Savner hunden etter 8 mnd

[Gjest Trist enda]

Hunden vår, som var 8 år, ble akutt syk og døde på operasjonsbordet (dvs fikk medisin for de kunne ikke redde henne) samme dagen.

Det går fremdeles ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Savnet er fremdeles som en vond klump i magen. Flere ganger skvetter jeg fordi jeg venter at hun kommer løpende mot meg når jeg kommer hjem :cry:

Har noen andre mistet sitt kjæledyr og sliter med sorgen og savnet som jeg etterpå? Dette er jo noe som virker banalt på folk rundt meg, ikke noe jeg snakker om. Det var "bare" en hund, de skal man komme liksom komme fortere over.

Dette ble litt langt, håper noen vil dele sine erfaringer med meg.

[Gjest Lilleulv]

Jeg vet akkurat hvordan du har det... Jeg trodde aldri at jeg skulle komme over min golden-jente som jeg hadde i 14 år Nå er det halvannet år siden og det gjør fortsatt vondt å tenke på henne...

En ting som hjalp meg litt var at jeg bodde langt hjemmefra da det skjedde. da ble det lettere å få det på avstand, men da følte jeg også at det aldri hadde skjedd og fortrengte hele greia. Det førte til at jeg fikk sjokk og ble helt knust hver gang jeg kom hjem til mamma og pappa den første tia... Jeg orka rett og slett ikke å tenke på det det første halvåret. Det var alt for vondt. Men når jeg kom i hjem så jeg henne hele tiden i øyekroken, jeg tok meg selv i å kaste mat på gulvet og å åpne døra forsiktig (hun lå alltid foran døra)...

Ikke rart man aldri kommer over hunden sin, det blir jo et familiemedlem! Du glemmer ikke søstera di etter 8 mnd liksom... Jeg mener det kan sammenlignes.

[Gjest gjest1]

Vet hvordan du har det. Katten min døde for snart 1.5 år siden, og det er fortsatt trist å tenke på det. Men samtidig blir jeg glad når jeg tenker på gode minner med han. Den første tiden var det veldig sårt å lese innlegg om katter (holdt meg unna slike fora da)

I stedet for å sørge over at hunden din er død, så tenk på de fine stundene dere hadde sammen. Og tiden leger alle sår.

Angående det med å sørge over dyr kontra mennesker. Klart det er verre når et menneske dør, men det er lov å sørge over dyr også. Dyr er jo del av familien og hverdagen de også. :trøste: Håper du føler deg bedre snart..!

[Gjest Lilleulv]

Angående det med å sørge over dyr kontra mennesker. Klart det er verre når et menneske dør' date=' men det er lov å sørge over dyr også. Dyr er jo del av familien og hverdagen de også. :trøste: Håper du føler deg bedre snart..![/quote']

Mener ikke det er helt det samme, men mener absolutt at det kan sammenlignes...

[Champagne]

Mulig det ikke kan sammenliknes, men jeg hørte noe en gang angående sorg etter døde kjærledyr som jeg er litt enig i... Dyr har ingen onde sider slik endel mennesker har, og det kan være like tøft å miste en firbent venn gjennom mange år som å miste en tobent en, som man kanskje har sett de mørke sidene av også.

[Gjest Trist enda]

Tusen takk for svar!!!

Godt å høre andre har det som meg, ikke det at jeg ØNSKER at noen har det sånn altså...

Jeg sitter ikke og depper hele tiden, men det kommer en sånn flom over meg av og til. Da blir jeg litt slått ut....

Vi snakker heldigvis om henne i familien enda, hun var en veldig spesiell og god hund! Vi har mange gode minner.

Jeg har også hørt det som du skriver Champagne! Jeg tør påstå at det er minst like tøft å miste sin friske hund, som å miste en gammel oldemor (jeg er heldigvis blitt forskånet for å ha mistet unge familiemedlemmer *banker hardt i bordet*)

[Gjest Anonymous]

Jeg savner to hunder;

Tina: hunden til bestemor som jeg tilbragte mine tidligste år med. Hun var min barnevakt of husker ennå den dagen hun døde da jeg var syv år gammel. Dette var en collie.

Bajas: Hunden vi hadde til jeg var 18 år. Savner denne schæferen hver dag. Han var verdens beste og holdt humøret mitt opp når jeg var lei meg. Bajas er og blir godgutten min Gutten som var en valp helt til han døde en gammel mann.

Om ni dager henter vi Anthon. Nå skal han bli gutten min. Foruten om forloveden min da.... ...

Jeg forstår godt hvordan du har det!

[Arkana]

Jeg har også sørget over kattene våre lenge etterpå. Men vi har skaffet ny katt kort tid etter at den forrige døde, så savnet blir mye lettere når man har en ny liten pus å gi all kjærligheten til. Kattene er en del av familien, jeg er så glad i dem og det er klart man savner dem veldig når de dør.

[Gjest Lilleulv]

Jeg ble mer lei meg når hunden min døde enn når oldemor døde for å si det sånn...

Synes også det er tristere å miste en hund enn å miste en katt. Det blir noe helt annet liksom. Har faktisk hatt katt jeg, og det kan ikke sammenlignes... Katten er jo masse ute på egenhånd og man får liksom ikke den kontakten. Hunden blir som en baby

[Gjest Anonymous]

Jeg har opplevd at det som ofte er viktig når en mister et dyr eller menneske som har betydd mye for en, er HVORDAN en mister dyret/personen.

Dersom dødsfallet kommer uventet så må en gjerne håntere sjokket i tillegg til sorgen, mens dersom dødsfallet er ventet så er det lettere å "gå rett inn i" sorgprosessen.

Å kunne forberede seg på dødsfallet, å kunne si adjø og i tillegg vite at dyret/mennesket har hatt et langt og godt liv er for meg en lettelse.

Da vår 16 år gamle hund døde naturlig og ventet, så var ikke sorgen så stor, men minnene var mange og gode. Da en annen hund døde 5 år gammel, helt uventet, da var vi i sjokk!

Hilsen Ella

HIlsen Ella

[Gjest Trist enda]

Jeg har opplevd at det som ofte er viktig når en mister et dyr eller menneske som har betydd mye for en, er HVORDAN en mister dyret/personen.

Dersom dødsfallet kommer uventet så må en gjerne håntere sjokket i tillegg til sorgen, mens dersom dødsfallet er ventet så er det lettere å "gå rett inn i" sorgprosessen.

Å kunne forberede seg på dødsfallet, å kunne si adjø og i tillegg vite at dyret/mennesket har hatt et langt og godt liv er for meg en lettelse.

Da vår 16 år gamle hund døde naturlig og ventet,  så var ikke sorgen så stor, men minnene var mange og gode. Da en annen hund døde 5 år gammel, helt uventet, da var vi i sjokk!

Hilsen Ella

HIlsen Ella

Jeg er veldig enig i det du skriver Ella..

Og til dere andre, tusen takk for svar!!

[Sheba]

Den forrige katten min har nå vært død i over 14 måneder. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke har gått en eneste dag i disse månedene uten at jeg har tenkt på han i løpet av dagen. Jeg var veldig, veldig glad i katten min, og han har vært hos meg i en stor del av mitt liv (han ble 18 år gammel). Et par måneder før han døde mistet jeg mormoren min - det var ikke uventet og hun var gammel og syk. Jeg har hatt litt dårlig samvittighet fordi jeg ble mer "satt ut" av det at pus måtte avlives enn av at hun døde. Men jeg traff ikke henne så ofte, og da bare ble det sånn.

Vi skaffet oss ny katt et par måneder etter at den gamle døde, og det har vært bra for oss. Men jeg sørger fortsatt over gamlepus, det må jeg si. Han var min venn, og jeg glemmer han ikke.

[nessi]

Jeg måtte avlive tispa mi for 4 år siden - hun var da 11 år og syk. Det var trist, men ikke tungt å avlive henne. Det var akkurat som om hun takket meg da hun lå der, hun var sliten og hadde vondt.

Jeg går ikke og sørger over henne fortsatt, men kan fortsatt få tårer i øynene når jeg tenker på henne. Hun var min første hund og var utrolig spesiell.