Den store depresjonstråden

[HalldirV2]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er noe jeg og psykologen jobber mye med. At jeg skal få lov til å ta min plass her i verden. Lære meg å godta at jeg fortjener å leve. Jeg fortjener denne leiligheten like mye som den neste. Maten jeg spiser fortjener jeg. Jeg fortjener å leve, like mye som de neste. Det er noe jeg sliter med, fordi tankene, den stemmen i hodet forteller meg det stikk motsatte hver dag. 
Hvis tankene mine får slå rot, som i dag. Da blir jeg sint, sint på meg selv. Fordi jeg "syter" og gråter over ting. Jeg får ikke lov til å være lei meg. Fortjener ikke å ha slike følelser. Det blir bare kaos med tanker. Jeg kan gråte over ingenting, annet enn depresjonen. Også kommer skyldfølelsen også gråter jeg fordi jeg blir så sint på meg selv. Til slutt så hiver jeg etter pusten og gråter over absolutt alt og ingenting. I dag har jeg hatt mange slike anfall. Jeg til og med fikk et anfall, fordi jeg mistet en gulrot i gulvet under matlagingen. Klikket totalt og hylgråt, endte opp med å kaste middagen i søpla og spise sjokolade til middag. Der har du meg på en dårlig dag. Den minste ting får meg til å vippe over. 

Jeg tørr ikke å fortelle psykologen. Fordi jeg er redd for at hun skal misforstå. Jeg vet at mange som har selvmordstanker, de vil prøve det også. Jeg har aldri prøvd. Fordi jeg har en "av-knapp" i hodet. Slår jeg på den så forsvinner jeg. Da er jeg ingenting lengre. Jeg gir opp som du skriver.. gir opp, men samtidig ikke. Det er min måte å overleve på. Jeg kan rope ut "JEG GIR OPP" i telefonen til ei venninne .. også forsvinner jeg. Svarer ikke på nett eller mobil. Hun vet da at jeg har gitt opp og jeg sover  Eller sitter med nesa i en bok eller film. Da har jeg gitt opp, da slutter jeg å eksistere. Det er min måte å overleve på. Det har funket i over 15 år. Men jeg er redd for at psykologen ikke vil tro meg. At hun vil se på meg som en tikkende bombe, at jeg en dag tar skrittet fra tanker til handling. Noe jeg vet aldri vil skje. Så lenge livet mitt forblir det samme, så kan jeg si at det ikke vil skje. Vet jo aldri om jeg blir dødssyk eller opplever noe grusomt. Så skal jo aldri si aldri. 

Synes det er så vanskelig. For holdningene til selvmordstanker er så.. skumle. Som her på Kg. Synes det er skummelt å nevne det her i tråden. Føler moderatorene sitter der med telefonen til politiet klar. Slik at de kan storme inn her og låse meg inn på lukket avdeling når som helst. Føler jeg må trå varsomt. Tenke nøye igjennom hvilke ord jeg bruker. Jeg stoler ikke på psykologen. Er redd for at hun skal hive meg inn på lukket, for å være føre-var. Er redd for at det ordet er en enveis billett til innleggelse. 

Det med terapauten din er nok helt normalt. Jeg har ihvertfall følt det slik med alle mine behandlere. Nå og da så går det ikke slik jeg hadde håpet. Mens andre ganger så går det på skinner. 
Hvorfor føler du han har vært en skuffelse? 

 

Anonymkode: 02b68...f39

Selvfølgelig fortjener du å leve, du er velkommen her blant resten av oss Ikke skal du tro du engang behøver å kjempe for en plass, den plassen ble du allerede tildelt da du ble født. Du er verdt noe, og jeg er ganske sikker på at det er mange rundt deg med den oppfatningen. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, HalldirV2 skrev:

Selvfølgelig fortjener du å leve, du er velkommen her blant resten av oss Ikke skal du tro du engang behøver å kjempe for en plass, den plassen ble du allerede tildelt da du ble født. Du er verdt noe, og jeg er ganske sikker på at det er mange rundt deg med den oppfatningen. 

Får håpe jeg en dag virkelig tror på det og kan nyte livet 

Anonymkode: 02b68...f39

[HalldirV2]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Får håpe jeg en dag virkelig tror på det og kan nyte livet 

Anonymkode: 02b68...f39

Synes du skal fortelle deg det hver eneste natt når du legger deg, fortell deg selv at du er verdt noe, la dette bli en rutine. Si det gjerne til deg selv når du våkner også, og du skal drite i om det virker som en løgn, eller ikke oppriktig, det spiller ingen rolle. Alt du skal er å fortelle deg at du er verdt noe.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, HalldirV2 skrev:

Synes du skal fortelle deg det hver eneste natt når du legger deg, fortell deg selv at du er verdt noe, la dette bli en rutine. Si det gjerne til deg selv når du våkner også, og du skal drite i om det virker som en løgn, eller ikke oppriktig, det spiller ingen rolle. Alt du skal er å fortelle deg at du er verdt noe.

Er du psykologen min? Det er det hun har sagt også 

Anonymkode: 02b68...f39

[HalldirV2]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du psykologen min? Det er det hun har sagt også 

Anonymkode: 02b68...f39

Haha nei, men hun har helt rett. Fortsett med det, la det bli en vane. 

[BerntHulken]

Noen ganger er alt bare bekmørkt.

Jeg føler jeg ikke får noe igjen for å være positiv og glad. Noe som jeg er utad og spesielt i jobbsammenheng. Er en jente der jeg er så glad i, men jeg føler meg ikke bra nok og hun er neppe interessert. Og den personen hun ser er nokså utadvendt og positiv, og har mye humør. Hvis hun ikke er interessert i den personen, så er hun i alle fall ikke interessert i den ekte meg. Med alle mine negative sider. Og dem er det mange av.

Jeg tror ingen jenter vil være interessert i meg. Og det er sårt å tenke på. Når jeg ikke får interesse ved å være en glad og positiv person, da er det jo intet håp.

Og når man innerst inne har tunge tanker, og ikke ser på det som negativt å dø. Hvorfor skal man da tro at noen skal like en?

Jeg kommer meg aldri videre, uansett hva jeg gjør. Er på samme j*vla sted hele tiden. Føler meg som en fange i egen kropp, og at livet mitt er ment for å plage meg psykisk, ved å se på alt alle andre oppnår og vite at jeg ikke kan få det samme.

Jeg har begynt å få sorganfall når jeg ser på filmer med lykkelige par, og når jeg ser en heldig mann med en flott dame. Jeg bare tenker på det jeg ikke kan få, og hvis jeg er alene kan en slik ting ødelegge kvelden min. Vet det er helt sykt, men det er tilfelle.

Hadde jeg bare hatt god økonomi, god utdannelse eller noe annet positivt å fokusere på. Men det har jeg ikke. Livet er gjennomført kjipt, og jeg føler jeg bare er et kjøttstykke på denne kloden som er ubetydelig. Det meste får meg til å føle meg ubetydelig, og attpåtil at jeg har en forbannelse over meg. Jeg har alltid uflaks, selv om dere sikkert ikke tror meg på det.

Dere ser sikkert en person som har resignert helt, men det stemmer ikke. Som sagt, er jeg positiv og glad på jobb og er ganske sosial der. Men jeg føler aldri at det gir meg noe. Ikke noen nye vennskap, ikke blir noen jenter interessert i meg.. Jeg tror ikke negativiteten min skinner igjennom når jeg er sosial. Jeg er veldig bevisst på stenge det inne i meg.

Jeg har altid det dumme håpet inni meg, om at noe positivt kanskje skjer. Men så blir det samme skuffelsen gang på gang.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, stf skrev:

Noen ganger er alt bare bekmørkt.

(...)
Jeg har altid det dumme håpet inni meg, om at noe positivt kanskje skjer. Men så blir det samme skuffelsen gang på gang.

Tro meg, du er ikke alene om å føle det slik. Jeg er singel på mitt 9 år. På grunn av alt det du nevner her. 
Ingen vil like meg, jeg krever for mye pga psyken. Jeg kan ikke gi en mann en perfekt hverdag med smil og grønne enger dagen lang. Hvis jeg skal leve med noen, så må han se de mørke dagene også. Alt det som er bak den masken. 
Nå har jeg ikke jobb, jeg har ingenting. Har vendt to menn ryggen, pga mine problemer. Angrer som bare det i dag. Jeg ble redd fordi jeg ville ikke at de skulle se den ekte meg. Meg som er psykisk skadet, usikker og ødelagt. 

Jeg vil tro og håper, at det finnes noen der ute for oss begge to. En person som er villig til å ta opp kampen mot våre psykiske problemer. Som ikke vil gi opp og stikk av. 
Ikke alle ser på penger, utsende og status. Vil nok tro unge, trangsynte folk som ikke har sett livets bakside. De går nok for de på toppen. Mens oss om er her nede i mørket.. vi vil kanskje finne noen som er moden, voksen og reflektert, som vet at "perfekt" finnes ikke. Først da er vi som er psykiske syke bra nok. Men det krever nok riktig person. De som virkelig ser andre mennesker, på godt og vondt. Ikke de som bare ser det som er på utsiden og den rosenrøde eventyret om hvordan livet liksom skal være. Ikke alle vil vokse opp til å bli mer åpen. Mange vil være blinde for resten av livet. De tror at alle som er mindre enn perfekt, de er ikke bra nok. De vil aldri se at ingen er perfekte. Fordi deres versjon av perfekt er overfladisk. 

Hold ut, vær deg selv og en dag så finner du noen. Bare ikke gi opp. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Etter en lang og tung periode ser jeg plutselig lys i tunnelen. 

Anonymkode: fe524...c19

[Skadeskutt]

Tung dag. Alt for tung dag. Er dritt lei alt og ser ikke mening i noen ting. Ikke klarer jeg å ta kontakt med personalet nå heller. Selv om de er på jobb så føler jeg at jeg er til bry. Vil bare grave meg ned og aldri komme opp. 

Føler jeg er i ingenmannsland. Jeg svevet rundt uten noe som helst fotfeste og hele livet føles falskt og jævlig. 

Har hatt mange mange mørke tanker i dag for å si det sånn...

Endret 8. oktober 2017 av Skadeskutt

[dillyduzit]

55 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Tung dag. Alt for tung dag. Er dritt lei alt og ser ikke mening i noen ting. Ikke klarer jeg å ta kontakt med personalet nå heller. Selv om de er på jobb så føler jeg at jeg er til bry. Vil bare grave meg ned og aldri komme opp. 

Føler jeg er i ingenmannsland. Jeg svevet rundt uten noe som helst fotfeste og hele livet føles falskt og jævlig. 

Har hatt mange mange mørke tanker i dag for å si det sånn...

Du er ikke alene med disse tankene i dag, for å si det sånn. Håper det blir en bedre dag i morgen for deg. 

<3

[Skadeskutt]

8 timer siden, dillyduzit skrev:

Du er ikke alene med disse tankene i dag, for å si det sånn. Håper det blir en bedre dag i morgen for deg. 

<3

Takk. Håper du også får en bedre dag

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg kunne holde opp et skilt med: Jeg har levd med psykisk vold siden jeg var født, og har akkurat nå trukket meg unna, men jeg har det så vondt fordi at jeg føler at jeg fortjener det, at det er min skyld alt sammen og at jeg virkelig er en taper, en ubrukelig taper. Kan noen vennligst fortelle meg at jeg ikke suger?
Men det kan jeg ikke gjøre. Jeg har såvidt turt å snakke om det, snakke en del om det, det kommer biter og brikker tilbake. Plutselig, så husker jeg nye ting som svir. Jeg kan oppleve noe og plutselig suser det hendelser gjennom hodet mitt fra jeg var liten som gjør at armene skjelver, at jeg er på vei til å gråte og hjertet dunker nesten gjennom brystet. Når jeg ser på mennesker så skulle jeg ønske jeg kunne fortelle dem hvorfor ting er som de er, hvorfor jeg er så merkelig og fjern noen ganger, hvorfor jeg sier så rare ting og ser så nervøs ut, hvorfor jeg er så stresset noen ganger. Jeg er så redd for at de skal si det samme, gjøre det samme, og at de også vil si alle disse tingene til meg. Si at jeg de har rett, at jeg fortjener alt sammen. 

Anonymkode: 59880...185

[AnonymBruker]

Er så dritt lei om dagen. For ca to år siden slo jeg opp med han jeg var sammen med. Det var jo tungt, men mest en lettelse. Det tyngste er at jeg er blitt i byen jeg flyttet til for å komme nærmere han. Jeg kjenner jo ingen her fra før, og vennene hans gidder ikke henge med meg lenger, selvfølgelig. 

Jeg søkte noe jobber andre steder i fjor, men fikk ingenting, og jobben presset meg til å bli en stund til. Kontrakta mi går ut til sommeren igjen, og da har jeg bestemt meg for å flytte vekk herfra! Har fått meg ny kjæreste, men vi har avstandsforhold og han bor nærmere mine venner og familie enn det jeg gjør. Men han sier han ikke vil bli i byen han jobber nå. Det er dyrt der, og mange om jobbene. 

Jeg har sett litt på studier og har funnet en høgskole med studier jeg kunne tenkt meg å søke. Jeg har venner og slekt i byen. Egentlig bare for å få en pause. Slippe å søke jobb med en gang. En by jeg gjerne vil bo i. Men kjæresten min sier han ikke er så fryktelig gira på å bo i den byen. Egentlig bare grunnet "den er ikke så koselig da!". Men jeg har flytta så jævli mange ganger siden jeg slutta på vgs, så nå vil jeg bare finne en OK plass å bli! Byen passer han også best, mener jeg. Da det ikke er fryktelig langt å reise hjem til hans familie, det er kort vei til min familie og noe slekt, det er ikke så langt fra Gardermoen (Vi liker å reise), jeg har noen venner der, og det er noen andre byer i nærheten som man også kan dra til og oppleve ting. Jeg kan liksom ikke tenke meg noe bedre sted. Men kjæresten min har liksom ingen forslag. Ikke at vi krangler om det.. Vi har ikke prata veldig mye om det, men han sier bare at "det er ikke så fint der". Jaja, det går jo an å se på flere muligheter så får jeg komme med noen forslag. 

Uansett, jeg trives på jobben, men humøret er jo generelt dårlig. Jeg dummer meg ut på jobb fordi jeg ikke klarer å fokusere. Jeg blir fort sliten og lei. Vanskelig å bli kjent med kolleger når jeg sjeldent har overskudd. 

Jeg er med på kurs i fritida (hobby) en gang i mnd (snart blir det litt mer), og det er det eneste lyspunktet i ukedagene. Jeg trives veldig godt der. Koser meg masse, lærer mye gøy, og jeg gleder meg alltid til å dra dit! Men det er det eneste....

Ellers har jeg alltid en klump i magen. Jeg er lei av å bo her, er alene hver eneste ettermiddag/kveld bortsett fra når jeg er på kurs eller det en sjelden gang er noe med jobben. Men mest alene. Jeg gruer meg til å si opp jobben, de har sagt at de 99% sikkert trenger meg etter vikariatet. Jeg gruer meg til å snakke foran alle kolleger når jeg slutter. Alle som slutter må gjøre det. Jeg gruer meg til fremtiden fordi jeg ikke vet hvor jeg er neste år. Jeg vil bare ha en fast jobb og et fast sted og bo. Jeg er dritt lei av å bare bo midlertidlig. 

Hver eneste jævla helg sitter jeg på et tog vekk herfra. Jeg er lei NSB. Kofferten står alltid ferdigpakket, bare bytter ut klær og undertøy. 

Blæh

Måtte bare få det ut

Anonymkode: 197fd...b62

[BerntHulken]

.

Endret 23. april 2018 av æøå*

[BerntHulken]

.

Endret 23. april 2018 av æøå*

[Gjest Daryl Dixon]

29 minutter siden, stf skrev:

 

Noen ganger drømmer jeg om å bare stikke vekk herfra. Ta en sekk på ryggen og reise. Se hvor det bringer meg hen. Jeg føler meg så fastlåst med knyttede hender.

Å føle seg fastlåst er du ikke alene om. Har ikke grunn til å klage over så mye, for de siste 8-9 mnd har vært veldig bra. Både helsemessig og kjærestemessig. Men fått en  skikkelig baksmell med infeksjoner som bare kommer tilbake og da mistenker jeg det værste. Og kjæresten min gikk fra meg en gang forde hun ikke taklet å være med en som er syk. Det er stor forskjell på å være 23 som vi var da og 31 som vi er nå. Og jeg synes slik er vanskelig å snakke om. Hun er i Irland og jobber og studerer så mulighetene for å ta en skikkelig samtale er begrenset. Blir liggende å føle meg alene og veldig sårbar, og det hater jeg og hater å innrømme det. Begynner å bagatellisere hvordan jeg har det for å ikke få henne til å miste håpet og trekke seg unna. Får ikke aktivisert meg for å få tankene over på noe annet og ja, føler meg så fastbundet bokstaveligtalt nå. Det er kjett å lese at andre og er våkne med helt rævva tanker i natt.

[SesameStreet]

9 timer siden, stf skrev:

Noen ganger drømmer jeg om å bare stikke vekk herfra. Ta en sekk på ryggen og reise. Se hvor det bringer meg hen. Jeg føler meg så fastlåst med knyttede hender.

Jeg og.  

[Duckie]

15 hours ago, stf said:

Noen ganger drømmer jeg om å bare stikke vekk herfra. Ta en sekk på ryggen og reise. Se hvor det bringer meg hen. Jeg føler meg så fastlåst med knyttede hender.

 

5 hours ago, SesameStreet said:

Jeg og.  

 

Jeg har prøvd. Det funker dårlig. Hodet følger dessverre med. Det er greit for en liten stund om man ikke er for dårlig, men å bli skikkelig dårlig et annet sted i verden hvor du ikke har like god tilgang på helsehjelp (man kan si mye om hjelp for psykisk helse i Norge, men sammenlignet med en del andre steder er det faktisk bra) eller har noen form for nettverk er ganske kjipt.

[Gjest supernova_87]

18 timer siden, stf skrev:

Jeg tror ikke jeg som sårbar og følsom mann er ment til å leve i en verden med alle disse kravene menn har mot seg, og alle kravene damene setter til menn.

Dette er det samme som så mange av oss tenker. Jeg som er sånn og sånn er ikke ment å leve i denne verdenen. Jeg har tenkt det ofte. Jeg er for sårbar! Jeg har for mange følelser! Jeg passer ikke inn! Men det er så mange som meg, og så mange som deg,  så vi må finne hverandre. Finne de menneskene som skjønner hvor vondt vi kan oppleve verden noen ganger. 

Og du, jeg anbefaler deg å stikke vekk da. Pakke sekken og dra. Gjør heller det enn å dø liksom. Det er mulig. Prøv det. Gjør noe utenom rutinen. Minn deg selv på at du lever. Når du går i den samme tralten dag etter dag, monotonien kunne tatt drepen på selv de lykkeligste mennesker. Men som Duckie sier vær forsvarlig. Norge er et stort land. 

Og du, du kan oppsøke hjelp. Det er opp til deg. Du klarer det. 

[AnonymBruker]

Livet har gått på skinner i det siste, men nylig døde en ung gutt i nærområdet.  Kjente han ikke, men han var utrolig populær, kjekk og virket som en veldig bra person.  Tror kanskje jeg har spilt fotball mot han en gang, men ellers aldri møtt.  

Aner ikke hvorfor men ble så utrolig trist på grunn av dette, har jo egt ingen grunn da det ikke berører meg i noe særlig grad.    

Tør ikke tenke på hvor jævlig det hadde vært om en venn av meg hadde gått bort, når jeg blir så trist på grunn av en person jeg ikke kjente gikk bort.

Anonymkode: 219bb...ff9