Bonusbarn og masse følelser

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp blitt sammen med en fantastisk mann med en sønn på 3,5 år. Jeg er selv 22 (han er 26) og har ingen barn fra før. Dette barnet har tatt meg mot med åpne armer siden dag èn, vi lager mat sammen, vi leker, han vil sitte ved siden av meg i sofaen og det er helst jeg som skal legge han. Dette er jeg selvfølgelig utrolig glad for, og jeg er virkelig glad i dette barnet. Kjæresten min har fast samvær med barnet, og vil få mer samvær etterhvert som barnet blir eldre. Samarbeidet med barnemor er også godt.

"Problemet" mitt, eller de følelsene jeg sitter med er at det er sårt at jeg alltid vil være nummer 2 i min kjæres liv. Jeg har ingen barn selv, og han vil derfor alltid være nummer 1 i mitt liv. Jeg er SELVFØLGELIG glad for at han er en så fantastisk pappa, men likevel er det den egoistiske delen av meg som tenker slik. Jeg tenker også at en eventuell graviditet vil være mer spesiell for meg enn for han. Han har allerede opplevd de første ordene, de første skritta osv, mens dette vil være helt nytt for meg. Jeg tenker også på at ved å være i dette forholdet har jeg låst meg til å bo på plassen vi bor på i mange mange år fremover. Men så er jeg jo så vanvittig forelsket i denne mannen og han har virkelig bare tatt meg med storm. Jeg kan ikke forestille meg et liv uten han lenger, selv om forholdet er såpass nytt.

Hvordan skal jeg forholde meg til barnet, skal jeg være en oppdrager eller bare en bidragsyter, hvordan blir det om vi evetuelt får et barn sammen en gang? Hvordan gjør man dette lettest mulig for alle parter?

Er det noen andre som har vært i en slik situasjon, og som har noen erfaringer? Jeg vil gjerne høre! 

Anonymkode: c5ab2...833

[Carrot]

Vil du også være sjalu på egne barn? Du vil jo være nummer to da også hvis du ser slik på det?

[jentafralandet]

Men da vil mitt eget barn også være nummer 1 for meg. Båndet og følelsene man har til sitt eget barn vil jo være annerledes enn de man har til et bonusbarn. 

[Carrot]

9 minutter siden, jentafralandet skrev:

Men da vil mitt eget barn også være nummer 1 for meg. Båndet og følelsene man har til sitt eget barn vil jo være annerledes enn de man har til et bonusbarn. 

Dette er jeg sterkt uenig i, jeg er like glad i "mine, dine og våre" barn og jeg behandler dem helt likt. Dersom du går inn i et fast forhold til en partner som har brn bør du være like forpliktet til barnet i rollen som voksen omsorgsperson uavhengig av om du har født barnet eller ikke - hva om du adopterte, eller var fostemor - vilel du da elsket det barnet mindre mener du enn "egne" barn?

[AnonymBruker]

Jeg hadde et barn før jeg møtte mannen min. Jeg kan ikke egentlig det føles som han er nr2. Jeg ville selvfølgelig valgt barna mine om jeg måtte velge mellom barna og mannen, men det betyr jo ikke at jeg er mindre glad i han. Han ville jo også valgt barna over meg, både barnet jeg hadde fra før og felles barn.

Anonymkode: 9fc4c...6f4

[Gjest Wanda Maximoff]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan skal jeg forholde meg til barnet, skal jeg være en oppdrager eller bare en bidragsyter, hvordan blir det om vi evetuelt får et barn sammen en gang? Hvordan gjør man dette lettest mulig for alle parter?

Er det noen andre som har vært i en slik situasjon, og som har noen erfaringer? Jeg vil gjerne høre! 

Anonymkode: c5ab2...833

Driver du og tenker på om du kommer til å bli sjalu hvis dere får et eget barn fordi han har et fra før av.....? 

[jentafralandet]

Kjenner jeg blir litt letta av svarene her nå. Det er jo bare fort gjort å overtenke mye når man går rundt med tankene alene. 

Jeg vil likevel si at jeg er uenig i at man har like følelser for egne barn kontra bonusbarn, ja jeg kan elske det barnet og familien vil være komplett med det barnet, men det barnet har allerede en mor og en far, og det er ikke MITT barn, verken når det kommer til oppdragelse eller annet.

[jentafralandet]

3 minutter siden, Wanda Maximoff skrev:

Driver du og tenker på om du kommer til å bli sjalu hvis dere får et eget barn fordi han har et fra før av.....? 

Nei, som sagt tidligere så vil jeg tro at det er en helt annet følelse når det også er mitt barn. Det er heller ikke sjalusi direkte jeg føler på, men det at han har vært gjennom det før og kanskje ikke deler den samme entusiasmen som meg den dagen det eventuelt skulle skje.

[Gjest Wanda Maximoff]

28 minutter siden, jentafralandet skrev:

Men da vil mitt eget barn også være nummer 1 for meg. Båndet og følelsene man har til sitt eget barn vil jo være annerledes enn de man har til et bonusbarn. 

Det tror jeg det ikke er noe fasitsvar på. 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, jentafralandet skrev:

Men da vil mitt eget barn også være nummer 1 for meg. Båndet og følelsene man har til sitt eget barn vil jo være annerledes enn de man har til et bonusbarn. 

Den logikken holder ikke. Hva når du får flere barn? Hvem av barna er nr 1 da?  Vet du hva, det er plass til alle i et forhold og en godt fungerende familie. Ikke heng deg opp i hylekoret om at du alltid vil være nr 2.

Anonymkode: f6a71...73f

[AnonymBruker]

6 minutter siden, jentafralandet skrev:

Nei, som sagt tidligere så vil jeg tro at det er en helt annet følelse når det også er mitt barn. Det er heller ikke sjalusi direkte jeg føler på, men det at han har vært gjennom det før og kanskje ikke deler den samme entusiasmen som meg den dagen det eventuelt skulle skje.

Og du tror ikke du vil føle den samme gleden og entusiasmen over barn nr 2? Eller 3?

 

Anonymkode: f6a71...73f

[Gjest Wanda Maximoff]

6 minutter siden, jentafralandet skrev:

Nei, som sagt tidligere så vil jeg tro at det er en helt annet følelse når det også er mitt barn. Det er heller ikke sjalusi direkte jeg føler på, men det at han har vært gjennom det før og kanskje ikke deler den samme entusiasmen som meg den dagen det eventuelt skulle skje.

Hvorfor skulle han ikke føle det samme som deg? Det blir ikke mindre spesielt og fantastisk med nummer to, det er jo en helt ny person som vokser til og blir til en vakker person. 

[jentafralandet]

3 minutter siden, Wanda Maximoff skrev:

Hvorfor skulle han ikke føle det samme som deg? Det blir ikke mindre spesielt og fantastisk med nummer to, det er jo en helt ny person som vokser til og blir til en vakker person. 

Veldig godt poeng... Jeg vet liksom ikke helt hva jeg bekymrer meg for, det er bare en så veldig ny og uvant situasjon og jeg er vel egentlig bare livredd for at jeg ikke skal takle det. 

[AnonymBruker]

Litt uttafor tema, men.....du er veldig ung, er usikker på om du vil bo der du bor nå, og har nettopp blitt sammen med en mann,er ennå i forelskelsesfasen.

Så har du allerede møtt barnet hans, som knytter seg til deg. Her må du tenke deg litt om. Hva slags planer hadde du før du møtte denne mannen, for resten av livet ditt? Hadde du tenkt å reise, studere, bo på landet, i byen, i utlandet, ha dyr, ha barn, hva slags liv drømte du om? Ligner det på det livet du vil få med denne mannen? Hvis ikke, er du i en alder av 22 klar for å gi drømmene på båten og gå inn i A4-familielivet? Hvis du prøver på dette, hvor sikker er du på at det går? Hva synes du om ham som far, når han kar barnet treffe deg så tidlig, med de konsekvensene det får ved et evt brudd?  Har du tenkt på hvilken rolle du tar overfor barnet?

Anonymkode: a1185...a9f

[jentafralandet]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Litt uttafor tema, men.....du er veldig ung, er usikker på om du vil bo der du bor nå, og har nettopp blitt sammen med en mann,er ennå i forelskelsesfasen.

Så har du allerede møtt barnet hans, som knytter seg til deg. Her må du tenke deg litt om. Hva slags planer hadde du før du møtte denne mannen, for resten av livet ditt? Hadde du tenkt å reise, studere, bo på landet, i byen, i utlandet, ha dyr, ha barn, hva slags liv drømte du om? Ligner det på det livet du vil få med denne mannen? Hvis ikke, er du i en alder av 22 klar for å gi drømmene på båten og gå inn i A4-familielivet? Hvis du prøver på dette, hvor sikker er du på at det går? Hva synes du om ham som far, når han kar barnet treffe deg så tidlig, med de konsekvensene det får ved et evt brudd?  Har du tenkt på hvilken rolle du tar overfor barnet?

Anonymkode: a1185...a9f

Jeg studerer nå og har ett år igjen før jeg er ferdig. Jeg elsker byen jeg bor i, og i forhold til studier så er det dette stedet jeg har best sjanse på jobb etter endt studie også. Jeg har aldri hatt behovet for å reise eller tenkt at jeg skal bo i utlandet, men nå som jeg på en måte ikke har sjansen til det (i allefall ikke på mange år) så tenker jeg over det, selv om jeg mest sannsynlig aldri vil gjennomføre det. 

Han som far har gjort det rett, vi har vært mye sammen før jeg i det hele tatt traff barnet, vi hadde "holdt på" nærmere 5 mnd før jeg møtte barnet, det er bare nå i nyere tid at vi har blitt "offisielle". Jeg er den første han har vært seriøs med etter bruddet med eksen, så at han introduserer folk inn i barnets liv sånn uten videre er ikke riktig. 

[Gjest Wanda Maximoff]

32 minutter siden, jentafralandet skrev:

Veldig godt poeng... Jeg vet liksom ikke helt hva jeg bekymrer meg for, det er bare en så veldig ny og uvant situasjon og jeg er vel egentlig bare livredd for at jeg ikke skal takle det. 

Hva med å ta morgendagen i morgen og heller nyte dagen i dag?  

[jentafralandet]

10 minutter siden, Wanda Maximoff skrev:

Hva med å ta morgendagen i morgen og heller nyte dagen i dag?  

Når man er en overtenker så er det jaggu ikke så lett som man skulle tro 

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt hvordan du tenker. Var (og forøvrig fortsatt er, dog vi har kommet litt lenger) i samme situasjon som deg. Mannen min hadde to barn fra før med sin eks, og i begynnelsen hadde jeg mange av disse tankene. Jeg hadde ingen barn. Nå, mange år senere har vi to barn sammen og er godt gift. Tankene jeg hadde da streifer meg aldri lenger. 

Selvom han hadde opplevd to graviditeter og to fødsler før, så var det jo noe helt annet når vi fikk barna våre. Han kunne ikke vært mer engasjert, stolt og lykkelig, og jeg glemte fort de dumme følelsene og tankene jeg hadde rundt det. Han hadde jo aldri fått barn før med MEG  

Tankene rundt å "alltid være nummer to" ga seg også rimelig raskt, fordi jeg skjønte at det bare var tull. Dersom det var noe alvorlig med meg og jeg trengte han så var barna hans hos moren sin, dersom det var noe alvorlig og barna trengte han så var han der for de. Så jeg har aldri følt meg som en nummer to, heller som likeverdig. 

Anonymkode: 13371...1ef

[AnonymBruker]

Vi venter barn nr to nå, og det er like spennende eller mer spennende  (fordi det også er et søsken som gleder seg) denne gangen. (Litt på siden men likevel relevant?)

Syntes det er veldig hyggelig å høre om hvor fint du har det både med mannen og sønnen. 

Anonymkode: 86620...d52

[AnonymBruker]

Prøv å gå litt forsiktig inn i det her. Du er ung og forholdet kan jo ryke. Litt redd du skal bli såret.  Og, du vil ganske sikkert føle det annerledes når du får ditt eget barn. Selv om du vil klare å behandle de likt og rettferdig vil du nok føle at følelsene er mye sterkere for egne barn. 

Anonymkode: b5395...0e9