Samboers barn

[Gjest puttee]

Jeg tenker at barnet kan ha en viss separasjonsangst siden han er så klengete på deg. Han har ikke hatt noen som oppriktig ser og hører han og hans behov, før du dukket opp. Hvor gammel var han når du "overtok rollen som mor"? 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, puttee skrev:

Jeg tenker at barnet kan ha en viss separasjonsangst siden han er så klengete på deg. Han har ikke hatt noen som oppriktig ser og hører han og hans behov, før du dukket opp. Hvor gammel var han når du "overtok rollen som mor"? 

Ja, det kan også være. Han var 4, fyller 5 i sommeren. 

Anonymkode: 88064...462

[Gjest puttee]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det kan også være. Han var 4, fyller 5 i sommeren. 

Anonymkode: 88064...462

Okei, da virker det på meg som separasjonsangst. Barnet trenger stabilitet, forutsigbarhet og trygge rammer, og han har endelig funnet en person som oppriktig bryr seg om han. Det er bra for barnet at du er der for han. Men han har lært at folk "forsvinner", og er livredd for å miste deg. Derfor klenger han på deg. Du (og barnets far) må gradvis lære han at han du ikke forsvinner selv om du for eksempel tar en tur på butikken, eller på besøk til noen. For å sette det på spissen, blir det som å lære en valp å være alene hjemme. (Selv om barnet ikke skal være alene hjemme, såklart. Så misforstå meg rett). Du kan ta en tur på butikken, selv om han gråter og vil være med. Etter å ha gjort dette noen ganger, vil barnet gradvis lære seg at du kommer tilbake. Så kan du være borte litt lengre etterhvert, og samtidig får barnet tilbragt tid sammen med sin far som han også trenger. 

 

[Gjest puttee]

Du kan for eksempel starte med at du går på do alene. Si til barnet: "Nå skal jeg gå på do, jeg er rett innenfor døra der, og blir bare borte en liten stund. I mellomtiden kan du være her i stuen. Det er viktig for meg å være alene når jeg er på do, men jeg kommer ut til deg så snart jeg er ferdig". Så kan du belønne han om han klarer det uten å banke på, for eksempel med å leke litt sammen med han etterpå. 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror du jeg ikke har snakket med han? Skal jeg si "slutt å jobbe og pass heller på barnet ditt?" ?  Han har prøvd. Det er barnet som ikke lar han gjøre noe, han vil gjøre alt med meg. Jeg vil at han skal ha nærhet med faren også! 

Anonymkode: 88064...462

Han trenger ikke å slutte å jobbe, men han må jobbe mindre. Han er trossalt far, slik det er nå virker det jo ikke slik. Han jobber, sover på sofaen mens du vasker klært og tar deg av sønnen hans. Hvis han skal få et forhold til sitt barn så må han jo faktisk sette av tid til dette. Barnet bestemmer ingenting. Det er det dere som gjør. Når far begynner å jobbe mindre og faktisk gidder å være far så får du mer alenetid. Da må far legge barnet mens du går ut, du reiser vekk og de er alene sammen. Det finnes haugevis av tips for at du skal få mer tid, men da må jo faktisk far gidde å være far og!

Anonymkode: 94650...c3e

[Feyfeyhey]

Far skal slutte med middagshvil og far skal ta alt leggestell og leggerutiner.

Eneste grunnen til at han ikke gjør det er fordi du lar han slippe unna. Nå skal du nekte, både han og barnet må nok omstille seg, men på lang sikt er dette det beste, for deg, men det som er enda viktigere, han og barnet. 

[Glød]

Skjønner ikke at du finner deg i at faren melder seg ut og overlater alt ansvaret over til deg. Dette er grunn til å forlate ham hvis ungen hadde vært deres. Når det til og med ikke er din unge... Vet du meg hva. Hvordan har han tenkt å leve hvis du forlater ham? Hvordan skal han få livet til å gå opp som 100% alenefar?

[Gjest GulSol]

Bestill deg en ferietur med en venninne, så finner han fort ut hvordan han skal være pappa. 

[Rotemor]

På 22.2.2017 den 9.26, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er du ikke irritert på samboer som lar deg ta fulltidsansvar for egen sønn? Det er han som er sammen med deg. Det er han som har gitt deg hele ansvaret for SIN sønn. Er en grunn til at sønnen hans henger etter deg. Det er du som er med han.

Anonymkode: 94650...c3e

Helt enigPlasser ansvaret der det tilhører - nemlig hos far.

Det er faktisk du som tillater alt dette, TS. Far nå våkne opp og du må gå ut av huset på egenhånd.

[Glitnir]

På 22.2.2017 den 11.18, AnonymBruker skrev:

Tror du jeg ikke har snakket med han? Skal jeg si "slutt å jobbe og pass heller på barnet ditt?" ?  Han har prøvd. Det er barnet som ikke lar han gjøre noe, han vil gjøre alt med meg. Jeg vil at han skal ha nærhet med faren også! 

Anonymkode: 88064...462

Hvordan har han prøvd? Ved å en gang iblant spørre om "skal vi gå ut og leke?", "kan ikke "Mari" få gå i fred på do?" eller "i kveld skal jeg legge deg"? Det er i så fall helt håpløst. Relasjon og tilknytning bygges gjennom dager, uker, måneder og år med tilstedeværelse, og ikke med et tilfeldig drypp her og der. Selvsagt foretrekker fireåringen deg i situasjonene du forteller om!

Det er bra det stakkars barnet har deg når han blir sviktet av både mor og far, men det er ikke heldig at også du "skylder" på barnet for situasjonen, istedenfor å legge ansvaret der det hører hjemme - på disse idiotforeldrene.