Slå seg til ro ung

[Byjenta!]

Jeg er 20 år. Er forlovet, bor med min kjære. Og skal gifte oss neste år. 

 

Det er jo helt variert hvor man er i livet. Jeg har slått meg helt til ro.

[AnonymBruker]

Jeg er snart 35 og har nå endelig begynt å lengte etter å slå meg til ro med mann, barn, hus og det som hører med. 

Jeg har vært en svært rastløs sjel som flyttet veldig mye i 20 årene. Tror nok jeg er bedre rustet til ekteskap og familie nå etter å ha levd litt og gjort meg en del erfaringer. Ikke alle har det sånn innvendig, noen trenger å etablere seg tidlig og jeg synes at hvis du føler deg klar så skal du lytte til hjertet ditt. 

Anonymkode: dad5f...873

[AnonymBruker]

Jeg giftet med med ungdomskjæresten min når jeg var 22 år, og fikk vårt første barn når jeg var 23 år. Jeg følte meg helt klar for å slå meg til ro, og kan ikke si at jeg har angret sånn sett på at vi startet familie som ung.  Nå er jeg 40 år og synes det er deilig med store barn. 

Det jeg IKKE hadde tatt med i betraktningen var at min mann skulle endre seg så mye fra den kjekke, blide og omgjengelige gutten til noe han ikke engang selv ønsket å bli; en blåkopi av sin egen far. Dette var faktisk noe vi snakket mye om før vi fikk barn, nemlig hvordan man ikke skal behandle familien sin. Jeg har nok endret meg jeg også på disse årene, og man utvikler seg som menneske hele livet. Det som er minuset med å starte familie som ung, er at man ikke er helt utviklet som et voksnet menneske, og man endrer seg ganske mye i begynnelsen av 20 årenene.... Hadde ikke min nå eksmann endret seg så mye hadde det vært mer å jobbe med, og vi kunne ungått skilsmisse. 

Anonymkode: 1514f...bc7

[AnonymBruker]

På 12.2.2017 den 10.58, Antoinette skrev:

De som etabl. seg så tidlig pleier å ryke på en kjempesmell når de nærmer seg de tretti. Du finner de jentene ute på byen der de klager over alt de gikk glipp av og at nå er de stuck med mann & barn. Barna som ikke er søte små babyer lengre og ikke trenger de på samme måte og mennene som begynner å bli lei familielivet og savner "gutta". 

Men bevares, kjør på......

Dette.

Hovedproblemet i mine øyne er ikke at man absolutt MÅ reise og studere og jobbe og bruke tyveårene til andre ting, men at man ikke innser hvor mye utvikling som ligger foran en og at valg av partner derav ikke er på veldig solid grunnlag.

Det er ikke gjort forskning på dette i Norge, men det er derimot det i USA, og skilsmisseraten er skyhøy for de som gifter seg før de er 25. Partneren du mener er rett for deg som 20-åring er rett og slett ikke den du ser er rett for deg når du er 30. 

Så nei, jeg forstår virkelig ikke de som har et behov for å etablere seg så tidlig. Man kan fint være kjærester uten å involvere ekteskap, eller desto verre - barn.

Anonymkode: 9440a...33b

[AnonymBruker]

Hvis man sitter i en god økonomisk situasjon så er det nok lettere ja.

Jeg er 25, har leilighet, samboer, bil, jobb, utdanning, skal gifte meg om 3 måneder, men jeg er langt fra klar for barn. De venninnene mine som har fått barn tidlig (21-23 års alder) sliter økonomisk, er lei seg og oppgitte for at de går glipp av alle turer/jentekvelder jeg og de andre venninnene drar på. De sitter hjemme med akkurat nok penger til å få det gå rundt. 

Statisktisk sett så er sansynligheten for at dere holder sammen mye lavere siden dere er unge, men det betyr jo ikke at det faktisk kommer til å skje.

Jeg har vært sammen med samboeren min siden jeg var 18, og nå etter nesten 8 år sammen skal vi gifte oss, men det kommer fremdeles til å gå noen år før vi får barn. For oss er det viktig med karriere også, og vi vil være økonomisk ekstremt mye bedre stilt enn mine venner som fikk barn tidlig. Jeg tror at økonomisk sikkerhet letter et samliv, men igjen så er det andre ting som også er like viktig. Jeg har så mye mer jeg vil oppleve sammen med samboeren min alene. Jeg elsker han, han er så utrolig morsom å være sammen med, og jeg vet med sikkerhet at man mister hverandre litt når man får barn. Folholdet forandrer seg, og det er ikke jeg klar for ennå. Jeg er ikke klar for å dele kjærligheten vår med et barn - jeg er ikke klar for å ofre tiden vi har sammen for å dele den bed noen som kommer til å ta nesten all vår oppmerksomhet. Jeg tror det er viktig å pleie kjærligheten, og bygge et esktremt sterkt samhold før man velger å teste forholdet ved å introdusere inn noe helt nytt, stressende og spennende.

Anonymkode: 88958...778

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man sitter i en god økonomisk situasjon så er det nok lettere ja.

Jeg er 25, har leilighet, samboer, bil, jobb, utdanning, skal gifte meg om 3 måneder, men jeg er langt fra klar for barn. De venninnene mine som har fått barn tidlig (21-23 års alder) sliter økonomisk, er lei seg og oppgitte for at de går glipp av alle turer/jentekvelder jeg og de andre venninnene drar på. De sitter hjemme med akkurat nok penger til å få det gå rundt. 

Statisktisk sett så er sansynligheten for at dere holder sammen mye lavere siden dere er unge, men det betyr jo ikke at det faktisk kommer til å skje.

Jeg har vært sammen med samboeren min siden jeg var 18, og nå etter nesten 8 år sammen skal vi gifte oss, men det kommer fremdeles til å gå noen år før vi får barn. For oss er det viktig med karriere også, og vi vil være økonomisk ekstremt mye bedre stilt enn mine venner som fikk barn tidlig. Jeg tror at økonomisk sikkerhet letter et samliv, men igjen så er det andre ting som også er like viktig. Jeg har så mye mer jeg vil oppleve sammen med samboeren min alene. Jeg elsker han, han er så utrolig morsom å være sammen med, og jeg vet med sikkerhet at man mister hverandre litt når man får barn. Folholdet forandrer seg, og det er ikke jeg klar for ennå. Jeg er ikke klar for å dele kjærligheten vår med et barn - jeg er ikke klar for å ofre tiden vi har sammen for å dele den bed noen som kommer til å ta nesten all vår oppmerksomhet. Jeg tror det er viktig å pleie kjærligheten, og bygge et esktremt sterkt samhold før man velger å teste forholdet ved å introdusere inn noe helt nytt, stressende og spennende.

Anonymkode: 88958...778

Her er det ikke snakk om barn før økonomi er sikret, men ettersom det virker som begge får faste jobber som teknolog og ingeniør tror jeg ikke det blir et stort problem. Men hadde aldri vurdert barn før hus og økonomi er sikret, orker ikke usikkerheten rundt det med barn i tillegg. Skjer det så skjer det, men kommer ikke til å legge opp til det.

-TS

Anonymkode: 338c0...82b

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk nye venner og følte jeg oppdaget så mye som jeg ikke hadde fått sett av livet før. Hadde ikke mange venner på mitt gamle hjemsted og holdt meg mest hjemme og konkluderte bare med at festing og jenteturer bare var for umodne fjortiser

Anonymkode: 57cb6...94e

Ikke sant....var noe sånt jeg prøvde å få fram. Valget er ikke ENTEN fylla ELLER ekteskapet...

 Jeg er over 50 og møter fortsatt mennesker som har nye perspektiver, som er inspirerende og viser meg nye muligheter! Livet er blitt helt annerledes enn jeg trodde, på godt og vondt.

Anonymkode: 0d06b...903

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Her er det ikke snakk om barn før økonomi er sikret, men ettersom det virker som begge får faste jobber som teknolog og ingeniør tror jeg ikke det blir et stort problem. Men hadde aldri vurdert barn før hus og økonomi er sikret, orker ikke usikkerheten rundt det med barn i tillegg. Skjer det så skjer det, men kommer ikke til å legge opp til det.

-TS

Anonymkode: 338c0...82b

Vi er teknologoer begge to, så vi tjener mer en snittet, men det betyr ikke at det ikke er kjempedyrt å få barn. Mine venner med barn hadde faste jobber, hus og ok økonomi før de fikk barn de også, men de har ikke akkurat råd til ting på samme måte som oss. Vi vil sikre oss på et mye høyere nivå enn det "vanlige" folk gjør. Om dere ikke føler det samme behovet så er det helt ok, de fleste sørger for å ha hus, bil og jobb på plass. Vi velger å ta det et skritt lenger.

Anonymkode: 88958...778

[AnonymBruker]

Når jeg var 21 satte jeg meg på et fly som gikk til et land jeg aldri hadde vært i før. Jeg hadde fått jobb der 4 dager tidligere og arbeidsgiveren skulle møte meg på flyplassen og kjøre meg til en leilighet jeg ikke hadde sett på forhånd. Galskap tenker jeg muligens i dag, men jeg er i dag evig takknemlig for de 5 årene i det landet. Så uredd og impulsiv kan jeg nemlig ikke være i dag nå som jeg har mann og barn. 

Alt til sin tid tenker jeg. Synes ikke man skal bli voksen før man må. A4-livet kommer tidsnok og da er det veldig deilig ikke ha følelsen av at man har gått glipp av noe. Mange tenker at dersom man får barn tidlig så har man mye tid til andre ting når barne er større. Det stemmer til en viss grad, men med barn kommer bekymringer, samvittighet og ansvar. Så da er det mye man ikke kan gjøre på samme måte som før barna kom. 

Anonymkode: 8b861...08c

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg var 21 satte jeg meg på et fly som gikk til et land jeg aldri hadde vært i før. Jeg hadde fått jobb der 4 dager tidligere og arbeidsgiveren skulle møte meg på flyplassen og kjøre meg til en leilighet jeg ikke hadde sett på forhånd. Galskap tenker jeg muligens i dag, men jeg er i dag evig takknemlig for de 5 årene i det landet. Så uredd og impulsiv kan jeg nemlig ikke være i dag nå som jeg har mann og barn. 

Alt til sin tid tenker jeg. Synes ikke man skal bli voksen før man må. A4-livet kommer tidsnok og da er det veldig deilig ikke ha følelsen av at man har gått glipp av noe. Mange tenker at dersom man får barn tidlig så har man mye tid til andre ting når barne er større. Det stemmer til en viss grad, men med barn kommer bekymringer, samvittighet og ansvar. Så da er det mye man ikke kan gjøre på samme måte som før barna kom. 

Anonymkode: 8b861...08c

Det er akkurat det! Du blir aldri den samme etter du får barn. Ja, du kan "leva livet" og reise etter at barna er store, men du får ikke tilbake den bekymringsløse, barnefrie, du og jeg er de eneste menneskene i verden -følelsen som man har før man får barn.

Anonymkode: 88958...778

[AnonymBruker]

På 12.2.2017 den 10.58, Antoinette skrev:

De som etabl. seg så tidlig pleier å ryke på en kjempesmell når de nærmer seg de tretti. Du finner de jentene ute på byen der de klager over alt de gikk glipp av og at nå er de stuck med mann & barn. Barna som ikke er søte små babyer lengre og ikke trenger de på samme måte og mennene som begynner å bli lei familielivet og savner "gutta". 

Men bevares, kjør på......

 

Vel, jeg møtte min kjæreste som 21 åring. Før den tid hadde jeg kun levd singellivet, var halvveis i studiet og hadde bodd alene i noen år. Var ikke sånn at da vi ble sammen så kuttet vi ut å leve, han fortsatte å jobbe, jeg fortsatte å studere og vi fortsatte festingen. Da jeg var ferdig og skulle finne meg en jobb så flyttet vi etterhvert sammen. Etter tre år giftet vi oss, etter 4 år fikk vi barn osv osv.

Fortsatt sammen i tredveårene, og har egentlig aldri hatt denne berømte krisen? 

Anonymkode: d5368...a25