Oppdragelse

[Henna]

Dulletiden og babyspråktiden er over, sønnen nærmer seg 2-årsalderen med stormskritt. Og dermed også starten på oppdragelsen...

Gruer meg litt, men ser også en tid med utfordringer foran meg.

Vil helt sikkert feile mang en gang, si ting jeg kanskje vil ha usagt.

Synes frihet under ansvar er et bra "motto", å la barnet lære av egne erfaringer (og feil )fra tidlig av. Men lettere sagt enn gjort!

Husker selv fra når jeg var liten hvor endeløs lei jeg var av mammas mas og omtenksomhet hele tiden. Og her flakser jeg etter sønnen min som en hønemor selv.

Lett å si en ting å gjøre noe helt annet!

Hva legger DERE vekt på i oppdragelsen ?

[Gjest care]

Oj, det er et stor spørsmål. Vel, jeg er ikke mamma enda, men jeg har oppdragelse som min profesjon. Derfor har jeg mange tanker og holdninger om akkurat oppdragelse.

Jeg tror det er veldig viktig å tenke på "frihet under ansvar", men det er desverre alt for mange som misforstår hva man legger i dette begrepet. Man må da skjønne at denne friheten skal stå til barnets mentale kapasitet. Og da er det viktig å ha kunnskap om barnets kapasitet i forhold til barnets alder.

Grensetting og konsekvenshet er to stikkord som er viktig i min definisjon av oppdragelse. Men da må man huske på at omsorg ikke er oppdragelse. mange i dagens samfunn skjønner ikke denne forskjellen.

Omsorg skal man ha til andre mennesker unnsett hvem det er vi snakker om, mens oppdragelse er en oppgave Du som mamma (og pappaen ) har.

Holdninger, moral og verdier ser jeg på som hovedprisnipper. Men jo mer jeg skriver om dette jo mer ser jeg hva som kan sies.....

Ønsker deg lykke til i rollen som mor....

[waco]

Man bør være streng og hard, straffe snarere enn å belønne. Det er viktig at ungen lærer seg disiplin, dersom han skal komme seg frem i verden. Hele samfunnet er gjennomsyret av idioti og løs tankevirksomhet.

Barnet bør lære seg å være kritisk. Stille spørsmål ved omgivelsene, og ikke akseptere svarene som det første og beste. Og til og med holde seg til den.

Nei, mitt barn skal kunne stille spørsmål og forlange svar. Det er bare slik en kan vokse tror jeg.

Men hva dere gjør blander jeg meg ikke borte i.

Waco

[@lfa]

Waco: hvis du ikke allerede har skjønt det, så stiller de fleste unger en masse spørsmål, og de forlanger faktisk svar også.... :blunke:

[waco]

Jeg snakker om det åndelige og filosofiske plan, ikke slike trivielle ting som hvilken farge på buksa eller pommes fritz eller poteter til middag.

[Gjest Janna]

Unger spør om mye mere åndelige ting enn enkelte voksne gjør Waco...

[@lfa]

Jepp.... enig med Vinga... :smile:

[Væren]

Når det gjelder ganske små barn, som så vidt har begynt å markere og prøve ut sin egen vilje overfor omverdenen - og som ikke alltid helt forstår hva de egentlig har gjort når de har gjort noe "galt" - så er det sjelden man oppnår så mye ved å "straffe" barnet.

Dersom barnet likevel ikke forstår hvorfor det faktisk blir straffet, altså ikke skjønner sammenhengen mellom årsak og virkning, så vil det å føle frykt være det eneste man oppnår å "lære" barnet.

Barnet lærer kanskje at "hvis jeg river blomsterpotta i golvet blir mamma veldig sint!" Men barnet forstår ikke hvorfor mamma blir sint! Mamma blir lei seg fordi blomsterpotta ble ødelagt og fordi det er dyrt å erstatte den.

Likevel er det selvfølgelig viktig å markere forskjell på riktig og galt! Barnet vil først få en forståelse av at dette er noe jeg ikke har lov til å gjøre, og forståelsen av hvorfor vil komme etterhvert.

Det å belønne ønsket atferd har vist seg å ha positiv virkning. Barn som blir rost for noe de har gjort riktig, vil forsøke å gjenta "suksessen"!

Det er selvfølgelig helt unødvendig å si at det er forbudt ved norsk lov å drive med fysisk avstraffelse av barn.

[Henna]

Kom over en artikkel for en stund siden om dette med barn og filosofering.

Her var det altså flere som mente at vi ikke lenger skal gi barna svar på alle spørsmålene de stiller. Man skal gi dem en sjanse til selv å bli små filosofer og tenke ut egne svar og løsninger på ting.

Også er det jo masse spørsmål som barn stiller som vi prøver så godt vi kan å gi svar på, selv om det ikke finnes et rett svar på det. Dette er altså feil. På spørsmål som feks "hvem er Gud", "hvem skapte oss", "er det liv etter døden" osv skal vi ikke prøve å finne svaret for barnet, heller la det filosofere selv

Utover grensesettingen, rutinene og det å klare å være konsekvent synes jeg det å unngå dobbeltmoral er vesentlig.Nytter ikke å lære ungen å ikke røyke hvis du sitter å damper selv!(som et eksempel)

[Viking]

Å oppdra barn er vel den vanskligst oppgaven en har i livet, og det finnes heller ingen fasit å forholde seg til. Det er umulig å svare på hva som er korrekt barneoppdragelse. Dessuten er det utrolig forskjell på barneoppdragelse i teori og i praksis. Mye ser enkelt ut å gjennomføre på papiret, men lar seg kanskje ikke gjøre så lett med akkurat ditt barn.

Jeg er enig i at grensesetting og det å være konsekvent er utrolig viktig. Barn føler seg trygge når de har faste grenser, og vet hva de har og forholde seg til.

Å være konsekvent mener jeg er omtrent det viktigste, iallefall for å slippe de stor konfliktene og grenseprøvingen, er barnet vant til at et nei er et nei, vil de ikke prøve grensene fult så lenge før de gir seg.

Men for å klare å være konsekvent må en kanskje tenke seg om noen ganger før en svarer på enkle spørsmål, og kanskje si ja litt oftere, for å klare å gjennomføre et nei, når en har bestemt seg for det.

Det står skrevet mye om trusler ovenfor barn, og at dette ikke bør praktiseres. Jeg er ikke helt enig i dette. Jeg tror at alle foreldre av og til kommer med at "hvis ikke, så". Ser ikke noe i veien for dette hvis barnet får advarsel, og forstår hvorfor det skjer.

Bare for å ta et lite eksempel. Vi hadde flyttet vår eldste sønn over fra bilsete til bilpute. Han følte seg veldig stor, og var kry over dette. Da vi skulle ut og kjøre ville han hele tiden ha sikkerhetsselen under armen, selv om det var regulering på den og den lå slik den skulle. Pappan gav ham to advarsler om at hvis han ikke hadde selen riktig, måtte vi kjøre hjem og hete setet igjen. Vår sønn som da var nesten 4 år fortsatte og ha selen under armen, og pappa kjørte hjem og hentet setet, puttet gutten oppi, og vi kjørte videre. Du kan tro det ble skriking, han måtte sitte i det setet hele den turen og hjem igjen om kvelden. Han har aldri tullet med selen etter det.

Det jeg vil fram til er at det er ikke noe galt i slike "trusler" (liker egentlig ikke det ordet) så lenge en forklarer barna hvorfor det skjer, og ikke minst at en gjennomfører dem. Det nytter ikke og komme med tomme trusler, da finner barnet fort ut at det skjer ingenting likevel.

Dette ble langt og rotet, men vi har to barn på 4 og 8 år, så dette er jo hverdagen min, og har en masse tanker om dette temaet. Kunne skrevet side opp og side ned. Men det viktigste av alt er selvsagt og gi barnet kjærlighet og trygghet.

[Pia32]

Noe av det vanskeligste som foreldre i det hele tatt kommer ut for, er å få et barn til å forstå at 'Nei' er en fullstendig setning

Oppdragelsen er en kjempejobb og man vet aldri om det man gjør i øyeblikket når frem eller om det er riktig ,men jeg tror alle gjør det beste for sine egne barn, vi vet hva barna våre tåler men det kan være temmelig frustrerende når barnet IKKE vil høre. Barneoppdragelse er ikke lett. Vi kan bruke ti år av vårt liv på å få et barn til å bli akkurat som oss selv. Men det vil oppføre seg annerledes. Ikke galt, men annerledes

Vi kan si: Ikke lyv. Si sannheten. Ikke bryt avtaler. Hold ord. Og barnet vil uttrykke tvetydigheter. Og det vil gjøre halve avtaler. Det er ganske enkelt fordi barnet lever i en annen verden. Ikke i vår.

Barneoopdragelse er et tema som man aldri kan avslutte for det er ingen fasit og inggen barn er like...

[Mathias]

... og så må man ha tanker om hvorfor nei blir nei.... Er det kun for å være streng.... fordi man ikke orker... fordi man selv ikke kunne tenke seg gjøre det - og overfører sine valg til barnet... osv...

Å være forelder krever mye tenking, og det erikke bare pedagogene som burde det......

[waco]

Dere er slike som av oppfattning gjerne tyr til litt lettkjøpte løsninger som bruk av straff og nei.

Barnet mitt skal lære å tenke selv, stille spørsmål omkring sin egen tilværelse for å bevisstgjøre sin egen personlighet.

Mitt barn skal ta ansvar for for sine egne handlinger, det begynner i det små.... gjerne med fall og knall. Å lære av sine egne feil er det eneste man vokser på.

Waco

[jbkaarud]

Ikke lett med oppdragelse, nei, og spesielt ikke når de er så små og knapt nok forstår hva man sier. Jeg har en sønn selv som nærmer seg to år. Med ham synes jeg faktisk det er vanskeligst å holde seg alvorlig når han gjør noe galt - han er jo så utrolig morsom!! Det er lett å si at man skal være konsekvent, men når man helst har lyst til å sprekke av latter - da er det slett ikke lett.

Gjør så godt du kan med sunn fornuft - det tror jeg er det beste rådet. :D

[Mortie]

Barneoppdragelse er lett!

Jo, så absolutt.

Det er lett å oppdra barn, og da sikter jeg til andres barn! Spesiellt før man fikk barn selv, da var det enda enklere!

Lærekurven er bratt både for foreldre og barn.

Problemet er at det ikke finnes noe pensum og fasitsvar. Alle foreldre er forskjellige, mor og far er forskjellige og sist men ikke minst; barna er jammen forskjellige de også!

Egentlig utrolig hvor mye som ligger nedarvet i de disse småtassene, man starter derfor ikke med blanke ark heller, slik mange som ikke har barn later til å tro.

LYKKE TIL!