Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Takk. Jeg vet ikke hvordan det var. Delvis var det vel vondt. Jeg gikk egentlig til fastlegen for noe annet enn å snakke om depresjonen min. Men når vi er ferdig med det jeg egentlig gikk til fastlegen for så spør hun noe sånt som "Hvordan går det?" fordi hun vet at jeg lenge har slitt med depresjon. Og da bare fosser det ut av meg at det absolutt ikke går bra og jeg begynner å grine. 

'Jeg synes ikke det er gøy å snakke om følelsene mine og det er deler av grunnen til at jeg avsluttet psykologbehandlingen jeg tidligere hadde. Jeg ønsket å se fremover og valgte derfor som strategi å ikke snakke mer om følelsene mine. Det har ikke funket så bra. Jeg har ikke klart å legge ting bak meg ved å slutte å snakke om dem med psykolog. 

 Nå ønsker jeg fortsatt ikke å gå til psykolog. Men fastlegen satte opp ny time til meg om to uker for å se om jeg føler meg bedre da. Det er kanskje den beste løsningen. Da er det noen følger med på den psykiske helsen min samtidig som det føles mye mindre forpliktende å gå til fastlegen enn å gå til psykolog.  I tillegg ville det jo uansett vært lang ventetid for å få psykolog, mens fastlegen har time om to uker.

Anonymkode: 276d1...708

Gir mening at det er vanskelig å si om det gikk bra eller dårlig. Kanskje begge deler og alt på en gang. Høres bra ut at du fikk ny time om to uker. Utenfra høres det jo også bra ut på en måte at byllen sprakk litt opp. 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Angående det å redde en. Som deg så var det i fortiden jeg skulle blitt reddet.  Tenker ofte på at jeg kunne reist tilbake i tid og reddet mitt yngre meg. Nå går selvsagt ikke det an. 

Som voksen så ser jeg ikke hvordan noen kan redde meg og det er nok delvis derfor jeg er så trist. Hadde jeg trodd på en  løsning på problemene mine så hadde jeg vært langt mindre trist. 

Anonymkode: 276d1...708

Den tanken har jeg også. Jeg leser en del om psykologi og der er det noen som snakker om å gjøre nettopp det. Bare i hodet og fantasien da. Jeg gjør litt det innimellom, er en sånn tankegang Internal family systems heter det. Og på insta ser jeg ofte poster om det, at å bli frisk er å bli den typen voksen som kunne reddet en som barn. Har prøvd meg på reparenting og diverse, møte alle delene i meg. Funker for meg. Samtidig er det jo aldri det samme som å få det da vi skulle fått det. 

Tidligere prøvde jeg å få kjærester til å redde meg. Det var bare destruktivt. Nå er det bare vi selv som kan. Og jeg tror heldigvis på det. Innimellom i alle fall. Noen ganger ønsker jeg at noen andre fremdeles skal komme. Siden jeg har tenkt litt på dette i det siste så jeg her om dagen for meg at noen gjorde det, helt faktisk, og da ble jeg jo bare sur, for jeg er voksen og det ville føltes kvelende. Kjenner meg klar for å "grow myself up". 

Ble glad for at du hadde skrevet til meg. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

Er så lei av å være trett og deprimert. Har sovet mye i år, mange dager 12+ timer, står opp utpå dagen, kunne sikkert ha sovet en god del timer mer dersom jeg hadde blitt liggende. Er utenfor arbeidslivet og ufør, men vil gjerne ha en deltids-jobb.

Har mindre tanker enn før om det som ikke "kan diskuteres" her inne så det er bra, men det er vanskelig å finne mening i livet allikevel.

Prøver å ha grunner til å gå fysisk utenfor huset hver dag, det funker til dels.

Anonymkode: bd631...8d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Gir mening at det er vanskelig å si om det gikk bra eller dårlig. Kanskje begge deler og alt på en gang. Høres bra ut at du fikk ny time om to uker. Utenfra høres det jo også bra ut på en måte at byllen sprakk litt opp. 

Den tanken har jeg også. Jeg leser en del om psykologi og der er det noen som snakker om å gjøre nettopp det. Bare i hodet og fantasien da. Jeg gjør litt det innimellom, er en sånn tankegang Internal family systems heter det. Og på insta ser jeg ofte poster om det, at å bli frisk er å bli den typen voksen som kunne reddet en som barn. Har prøvd meg på reparenting og diverse, møte alle delene i meg. Funker for meg. Samtidig er det jo aldri det samme som å få det da vi skulle fått det. 

Tidligere prøvde jeg å få kjærester til å redde meg. Det var bare destruktivt. Nå er det bare vi selv som kan. Og jeg tror heldigvis på det. Innimellom i alle fall. Noen ganger ønsker jeg at noen andre fremdeles skal komme. Siden jeg har tenkt litt på dette i det siste så jeg her om dagen for meg at noen gjorde det, helt faktisk, og da ble jeg jo bare sur, for jeg er voksen og det ville føltes kvelende. Kjenner meg klar for å "grow myself up". 

Ble glad for at du hadde skrevet til meg. 

Anonymkode: 235ff...713

Hyggelig å skrive med deg også. 

Anonymkode: 276d1...708

[Humle Brumle]

 

[SVK]

Purple_Pixiedust skrev (På 2.10.2024 den 19.56):

Takk. ❤️

Hvordan går det? 

[Purple_Pixiedust]

SVK skrev (6 timer siden):

Hvordan går det? 

Hei.

Er stort sett stabilt dårlig. Jeg teller ned dagene til jeg får behandling. Har vært på kjøretur i dag og det var litt godt. Men spiser meg forderva på grunn av en medisin. Så den vil jeg bytte. 

Hvordan går det med deg?

[SVK]

Purple_Pixiedust skrev (6 minutter siden):

Hei.

Er stort sett stabilt dårlig. Jeg teller ned dagene til jeg får behandling. Har vært på kjøretur i dag og det var litt godt. Men spiser meg forderva på grunn av en medisin. Så den vil jeg bytte. 

Hvordan går det med deg?

Jeg teller ned dager til du får behandling jeg også. 

Det går bra med meg. 

[Purple_Pixiedust]

SVK skrev (11 timer siden):

Jeg teller ned dager til du får behandling jeg også. 

Det går bra med meg. 

Bra. ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2024 den 21.27):

Takk. Jeg vet ikke hvordan det var. Delvis var det vel vondt. Jeg gikk egentlig til fastlegen for noe annet enn å snakke om depresjonen min. Men når vi er ferdig med det jeg egentlig gikk til fastlegen for så spør hun noe sånt som "Hvordan går det?" fordi hun vet at jeg lenge har slitt med depresjon. Og da bare fosser det ut av meg at det absolutt ikke går bra og jeg begynner å grine. 

'Jeg synes ikke det er gøy å snakke om følelsene mine og det er deler av grunnen til at jeg avsluttet psykologbehandlingen jeg tidligere hadde. Jeg ønsket å se fremover og valgte derfor som strategi å ikke snakke mer om følelsene mine. Det har ikke funket så bra. Jeg har ikke klart å legge ting bak meg ved å slutte å snakke om dem med psykolog. 

 Nå ønsker jeg fortsatt ikke å gå til psykolog. Men fastlegen satte opp ny time til meg om to uker for å se om jeg føler meg bedre da. Det er kanskje den beste løsningen. Da er det noen følger med på den psykiske helsen min samtidig som det føles mye mindre forpliktende å gå til fastlegen enn å gå til psykolog.  I tillegg ville det jo uansett vært lang ventetid for å få psykolog, mens fastlegen har time om to uker.

Anonymkode: 276d1...708

Edit igjen: Ville legge til at jeg også på en måte synes det er et nederlag å gå tilbake til psykolog-behandling. Vet ikke akkurat hvorfor jeg føler det. Men jeg føler det likevel. Samtidig så synes jeg ikke det er det samme nederlaget å gå til fastlegen. Så følte det var bedre å takke ja til å gå til fastlegen om 2 uker(1 uke fra nå) enn å søke meg til psykolog. 

Gjelder generelt det at jeg ikke alltid klarer å komme med en rasjonell forklaring på hvorfor jeg tenker som jeg gjør når det kommer til tanker rundt depresjonen. Jeg vet bare at jeg føler det som et nederlag å gå tilbake til psykolog, men ikke nederlag å gå til fastlegen selv om jeg gjør akkurat de samme tingene hos fastlegen som hos psykologen. 

Anonymkode: 276d1...708

[Nowayback]

Jeg gir blanke f... i fremtiden.

Lenge har jeg tenkt på boligkjøp, og har ofte tenkt at dette må være på plass for å finne en kjæreste. Ingen vil ha en mann som leier. Men så har jeg innsett at ingenting løser seg på den fronten enten jeg kjøper bolig eller ikke. Selv kan jeg fint leve kummerlig og betale 5k i måneden. Spare 15.000 i måneden som jeg aldri kommer til å bruke på noe som helst. Jeg liker ikke tanken på å ha gjeld.

Siden jeg jobber 100 % og trener 2-3 dager i uken er det klart at jeg ikke er deprimert i ordets rette forstand. Jeg ligger ikke i sengen av fortvilelse. Jeg har bare resignert og gitt opp, med god grunn. Daglig tenker jeg på å slutte i jobben og la tilfeldigheter avgjøre neste kapittel. Kanskje reise til Rwanda og bli smittet av Marburg-viruset.

Jeg har 700k jeg kan leve på for en stund. Hva skal jeg med fast inntekt om jeg ikke kjøper bolig og ikke har noen mennesker som skal betjenes?

Det er plagsomt å tenke at jeg må yte til samfunnet som alle andre, men ikke få godene av det. Snakker ikke om helsehjelp her. Men det er idiotisk å bidra til et samfunn som ikke ville beveget på øyelokket om jeg forsvant.

Jeg erfarte tidlig at livet kan forkortes med flere tiår. Man kan planlegge for det ene og det andre, og så knips så er man død.  Jeg lærte at det ikke gjør MEG sterkere av å miste noen, men at det begrenser meg. Alt gir mindre mening. Etter hvert lærte jeg at ingenting i familien min er normalt. Tro meg, jeg vet at det er "noe" i alle familier, men ikke så unormale ting og med så mange. I 99 % av familiene jeg vet om er det iallefall ETT søsken som får barn, f.eks. Det er ikke normalt at alle skiller seg negativt ut på en eller annen måte.

Har blitt skuffet alle gangene jeg har godt inn med godt mot. Uansett hva det har vært. Har alltid ventet en skuffelse rundt neste sving.

Jeg er bare rasjonell her, uansett hva folk måtte mene.

Endret 8. oktober 2024 av DelvisPresley

[SVK]

DelvisPresley skrev (11 minutter siden):

Jeg gir blanke f... i fremtiden.

Lenge har jeg tenkt på boligkjøp, og har ofte tenkt at dette må være på plass for å finne en kjæreste. Ingen vil ha en mann som leier. Men så har jeg innsett at ingenting løser seg på den fronten enten jeg kjøper bolig eller ikke. Selv kan jeg fint leve kummerlig og betale 5k i måneden. Spare 15.000 i måneden som jeg aldri kommer til å bruke på noe som helst. Jeg liker ikke tanken på å ha gjeld.

Siden jeg jobber 100 % og trener 2-3 dager i uken er det klart at jeg ikke er deprimert i ordets rette forstand. Jeg ligger ikke i sengen av fortvilelse. Jeg har bare resignert og gitt opp, med god grunn. Daglig tenker jeg på å slutte i jobben og la tilfeldigheter avgjøre neste kapittel. Kanskje reise til Rwanda og bli smittet av Marburg-viruset.

Jeg har 700k jeg kan leve på for en stund. Hva skal jeg med fast inntekt om jeg ikke kjøper bolig og ikke har noen mennesker som skal betjenes?

Det er plagsomt å tenke at jeg må yte til samfunnet som alle andre, men ikke få godene av det. Snakker ikke om helsehjelp her. Men det er idiotisk å bidra til et samfunn som ikke ville beveget på øyelokket om jeg forsvant.

Jeg erfarte tidlig at livet kan forkortes med flere tiår. Man kan planlegge for det ene og det andre, og så knips så er man død.  Jeg lærte at det ikke gjør MEG sterkere av å miste noen, men at det begrenser meg. Alt gir mindre mening. Etter hvert lærte jeg at ingenting i familien min er normalt. Tro meg, jeg vet at det er "noe" i alle familier, men ikke så unormale ting og med så mange. I 99 % av familiene jeg vet om er det iallefall ETT søsken som får barn, f.eks. Det er ikke normalt at alle skiller seg negativt ut på en eller annen måte.

Har blitt skuffet alle gangene jeg har godt inn med godt mot. Uansett hva det har vært. Har alltid ventet en skuffelse rundt neste sving.

Jeg er bare rasjonell her, uansett hva folk måtte mene.

Sender deg klemmer. Tror jeg har sagt det til deg før at jeg tror du bør snakke med fastlege og psykolog. Vet du ikke har lyst, men jeg tror du trenger noen som kan hjelpe deg. 

[SVK]

DelvisPresley skrev (16 minutter siden):

Jeg gir blanke f... i fremtiden.

Lenge har jeg tenkt på boligkjøp, og har ofte tenkt at dette må være på plass for å finne en kjæreste. Ingen vil ha en mann som leier. Men så har jeg innsett at ingenting løser seg på den fronten enten jeg kjøper bolig eller ikke. Selv kan jeg fint leve kummerlig og betale 5k i måneden. Spare 15.000 i måneden som jeg aldri kommer til å bruke på noe som helst. Jeg liker ikke tanken på å ha gjeld.

Siden jeg jobber 100 % og trener 2-3 dager i uken er det klart at jeg ikke er deprimert i ordets rette forstand. Jeg ligger ikke i sengen av fortvilelse. Jeg har bare resignert og gitt opp, med god grunn. Daglig tenker jeg på å slutte i jobben og la tilfeldigheter avgjøre neste kapittel. Kanskje reise til Rwanda og bli smittet av Marburg-viruset.

Jeg har 700k jeg kan leve på for en stund. Hva skal jeg med fast inntekt om jeg ikke kjøper bolig og ikke har noen mennesker som skal betjenes?

Det er plagsomt å tenke at jeg må yte til samfunnet som alle andre, men ikke få godene av det. Snakker ikke om helsehjelp her. Men det er idiotisk å bidra til et samfunn som ikke ville beveget på øyelokket om jeg forsvant.

Jeg erfarte tidlig at livet kan forkortes med flere tiår. Man kan planlegge for det ene og det andre, og så knips så er man død.  Jeg lærte at det ikke gjør MEG sterkere av å miste noen, men at det begrenser meg. Alt gir mindre mening. Etter hvert lærte jeg at ingenting i familien min er normalt. Tro meg, jeg vet at det er "noe" i alle familier, men ikke så unormale ting og med så mange. I 99 % av familiene jeg vet om er det iallefall ETT søsken som får barn, f.eks. Det er ikke normalt at alle skiller seg negativt ut på en eller annen måte.

Har blitt skuffet alle gangene jeg har godt inn med godt mot. Uansett hva det har vært. Har alltid ventet en skuffelse rundt neste sving.

Jeg er bare rasjonell her, uansett hva folk måtte mene.

Vil legge til at du IKKE bør slutte i jobben. Du bør snakke med legen. Å leve på sparepengene dine kommer bare til å gjøre vondt verre og du kommer til å angre i ettertid. 

Endret 8. oktober 2024 av SVK

[SVK]

DelvisPresley skrev (17 minutter siden):

Siden jeg jobber 100 % og trener 2-3 dager i uken er det klart at jeg ikke er deprimert i ordets rette forstand.

Du er absolutt deprimert i ordets rette forstand.  

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (21 minutter siden):

Jeg gir blanke f... i fremtiden.

Lenge har jeg tenkt på boligkjøp, og har ofte tenkt at dette må være på plass for å finne en kjæreste. Ingen vil ha en mann som leier. Men så har jeg innsett at ingenting løser seg på den fronten enten jeg kjøper bolig eller ikke. Selv kan jeg fint leve kummerlig og betale 5k i måneden. Spare 15.000 i måneden som jeg aldri kommer til å bruke på noe som helst. Jeg liker ikke tanken på å ha gjeld.

Siden jeg jobber 100 % og trener 2-3 dager i uken er det klart at jeg ikke er deprimert i ordets rette forstand. Jeg ligger ikke i sengen av fortvilelse. Jeg har bare resignert og gitt opp, med god grunn. Daglig tenker jeg på å slutte i jobben og la tilfeldigheter avgjøre neste kapittel. Kanskje reise til Rwanda og bli smittet av Marburg-viruset.

Jeg har 700k jeg kan leve på for en stund. Hva skal jeg med fast inntekt om jeg ikke kjøper bolig og ikke har noen mennesker som skal betjenes?

Det er plagsomt å tenke at jeg må yte til samfunnet som alle andre, men ikke få godene av det. Snakker ikke om helsehjelp her. Men det er idiotisk å bidra til et samfunn som ikke ville beveget på øyelokket om jeg forsvant.

Jeg erfarte tidlig at livet kan forkortes med flere tiår. Man kan planlegge for det ene og det andre, og så knips så er man død.  Jeg lærte at det ikke gjør MEG sterkere av å miste noen, men at det begrenser meg. Alt gir mindre mening. Etter hvert lærte jeg at ingenting i familien min er normalt. Tro meg, jeg vet at det er "noe" i alle familier, men ikke så unormale ting og med så mange. I 99 % av familiene jeg vet om er det iallefall ETT søsken som får barn, f.eks. Det er ikke normalt at alle skiller seg negativt ut på en eller annen måte.

Har blitt skuffet alle gangene jeg har godt inn med godt mot. Uansett hva det har vært. Har alltid ventet en skuffelse rundt neste sving.

Jeg er bare rasjonell her, uansett hva folk måtte mene.

Jeg jobber i eldreomsorgen, har jobba meg nærmest i hjel de siste årene og samfunnet hadde ikke beveget på øyelokkene om jeg forsvant heller. Ingen som bryr seg og en arbeidsplass som driter i både meg og helsa mi. Det suger noe helt vanvittig. Klem ❤️ 

Anonymkode: edcc8...23e

[Nowayback]

SVK skrev (Akkurat nå):

Du er absolutt deprimert i ordets rette forstand.  

Jeg gikk igjennom en sjekkpunktliste, og de som IKKE er uthevet er de punktene jeg pr. i dag kjenner meg igjen i. Altså 3 av 13.

 

Vanlige kjennetegn eller symptomer på depresjon kan være: 

• Svekket konsentrasjon og oppmerksomhet
• Redusert selvfølelse og selvtillit
• Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse
• Negative og pessimistiske tanker om fremtiden
• Initiativløshet og beslutningsvegring
• Tanker og planer om selvmord
• Søvnforstyrrelser
• Å kjenne seg sliten og trøtt
• Redusert eller økt appetitt
• Nedsatt seksuell interesse
• Angst, rastløshet og uro
• Manglende følelsmessige reaksjoner
• Irritabilitet og temperamentsutbrudd

SVK skrev (4 minutter siden):

Vil legge til at du IKKE bør slutte i jobben. Du bør snakke med legen. Å leve på sparepengene dine kommer bare til å gjøre vondt verre og du kommer til å angre i ettertid. 

Jeg angrer alltid på valgene jeg gjør uansett. De blir liksom alltid feil no matter what.

[SVK]

DelvisPresley skrev (1 minutt siden):

Jeg gikk igjennom en sjekkpunktliste, og de som IKKE er uthevet er de punktene jeg pr. i dag kjenner meg igjen i. Altså 3 av 13.

 

Vanlige kjennetegn eller symptomer på depresjon kan være: 

• Svekket konsentrasjon og oppmerksomhet
• Redusert selvfølelse og selvtillit
• Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse
• Negative og pessimistiske tanker om fremtiden
• Initiativløshet og beslutningsvegring
• Tanker og planer om selvmord
• Søvnforstyrrelser
• Å kjenne seg sliten og trøtt
• Redusert eller økt appetitt
• Nedsatt seksuell interesse
• Angst, rastløshet og uro
• Manglende følelsmessige reaksjoner
• Irritabilitet og temperamentsutbrudd

Jeg angrer alltid på valgene jeg gjør uansett. De blir liksom alltid feil no matter what.

Synes du bør snakke med fastlegen og spørre om du er deprimert. Du har et ekstremt dystert syn på fremtiden din.  

Skjønner at du er misfornøyd med livet, men ikke slutt i jobben din. Snakk med fastlegen og eventuelt få en gradert sykemelding. Du bør bruke de sparepengene du har vært så flink å spare opp til en leilighet. Og om du slutter i jobben nå så kommer du kanskje til å slite enormt med å få ny jobb når du ønsker å komme tilbake i arbeidslivet. Da vil du angre på at du sluttet. 

Jeg synes du bør snakke med fastlegen og si hva du føler og hvor lenge du har slitt. I tillegg til ha planene dine er. 

Ser du skriver at du angrer på alle valgene du gjør uansett hva. Da er det siste du bør gjør å ta store valg uten å snakke med andre først. Snakk med fastlegen. 

[SVK]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg jobber i eldreomsorgen, har jobba meg nærmest i hjel de siste årene og samfunnet hadde ikke beveget på øyelokkene om jeg forsvant heller. Ingen som bryr seg og en arbeidsplass som driter i både meg og helsa mi. Det suger noe helt vanvittig. Klem ❤️ 

Anonymkode: edcc8...23e

Du har en viktig jobb og vi er mange som ikke ønsker at du skal forsvinne. Snakk med fastlegen du også. 

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (5 minutter siden):

Jeg gikk igjennom en sjekkpunktliste, og de som IKKE er uthevet er de punktene jeg pr. i dag kjenner meg igjen i. Altså 3 av 13.

 

Vanlige kjennetegn eller symptomer på depresjon kan være: 

• Svekket konsentrasjon og oppmerksomhet
• Redusert selvfølelse og selvtillit
• Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse
• Negative og pessimistiske tanker om fremtiden
• Initiativløshet og beslutningsvegring
• Tanker og planer om selvmord
• Søvnforstyrrelser
• Å kjenne seg sliten og trøtt
• Redusert eller økt appetitt
• Nedsatt seksuell interesse
• Angst, rastløshet og uro
• Manglende følelsmessige reaksjoner
• Irritabilitet og temperamentsutbrudd

Jeg angrer alltid på valgene jeg gjør uansett. De blir liksom alltid feil no matter what.

Det første punktet tenker jeg du har snakket om mange ganger at du sliter med i jobbsammenheng, det er vel kanskje en av hovedgrunnene til at du ikke trives. Skyld- og mindreverdighetsfølelse snakker du om hele tiden, det er også åpenbart i innlegg 3970. Reise til Rwanda og få et dødelig virus, der har vi tanker om selvmord (om enn indirekte, men å håpe man blir påkjørt i trafikken o.l. er og et depresjonstegn). Angst og uro, kanskje ikke i dag? Men dette har du vel slitt med ganske mye fra og til. Du har vel også sagt at du periodevis har manglende følelsesmessige reaksjoner og i andre perioder temperamentsutbrudd.

Resten av punktene kan jeg ikke påstå at jeg vet noe om. Men at du ikke har depresjon, det tror jeg ikke du kan påstå. Uansett er det ikke slik at man må kunne krysse av på alt for å ha depresjon.

Du sier at du er rasjonell, men jeg vil heller si at det er svært lite med innlegg 3970 som fremstår rasjonelt. Sikker ikke dette for å være jævlig med deg, men synes ikke det blir riktig å jatte med når noen påstår å ikke trenge hjelp. Du trenger hjelp!

Anonymkode: 73742...6df

[SVK]

Er enig i at det å ønske å få dødelig virus er tegn på depresjon. Om @DelvisPresley ikke har selvmordsplaner så har han i det minste et dødsønske og det er depresjonstegn. 

Jeg sier disse tingene fordi  jeg er så sikker på at du kan få det langt bedre enn du tror! Men du trenger hjelp til å se mulighetene dine. 

Endret 8. oktober 2024 av SVK

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (1 time siden):

Jeg gir blanke f... i fremtiden.

Lenge har jeg tenkt på boligkjøp, og har ofte tenkt at dette må være på plass for å finne en kjæreste. Ingen vil ha en mann som leier. Men så har jeg innsett at ingenting løser seg på den fronten enten jeg kjøper bolig eller ikke. Selv kan jeg fint leve kummerlig og betale 5k i måneden. Spare 15.000 i måneden som jeg aldri kommer til å bruke på noe som helst. Jeg liker ikke tanken på å ha gjeld.

Siden jeg jobber 100 % og trener 2-3 dager i uken er det klart at jeg ikke er deprimert i ordets rette forstand. Jeg ligger ikke i sengen av fortvilelse. Jeg har bare resignert og gitt opp, med god grunn. Daglig tenker jeg på å slutte i jobben og la tilfeldigheter avgjøre neste kapittel. Kanskje reise til Rwanda og bli smittet av Marburg-viruset.

Jeg har 700k jeg kan leve på for en stund. Hva skal jeg med fast inntekt om jeg ikke kjøper bolig og ikke har noen mennesker som skal betjenes?

Det er plagsomt å tenke at jeg må yte til samfunnet som alle andre, men ikke få godene av det. Snakker ikke om helsehjelp her. Men det er idiotisk å bidra til et samfunn som ikke ville beveget på øyelokket om jeg forsvant.

Jeg erfarte tidlig at livet kan forkortes med flere tiår. Man kan planlegge for det ene og det andre, og så knips så er man død.  Jeg lærte at det ikke gjør MEG sterkere av å miste noen, men at det begrenser meg. Alt gir mindre mening. Etter hvert lærte jeg at ingenting i familien min er normalt. Tro meg, jeg vet at det er "noe" i alle familier, men ikke så unormale ting og med så mange. I 99 % av familiene jeg vet om er det iallefall ETT søsken som får barn, f.eks. Det er ikke normalt at alle skiller seg negativt ut på en eller annen måte.

Har blitt skuffet alle gangene jeg har godt inn med godt mot. Uansett hva det har vært. Har alltid ventet en skuffelse rundt neste sving.

Jeg er bare rasjonell her, uansett hva folk måtte mene.

Alle deprimerte føler selv at de er rasjonelle. Det er jo det som er noe av det skumle med depresjon. Man får et ekstremt tunellsyn og et ekstremt dystert syn på ens muligheter. Det er også derfor man bør snakke med noen slik at man får andres perspektiv. Derfor bør du snakke meg en fastlege/psykolog. 

Du bør også bruke MYE tid med psykologen. For det er selvsagt ikke slik at når psykologen sier til deg "du har et urealistisk dystert syn på fremtiden" så kommer du til å si "du har rett". Det tar tid å få fikset psyken og å se mulighetene man har. Men du har en del gode kort på hånden som du ikke ser selv og som jeg er sikker på at psykologen kan hjelpe deg med å se om du bare bruker tid med psykologen. 

Jeg er også rimelig sikker på at du kommer til å få dekket psykolog hos det offentlige med tanke på hvor tungt du sliter og hvor lenge du har slitt. 

Anonymkode: 8927c...90a