Ta mest hensyn til seg selv eller andre?

[Biloba]

8 minutter siden, Perle skrev:

Ja, men jeg tror at prisen kan bli vel høy, og på sikt være ennå mer destruktiv. 

Og når det kommer til dette med familiebedrifter/firmaet, så må det gå an å sette seg ned å konkret snakke om hva som er ok arbeidsmengde, skille mellom jobb/fritid, evnt behov for å delegere/sette bort visse oppgaver som til eks. regnskap og bli enige. 

 

Hvorfor er forholdet til foreldrene viktigere enn til egen partner og barn?

Ts skriver at mannen er enig med henne. Ikke at han har brennende lyst til å overta og dør innvendig om han takker nei. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, Perle skrev:

Ja, men jeg tror at prisen kan bli vel høy, og på sikt være ennå mer destruktiv. 

Og når det kommer til dette med familiebedrifter/firmaet, så må det gå an å sette seg ned å konkret snakke om hva som er ok arbeidsmengde, skille mellom jobb/fritid, evnt behov for å delegere/sette bort visse oppgaver som til eks. regnskap og bli enige. 

 

Oh yeah! Gjett om vi hat prøvd. Det har alltid endt med at det "bare er en periode", "bare akkurat dette prosjektet" etc, og så blir det selvfølgelig aldri bedre. Det er erfaringen med dette som gjør at jeg er skeptisk, og jeg føler at det er bedre å si fra om min skepsis nå, enn å la det skute og gå helt til jeg ikke orker mer.

Anonymkode: e08b8...11f

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye om hva det gjaldt, men skitt au. Det handler om overtagelse av et familiefirma. Det har liksom vært litt opplest og vedtatt at min mann skal overta dette, men nå har jeg satt foten ned og sagt at jeg ikke ønsker det. Det betyr for mye arbeid, og påvirker vår mulighet til ferier sammen etc. Selv om det ville gitt oss en økonomisk frihet, ønsker jeg ikke det rotteracet det innebærer å drive dette. Det betyr at bedriften selges hvis ikke søsteren overtar, noe hun nok aldri har tenkt på, og sier at hun ikke ønsker. Jeg mener da at hun ikke kan kreve at vi gjør det, og at i den grad hun synes det er synd at firmaet går ut av familien, bør hun selv ta ansvar. Foreldrene synes det er vemodig og mener at vi bryter et løfte, men det er aldri noen som har spurt meg hva jeg mener om dette tidligere (jeg har alltid vært skeptisk, men stortsett ytret dette bare til min mann). Jeg har forståelse for følelsene, men mener også at de bør se på hva som er bra for oss som familie. 

Anonymkode: e08b8...11f

Jeg er helt enig med @Snøring i at det er noe han MÅ være motivert for og dere MÅ være enig i i fellesskap og at det er enormt krevende.

Det jeg reagerer på er din måte å snakke om dette på, ts. "Liksom vært litt opplest og vedtatt"? Hva betyr det? At det er opplest og vedtatt og at mannen har vært kjempemotivert, og sagt fra om dette FØR dere giftet dere, og at du håpet det skulle gå over, eller at mannen bare jattet med foreldrene og lot de tro at han kommer til å gjøre det?

Dette er noe man enten vil eller ikke vil. Jeg er enig med søsteren i at det ikke er hennes ansvar hvos mannen din har gitt uttrykk for at han ønsker dette for sin familie. Du og mannen fremstår samlet sett som et nokså lite ansvarsbevisst og tydelig par, jf "liksom" og "litt", og det er supervanskelig for andre å forholde seg til.

Anonymkode: b25e6...d5e

[Perle]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oh yeah! Gjett om vi hat prøvd. Det har alltid endt med at det "bare er en periode", "bare akkurat dette prosjektet" etc, og så blir det selvfølgelig aldri bedre. Det er erfaringen med dette som gjør at jeg er skeptisk, og jeg føler at det er bedre å si fra om min skepsis nå, enn å la det skute og gå helt til jeg ikke orker mer.

Anonymkode: e08b8...11f

Har førstehåndskjennskap til dette selv, dog uten barn, og skjønner at du er skeptisk om du er sikker på at historien vil gjenta seg. 

Men tenker litt som Anonymbruker over her, at om dette har vært "opplest og vedtatt" innad i familen, og noe din mann også har vært inneforstått med og har ville gjøre fra før dere stiftet familie, så må jo dette ha vært noe som har ligget i kortene og burde vært avklart for lenge siden. 

Men selvfølgelig, om erfaringene deres lags veien tilsier at dette ikke fungerer for dere, og at det potensielt vil rive i stykker deres kjernefamilie, forstår jeg at du er lite villig. Står du og mannen 100 prosent sammen om denne avgjørelsen og begge er lite fast besteme, må de andre bare respektere dette, men om det er slik, at dette er et ulltimatum stillt av deg, og din mann er enig bare i frykt for brudd, og at han innerst inne kunne tenke seg oppgaven som tydeligvis har vært tiltenkt ham, så tror jeg det kan bli tøft. Da vill du risikere å bli det "det sorte fåret" her, og kansje også på sikt få en mann som er bitter over at du fratok ham muligheten? 

Det blir jo nesten umulig for oss å synse om dette, for vi kjenner jo ikke til alle faktaene her. Håper dere finner ut av det på best mulig måte. Lykke til.

[AnonymBruker]

Det jeg reagerer mest på i denne saken er at det virker ikke som om du og mannen din har hatt en konstruktiv diskusjon rundt dette. Det virker som om du har bestemt deg, og sånn må det bli, hvis ikke så går nok ekteskapet rett vest.

Du virker så steil på dette at du gir mannen din få muligheter til å si hva han egentlig tenker og mener. Ut i fra det du skriver tror jeg han hele tiden har tenkt at han skulle overta og at det var en done deal. Helt til du tramper inn og mener at det ødelegger familien hvis han tar over firmaet. 
Han har da ikke noe annet valg enn å si i fra seg firmaet for å holde sammen familien sin. Jeg synes du skal tenke deg godt om før du setter deg så mye i mot dette, før du er helt sikker på at mannen din mener det han sier angående firmaet for egen del, og ikke for å tekkes deg.
Vil du virkelig ha det på samvittigheten din at familiefirmaet blir solgt? Hvis mannen din egentlig ønsker å overta. Det er der jeg synes denne historien vakler.

Det er ikke feil å ikke overta firmaet hvis dette er en avgjørelse dere har diskutert dere frem til, og hvor begge sine ønsker og behov blir tatt hensyn til. Men dere har virkelig ikke diskutert dette, du bare turer frem med dine meninger og følelser her, uten å ta hensyn til hans. Både med tanke på familie og firma og hans ønsker. Det er egoistisk. 
Du er nødt til å snakke med ham om dette uten å anklage eller stille ultimatum. Du må høre ham helt ut, hans tanker og meninger, uten å starte med at du ikke vil du tror ikke ekteskapet vil holde osv. 

Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å ta i fra mannen min en slik mulighet og splitte familien, med mindre jeg var helt sikker på at det var hans ønske ikke å overta. Søsteren hans kan du ikke klandre. Hun får jo dette kastet i fanget.

Et ekteskap  som tidligere har vært så skjørt at det nærmest ble skillsmisse, ser jeg ikke på som så solid at det ikke kan ryke igjen.  Vil du kunne leve med det i ettertid hvis det skulle skje, og du var skylden for at ting ble som det ble med firmaet?

Har du virkelig tenkt igjennom dette?

Anonymkode: 956ab...47d

[AnonymBruker]

Tusen takk for innspill, dere. Jeg tar det med meg. Før jeg avsluttet denne tråden vil jeg bare si at det selvfølgelig er mange detaljer som ikke kommer fram her, men jeg vil gjerne understreke at dette er noe vi har diskutert opp og ned i mange år. Vi har kastet fram ulike løsninger, diskutert, kranglet, tenkt etc etc. Vi har vært hos familieterapeut og hatt mange gode dialoger også rundt det, så det er altså ikke sånn at jeg bare kommer inn og truer med skilsmisse her. Men som sagt: Takk for innspill! 

Anonymkode: e08b8...11f