: 92be0...26b

[AnonymBruker]

Hva som blir riktig i din situasjon er ikke alltid lett for andre her på KG og gi deg noe fasit svar på da bilde av deg som mor nok er mye større enn det vi nå vet. Jeg vil tro at du helt sikkert er så mye mer enn det diagnosen gjør med deg, positivt. Er så lett å selv kun se det som ikke er bra hos seg selv. Og ikke-bra ting finner man hos alle, er mange slitne ustabile mødre der ute uten diagnose. Mener ikke å bagatellisere det som blir vanskelig, heller bare normalisere det litt. Jeg har selv bipolar lidelse 2 og er mor. Jeg har valgt å ikke si noe. Nå går jeg på medisiner og er ikke så ustabil. Grunnen til at jeg ikke har sagt noe er at hvis de leter etter noe så finner de helt sikkert noe. Jeg ønsker at barnet mitt skal vurderes helt nøytralt. Dette er også råd jeg fikk i psykiatrien. Ikke sikkert dette blir riktig for deg, men for meg er det det.

Anonymkode: ee1de...440

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som en god ide å informere barnehagen. Kanskje kan behandleren din være med på et noe både for å gi generell info om lidelsen, men også hjelpe deg med å forklare din spesifikke situasjon. Synes du viser god innsikt i hvilke utfordringer sykdommen din kan by på, og det er et godt utgangspunkt!

Anonymkode: 0b585...193

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Arkana skrev:

Går du til behandling for sykdommen? Jeg blir litt bekymret når du sier at humøret ditt kan svinge mye. Klarer du deg i hverdagen, får du gjort alt det praktiske, bruker du tid med barna dine? Det er hjelp å få hvis sykdommen går utover foreldrerollen og jeg synes det er fint at du reflekterer over dette og selv ser at sykdommen kan gå utover barna. Det kan være veldig vanskelig å vokse opp med en forelder med psykisk sykdom. Du bør absolutt informere barnehagen når det er noe som kan påvirke atferden deres. Det gjør det lettere for dem å forstå og ta seg av barna dine og kan være en god støtte for deg.

Jeg har vært til samtaleterapi og prøver nå ut medisiner. Jeg klarer meg i hverdagen, jeg får unna det praktiske. Men det krever tidvis mye av meg å orke å få gjort noe som helst. Jeg føler mye for alenetid, å ha kroppen for meg selv... Så jeg har ofte dårlig samvittighet overfor barna mine, at jeg ikke orker å være i aktiv lek med dem. Jeg orker ofte bare å sitte på sidelinjen og se på, jeg er flink til å rose og skryte av dem når de leker på egenhånd. 

Jeg har vokst opp med en psykisk ustabil mor, og vet at det kan være fryktelig vondt. Men så hadde ikke jeg en far som stilte opp slik han burde i de verste episodene. 

Anonymkode: 92be0...26b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva som blir riktig i din situasjon er ikke alltid lett for andre her på KG og gi deg noe fasit svar på da bilde av deg som mor nok er mye større enn det vi nå vet. Jeg vil tro at du helt sikkert er så mye mer enn det diagnosen gjør med deg, positivt. Er så lett å selv kun se det som ikke er bra hos seg selv. Og ikke-bra ting finner man hos alle, er mange slitne ustabile mødre der ute uten diagnose. Mener ikke å bagatellisere det som blir vanskelig, heller bare normalisere det litt. Jeg har selv bipolar lidelse 2 og er mor. Jeg har valgt å ikke si noe. Nå går jeg på medisiner og er ikke så ustabil. Grunnen til at jeg ikke har sagt noe er at hvis de leter etter noe så finner de helt sikkert noe. Jeg ønsker at barnet mitt skal vurderes helt nøytralt. Dette er også råd jeg fikk i psykiatrien. Ikke sikkert dette blir riktig for deg, men for meg er det det.

Anonymkode: ee1de...440

Nå fikk jeg tårer i øynene. Takk for at du ser meg, uten å faktisk vite hvem jeg er. Jeg skal tenke litt frem og tilbake her, snakke med far også, om jeg skal fortelle barnehagen noe eller ikke. 

Anonymkode: 92be0...26b

[AnonymBruker]

Som barnehagelærer selv, vil jeg absolutt anbefale deg å informere bhg ☺ Det vil gjøre det mye lettere for dem å forstå barna dine, og det vil gjøre det lettere for dem å se om barna har behov for noe ekstra pga sykdommen din, og å følge med på om de lider under den, som du sier selv 😊 

Psykiske lidelser hos foreldre KAN påvirke barn i stor grad, og det er kjempefint om du er åpen om lidelsen din overfor bhg 👍👍

Anonymkode: a5d74...430

[AnonymBruker]

Vi er veldig fornøyd med vår barnehage, og har hatt to barn der, derfor er vi blitt veldig godt kjent med de ansatte (veldig stabilt), og andre foreldre. En av de ansatte er slepphendt med taushetsplikten. Vi vet derfor hvilke barn det er som har lus, spesielle utfordringer, bruker bleie når de er ute og hvilken mor som er syk. Det er greit der og da (det hender jeg spør) fordi jeg er nysgjerrig eller det påvirker mitt barn direkte (tur ble avlyst pga.., barnet mitt er bitt av *konkret annet barn*, det barnet sliter, vanskelig situasjon hjemme..., men egentlig veldig uheldig, da vi jo bor i samme nabolag, barna begynner kanskje på samme skole, jeg vil alltid vite at "Moren til Mille var alvorlig syk da Mille var 4". Så jeg ville vært veldig forsiktig, og kun informert pedleder hvis jeg følte jeg kunne stole på vedkommende, og ikke de andre ansatte. I vår barnehage skifta de pedleder, og informasjonsflyten stoppet brått og "brutalt", og jeg ser nå at det er en mye bedre situasjon, andres privatliv og helse er ikke min sak.

Anonymkode: 7f530...2b6

[AnonymBruker]

Jeg ville nok tenkt meg godt om før jeg fortalte det. Sliter barna dine med noe, eller fungerer de bra i barnehagen? Hvis det stort sett går bra, tenker jeg at det er unødvendig å si noe. Du risikerer bare at de begynner å lete etter problemer.

Hvis det ikke er noe de absolutt bør vite, som f.eks at du blir innlagt, eller at barna plutselig endrer adferd el.l, så har de ikke noe med det. 

Anonymkode: ab143...c81

[Carrot]

Ta med far hvis du velger være åpen om dette, fremstå som en solid familie som ønsker informere om en utfordring dere har akkurat nå for å sikre at barna ivaretas.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ville nok tenkt meg godt om før jeg fortalte det. Sliter barna dine med noe, eller fungerer de bra i barnehagen? Hvis det stort sett går bra, tenker jeg at det er unødvendig å si noe. Du risikerer bare at de begynner å lete etter problemer.

Hvis det ikke er noe de absolutt bør vite, som f.eks at du blir innlagt, eller at barna plutselig endrer adferd el.l, så har de ikke noe med det. 

Anonymkode: ab143...c81

Barna oppleves som veldig trygge og glade. Jeg er bare redd for at de får en oppvekst lik min egen, tror jeg. Med en psykisk ustabil mor som fremdeles ikke skjønner hvor vondt det var for oss barna i barndommen... Jeg skulle ønske noen oppfattet hvor ille det sto til hos oss da jeg var liten. 

Anonymkode: 92be0...26b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Carrot skrev:

Ta med far hvis du velger være åpen om dette, fremstå som en solid familie som ønsker informere om en utfordring dere har akkurat nå for å sikre at barna ivaretas.

Det var et godt tips. Det skal vi gjøre, om vi velger å fortelle. 

Anonymkode: 92be0...26b

[Arkana]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barna oppleves som veldig trygge og glade. Jeg er bare redd for at de får en oppvekst lik min egen, tror jeg. Med en psykisk ustabil mor som fremdeles ikke skjønner hvor vondt det var for oss barna i barndommen... Jeg skulle ønske noen oppfattet hvor ille det sto til hos oss da jeg var liten. 

Anonymkode: 92be0...26b

 

Har du/dere prøvd å snakke med Barnevernet? De driver med mye mer enn det folk tror og kan hjelpe dere med å kartlegge behov. Kanskje har dere såpass godt nettverk rundt dere at det gir nok omsorg til barna selv om du er syk, eller kanskje har dere nytte av litt avlastning (det er tungt å være psykisk syk og samtidig skulle være en god omsorgsperson)? Kanskje kan familieterapi være nyttig?

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Arkana skrev:

 

Har du/dere prøvd å snakke med Barnevernet? De driver med mye mer enn det folk tror og kan hjelpe dere med å kartlegge behov. Kanskje har dere såpass godt nettverk rundt dere at det gir nok omsorg til barna selv om du er syk, eller kanskje har dere nytte av litt avlastning (det er tungt å være psykisk syk og samtidig skulle være en god omsorgsperson)? Kanskje kan familieterapi være nyttig?

Vi har ikke vært i kontakt med BV, men har hele veien hatt god oppfølgning av lege og helsesøster (lege for meg, helsesøster for både barn og meg, og oss generelt som familie). Vi (sammen) har hatt kontakt med en psykiater da yngste var baby, da jeg var ganske på kjøret på det tidspunktet pga lite søvn (selvmordstanker bl.a).Det er mye bedre nå, og føler ikke vi trenger mer terapi. Vi har fått god avlastning av Home-Start også i den verste perioden, og det var gull verdt.

Jeg er så glad for å få gode svar her. Jeg var redd jeg skulle bli hetset av typen "hvorfor få barn når..." .

Anonymkode: 92be0...26b

[Arkana]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så glad for å få gode svar her. Jeg var redd jeg skulle bli hetset av typen "hvorfor få barn når..." .

Anonymkode: 92be0...26b

Det er ikke sykdommen din som definerer deg. Jeg forstår at det er ekstra vanskelig med tanke på oppveksten din og frykt for at du skal gå i samme spor, men du er ikke din mor. Du er deg selv. Du virker som en god og reflektert mor med selvinnsikt. Det høres ut som dere har fått fin oppfølging på mange arenaer og det er kjempebra. Man blir nok aldri helt fri fra bekymringer, spesielt på vegne av barna, når man har litt ekstra å streve med, men det virker som dere takler dette veldig bra og at det kommer til å gå fint. 

Endret 7. mars 2017 av Arkana

[AnonymBruker]

1 time siden, Carrot skrev:

Ta med far hvis du velger være åpen om dette, fremstå som en solid familie som ønsker informere om en utfordring dere har akkurat nå for å sikre at barna ivaretas.

"Akkurat nå". Har man først fått diagnosen bipolar, så blir man ikke friskmeldt fra den.

Anonymkode: 3d8bc...08a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Akkurat nå". Har man først fått diagnosen bipolar, så blir man ikke friskmeldt fra den.

Anonymkode: 3d8bc...08a

Men når man finner en behandling og medisiner som fungerer kan man bli akkurat som en "normal" person.

Anonymkode: 04242...a23