Brudd- Han vil ikke samarbeide

[AnonymBruker]

Etter mange år i et dødt forhold (bla delte soverom ) har jeg nå sagt at jeg ønsker å gå ut av forholdet. Jeg har INGEN følelser igjen for ham, men han er flink med barna.  Jeg har fått meg en bra plass å bo med nok soverom og ikke så dyrt heller.  Etter å ha gruet meg veldig har jeg nå fortalt det til barna.

De tok det ganske bra, i alle fall de to eldste som har sett "stoda" lenge. Jeg har tenkt veldig lenge på dette, veid frem og tilbake og holdt ut nettopp på grunn av barna. Mannen har hele tiden ment at vi må sette barna først, vår egen lykke er egoisme, sier han. Nå nekter han å samarbeide!

Han sitter uten å si noe om det jeg har fortalt, og vil ikke hjelpe til med å berolige det yngste barnet som vi skal ha delt omsorg for om at ting skal gå bra osv. Barnet klandrer meg og er lei seg og det er så trist!

hva skal jeg gjøre? Skrinlegge alt og bare bli? Evt. Vente med flytting, 

Anonymkode: 20b38...801

[fuglekvitter__]

Uff da... Det går nok bra.  

[AnonymBruker]

Tror du det? Nei sånne typer gjør alt de kan for å gjøre livet surt for andre..

Anonymkode: 20b38...801

[AnonymBruker]

Familievernkontoret.
Og hvis han mener barnas lykke skal settes foran deres egen hvorfor driter han i sitt yngste barn som nå er trist og trenger støtte?

Anonymkode: 15031...db0

[AnonymBruker]

Hvorfor skal han bruke tid på å berolige barn(a) når det er dine handlinger som har ført til at de(t) er opprørt? Han har garantert nok med å komme over sjokket selv. Har dere i det hele tatt jobbet med forholdet? FVK? Annen familieterapeut? Det beste for barna er for øvrig at foreldrene blir boende sammen, så lenge ingen av foreldrene misbruker den andre foreldren fysisk eller psykisk. Så dersom det er barnas beste du tenker på, så blir du boende og dere fortsetter å gjøre oppgavene deres i Familien AS. 

Anonymkode: ea0de...526

[AnonymBruker]

TS her

Du høres ut som mannen min.

Er det bedre å leve i forhold uten kjærlighet. Jeg har jo faktisk et liv jeg også. Jeg har virkelig prøvd i mange år.

Tenk om du skulle leve resten av livet sammen med noen som du er veldig ulik? 

Vi var ulike når vi traff hverandre men veldig forelsket en periode.(jeg var kun 19 år og hadde null erfaring ned forhold bortsett fra kortere helgeflørter) Vi ble gravide (da var det faktisk slutt), fikk to barn på fem år, det ene var ikke planlagt det andre var planlagt i et lite håp om felles fremtid også da..forelskelsen som hadde vært, var nå erstattet av mangel på de viktige tingene og tomhet i forholdet. jeg holdt på å bryte ut pga det samme når barna var 7 og 10 år hadde nesten ikke sex men ble gravid (sex ca annenhver mnd og sånsjelden at jeg faktisk ikke brukte prevensjon).  Fikk barnet og har levd under stadig verre lidelse for meg selv de neste 10 årene. Det er  jo vel også galt i fht mannen min. ??

Og da mener du at familie AS er viktigere? Ja, jeg må bare tenke at du virkelig ikke har vært der jeg er. 

Jeg setter barna utrolig høyt det gjør jeg. Men nå lider jeg! Og ønsker bare å kunne puste fritt, være glad og ha et godt liv.

Anonymkode: 20b38...801

[AnonymBruker]

Han er der for deg, setter barna først og står på for familien. Er ikke dette kjærlighetserklæringer? 

Du er vel bare kåt, savner det du gikk glipp av, og vil flytte ut pga det. Ingen som hindrer deg i å ha en elsker. 

Anonymkode: 4fe98...52d

[AnonymBruker]

Kjære TS ikke hør på trollet her.  Han prøver bare å få det opprørt for sin egen forlystelse. 

Anonymkode: 78956...2b7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære TS ikke hør på trollet her.  Han prøver bare å få det opprørt for sin egen forlystelse. 

Anonymkode: 78956...2b7

Tusen takk! Andre næmenn er ikke tankene mine nå. Det er bare et forsøk på å få det bedre. Jeg ønsker å være lykkelig og avslappet i mitt eget hjem.. TS

Anonymkode: 20b38...801

[Mousj]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Du høres ut som mannen min.

Er det bedre å leve i forhold uten kjærlighet. Jeg har jo faktisk et liv jeg også. Jeg har virkelig prøvd i mange år.

Tenk om du skulle leve resten av livet sammen med noen som du er veldig ulik? 

Vi var ulike når vi traff hverandre men veldig forelsket en periode.(jeg var kun 19 år og hadde null erfaring ned forhold bortsett fra kortere helgeflørter) Vi ble gravide (da var det faktisk slutt), fikk to barn på fem år, det ene var ikke planlagt det andre var planlagt i et lite håp om felles fremtid også da..forelskelsen som hadde vært, var nå erstattet av mangel på de viktige tingene og tomhet i forholdet. jeg holdt på å bryte ut pga det samme når barna var 7 og 10 år hadde nesten ikke sex men ble gravid (sex ca annenhver mnd og sånsjelden at jeg faktisk ikke brukte prevensjon).  Fikk barnet og har levd under stadig verre lidelse for meg selv de neste 10 årene. Det er  jo vel også galt i fht mannen min. ??

Og da mener du at familie AS er viktigere? Ja, jeg må bare tenke at du virkelig ikke har vært der jeg er. 

Jeg setter barna utrolig høyt det gjør jeg. Men nå lider jeg! Og ønsker bare å kunne puste fritt, være glad og ha et godt liv.

Anonymkode: 20b38...801

Ikke hør på bitre sinte menn som projiserer sine egne erfaringer inn i det som du skriver. Å leve som barn med foreldre som ikke har kjærlighet imellom seg er langt verre enn å være skilsmissebarn. Du har prøvd nok, og har kommet langt i prosessen. Annerkjenn at din mann har det tøft nå, og dermed kommer til å fortsette med å straffe deg slik han gjør en god stund til, og fokuser på å være saklig og redelig. Det er vondt å se at barna er lei seg, men det vil gå over. Å leve i et dødt ekteskap er ikke godt for noen.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er der for deg, setter barna først og står på for familien. Er ikke dette kjærlighetserklæringer? 

Du er vel bare kåt, savner det du gikk glipp av, og vil flytte ut pga det. Ingen som hindrer deg i å ha en elsker. 

Anonymkode: 4fe98...52d

Jeg kunne aldri greidd å ha en elsker. Sånn er ikke jeg skrudd sammen.

 

Anonymkode: 20b38...801

[Kvinne87Rogaland]

Du kan ikke kaste bort mer av livet ditt på noe som ikke fungerer. Det blir hardt en periode framover nå, men så roer det seg og barna venner seg til situasjonen. 

Men jeg synes mannen din er barnslig og egoistisk. Når mine foreldre skilte seg, var det mammas ønske og min far var skikkelig lei seg. Men han tok seg sammen for sine tre barn, og gjorde prosessen så behagelig som mulig. Selv om mamma flyttet ut, spiste vi middag sammen en periode, så feiret vi jul/bursdag sammen. Det var ingen krangling eller sure miner. Det var derfor skilsmissen ble så grei for oss.

Si til mannen din at han må skjerpe seg for ungene sin skyld! Hvordan dette gjennomføres er alfa og omega for lykken deres.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kunne aldri greidd å ha en elsker. Sånn er ikke jeg skrudd sammen.

 

Anonymkode: 20b38...801

Men å få et gråtende og skremt barn, og en lite samarbeidsvillig mann, det kan du. 

Det er snakk om det mindre av to onder. Så lenge husarbeidet og alt i huset går greit for seg, så ser jeg ikke noe problem. 

Sekundet minstemann har flyttet ut så flytter du ut også 

Anonymkode: 4fe98...52d

[sol87]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er der for deg, setter barna først og står på for familien. Er ikke dette kjærlighetserklæringer? 

Du er vel bare kåt, savner det du gikk glipp av, og vil flytte ut pga det. Ingen som hindrer deg i å ha en elsker. 

Anonymkode: 4fe98...52d

Hvordan er han der for henne, mener du, ved å bo i samme hus??

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Kvinne87Rogaland skrev:

Du kan ikke kaste bort mer av livet ditt på noe som ikke fungerer. Det blir hardt en periode framover nå, men så roer det seg og barna venner seg til situasjonen. 

Men jeg synes mannen din er barnslig og egoistisk. Når mine foreldre skilte seg, var det mammas ønske og min far var skikkelig lei seg. Men han tok seg sammen for sine tre barn, og gjorde prosessen så behagelig som mulig. Selv om mamma flyttet ut, spiste vi middag sammen en periode, så feiret vi jul/bursdag sammen. Det var ingen krangling eller sure miner. Det var derfor skilsmissen ble så grei for oss.

Si til mannen din at han må skjerpe seg for ungene sin skyld! Hvordan dette gjennomføres er alfa og omega for lykken deres.

Akkurat dette har jeg prøvd å si til ham.

Anonymkode: 20b38...801

[AnonymBruker]

1 time siden, sol87 skrev:

Hvordan er han der for henne, mener du, ved å bo i samme hus??

Uhm. Regner vel med at han bidrar hjemme og hjelper til med barna. Klart hun tjener på dette. 

Eneste hun mangler er sex. Som kan løses lett 

Anonymkode: 4fe98...52d

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uhm. Regner vel med at han bidrar hjemme og hjelper til med barna. Klart hun tjener på dette. 

Eneste hun mangler er sex. Som kan løses lett 

Anonymkode: 4fe98...52d

TS her.

sex er en ting som jeg godt kan avstå fra, men jeg mangler også forståelse for hvem jeg er, nærhet ellers bor vi alle i et hjem med en helt lykkeløs og død atmosfære.

dette greier jeg ikke lenger å leve i. Jeg dør selv på en måte. Jeg vil at barna mine skal se meg som den jeg er- et lykkelig og humørfylt menneske som har mye å gi dem rundt meg. Nå orker jeg ingenting. Energien brukes i forholdet og tar all kraft. 

Du har nok ikke opplevd noe slikt, og vil vel heller aldri oppleve det utifra hvordan jeg leser deg.

Anonymkode: 20b38...801

[Brukerano]

Du må gjøre det som er best for deg! Uansett om det er barn i bilde. Det er utrolig kjipt ja, men noen ganger er ikke livet alltid en dans på roser. Du skal være et forbilde for barna dine, og når de elste barna skjønner det, så ligger det noe i det.  Du må vise barna dine at det er ikke greit å være i ett usunt forhold! Du må vise at lykke finnes! For barn ser alt! Og lærer av sine nærmeste! 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Du høres ut som mannen min.

Er det bedre å leve i forhold uten kjærlighet. Jeg har jo faktisk et liv jeg også. Jeg har virkelig prøvd i mange år.

Tenk om du skulle leve resten av livet sammen med noen som du er veldig ulik? 

Vi var ulike når vi traff hverandre men veldig forelsket en periode.(jeg var kun 19 år og hadde null erfaring ned forhold bortsett fra kortere helgeflørter) Vi ble gravide (da var det faktisk slutt), fikk to barn på fem år, det ene var ikke planlagt det andre var planlagt i et lite håp om felles fremtid også da..forelskelsen som hadde vært, var nå erstattet av mangel på de viktige tingene og tomhet i forholdet. jeg holdt på å bryte ut pga det samme når barna var 7 og 10 år hadde nesten ikke sex men ble gravid (sex ca annenhver mnd og sånsjelden at jeg faktisk ikke brukte prevensjon).  Fikk barnet og har levd under stadig verre lidelse for meg selv de neste 10 årene. Det er  jo vel også galt i fht mannen min. ??

Og da mener du at familie AS er viktigere? Ja, jeg må bare tenke at du virkelig ikke har vært der jeg er. 

Jeg setter barna utrolig høyt det gjør jeg. Men nå lider jeg! Og ønsker bare å kunne puste fritt, være glad og ha et godt liv.

Anonymkode: 20b38...801

Jeg har, som terapeut, jobbet mye med barn fra delte familier, og jeg tør påstå at det beste for barna er at foreldrene holder sammen som Familien AS til alle barna er store nok til virkelig å skjønne hvorfor mor og far ikke skal bo sammen lenger. Så dersom barnas beste er det viktigste, fortsetter man fornuftsforholdet, og jobber med å bevare vennskapet. Dere voksne har satt dere i situasjonen selv, og det blir feil å la barna ta støyten for at dere tok feil valg av partner. Det er også mange, og da sørlig kvinner, som har en overdrevet forestilling om hvordan et ekteskap skal være. Det er overraskende mange som i kortere eller lengre perioder ikke har et fysisk forhold. At man da har mulighet til å ikke dele soverom demper ofte spenningene som alle forhold opplever fra tid til annen. 

Jeg er i en alder hvor samlivsbrudd virker nærmest å være en epidemi, og selv om jeg ikke vil være terapeut for mine venner, men jeg styrer de i retning av FVK eller andre familieterapeuter, og sier alltid at "er dette virkelig gjennomtenkt", og "husk at gresset ikke er grønnere på andre siden og det er sjelden at det kommer prinser ridende på hvite hester". Og brorparten av de som valgte å gå komner i etterkant og sier at de skulle ønske de hadde vært mer tålmodige, for forholdet de var i rett og slett var bedre enn å bli alene med barn, særlig fordi samarbeid med den andre forelderen har vært vanskelig hele tiden, da han ikke var klar for noe samlivsbrudd og da fikk nok med egen kjærlighetssorg. 

Jeg skjønner at i IKK e h ar d det så greit, TS. Men måten du har gjort tingene på her er klassiske eksempelet på hvordan man vil slite med å få til et godt samarbeid med mannen etter bruddet. Du har gjort deg helt ferdig med forholdet på egenhånd, og presenterer bruddet for han når alt er på plass, til og med ny bolig har du skaffet. Bruddet kom helt bardus på mannen din, og han har mer enn nok med å skulle ta inn over seg at livet blir snudd på hodet over natta uten at han har noe han skulle ha sagt. Han vil gå igjennom en lengre periode med mye sorg, smerte, sinne og bitterhet, noe som er helt normalt når livet snus på hodet. Så du kan ikke forvente at han skal ta støyten ift at yngstemann er lei seg og sint på deg grunnet samlivsbruddet. 

Anonymkode: ea0de...526

[Gjest Newroz]

Det kan hende han bare trenger litt tid for å venne seg til situasjonen, og innse realiteten, og at det er derfor han ikke klarer å ta noen tak nå og ikke vil samarbeide. Du må huske på at for han kan dette være svært opprivende og en stor sorg, selv om samlivet deres ikke har vært bra de siste årene. 

Jeg syns ikke du skal anklage han for mye nå i starten. Prøv med familievernkontoret, kanskje noen venner/familie kan hjelpe til og være en støtte for dere begge også.