Sykdom vs. vennskap

[AnonymBruker]

Dette blir langt, så creds til deg som gidder å lese alt!

For litt over et år siden ble jeg syk med somatisk sykdom. Vil ikke gå så mye inn på hvilken sykdom, men det er snakk om store smerter og utmattelse, sånn kjempekort oppsummert. Jeg tok ikke sykdommen på alvor og kjørte på med som før med jobb, studier og sosialt liv. I april smalt det og jeg ble liggende under dyna i to uker uten å gjøre noe. Tok ikke telefonen, så ikke TV, leste ikke bøker, dukket ikke opp på skolen... Det eneste jeg gjorde var å ringe jobben og si at jeg kommer ikke. Mista den jobben, for å si det sånn. Men jaja, min feil. Etter to uker med isolasjon tvang søstra mi meg til legen og det ble psykolog og medisinering.

Etter denne smellen tok det to, tre måneder før jeg var oppe og gikk igjen. Nå er jeg i ok form, men likevel 100% sykemeldt og hjemmeværende. Dagene går til psykolog, fysioterapi, trening, samtaler med lege, vidre utredning, samtaler med NAV og jeg prøver å ta vare på meg selv og bli kjent med meg selv i min nye situasjon. Ting er ikke superkult, men det går bra.

Dessverre så har alle vennene mine forsvunnet. Noen forsvant sammen med jobb og studiene, det er forståelig egentlig. Men barndomsvenninner, bestevenninner, "gjengen" og de jeg hang med før er også borte. Alle disse hadde så stor forståelse i begynnelsen, men nå er de altså borte. Det siste halvåret har de forsvunnet en etter en.

Jeg har prøvd å være med på mest mulig som før. Har tatt det ekstra med ro en hel uke for å bli med på fest på lørdag, invitert på lunsj, kaffe, spasertur, middag, kino, you name it. Jeg har prøvd å forklare situasjonen, men det synker tydeligvis ikke inn. Får ofte svaret "Du ser nå helt lik ut som da du var frisk." Noen ganger har jeg måttet si nei, men har beklaget og prøvd å forklare hvorfor.

Så nå sitter jeg her. Hjemme hver dag. Mine eneste venner er søstra mi og en barndomsvenninne av henne. Når jeg inviterer andre enn disse to får jeg ikke svar eller at de ikke kan akkurat da, men skal kontakte meg senere, noe de aldri gjør.

Hva gjør dere andre som er syke når det kommer til venner?

Dere som er venn av en kronisk syk, hvordan er det og hva forventer du av vennen din?

Jeg er bare så lei av å være alene! Og jeg er så lei av å bli såret...

Anonymkode: 002b0...35d

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk, men går på jobb og lever livet som normalt, og lever med sykdommene fremfor å la sykdommene være livet. De fleste som feiler det samme ville ikke gjort det iflg spesialisten jeg går til, men hvordan du har det og hvordan du tar det osv. 

Men jeg har en kamerat som fikk en progredierende kronisk sykdom for noen år siden, og som gradvis gikk over på ufør. han har nok også mistet en del venner, og noen av oss holder kontakten i en kombinasjon av høflighet og gammel vane. Han blir innvitert med når vi skal noe, men det krever stadig mer å gjøre det. Hvorfor? jo det skal jeg si deg. Det er konstant snakk om sykdom, sykdom, nav, sykdom, meg, meg, sykdom, sykdom, lege, nav, sykdom, fysio, jævla nav, sykdom og sykdom. Og i tillegg unnskylder han seg hele tiden med at "jammen jeg er syk jeg ser du, så jeg kan ikke ditt og datt og dutt". Tror ikke han tenker over det selv, men det er blitt slik gravvis over tid, og det er sykt slitsomt. Når 90% av alle samtaler i tillegg er egosentrisk klaging, så blir det faktisk for mye. Jeg skjønner at det er det som opptar hans hverdag, men jeg orker ikke høre på det hver gang vi treffes. Tror nok mange er kommet i samme runddans som kameraten min, og at det er det som gjør at folk trekker seg unna, men de merker det ikke selv. Kan du ha kommet i samme smørja? 

Anonymkode: 3bfc4...d20

[AnonymBruker]

Jeg har to venner som ikke jobber en på AAP og en er ufør. Hun på AAP er så sutrete, hver gang vi møtes så er de klaging på NAV, klaging fordi ingen leger forstår henne, sur fordi hun ikke blir invitert på ditt og datt osv. Hun som er ufør har hele roen, prater sjelden om sykdom og har en positiv innstilling til livet til tross for smerter og det som følger med sykdommen som for øvrig er ganske så alvorlig diagnose. Sier seg selv at jeg ikke orker å treffe sutrejenta på AAP og synes det er forståelig at hun ikke blir invitert på ting lenger for det er jo ikke annet enn klaging. 

Anonymkode: ebeed...00d

[AnonymBruker]

Der andre snakker om hva som skjedde på jobben, hvor de var på ferie med kjæresten sin, hvilket fjell de har besteget, hvem som klina med hvem på byen, den fine kjolen hun hadde på festen og da alle var på Liseberg sammen, så kan jeg ikke bidra med mer enn oppfølgingsspørsmål og kommentarer til det som blir fortalt. Fordi jeg har mistet disse delene av livet mitt. Hverdagen min består ikke av annet enn nettopp nav, medisin, smerte, sykehus, fysio, netflix og katten min. 

Prøver å ikke snakke noe særlig om disse tingene, men da blir det jo ikke stort å si da. Så da blir jeg sittende stille. Ikke veldig sunt for relasjonsbygging det heller. Om noen spør hvordan det går med meg om dagen så kan jeg si "Det går bra!" og ikke tilføye mer for å slippe og lyve, eller jeg kan si det som det er, som man da ikke skal, fordi ingen vil egentlig vite det uansett.

Nok en fredag er det meg og ingenting. Gjør vondt, ikke bare på grunn av sykdom, men også av ensomhet. Er kanskje sånn livet har blitt. Bare 50 år ca igjen.

Anonymkode: 002b0...35d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Der andre snakker om hva som skjedde på jobben, hvor de var på ferie med kjæresten sin, hvilket fjell de har besteget, hvem som klina med hvem på byen, den fine kjolen hun hadde på festen og da alle var på Liseberg sammen, så kan jeg ikke bidra med mer enn oppfølgingsspørsmål og kommentarer til det som blir fortalt. Fordi jeg har mistet disse delene av livet mitt. Hverdagen min består ikke av annet enn nettopp nav, medisin, smerte, sykehus, fysio, netflix og katten min. 

Prøver å ikke snakke noe særlig om disse tingene, men da blir det jo ikke stort å si da. Så da blir jeg sittende stille. Ikke veldig sunt for relasjonsbygging det heller. Om noen spør hvordan det går med meg om dagen så kan jeg si "Det går bra!" og ikke tilføye mer for å slippe og lyve, eller jeg kan si det som det er, som man da ikke skal, fordi ingen vil egentlig vite det uansett.

Nok en fredag er det meg og ingenting. Gjør vondt, ikke bare på grunn av sykdom, men også av ensomhet. Er kanskje sånn livet har blitt. Bare 50 år ca igjen.

Anonymkode: 002b0...35d

Skjønner det gjør vondt. Håper du ikke gir opp!

Jeg synes også dette med venner er vanskelig og kjenner meg igjen av mye av det du skriver. Har begynt å se mer nyheter, lese fun facts og slikt for å ha noe å kunne prate om. Kjenner at jeg ikke tør å være ærlig om hvordan jeg egentlig har det.

Sender deg gode tanker <3 

Anonymkode: daf34...ffc

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner det gjør vondt. Håper du ikke gir opp!

Jeg synes også dette med venner er vanskelig og kjenner meg igjen av mye av det du skriver. Har begynt å se mer nyheter, lese fun facts og slikt for å ha noe å kunne prate om. Kjenner at jeg ikke tør å være ærlig om hvordan jeg egentlig har det.

Sender deg gode tanker <3 

Anonymkode: daf34...ffc

Takk <3 Vondt at du kjenner deg igjen, samtidig er det godt å ikke være alene.

Tror nok at jeg fremover vil basere nye bekjentskaper eventuelt vennskap på de litt mer overfladiske tingene. Jeg tror ikke jeg tåler å være ærlig og bli snudd ryggen til enda en gang. Nå tenker jeg at overfladiske vennskap virker mye mer fristende enn ingen vennskap.

Kanskje jeg rett og slett må utsette hele det sosiale en god stund. Ett år eller noe. Til jeg kanskje er bedre. Jeg vet ikke. Er nok veldig lei og veldig sliten nå, og da tenker man ikke akkurat klarere. 

Anonymkode: 002b0...35d

[AnonymBruker]

På 3.3.2017 den 15.31, AnonymBruker skrev:

Jeg har to venner som ikke jobber en på AAP og en er ufør. Hun på AAP er så sutrete, hver gang vi møtes så er de klaging på NAV, klaging fordi ingen leger forstår henne, sur fordi hun ikke blir invitert på ditt og datt osv. Hun som er ufør har hele roen, prater sjelden om sykdom og har en positiv innstilling til livet til tross for smerter og det som følger med sykdommen som for øvrig er ganske så alvorlig diagnose. Sier seg selv at jeg ikke orker å treffe sutrejenta på AAP og synes det er forståelig at hun ikke blir invitert på ting lenger for det er jo ikke annet enn klaging. 

Anonymkode: ebeed...00d

Det er vel fordi hun har fått sin ufør og kan slappe av med faste penger inn hver mnd. Det er utrolig slitsomt å gå i uvisse og g¨på nåde hos nav. Så der har du grunnen

Anonymkode: 93d89...9c1

[Bærtur]

Føler med deg, det er ikke gøy når venner forsvinner. Bra at du prøver å ta initiativ.

 

MEN om dette ikke funker, så kanskje du bør finne deg nye venner? Hvor permanent er sykdommen din og hvor redusert er du? Hva med å finne en fast ukentlig aktivitet som kan passe deg?

[AnonymBruker]

Har også opplevd det samme. Nå har jeg funnet en supportgruppe på internet med folk som har samme problem som meg selv, det er veldig fint, siden det er så mange rundt meg som virkelig ikke skjønner noen ting. Desverre bor de et stykke unna, de fleste av dem. Men jeg vil råde deg til å prøve å finne et sånt slags nettvert. De har også hjulpet meg til å bli mye friskere enn legene, med kostholdstips mm. så det har vert gull verdt.

Anonymkode: d04e7...1d5

[AnonymBruker]

Det går ann å snakke om sykdommen uten å være sutrete. Mange av mine venner er nå småbarnsforeldre og det er fryktelig kjedelig å kun snakke om unger når du ikke har eller er veldig intresert i unger. Men de jeg har god kontakt med i dag klarer helt fint å unngå å snakke kun om ungene sine. jeg spør jo så klart hvordan det går med dem, og de forteller om morsomme episoder. Jeg forteller heller ikke folk jeg ikke studerer med for mye om skolen, selv om livet mitt kan kort oppsumeres med sove, skole, trene. Men vi snakker om livet generelt eller diskuterer ting i nyhetene, filmer som vi har sett eller gleder oss til kommer ut. 

Om du var min venn hadde jeg satt pris på en tlf. Jeg fikk en slik for ikke så lenge siden. Hun beklaget at hun hadde vert så opptatt i det siste, ny jobb, flyttet utenlands og ny kjæreste. Jeg har forståelse for at noen ganger er man så opptatt med sitt eget at man ikke får tatt så godt vare på relasjoner som man ønsker. Og hun hadde vert i en slik situasjon. Men nå snakker vi ca annen hver uke og det er kjempe koselig

Ta opp en tlf og ring en av dem. Bare for å slå av en prat. Eller send de en melding og si at du har savnet å snakke med han/henne og lurer på om det passer å møtes en dag til uken eller å ta en tlf samtale. 

Anonymkode: f882a...e7b

[AnonymBruker]

Takk for så mange fine svar!

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel fordi hun har fått sin ufør og kan slappe av med faste penger inn hver mnd. Det er utrolig slitsomt å gå i uvisse og g¨på nåde hos nav. Så der har du grunnen

Anonymkode: 93d89...9c1

Dette! Ja. Bare, ja.

4 timer siden, Bærtur skrev:

Føler med deg, det er ikke gøy når venner forsvinner. Bra at du prøver å ta initiativ.

 

MEN om dette ikke funker, så kanskje du bør finne deg nye venner? Hvor permanent er sykdommen din og hvor redusert er du? Hva med å finne en fast ukentlig aktivitet som kan passe deg?

Skal dø med denne sykdommen. Ikke av, men med Er for tiden 100% hjemmeværende, og trening/behandling/lege/hva enn jeg må en dag, så har jeg ikke så mye til overs. Har vaskehjelp, må av og til få mamma til å hjelpe meg med å vaske håret, så ja, ganske redusert. Blir forhåpentligvis bedre med tiden. Satser på å teste ut 20% om ett års tid.

Per nå vet jeg ikke hvor jeg skal møte nye folk. De eneste menneskene jeg møter er de jeg sitter ved siden av på venterommet. Kanskje jeg møter noen når jeg en gang skal ut i jobb igjen

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har også opplevd det samme. Nå har jeg funnet en supportgruppe på internet med folk som har samme problem som meg selv, det er veldig fint, siden det er så mange rundt meg som virkelig ikke skjønner noen ting. Desverre bor de et stykke unna, de fleste av dem. Men jeg vil råde deg til å prøve å finne et sånt slags nettvert. De har også hjulpet meg til å bli mye friskere enn legene, med kostholdstips mm. så det har vert gull verdt.

Anonymkode: d04e7...1d5

Jeg har funnet en gruppe på facebook med mange flotte mennesker! Finner en god del støtte der og er blitt oppriktig glad i noen av dem. Nærmeste medlem bor 30 mil unna, så kommer nok ikke til å møte noen av dem. Men de er gode å ha

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det går ann å snakke om sykdommen uten å være sutrete. Mange av mine venner er nå småbarnsforeldre og det er fryktelig kjedelig å kun snakke om unger når du ikke har eller er veldig intresert i unger. Men de jeg har god kontakt med i dag klarer helt fint å unngå å snakke kun om ungene sine. jeg spør jo så klart hvordan det går med dem, og de forteller om morsomme episoder. Jeg forteller heller ikke folk jeg ikke studerer med for mye om skolen, selv om livet mitt kan kort oppsumeres med sove, skole, trene. Men vi snakker om livet generelt eller diskuterer ting i nyhetene, filmer som vi har sett eller gleder oss til kommer ut. 

Om du var min venn hadde jeg satt pris på en tlf. Jeg fikk en slik for ikke så lenge siden. Hun beklaget at hun hadde vert så opptatt i det siste, ny jobb, flyttet utenlands og ny kjæreste. Jeg har forståelse for at noen ganger er man så opptatt med sitt eget at man ikke får tatt så godt vare på relasjoner som man ønsker. Og hun hadde vert i en slik situasjon. Men nå snakker vi ca annen hver uke og det er kjempe koselig

Ta opp en tlf og ring en av dem. Bare for å slå av en prat. Eller send de en melding og si at du har savnet å snakke med han/henne og lurer på om det passer å møtes en dag til uken eller å ta en tlf samtale. 

Anonymkode: f882a...e7b

Mine tre tidligere nærmeste tok jeg regelmessig kontakt med i starten. Men etter nesten seks måneder med enveiskontakt, så har jeg sluttet å prøve. Det gjør så vondt å bli avvist, at man slutter jo å utsette seg for det. Nå er jo dette en stund siden, så kanskje jeg er klar til å prøve på nytt.

Jeg føler ikke selv at jeg har snakket bare om sykdommen min. For å være ærlig så er hele situasjonen min så utrolig kjedelig og uintressant, selv for meg, at jeg vil helst ikke diskutere den for mye. Har som regel spurt om deres liv, prøvd å ta opp aktualiteter, og så videre. Begynner jo å tenke at vennskapene ikke var så solide som jeg trodde. At det jeg så på som bestevenner, bare var et litt tilfeldig vennskap fra deres side.

TS

Anonymkode: 002b0...35d

[AnonymBruker]

Ei jeg studerte med for noen år siden ringt meg i går! Hun skal kjøre forbi byen jeg bor i på fredag, og lurte på om jeg ville møtes å spise lunsj. Ble så glad! Er jo bare en liten lunsj, men likevel så mye mer enn jeg har gjort sammen med noen på lenge.

Anonymkode: 002b0...35d