Gode og dårlige psykologer

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hmm, det var interessant. Fint om du kunne si litt mer om hvorfor akkurat de er ubrukelige? 

Anonymkode: 380dc...d04

Sannsynligvis fordi mange av de lever i en halvrosa boble der de er veldig idealistiske og har sine ideer om hvordan mennesker burde være for å være mentalt friske. De takler ikke mennesker som skiller seg veldig ut, de takler ikke mennesker som ser ned på andre mennesker, de er raskt ute med å se på mennesker som fiendtlige og vanskelige. De har ikke den evnen til å legge fra seg følelser og prøve forstå det mennesket som sitter der, forstå hvorfor han eller hun eventuelt har blitt misantrop eller hvorfor de skader andre mennesker. Den type mennesker er også som regel ganske fjernt fra deres egen virkelighet som de anser som "normal". De blir også lettere triggered av at pasientene er sta og egenrådige.

Kvinner som er tiltrukket av psykologyrke har ofte problemer selv eller har en tullete ide om at de skal "redde" andre mennesker. De er der av selvsentrerte grunner, det handler om hvordan de selv føler seg og har det, det er det som er motivasjonen bak det å bli psykolog for dem.

Anonymkode: 2c71d...b0b

[AnonymBruker]

Ut I fra denne tråden så virker det som om psykiatrien ikke har kommet lenger enn da de psykisk syke ble gjemt unna, plaget og glemt. 

Anonymkode: 71dfc...695

[Escape]

Jeg går til en psykolog. Vi har hverken god eller dårlig kjemi, men han er ikke fra Norge så han mumler litt  Jeg skulle ønske det var flere enn 1 psykolog her jeg bor, fordi moren min allerede har snakket med han i mer enn et år, så da hadde kanskje allerede dannet en mening om meg... Siden han etter 5-10 min inn i første samtale sammen fortalte meg om noen diagnoser han kanskje trodde jeg hadde. Da ble problemet løst fort hvertfall, det er jo bra haha! Han tror jeg har adhd/add og mamma hadde allerede fylt inn et skjema om meg, som låg på bordet fremfor meg slik at jeg kunne se hva hun hadde svart  Tror han la merke til det, fordi han tok det vekk etterpå.

Han er liiiitt rar

[AnonymBruker]

Mange gode og interessante tilbakemeldinger her. Takk!

Anonymkode: b3c21...676

[AnonymBruker]

Har hatt flere behandlere enn jeg har fingre. Konklusjonen er mest at jeg tror det har mye med kjemi å gjøre. Det er lett å si en behandler er dårlig fordi vedkommende ikke er slik en forventer eller som en trenger. Det får bare så veldig konsekvenser når en er så sårbar.  Men selvsagt finnes det masse folk som ikke passer i jobben sin også. Min efaring er at 40 % av mine møter med med en terapaut har gitt noe positivt. Halvparten av disse igjen, noe bra, andre halvparten hadde jeg nok ikke kunne leve uten. En psykiater har jeg fortsatt svarte fantasier om å skade. Fantasier. Så vondt var møte med ham.

Anonymkode: a535e...049

[AnonymBruker]

På 3/5/2017 den 23.57, AnonymBruker skrev:

Sannsynligvis fordi mange av de lever i en halvrosa boble der de er veldig idealistiske og har sine ideer om hvordan mennesker burde være for å være mentalt friske. De takler ikke mennesker som skiller seg veldig ut, de takler ikke mennesker som ser ned på andre mennesker, de er raskt ute med å se på mennesker som fiendtlige og vanskelige. De har ikke den evnen til å legge fra seg følelser og prøve forstå det mennesket som sitter der, forstå hvorfor han eller hun eventuelt har blitt misantrop eller hvorfor de skader andre mennesker. Den type mennesker er også som regel ganske fjernt fra deres egen virkelighet som de anser som "normal". De blir også lettere triggered av at pasientene er sta og egenrådige.

Kvinner som er tiltrukket av psykologyrke har ofte problemer selv eller har en tullete ide om at de skal "redde" andre mennesker. De er der av selvsentrerte grunner, det handler om hvordan de selv føler seg og har det, det er det som er motivasjonen bak det å bli psykolog for dem.

Anonymkode: 2c71d...b0b

Veldig godt skrevet. 

Anonymkode: 65754...4c3

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: b3c21...676

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: b3c21...676

[AnonymBruker]

På 6.3.2017 den 0.57, AnonymBruker skrev:

 De blir også lettere triggered av at pasientene er sta og egenrådige.

Kvinner som er tiltrukket av psykologyrke har ofte problemer selv eller har en tullete ide om at de skal "redde" andre mennesker. De er der av selvsentrerte grunner, det handler om hvordan de selv føler seg og har det, det er det som er motivasjonen bak det å bli psykolog for dem.

Anonymkode: 2c71d...b0b

Hvor sta og egenrådig er du egentlig? Lett å skylde på at psykologen bare har utdannet seg til å bli psykolog for selviske grunner, når man sitter der sårbar og føler et desperat behov for å bli forstått - men opplever at "ingen forstår meg". 

Jeg tror ingen psykologer søker seg til et slikt studie for å hjelpe andre og fordi de har en interesse for menneskepsyken (nei - ikke bare sin egen, men en god psykolog skal også ha rik forståelse og interesse for seg selv og eget indre liv).

 

 

Anonymkode: 5e272...a0c

[AnonymBruker]

Gjest ovenfor her, noe ble helt motsatt av det jeg mente  mente å skrive: Jeg tror ingen søker seg til et slikt studie for andre grunner enn å hjelpe andre og fordi de har en interesse for menneskepsyken. 

Anonymkode: 5e272...a0c

[AnonymBruker]

Jeg gikk til BUP 2 ganger som barn, er barnevernsbarn. Første psykologen pratet ikke, og ville at jeg skulle tegne, jeg var 16 år. Andre psykologen pratet bare om dagligdagse ting, og gikk aldri i dybden i noe. Så gikk jeg til privat psykolog i voksen alder, han var veldig dyktig, dessverre hadde ikke jeg råd til å gå dit ofte nok.

Så har datteren min vært hos BUP 2 ganger, første gang hos sosionom, og det var en hyggelig mann, med helt middels dyktig. For han kom vel bedre overens med meg, enn datteren min. Så gikk hun til en psykolog, som ikke var dyktig, ville bare prate, og ikke komme med noe tips eller hjelp. Hun sliter med angst. Så prøvde hun psykiatrisk sykepleier på helsestasjon for ungdom, men hun bare bagatelliserte problemene hennes, så der sluttet hun raskt. Nå går hun til kvinnelig, ung psykolog gjennom kommunen, og hun er bare helt fantastisk. Og virkelig hjelper min datter. 

Anonymkode: be3aa...f38

[pessimistisk]

Var en tur innom bup i ca 2 år frem til jeg ble 18.

I begynnelsen gikk jeg til en psykolog der som var dansk. Jeg tror han var veldig dyktig, men er ikke helt sikkert siden jeg skjønte veldig lite hva han sa Et annet problem var at han var ung, noe som for meg ble litt spesielt. Jeg ville også helst ha en dame, da jeg sliter litt med å ha mannlige behandler(uvisst grunn). Jeg overlevde en stund, men en gang spurte han om hvilket fag på skolen jeg likte minst. Jeg svarte engelsk, og han spurte hvorfor. Jeg svarte som sant at jeg føler meg dårlig i det, og synes det er flaut. Da fant han ut at vi skulle ha en kort samtale på engelsk for å utfordre angsten min. Jeg klarte ikke engang å si hei på engelsk for jeg ble så redd. Sa ingenting resten av timen, og byttet psykolog fordi jeg var så redd. Dette er heldigvis noe jeg kan le litt av idag, da dette ikke er noe som hadde satt i gang en så kraftig angst som da!

Deretter gikk jeg til en klinisk sosionom på bup. Likte henne egentlig helt greit. Følte hun kunne være litt frekk(samtidig som hun lekte hyggelig), noe jeg fortalte mamma om. Mistenker at mamma sa det til henne at jeg syntes hun var frekk.. Tror ikke hun mente noe vondt med det, og at hun av og til skulle se hvordan jeg reagerte. Følte det var mye lettere å snakke med en dame, og vi begynte med et opplegg som heter FRIENDS. Det er egentlig et gruppeopplegg, men på det tidspunktet så behandleren min at det hadde blitt for vanskelig for meg å være i en gruppe. 

Parallellt med behandlingen begynte jeg på medisiner, og fikk god virkning. Medisinene fikk jeg hos en overlege på bup som jeg hadde jevnlige møter med. Hun var kanskje den personen jeg følte forstod meg best, og som jeg følte meg "tryggest" med. 

Generelt sett tror jeg at jeg har vært heldig med mine behandlere, for jeg har jo hørt skrekkhistorier også. Jeg tror nok at når man er syk vil man tolke ting litt annerledes enn når man er frisk. Jeg synes for eksempel det med engelsken var dritfrekt da det skjedde, men nå i etterpå har jeg forstått at det ikke var vondt ment fra hans side. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det. Jeg var gjennom hele runddansen med først sykemeldinger, så midlertidig uføretrygd (som det het den gangen), så ble det AAP, og til slutt varig uføretrygd.

Da jeg var sykemeldt, eller på AAP kanskje, var jeg i en periode hos psykolog etter pålegg fra NAV.

Det var det dummeste..... jeg satt der og var bare irritert. Hun lyttet jo ikke, og var mere opptatt av å fortelle om egne opplevelser og greier. Hvordan hun hadde fått senebetennelse (da jeg nevnte at jeg hadde det kronisk) da hun malte garasjen sin, og hvor fælt og vondt hun hadde hatt det da.

Så var det bruk av medisiner. Det virker som hun var i mot all bruk av det - uansett. Hun mente man "visste jo ikke hva disse medisinene kunne gjøre med en egentlig...." (legen min hadde skrevet ut medisiner mot angst og depresjon + smertestillende og betennelsedempende) og på den måten antydet hun at jeg burde gå hjem og kaste dem alle i dass og slutte å ta dem! Hun var liksom psykolog, og likte ikke at pasienten tok medisiner for psykiske lidelser engang! Igjen begynte hun å snakke om egne erfaringer, hvordan hun hadde opplevd det at noen pasienter tok for mye medsin av diverse slag osv. Som om det hadde noe med meg å gjøre? Det var ikke det jeg var der for å høre eller snakke om!

Det mest idiotiske av alt var de dumme spørsmålene hun stilte, som hun sikkert hadde lært på psykologistudiet. "Jamen, TROR du EGENTLIG at folk tenker det om deg når de møter deg?" kunne hun spørre og se fornøyd ut med seg selv for å ha spurt noe så lurt.... JA, selvfølgelig tror jeg det fullt og fast, ellers hadde jeg vel ikke sittet her! Det spørsmålet hadde jeg da stilt meg selv hundre ganger fra før, og besvart, og så kommer hun og tror hun har gjort en nyoppdagelse og kommer til roten av saken med det enkle spørsmålet?!? Dustekjerring. Selvfølgelig stilte hun ikke et eneste spørsmål eller sa en eneste ting under alle de timene jeg hadde med henne, som jeg ikke allerede selv hadde tenkt over og besvart for meg selv.

Det verste, som gjorde at jeg øyeblikkelig kuttet all tillit til psykologen, var da jeg i første timen satt og fortalte noe, og så himlet hun med øynene og så på klokka.... Drittkjerring. Det kunne hun ha spart seg for.

Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg gikk til henne, men det var under ett år. Det var overhodet ikke noe for meg, og hjalp overhodet ikke noenting. Jeg følte bare irritasjon hele veien. Totalt bortkastet.

 

 

Anonymkode: 10323...fda

[AnonymBruker]

Jeg har vært hos en psykolog som ikke var bra for meg. Jeg gikk der i halvannet år, og burde ha avsluttet behandlingen lenge før. Det er destruktivt å bli værende i noe som ikke fungerer. 

Ellers har sporadisk kontakt med enkelte sykepleiere, sosionomer og assistenter vært mye mer ødeleggende. Jeg fatter ikke hvordan enkelte innen psykisk helse kan bære på så mye ignoranse og antipati og ikke være i stand til å se hvilken effekt de har på andre mennesker, pasienter som kolleger. Det er mye rask der ute.

Ellers er det mange kloke og varme mennesker der ute også. Jeg har hatt flaks nå og har møtt to psykologer hvor det har fungert fint.

Anonymkode: cc5fd...666

[AnonymBruker]

Har hatt mange behandlere, men den som kanskje gjorde mest skade var vel hu ene jeg hadde på bup..

Hadde så smått begynt med selvskading ei stund tidligere, men ikke noe alvorlig slik det var da. Dette kom jo da på snakk om, noe som var både flaut og vanskelig, og slet med å finne ordene for å forklare..

Etter litt snakk ville hu se hvordan omfanget var.. og fikk se.. Og kom med følgende kommentarer:

Det der er så lite at det gjør ingenting, det er bare å fortsette med.. og skulle det virkelig vise hvor vondt jeg hadde det, så hadde jeg det tydeligvis ganske bra....

Ja, sier seg vel selv hvordan ting eskalerte i etterkant.. og de ordene der har fulgt meg i mange år..

 

 

 

Anonymkode: 389bb...912

[AnonymBruker]

På 24.3.2017 den 22.56, AnonymBruker skrev:

Har hatt mange behandlere, men den som kanskje gjorde mest skade var vel hu ene jeg hadde på bup..

Hadde så smått begynt med selvskading ei stund tidligere, men ikke noe alvorlig slik det var da. Dette kom jo da på snakk om, noe som var både flaut og vanskelig, og slet med å finne ordene for å forklare..

Etter litt snakk ville hu se hvordan omfanget var.. og fikk se.. Og kom med følgende kommentarer:

Det der er så lite at det gjør ingenting, det er bare å fortsette med.. og skulle det virkelig vise hvor vondt jeg hadde det, så hadde jeg det tydeligvis ganske bra....

Ja, sier seg vel selv hvordan ting eskalerte i etterkant.. og de ordene der har fulgt meg i mange år..

 

 

 

Anonymkode: 389bb...912

Har opplevd akkurat det samme! Tenkte på de ordene hver gang jeg holdt på..

Anonymkode: 02342...bb3

[AnonymBruker]

 

Noe jeg synes er tricky med psykolog: 

jeg skjønner ett (to) poeng med alle oppfølgingsspørsmålene, 'pirkingen' - hva mener du egentlig med x, hva får y deg til å føle. 

For det første tenker jeg at psykologsamtale er forskjellig fra sosial samtale i den er grundigere - mindre viktig med forbigående fin følelse av bølgelengde enn å dobbeltsjekke at man har felles forståelse å bygge videre på.  For det andre forestiller jeg meg at det er en øvelse i grenser mellom individer, å få en sunn og voksen oppfatning av hvor mye/lite tankelesere vi mennesker er.  Jeg tenker at en psykolog delvis prøver å fordrive ønskedrømmen om en tankeleser/jesus.  (Mens i sosial prat kan man sleivete/innsmigrende spille på den drømmen til tider.)

Dermed har jeg mindre forventning til umiddelbar forståelse og flyt, og større toleranse for 'dumme' spørsmål, og tenker lenge at det er med vilje.  Helt til jeg begynner å tenke at h*n enten er litt tilbakestående, eller at alle 'hva mener du med det' er en mekanisk greie og at h*n har sjekket ut av samtalen for lenge siden.  Og da føler jeg meg så jævlig teit og naiv og desperat.

Det var den generelle betraktningen.

Har dårlig erfaring med psykiatrisk sykepleier.  Hun kom med en del selvfølgeligheter som hun ikke hadde opparbeidet seg tilliten til å komme med.  (Enten kom med noe nytt eller opparbeide deg en posisjon som gjør at den banale sannheten trenger igjennom?)  Virket som hun speisa ut hvis jeg snakket litt abstrakt...uvillig til å skjønne noe som bare var bitelitt subtilt.  Lurte på om hun på en måte nektet meg åndsevnene til det, eller om det var uhøflig å be om så mye oppmerksomhet, eller om hun ikke var skarp nok.   Jeg brukte tid på å prøve å rette opp en enkel misforståelse, likevel står hennes feilaktige oppfatning av min uttalelse i 'journalen'.  Hun var veldig opptatt av at jeg skårte på psykotiske/dissosiative symptomer i skjemaene hennes.  Da jeg så brukte noen ord hun ikke kjente til, spøkte jeg med at hun fikk slå det opp så ikke det 'idiosynkratiske' språket mitt plasserte meg lenger inn på psykoseskalaen (a la Breivik).  Mulig det var for frekt, men fikk litt dårlig følelse av null reaksjon.  Jaja.  Glad jeg skjønte tegninga etter hvert.

 

Anonymkode: 78b14...d9e

[AnonymBruker]

Jeg har vært hos psykolog og min erfaring er at de går du til hvis du trenger noen som lytter. Jeg foretrekker terapeut fordi de "forteller deg hva du skal gjøre" jeg trengte råd på den tiden så det var feil å gå til psykolog. Vet ikke om det gjelder alle da

Anonymkode: 52ba1...b09

[AnonymBruker]

Dps-psykologer er veldig, veldig opptatt av diagnose, synes jeg. Tok faktisk litt tid før jeg forsto hvor farget de var av diagnoser og at alt de så var diagnose. Mennesker som er lei seg (noe som er normalt) er deprimerte og trenger medisiner. Eller kan ikke være lei seg....

Privat psykolog er mer mennesklige og er ikke like opptatt av diagnose.

Anonymkode: b1d8e...14f

[AnonymBruker]

Privat kvinnelig psykolog jeg gikk til når jeg var tenåring: opplevde at jeg hadde stor tillit til henne og hun hjalp meg mye, men i ettertid ser jeg at vi snakket veldig overfladisk og egentlig aldri gikk i dybden av problemene mine. Som tenåring forstod jeg ikke så mye av hva problemene mine grunnet i, så vi snakket mest om hverdagslige utfordringer jeg opplevde. Det hjalp mye å få snakke med noen og å få lette på trykket, men jeg ble ikke noe friskere. 

Privat jungiansk psykoterapeut, mange år senere: hun likte jeg utrolig godt, gikk der ukentlig i omtrent et år selv om det kosta sykt mye. Hadde stor tillit til henne. Følte meg veldig trygg, opplevde at hun kunne forstå og sette seg inn i det jeg fortalte. Kunne også snakke sammen på et litt symbolsk nivå, om drømmer osv. Jeg strevde med å få tak i hva som var "meg". Mest fokus på følelser og opplevelser av livet. Hun var jo ikke psykolog, så var ikke snakk om kognitiv terapi eller noe sånt, det likte jeg. Sluttet på grunn av penger. 

Privat psykiater avtalespesialist: eldre dame, hun klarte jeg ikke å kommunisere med overhodet. Timene våre ble veldig overfladiske fordi jeg følte null tillit til henne, og den ene gangen jeg åpnet opp om noe veldig tung og vanskelig for meg som involverte seksuelle overgrep ble hun tydelig ukomfortabel og byttet samtaleemne. Jeg avbestilte den neste timen vi hadde avtalt og sluttet å gå hos henne etter det. 

DPS et år senere: første møte med en overlege som skulle vurdere om jeg hadde rett på/behov for utredning, han likte jeg ikke. Men psykologen som foretok utredningen likte jeg utrolig godt. Han var profesjonell men samtidig følte jeg at jeg hadde samtaler med et ekte menneske, at vi var likeverdige. Gikk der omtrent et år, fikk veldig godt utbytte av samtalene våre og vi testet ut forskjellige former for terapi underveis, han lyttet til mine tilbakemeldinger og jeg fikk i stor grad selv bestemme hva vi skulle ha fokus på. Vi kunne le sammen, og det var en god balanse mellom profesjonelt alvor og en følelse av at han var et medmenneske som ønsket å hjelpe meg videre. Han foretok jo en utredning, og underveis gikk vi igjennom det han hadde notert seg og jeg fikk muligheten til å komme med innvendinger om jeg følte at noe var blitt misforstått eller ikke stemte helt. Akkuratt nå har epikrisen min blir sendt til fastlege, som henviser meg videre til psykolog, og det føles litt skremmende at det finnes et dokument som inneholder en analyse av hvem jeg er men samtidig har jeg stor tillit til psykologen på DPS og føler meg sikker på at det ikke står noe der som jeg ikke kan kjenne meg igjen i. 

Anonymkode: 8c030...acd