Gå til innhold

Den store depresjonstråden


dillyduzit

Anbefalte innlegg

1 minutt siden, SesameStreet skrev:

Noen ganger så mister man styrken og føler seg litt fortapt, men den kommer alltid tilbake. :) Du er en sterk, flott dame som vil fortsette med å kjempe. :)

Takk for det. Akkurat nå ser jeg ikke lyset langt der framme i det hele tatt. Føler at dette er slik livet mitt er og det er rett og slett ikke til å holde ut. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg frykter de gode følelsene, så i dag så har jeg hatt nok en debatt med meg selv om at det er ikke farlig og for helvete så skal jeg nyte dem. Panikken vant igjen, bare ikke like mye denne gangen. Jeg får bare fortsette med å ha disse helvetes debattene med meg selv, så får jeg kanskje snakket meg litt til fornuften. Dette er følelser som er helt ukjente for meg. Jeg begynner helt fra starten av og lurer egentlig litt på om jeg er så forvirret fordi jeg er redd for å være glad eller ikke vet hvordan jeg skal være det.

Endret av SesameStreet
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Takk for det. Akkurat nå ser jeg ikke lyset langt der framme i det hele tatt. Føler at dette er slik livet mitt er og det er rett og slett ikke til å holde ut. 

Even the darkest night will end and the sun will rise.

Skjønner godt hva du tenker på, var der selv for noen år siden. Ikke la det stoppe deg. :) På det tidspunktet jeg hadde oppturer, så begynte jeg å ha horrible nedturer. Men litt om litt, så ble oppturene sterkere og det var beroligende. Nedturene er der jo ennå, men de er jo ikke så ille nå. Lyset vil finne deg igjen, lyset vil omfavne deg og reise deg på bena. 

Endret av SesameStreet
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har levd så lenge med depresjon at jeg ikke vet hva, eller hvor jeg skal gjøre av meg selv dersom jeg en dag vil kunne bli frisk. Det å vite at alle disse 14 årene kunne ha uten depresjon dersom legen hadde gjort jobben sin, dersom de bare ikke hadde sendt meg rett til psykiater med en eneste gang. Hadde de bare tatt de grundige testene, hadde de bare spurt litt mer. 

14 år med konstant kjemping, en endelang kamp, en kamp som kunne ha vært unngått. 

I løpet av fredagen forrige uke og mandag i dag har jeg fått påvist; to autoimune sykdomer og er bærer av brystkreftgenet. Jeg har fått hastetime hos psykolog til uken uten henvisning, legen ringte direkte. Jeg trenger noen å snakke med nå, noen som er nøytral. 

Endret av dillyduzit
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nylig begynt hos psykolog etter å ha vært langt nede i flere måneder, sikkert over et halvt år. Jeg har fått diagnosen depresjon og det føles veldig tungt og føler at jeg har lett for å gråte.

For å gjøre vondt verre har jeg vært i et av og på forhold i den perioden, det vil si at jeg og eksen ble sammen og gjorde slutt to ganger de siste seks månedene. Nå er det slutt for godt, og jeg har dessverre enda sterke følser for han. Han er nå offisielt ute av livet mitt. Så jeg har nå kjærlighetssorg i tillegg til depresjonen. 

Jeg har ikke ord som kan beskreve hvor ille jeg har det nå. Det føles helt håpløst og jeg finner ikke trøst i noe. Jeg klandrer meg selv for å ha ødelagt forholdet og livet mitt generelt. 

Jeg har to gode venninner som jeg treffer innimellom, men bortsett fra dette har jeg ingen venner. Har selvsagt gode kollegaer på jobben, men de er ikke venner og de kjenner ikke til min situasjon. Føler ikke at jeg kan belaste vennene mine for mye, så jeg deler dette her. 

 

 

Anonymkode: 095b8...053

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Vinglepetra
1 time siden, dillyduzit skrev:

Jeg har levd så lenge med depresjon at jeg ikke vet hva, eller hvor jeg skal gjøre av meg selv dersom jeg en dag vil kunne bli frisk. Det å vite at alle disse 14 årene kunne ha uten depresjon dersom legen hadde gjort jobben sin, dersom de bare ikke hadde sendt meg rett til psykiater med en eneste gang. Hadde de bare tatt de grundige testene, hadde de bare spurt litt mer. 

14 år med konstant kjemping, en endelang kamp, en kamp som kunne ha vært unngått. 

I løpet av fredagen forrige uke og mandag i dag har jeg fått påvist; to autoimune sykdomer og er bærer av brystkreftgenet. Jeg har fått hastetime hos psykolog til uken uten henvisning, legen ringte direkte. Jeg trenger noen å snakke med nå, noen som er nøytral. 

:klem:  Det blir bedre og tilat deg å være trist. Du er ikke alene. Hvis du har akutt behov for å prate med noen så kan du ringe Hjelpetelefonen for mental helse 116 123 eller Kirkens SOS telefon. De er nøytrale og linjene er åpne døgnet rundt. Hvis du har dårlig kjemi med den du snakker med er det bare å legge på og ringe på nytt, de fleste jeg har vært borti har vært gode samtalepartnere. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Vinglepetra
11 minutter siden, Steffieboy skrev:

Hei! 

Jeg har ikke skrevet i denne tråden før. Vet ikke om jeg vil kalle meg selv for deprimert, men jeg har mange tunge tanker. Eller jo, jeg er deprimert. Ganske ofte.

Jeg slites mellom mange tanker. Jeg føler jeg må kjempe for å skape meg et liv, fordi det forventes av alle andre. Det er ikke ok å gi opp. Men ofte er det det jeg aller helst vil. Bare ikke være mer. Tanken er befriende, og jeg tenker helt ærlig ofte på dette. Lager masse fristende scenarier. En person mindre i verden kan vel ikke være så farlig, tenker jeg.

Jeg syns livet er vanskelig å se noe poeng med. Jeg har egentlig ikke troen på fremtiden, hverken min egen eller for menneskehetens del. Alt er så dystert og deprimerende. Hele verdensbildet.

Selv sliter jeg med det sosiale, med jobb/utdannelse, har angst for all slags rare ting og er generelt sett en kjedelig person. Jeg føler meg ikke bra nok, og jeg føler ikke jeg har noen plass i livet, hverken i jobbsammenheng eller som partner. Jeg er ikke interessant, blir ikke sett.. Familien min er generelt ganske likegyldige, som meg.

Føler at jeg er ekstremt svak. Jeg skal være en mann, og de skal jo være sterke. Ha god utdannelse og jobb, trygg økonomi, skaffe seg en flott kone, få noen unger, kjøpe seg hus til 3 mill og et par biler, kanskje en båt og hytte ved sjøen. De må ha interesse for bil, og like å mekke, og kunne gjøre alt praktisk i hjemmet. Det ble ca 0/12 på meg..

Hva alt mine jevnaldrende får til, gjør meg motløs. Hvorfor klarer ikke jeg dette? Hvorfor ble ikke jeg utstyrt med noen fine evner fra naturens side? Hvorfor fikk jeg alle de dårlige egenskapene?

Hvorfor har jeg så tunge tanker, er det fysiske årsaker til det? Det er klin umulig å styre tankene, så jeg tenker at det må være det. En eller annen uheldig kjemisk sammensetning.

 

Synes du er veldig hard mot deg selv, hvorfor klandrer du deg selv for å være kjedelig, svak og ikke god nok? Ut fra det du skriver virker det som om du er både oppegående og har gode evner til å uttrykke deg og det du føler. Og det er bra. 

Istedenfor å klandre deg selv kan du heller jobbe mot å bli det du ønsker å være. Hva hindrer deg i å nå drømmene dine? Har du noen personlige sperrer som hindrer deg? De færreste av oss er utstyrt med gode evner fra naturens side, de aller fleste må utvikle disse på egenhånd og med veiledning fra andre. 

Til slutt vil jeg nevne at jobb, utdanning, penger og bolig ikke gjør deg lykkelig. Dette er ytre faktorer som riktig nok kan skape en trygghet rundt deg, men gjør deg ikke lykkelige. Dette kommer fra en som har dette og likevel sliter med depresjon. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 timer siden, dillyduzit skrev:

Jeg har levd så lenge med depresjon at jeg ikke vet hva, eller hvor jeg skal gjøre av meg selv dersom jeg en dag vil kunne bli frisk. Det å vite at alle disse 14 årene kunne ha uten depresjon dersom legen hadde gjort jobben sin, dersom de bare ikke hadde sendt meg rett til psykiater med en eneste gang. Hadde de bare tatt de grundige testene, hadde de bare spurt litt mer. 

14 år med konstant kjemping, en endelang kamp, en kamp som kunne ha vært unngått. 

I løpet av fredagen forrige uke og mandag i dag har jeg fått påvist; to autoimune sykdomer og er bærer av brystkreftgenet. Jeg har fått hastetime hos psykolog til uken uten henvisning, legen ringte direkte. Jeg trenger noen å snakke med nå, noen som er nøytral. 

Jeg kan ikke vite om jeg ikke hadde blitt deprimert hvis jeg hadde fått hjelp tidligere, men jeg er relativt sikker på at jeg ikke hadde trengt å bli så dårlig som jeg ble, og deretter være det i så mange år, der jeg ikke fikk gjort noe annet med livet mitt enn å være syk, og i ettertid gjør det meg sint og bitter. Og jeg vet at bitterhet bare skader meg selv, men klart man er sint fordi de som hadde et ansvar ikke tok det! For at man var prisgitt hjelp, og så ble man ikke sett. Det er naturlig at det er vondt for oss. Jeg har i tillegg blitt påført mye dritt av helsevesenet, folk som har sagt at jeg er en belastning for familien min, og at jeg bare var egoistisk og selvopptatt som prøvde å ta livet mitt. En sykepleier som sa at hvis jeg virkelig ville det så hadde jeg vel klart det så alt var bare for oppmerksomhet og drit. Og disse krenkelsene har jeg igjen brukt mye tid i terapi på å bearbeide. Det å være så syk som man får blitt og tvangsinnlagt i psykiatrien for å bli stuet sammen med mennesker som ikke respekterer dine rettigheter for å deretter krenke din verdighet og integritet, det tærer på et menneske og fører til skader. Hva skal jeg gjøre med dette sinnet, spør jeg meg selv. Og jeg tror jeg bare skal akseptere det. Kanskje det beste er å akseptere at vi er ikke alene på planeten, og hjelpen vi får er prisgitt andre, og vi er verdt nok til å reagere utifra hvor god hjelpen vi får er. Du har rett til å være sint dilly. 

Jeg leste for en stund siden noe som endret litt hvordan jeg så på dette med selvfølelse. Jeg har alltid tenkt at jeg har dårlig selvfølelse (som også kommer mye av den depressive innstillingen), og når jeg har dårlig selvfølelse har det alltid betydd at jeg må jobbe for å få god selvfølelse. Men så omtalte noen det som lite selvfølelse vs mye selvfølelse, og et lys gikk opp for meg. For prosjektet med å skaffe meg selvfølelse virket enklere enn å endre den jeg allerede har fra dårlig til god. Om dette gir mening? Jeg gikk også i årevis og visste ikke hva jeg drømte om, for selv om jeg for alt i verden ikke ville ha dette livet, hva er det jeg da vil ha!? Men kanskje vi kan tenke om livet i fremtiden, livet uten depressive symptomer, at det er ikke noe vi skal mestre eller klare, eller vite hvordan vi skal håndtere. Vi skal ikke gå fra et dårlig, depressivt liv, til et godt, friskt liv. Vi skal bare jobbe med å få mer liv. Og bitene med liv som vi tilegner oss skal være positive og gode, og dermed vil vi lære bit etter bit etter bit hvordan det er å være frisk. Det faller ikke ned i fanget på oss, men kommer gjennom hard jobbing. Jeg vil tilegne meg mer selvfølelse, og jeg vil tilegne meg mer liv, og på den måten kan jeg gjerne takle det når jeg oppnår det, i stedet for å se for meg en omveltning i det livet og den selvfølelsen jeg allerede har. Vet ikke om det gir mening. 

Jeg sender deg en klem. Jeg vil at du skal lykkes. Jeg heier på deg. :klem: 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hater dette med å ta kontroll over eget liv igjen fordi alt er bare skummelt og hjernen min går inn i forsvarsposisjon. Er det bra nok? Er det godt nok? Nei, de kommer ikke til å syns det. Jeg må gjøre det bedre, jeg gjør det ikke godt nok. I dag så bukket det under for meg og tårene har trillet noen ganger. Jaja, var jo bare å tørke dem og gå videre med livet. Ting som skal gjøres, ting som skal fikses selv om en føler seg horribel. :laugh:

Endret av SesameStreet
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

I dag er jeg veldig trist. Jeg vet jo at det er min egen skyld at jeg har ingen nære rundt meg, men tror og håper at jeg kan etter hvert klare å finne meg noen nære. Alt i meg kan jo ikke være så grusomt, alt i meg kan jo ikke være så fælt. Jeg har lyst at noen skal klemme meg og fortelle meg at ting skal gå bra sånn som de gjør på tv. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest supernova_87
12 minutter siden, SesameStreet skrev:

I dag er jeg veldig trist. Jeg vet jo at det er min egen skyld at jeg har ingen nære rundt meg, men tror og håper at jeg kan etter hvert klare å finne meg noen nære. Alt i meg kan jo ikke være så grusomt, alt i meg kan jo ikke være så fælt. Jeg har lyst at noen skal klemme meg og fortelle meg at ting skal gå bra sånn som de gjør på tv. :)

:klem: Ting kommer til å ordne seg, og du har fremdeles livet fremfor deg. Såså. (too much?)

Virkelig. Ting blir bedre, det bare tar for lang tid, og er for jævlig når det står på. Men du er sterk. Og du har troa og du har håpet, og det er ikke barebare. Du er ikke grusom, du er god.  :klem: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Rainstorm skrev:

:klem: Ting kommer til å ordne seg, og du har fremdeles livet fremfor deg. Såså. (too much?)

Virkelig. Ting blir bedre, det bare tar for lang tid, og er for jævlig når det står på. Men du er sterk. Og du har troa og du har håpet, og det er ikke barebare. Du er ikke grusom, du er god.  :klem: 

Det er jo det jeg tror, ihvertfall håper at ting blir bedre :) Men akkurat nå er jeg trist over at jeg er helt alene her i verden. Jeg hater ensomheten. Men det er min feil, jeg er jo veldig klar over det. Jeg har latt foreldrene mine få holde på for lenge, latt dem si stygge ting til meg som de alltid har gjort og latt dem gjøre narr av meg, som jeg selvfølgelig tar meg i møte med andre mennesker og gjør deg panisk når du skal føre en dialog med andre. Du blir jo litt sånn "hvis foreldrene dine bare kan si at du er forferdelig og grusom person som de ikke liker, hva vil da fremmede mennesker si?" :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nå er jeg lei. Lei av at gode mennesker dør. Lei av å ikke kunne hjelpe de som står meg nært. Lei av smerter. Lei av å være sliten inn til beinmargen.

Men det blir flere vonde begravelser i år. Mer utmattelse.

Jeg vil bare sove, men der er marerittene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er deppa fordi jeg er sjuk og legene ikke gjør nok for å finne ut hva som feiler meg. Jeg må mase og mase.

Mellom slagene har jeg vært på legevakten 4-5 ganger på grunn av alvorlige symptomer (lammelser). 

Anonymkode: e9f48...31e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den ene elendige mestringsatrategien avløses av den andre. De er alle destruktive. I helgen drakk jeg i "sosialt lag" for første gang på lenge framfor alene. Vel. Kvelden endte med tvangsinnleggelse og beltelegging. Var heldigvis i en annen by og eneste som var vitne til hvordan jeg fikk mer og mer panikk jo mer jeg ble holdt fast, var venninna mi. Den gode venninna som alltid er der for meg. Men det var en tøff opplevelse for henne også at jeg først ble holdt fast av politi imens jeg febrilsk prøvde å komme løs, gråt og sa jeg ikke ville leve, deretter falt med hodet i asfalten, ambulanse og legebil hvor jeg ble tvunget inn i bilen, mens min venninne ble stående igjen med bare noen trøstende ord fra legen. Hvor min videre ferd da ble legevakt og deretter tvangsinnleggelse. Jo mer jeg ble holdt fast jo mer strittet jeg i mot og jeg endte altså opp i belteseng. Den var jammen meg ny. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Jeg er jo egentlig en rolig og fornuftig person, men jeg ble helt, helt rabiat. 

Jaja. Heldigvis har jeg og min venninne snakket ut om det, og etter at "alvorspraten"  var over så har galgenhumoren kommet fram og vi har ledd av det. :P

Spørs hva psykiateren min sier nå når jeg straks skal i samtale. Siden de ikke bruker samme dokumentasjonssystem så vet han ikke noe om det enda. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Belteseng må jeg ha til dungeonen min!

Men for å være alvorlig: Hedtig kveld. Alkohol har en tendens til å kun gjøre ting verre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...