Jeg tåler ikke å være alene..

[AnonymBruker]

Jeg har et problem og det er at jeg absolutt ikke takler å tilbringe masse tid i eget selskap. Jeg er 29. Har ett barn, men er ikke lenger sammen med pappaen til barnet. Så når barnet er hos pappa har jeg et evig mas med å finne på noe å gjøre og noen å være sammen med. 

Denne helgen gikk alle planene jeg trodde jeg hadde i vasken og jeg ble sittende aleine fra fredag til søndag kveld. Og på den korte tiden rakk jeg å bli skikkelig nedfor.. Jeg HATER å gjøre ting alene og jeg klarer ikke å sitte å kose meg for meg selv med en film osv. Ender bare med at jeg legger meg for å få tiden til å gå. 

Jeg tror en del av dette stammer fra at jeg opplevde mobbing og utfrysning på VGS, noe som resulterte i at jeg var ensom og uten én eneste venn fra jeg var 18-22. Disse årene satt jeg helt isolert hjemme i leiligheten min annet enn når jeg var på jobb.

Noen som er i samme situasjon eller som ikke trives med å være alene? Hvordan kan jeg lære meg å likevel gjøre ting om ingen jeg kjenner er ledig? F. eks gå på konserter eller lignende uten noen andre? 

Anonymkode: a5a11...f33

[AnonymBruker]

Du må øve deg på å bli mer selvstendig.

Anonymkode: 51944...42e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må øve deg på å bli mer selvstendig.

Anonymkode: 51944...42e

? 

Leste du innlegget? 

Anonymkode: a5a11...f33

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

? 

Leste du innlegget? 

Anonymkode: a5a11...f33

Du spør om " Hvordan kan jeg lære meg å likevel gjøre ting om ingen jeg kjenner er ledig? "

Svarer er at du må bli mer selvstendig.

Anonymkode: 51944...42e

[flinkeceline]

Du kan ikke bli for selvstendig. Det du kan bli, derimot, er for oppmerksomhetskrevende, og det kan være et problem. Det trenger ikke være det. Uansett om du gir det litt tålmodighet kan det godt hende du greier deg bra. Ikke stress med det. Da blir det bare værre.

[Inwe]

Jeg har det akkurat som deg. Jeg kan bli veldig deppa når jeg er alene, særlig om jeg ikke får oppmerksomhet over telefonen i tillegg (altså en snap eller melding fra en venn). Ekstra ille er det de få gangene samboeren har planer uten meg og jeg ikke har planer, noe han selvsagt må få lov til. Jeg må holde meg i skinnet så jeg ikke blir lei meg eller maser på han når han er med venner. Han vet hvordan jeg har det, forklarte hele greia da det kan minne om sjalusi. Og det er vel nesten sjalusi også, jeg blir sjalu på alle som har noe gøy å gjøre (men jeg ville ikke det skulle forveksles med at jeg var redd for at han var utro). Jeg har også blitt fryst ut og mobbet, hele barne- og ungdomsskolen hadde jeg ingen venner og satt inne hele tiden. Så det er en sammenheng her. 

Og jeg er selvstendig. Jeg har bodd alene i mange år og skjønner at folk ikke kan henge med meg hele tiden. Jeg kjeder meg likevel fort i eget selskap og kan bli skikkelig deppa om det blir for mange kvelder på rad.

[AnonymBruker]

Du må nesten bare lære deg å være sammen med bare deg selv først som sist. Den eneste personen du skal være sammen med resten av livet. Så hvorfor ikke bare bli bestevenn med deg selv? Øv på å være alene. Ingenting er enkelt første gang.

Anonymkode: dda8c...5a6

[AnonymBruker]

Gå på kino alene - det er enkelt.

Eller på dagtid i helga - dra på shopping, bruk mye tid på å prøve klær - dra på trening og trene lenge med badstu etterpå - dra på Ikea e.l. og se nøye på alt mulig og kjøp servietter og lys - slite deg litt ut sånn at det er godt å komme hjem og slappe av på kvelden.

Anonymkode: 00c3b...6f8

[Atea]

Bli din egen bestevenninne. Det vil si gjør det litt koselig for deg selv, en kopp te, lys, god film, en god bok, håndarbeid om du liker det, gå tur, ta med kamera ut i skogen, plukk bær, trene, lag god mat.

Jeg har aldri blitt mobbet, men uten at noen psykolog har fortalt meg det, tror jeg at jeg har en grad av separasjonsangst. Det merker jeg tydelig hvis jeg har vært borte hjemmefra en natt eller flere. Alt er tomt når jeg kommer hjem igjen, en indre tomhet og uro. Og hver gang må jeg ta bolig i mitt eget hus igjen. Det er ikke like lett, men bruker gå bra etter par dager. Jeg er ikke typen som ringer rundt og klager, men blir glad når spesielt en venninne ringer. Likevel kan jeg føle meg forferdelig ensom. Men, alle eller de fleste har sånne dager.

Når jeg var rundt 39 sa jeg at jeg var vant til å bo alene, men sannheten er at jeg alltid hadde bodd i kollektiv eller med en mann, og barna, og aldri helt alene. Nå har jeg bodd alene i noen år, ikke engang kjæledyr, men har hatt par kjærester (særbo). Mange single venninner lengter etter en mann å bo sammen med. Jeg er ikke helt der, men likevel kan jeg føle den tomheten og ensomheten av og til. Da fokuserer jeg på alt jeg har å være takknemlig for, og er det ikke noe gøy å se på tv på kvelden, leser jeg. Innser at det er dager som er tunge, det ser ut som de fleste har sine dårlige dager.

[AnonymBruker]

Les en bok, tegn,  mal, spill et sosialt dataspill ,  vær goofy å snakk med deg selv eller lek reporter i speilet, tren , gå på museum eller rett og slett lær deg å nyte å slappe av og gjøre ingenting! En god bok er kjedsomhetens filosofi . Hilsen ei som er hjemme i ukesvis isolert og alene 

Anonymkode: 84ff2...039