Reaksjon på sorg

[AnonymBruker]

Jeg føler meg litt unormal her, så må bare lufte noen tanker...

Jeg har opplevd ganske mange dødsfall og har nok vært i en del begravelser for noen på min alder (26). Det er ikke noen spesifikk grunn til det, har simpelthen mistet noen i familien til veldig tilfeldig sykdom, samt et par venner i bilulykker. 

Kanskje er jeg over tid blitt litt 'immun' mot det hele. Dvs. at telefonen ringer og at noe har skjedd er ikke en helt fremmed situasjon. Jeg har også alltid vært en litt avdempet person som ikke uttrykker så mye følelser offentlig. Slik har det egentlig alltid vært. 

Sorg tar også litt tid før den kommer inn på meg. Da jeg fikk vite at en klassevenninne hadde omkommet i en bilulykke, gikk jeg rundt og følte meg tom ganske lenge. Foreldrene mine gikk rundt og stusset over reaksjonen min, men jeg ville egentlig bare være for meg selv. Jeg gråt i minnestunden og i begravelsen - det var mest da sorgen var felles at det kom frem. En del måneder senere drømte jeg om henne, og våknet av at puten var våt (og jeg hadde grått i søvne). Savnet kom jo, men det tok tid. 

Nå har vi nylig mistet en venn av familien veldig brått, og det kom som et sjokk på alle. Da et av mine familiemedlemmer fikk vite det, begynte hun å gråte hysterisk så snart hun tok telefonen. Jeg bare stod der. 

Jeg føler meg som avvikeren i disse situasjonene. Noen ganger som en skuespiller som må tvinge frem "rett" reaksjon. Jeg er rett og slett ikke en som er veldig flink til å uttrykke følelser, eller komfortabel med det. I tillegg ser det ut til at det tar tid før det kommer hos meg.

 

Er det noen her som har det likedan?

Anonymkode: 5d31f...f25

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg litt unormal her, så må bare lufte noen tanker...

Jeg har opplevd ganske mange dødsfall og har nok vært i en del begravelser for noen på min alder (26). Det er ikke noen spesifikk grunn til det, har simpelthen mistet noen i familien til veldig tilfeldig sykdom, samt et par venner i bilulykker. 

Kanskje er jeg over tid blitt litt 'immun' mot det hele. Dvs. at telefonen ringer og at noe har skjedd er ikke en helt fremmed situasjon. Jeg har også alltid vært en litt avdempet person som ikke uttrykker så mye følelser offentlig. Slik har det egentlig alltid vært. 

Sorg tar også litt tid før den kommer inn på meg. Da jeg fikk vite at en klassevenninne hadde omkommet i en bilulykke, gikk jeg rundt og følte meg tom ganske lenge. Foreldrene mine gikk rundt og stusset over reaksjonen min, men jeg ville egentlig bare være for meg selv. Jeg gråt i minnestunden og i begravelsen - det var mest da sorgen var felles at det kom frem. En del måneder senere drømte jeg om henne, og våknet av at puten var våt (og jeg hadde grått i søvne). Savnet kom jo, men det tok tid. 

Nå har vi nylig mistet en venn av familien veldig brått, og det kom som et sjokk på alle. Da et av mine familiemedlemmer fikk vite det, begynte hun å gråte hysterisk så snart hun tok telefonen. Jeg bare stod der. 

Jeg føler meg som avvikeren i disse situasjonene. Noen ganger som en skuespiller som må tvinge frem "rett" reaksjon. Jeg er rett og slett ikke en som er veldig flink til å uttrykke følelser, eller komfortabel med det. I tillegg ser det ut til at det tar tid før det kommer hos meg.

 

Er det noen her som har det likedan?

Anonymkode: 5d31f...f25

 

Vi er alle ulike, èn type reaksjon er ikke mer riktig enn en annen. For meg tar sorg tid. Tenker ikke noe mer over det, det er bare slik jeg er. 

Anonymkode: 0a027...ffe

[avida30]

Høres ut som at du har skrudd av følelsene som en relativt vanlig forsvarsmekanisme. 

[AnonymBruker]

sorg er ikke en enkelt ting og bare "som på tv". Hvordan en sørger viser ikke hvor  vondt  det eller hvor glad en var  i den døde. En sørger ikke mer enn andre om enn reagere med umiddelbar gråt feks.  Det meste er riktig i sorg, så lenge det ikke blir kronisk og en ikke fungerer i lang tid. Jeg vet det kan være kleint når en ikke sørger helt slik en tror det skal gjøres.

En venninne av meg mistet søsteren sin. Hun sørger nå ved å feire livet og følge drømmer..

Anonymkode: 2a5ec...812

[AnonymBruker]

Hm.. og  du har hatt flere dødsfall du. En sorg kan overlappe en annen kanskje. Og du kan føle deg litt nummen. Det har vært mye død.

Anonymkode: 2a5ec...812

[Gjest Frk. Violeta]

Kjenner meg godt igjen i det du beskriver Ts. Jeg tror jeg skrur av som forsvarsmekanisme og for å håndtere det praktiske, og så når tomheten kommer og jeg gjerne vil prøve å kjenne litt på det hele for å få det ut, eller er i situasjoner der det "sømmer seg" å vise en reaksjon, har jeg ikke sjans. Da får jeg det ikke "på" igjen. Gjelder ikke bare sorg i forbindelse med dødsfall, kan være i mange andre sammenhenger også. Men vi er forskjellige og reagerer ulikt, slik er det bare. Finnes ingen fasit på hva og hvordan man skal føle.