Angst..?

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg poster dette som anonym, av åpenbare grunner.

Lang historie kort: alltid vært ei blid jente, sosial, populær og godt likt. I 9.klasse ble det en klinsj med ei jente, alle snudde ryggen til meg. Hadde ingen venner i to år. Flyttet til annen by og startet på VGS. Var utrygg, men fikk meg noen venner. Nå er jeg 23 år.

Siste to årene har det skjedd ting. Jeg har blitt livredd for å være ute blant folk. Gikk ut av et fire år langt forhold for to år siden, der samboer var veldig kontrollerende og sjalu. Det har bare blitt værre og værre siste to årene. 

Kjøpesenter har jeg ikke vært på siden evigheter, bare tanken på å være på en så offentlig plass gir meg hjertebank. Er i blant på butikken når jeg må det, men da kan det KUN være den lokale Kiwi butikken. Får noia om jeg må på bunnpris som er 1 km lengre unna, feks. 

Jeg vet ikke eksakt HVA det er som er skummelt, men jeg får høy puls, hjertet hamrer som en gal, og jeg går helt i "koma". Jeg kan prate med sidemannen eller på Tlf i 15 min på et kjøpesenter, men jeg husker ikke noe av det etterpå.

Jeg er veldig fordomsfull mot de som har angst og depresjoner, og nekter å godta at jeg har "angst". I mine øyne er det bare tull. Kan noen vær så snill komme med råd og tips om hvordan jeg kan bli kvitt denne styggen på ryggen? Jeg elsket å være sosial og være med venner, men nå får jeg panikk av å gå og hente posten...

Anonymkode: a5f1e...5cb

[AnonymBruker]

Dette er absolutt angst! Jo lenger du går med det, jo verre vil det bli, så kom deg til legen! H*n vil henvise deg til dps, og kanskje du får tilbud om medisiner.

Anonymkode: b6b8c...149

[AnonymBruker]

Ts her, takk for svar.

Jeg har prøvd og presset meg til ubehagelige ting flere ganger i håp om at det går over, men det ender alltid opp med at jeg får panikk i hodet og hjertet, og er kjempesliten når jeg kommer hjem. Det blir aldri noe positiv opplevelse. Er det noe jeg selv kan gjøre for at det skal gå over? Synes det er flaut å si det til legen, da jeg selv klarer å dømme angstmennesker så det synger etter.  

Anonymkode: a5f1e...5cb

[AnonymBruker]

Ingen som kan hjelpe?

Anonymkode: a5f1e...5cb

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her, takk for svar.

Jeg har prøvd og presset meg til ubehagelige ting flere ganger i håp om at det går over, men det ender alltid opp med at jeg får panikk i hodet og hjertet, og er kjempesliten når jeg kommer hjem. Det blir aldri noe positiv opplevelse. Er det noe jeg selv kan gjøre for at det skal gå over? Synes det er flaut å si det til legen, da jeg selv klarer å dømme angstmennesker så det synger etter.  

Anonymkode: a5f1e...5cb

Hei ts, beklager å si det men jeg tror kanskje du har angst. Jeg har angst selv og kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Jeg reagerer egentlig ganske likt som deg. Jeg er diagnostisert og har litt mer symptomer kanskje..Jeg er anbefalt medisiner men har aldri villet ta noen. Så i praksis takler jeg angsten min alene uten behandling eller medisiner og står likt med deg utover at jeg har en diagnose om man er opptatt av sånne detaljer.Jeg er ikke det. Jeg ser bare angsten min som en litt irriterende del av meg selv som jeg må jobbe med. Det kan du også om du ikke vil ha en angstdiagnose, (som jeg tror du ville fått om du bad om utredning nå). Ingen kan kreve at en tar i mot utredninger eller helsehjelp om en ikke ønsker det så lenge man ikke er til fare for seg selv eller andre. Så det er ingenting i veien for at du prøver å takle dette selv og gir blaffen i hva det kalles av fagfolk. 

Det som kan hjelpe deg er å godta reaksjonene du  har og begynne å jobbe med at du har et problem helt konkret. Det første du bør gjøre er å sørge for at kroppen din fysisk har det så bra som mulig. Lite søvn og mat er ting som fort gjør at hodet sporer av mer en nødvendig. Det trenger du ikke og det er lett å unngå. Så ta vare på kroppen din. Ellers er regelmessig trening veldig bra. Det roer ned pusten og kroppen som helhet og vil hjelpe på angsten din av seg selv det også. Utover dette bør du jobbe konsist med situasjonene du bli uvel i med gjentagelse som noen nevner. Angst er nettopp slik du beskriver, ubehaget trenger overhodet ikke være knyttet til noe en syns er skummelt eller skremmende. En bare blir fysisk dårlig i situasjoner i dagliglivet og det begrenser en fordi en naturlig nok vil unngå ubehag hvis en kan. Du må faktisk aktivt gå til de situasjonene du føler deg dårlig i og etterhvert vil den følelsen forsvinne. Jeg pleier ikke gjøre det for å "jobbe med angsten min" fordi det blir komplett latterlig og unaturlig for meg.

Jeg ignorerer heller at jeg kanskje kommer til å bli dårlig og later som jeg MÅ gjøre alle ting som vanlig. Og jeg later samtidig som at de er livsnødvendig Sånn at jeg ikke kan unngå dem. Hvis jeg skal eksemplifisere det i forhold til noen av situasjonene du beskriver. Så blir det litt som en lek: hvis jeg vil gå på den nærmeste butikken f.eks. ville jeg prøvd å late som den hadde brent ned. Så jeg MÅTTE gå på en annen for å få mat overhodet. Altså: jeg tar vekk de mest behagelige valgene og later som om de bare ikke eksisterer mer. Da blir mye lettere å jeg reagerer veldig mye mindre på situasjoner når det er det eneste valget jeg har. Når det gjelder det med å ha samtaler og føle at du ikke er tilstede er det helt vanlig ved angst. Dette merker veldig sjeldent den andre parten selv om man selv føler det. Så ikke tenk at andre merker det, for det gjør de merkelig nok ikke. Det du kan gjøre for å lette situasjonen sammen med folk  er å være med folk på litt nye måter. Hvis jeg f.eks lager mat sammen med folk, eller gjør andre ting som ikke krever at jeg er 100% fokusert på samtale eller den andre personen hele tiden da forsvinner den følelsen som du beskriver og jeg klarer å følge med. Det er antagelig fordi hodet har godt av å bli distrahert av praktiske oppgaver. Det er faktisk slitsomt å "bare" prate. Og det er mange som syns det selv om de ikke blir uvel av det. Jeg vet ikke om noe av dette kan hjelpe deg, men det fungerer for meg. 

Anonymkode: 31047...a58

[FrittgåendeBurugle]

På 15.2.2017 den 2.33, AnonymBruker skrev:

Hei. 

Jeg poster dette som anonym, av åpenbare grunner.

Lang historie kort: alltid vært ei blid jente, sosial, populær og godt likt. I 9.klasse ble det en klinsj med ei jente, alle snudde ryggen til meg. Hadde ingen venner i to år. Flyttet til annen by og startet på VGS. Var utrygg, men fikk meg noen venner. Nå er jeg 23 år.

Siste to årene har det skjedd ting. Jeg har blitt livredd for å være ute blant folk. Gikk ut av et fire år langt forhold for to år siden, der samboer var veldig kontrollerende og sjalu. Det har bare blitt værre og værre siste to årene. 

Kjøpesenter har jeg ikke vært på siden evigheter, bare tanken på å være på en så offentlig plass gir meg hjertebank. Er i blant på butikken når jeg må det, men da kan det KUN være den lokale Kiwi butikken. Får noia om jeg må på bunnpris som er 1 km lengre unna, feks. 

Jeg vet ikke eksakt HVA det er som er skummelt, men jeg får høy puls, hjertet hamrer som en gal, og jeg går helt i "koma". Jeg kan prate med sidemannen eller på Tlf i 15 min på et kjøpesenter, men jeg husker ikke noe av det etterpå.

Jeg er veldig fordomsfull mot de som har angst og depresjoner, og nekter å godta at jeg har "angst". I mine øyne er det bare tull. Kan noen vær så snill komme med råd og tips om hvordan jeg kan bli kvitt denne styggen på ryggen? Jeg elsket å være sosial og være med venner, men nå får jeg panikk av å gå og hente posten...

Anonymkode: a5f1e...5cb

Karma 

[AnonymBruker]

Virker som du har angst (har det selv og kjenner meg igjen). Du burde gå til fastlegen og kanskje få en henvisning til psykolog. Det første du må gjøre er å akseptere det, og det kan være det vanskeligste, i hvert fall hvis du har mye fordommer. Veldig trist at du bare tenker at det er tull Angst og depresjon (og flere andre psykiske lidelser) har ødelagt mange år av livet mitt, så jeg kan love deg at det er reelt. Uansett, håper du tar tak i det og ber om hjelp! Lykke til videre!

Anonymkode: e7289...001

[Leoria]

Da er det bare å begynne å være fordomsfull mot deg selv også