Slått av mamma

[Gjest GoldenLioness]

Kjenner jeg blir helt paff av dere som prøver å unnskylde det med at "i gamle dager" og "i andre land" så...  

Om ledersauen hopper over stupet, hopper du etter?

Det er ikke noe unnskyldning å utøve vold på barn. Uansett. Og hva viser er sånn oppdragelse? Det viser at det er OK å slå når noen ikke vise ønsket oppførsel. I teorien lærer man at barn kan slå både andre barn, naboer, sjefen og de det måtte passe om de ikke gjør som barnet synes er akseptabelt. 

Men hovedsakelig så oppdrar man et barn i frykt. I frykt om at de menneskene barnet stoler mest på og som barnet ville gjort alt for som skal elske dem ubetinget slår dem. I stedenfor å bruke ord og sette seg ned å snakke sammen sånn at barnet kan forstå hvorfor foreldrene ble opprørt slik at man kan korrigere det som grunnleggende er galt så slår man heller. Enklere løsning. 

 

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vold er ikke bra, men du oppførte deg ikke akkurat eksemplarisk du heller.

Det er ingen ting som forsvarer vold, men sinte tenåringer er virkelig en prøvelse.

Anonymkode: 9e007...d4a

Du kan ikke gi et barn ansvar og skulle for vold. Uakseptabelt. 

Anonymkode: 28489...e5e

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjeftet veldig mye og var veldig uforutsigbar /eksplosiv sint. Jeg ble sint om hn gjorde noe galt. Dette er jo ikke oppbyggelig. Alle gjør feil, og barn søler, glemmer tiden eller er tøysete når de skal legge seg.

Det blir jo psykisk vold når dette skjer jevnlig og over tid. Det bryter ned selvfølelsen når du får mer kritikk enn ros. Og når hn ikke kunne si ting til meg av redsel for å få kjeft, så ble det mye hemmeligheter som jeg selvsagt oppdaget. Og da var helvete i gang... men jeg var såpass at jeg kunne be om unnskyldning når jeg gikk over streken eller var urettferdig noe som nok demmet opp litt for det værste. Likevel har det nok preget hn i så stor grad at det dessverre har fått konsekvenser for livet videre. Hn er blant annet veldig vâr for kjeft og "sinte" stemmer. Da låser det seg helt.. 

 

Takk... det er riktig ord, veldig mye skam! Har jobbet mye med meg selv i mange år og vært åpen med hjelpeinstanser for at mitt barn skulle få den hjelpen hn trengte. Hvis en ikke er åpen så ville heller ikke hele sannheten kommet for en dag. Barn er utrolig lojale... 

Anonymkode: 9142f...2e8

Det må være godt for ditt nå store barn at du innrømmer de feil du gjorde da barnet var lite,samtidig tenker jeg at du ikke kan ta alt på din kappe. Hvis man har en psykisk lidelse går man til psykolog og får ryddet opp i " rotet", og hvis det er nødvendig, snakke om barndommen, men tilslutt må man velge å legge fortiden bak seg. Hvis ikke kan man ende opp i en offerrolle hvor alt som skjer av negative ting i nåtid, skyldes de " slemme" voksne man ble utsatt for som barn,istedet for vekst oppstår da stillstand. Dette er en generell betraktning.

Anonymkode: a8be4...30b

[AnonymBruker]

Det din mor gjorde var galt. Jeg ville ha konfrontert henne. Det virker ikke som hun forstår selv hva hun har gjort. Du trenger ikke overdrive betydningen disse episodene har hatt for deg, men heller ikke skyve dem under teppet. Det at noen har opplevd verre unnskylder ikke annen vold. 

Anonymkode: fdf1e...cd7

[Norbertine]

Tråden er ryddet for forherligelse av og oppfordring til lovbrudd.

Alice i Eventyrland, mod

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme som deg Ts, litt "verre" kanskje, jeg blødde når jeg ble slått og ble kvelt flere ganger. Min mor kan  ikke innrømme noe ovenfor meg. Jeg har et stort raseri mot ho enda, og jeg har aldri klart å smile til hun etter det avtok i 13 års alderen. Hun sier også at det er fælt når barn blir slått, og avfeier totalt at hun slo meg selvom pappa og besteforeldra mine visste det.  I senere tid har jeg begynt å snakke om dette da jeg har følt en trang til det. Bare til venner. Jeg vet hun hadde fødselsdepresjon, mer vet jeg ikke. Men jeg vurderer psykolog, har ikke noe "men" av det bortsett fra at jeg ikke kan knytte meg nært mennesker( eller kan det men det tar svært lang tid. Kommer til uttrykk med kjæresterelasjoner)

Anonymkode: 4d644...fe2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg opplevde det samme som deg Ts, litt "verre" kanskje, jeg blødde når jeg ble slått og ble kvelt flere ganger. Min mor kan  ikke innrømme noe ovenfor meg. Jeg har et stort raseri mot ho enda, og jeg har aldri klart å smile til hun etter det avtok i 13 års alderen. Hun sier også at det er fælt når barn blir slått, og avfeier totalt at hun slo meg selvom pappa og besteforeldra mine visste det.  I senere tid har jeg begynt å snakke om dette da jeg har følt en trang til det. Bare til venner. Jeg vet hun hadde fødselsdepresjon, mer vet jeg ikke. Men jeg vurderer psykolog, har ikke noe "men" av det bortsett fra at jeg ikke kan knytte meg nært mennesker( eller kan det men det tar svært lang tid. Kommer til uttrykk med kjæresterelasjoner)

Anonymkode: 4d644...fe2

AB over igjen: vil legge til at jeg elsker henne å ønsker henne ikke vondt.  Har vært rasende på henne flere ganger men har aldri klart å slå henne. Hun sluttet med det da jeg var for sterk - 13 års alderen. Jeg bor med foreldra mine i dag. (Er 19 år) 

Anonymkode: 4d644...fe2