Ambivalent forhold til barn

[AnonymBruker]

Selv jobber jeg med barn, men har ikke selv.

Dag til dag varierer det om jeg ønsker meg barn eller ikke. I skolevesenet ser man mye rart; mange utagerende elever og annen oppførsel som byr meg imot. Hva om jeg får en slik, tenker jeg da. Nei, da vil jeg heller være barnløs.

Og plutselig en annen dag får jeg høre fra verdens skjønneste unger; "du er min beste venn", "jeg elsker deg" osv.. Når de blir hentet hopper de opp i armene på foreldrene og alle ser ekstremt lykkelige ut. Da får jeg en klump i i magen, og den er både vond og god. Hvorfor har ikke jeg noe slik, undrer jeg meg.

Man kan si at høydene og toppene er nokså kontrastfylte når det gjelder mitt forhold til barn. Noen ganger får man lyst til å slutte å jobbe med barn eller i det minste gjeninnføre spanskrøret, mens andre ganger får man lyst til å fylle ut adopsjonspapirene og få med ungen med hjem. Føler meg egentlig ganske teit noen ganger, når jeg blir oppriktig glad i et barn som ikke er mitt.

Normalt å ha et så ambivalent forhold til barn?

Anonymkode: c8b53...b0d

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: c8b53...b0d

[Gjest GoldenLioness]

Helt normalt. Jeg har aldri vært noe særlig glad i barn. Men jeg kunne se at jeg ville bli en god mor fordi jeg har mye kjærlighet og omsorg å gi. Da jeg fikk min egen unge så ble det noe helt annet enn med andre barn. Alt barnet mitt gjør er supert, magisk og unikt  

Fremdele ikke særlig interessert i andre barn  

[AnonymBruker]

På 16.2.2017 den 6.21, GoldenLioness skrev:

Helt normalt. Jeg har aldri vært noe særlig glad i barn. Men jeg kunne se at jeg ville bli en god mor fordi jeg har mye kjærlighet og omsorg å gi. Da jeg fikk min egen unge så ble det noe helt annet enn med andre barn. Alt barnet mitt gjør er supert, magisk og unikt  

Fremdele ikke særlig interessert i andre barn  

Da er vi litt ulike. Jeg kan lett bli glad i andres barn. Derfor tror jeg at jeg like gjerne kan adoptere som å få barn selv.

Det er vel ikke noe unaturlig for mødre å tenke at ens eget barn er supert, unikt og magisk. Selv om det neppe er tilfelle; det er bare slik man tenker om sitt eget barn..

Anonymkode: c8b53...b0d

[Gjest GoldenLioness]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da er vi litt ulike. Jeg kan lett bli glad i andres barn. Derfor tror jeg at jeg like gjerne kan adoptere som å få barn selv.

Det er vel ikke noe unaturlig for mødre å tenke at ens eget barn er supert, unikt og magisk. Selv om det neppe er tilfelle; det er bare slik man tenker om sitt eget barn..

Anonymkode: c8b53...b0d

Poenget var at ting endrer seg for de fleste når en får sitt eget barn da. Adoptert eller ei.

[AnonymBruker]

3 timer siden, GoldenLioness skrev:

Poenget var at ting endrer seg for de fleste når en får sitt eget barn da. Adoptert eller ei.

Dette. Jeg har jobbet med barn selv og følt mye på det du gjør ts. Var leenge usikker på om jeg ville ha barn, helte i mot at jeg ikke ville.

Men så ble jeg uplanlagt gravid. Og de følelsene man har for sitt eget barn kan ikke sammenlignes med det man føler for andre barn. Jeg irriterer meg veldig fort over andre barn, men det skal rimelig mye til før jeg irriterer meg over mitt eget. Selv om barnet mitt sånn objektivt sett sikkert er like irriterende som andre

Men ja,vet ikke helt hva jeg kan si for å hjelpe. Tror følelsene dine er helt normale. Og det å få barn er risikabelt uansett.

Anonymkode: c4f97...c57