Hvilken alder er krevende?

[AnonymBruker]

Ehm... 5 måneder... 4 År... og 9 og 13 😬 Det er våre nå. Minste plages med reflux og seperasjonsangst (kun mamma som blir godtatt) Fireåringen er flink og selvstendig, men trasser og tester grenser. Vil bestemme over seg selv! 9 åringen er like selvstendig som en 2 åring, og har blitt dullet og dallet med i alle de år fordi far og mor ikke er sammen lenger. Har store lese og skrivevansker og er fryktelig engstelig ALLTID! Trettenåring er verden største dramaqueen og mener og tror hun skal behandles som en voksen her i huset. Herser med søsken og far, og løfter ikke en finger for å hjelpe til.

 

 

Anonymkode: 23a45...611

[AnonymBruker]

Man støter vel på ulike typer utfordringer etter hvert som de vokser til. Er det ikke det ene, så er det det andre. For oss var det en god følelse å komme over bleiebruk-/bli-ferdig-med-å-tisse-på-potte-perioden. Det kommer nok mye an på hvor mye man selv føler man jobber med de ulike sakene, tenker jeg. For min del var det også godt å bli ferdig med barnehagelivet. Det blir mye enklere jo mer selvstendig de blir, og for min del kommer vi til å komme over enda en kneik når barnet er gammelt nok til å gå til og fra skolen selv. Selv om det nok blir en vemodig følelse også. Så det er nok både glede og vemod i det å komme over mange av disse stadiene.

Anonymkode: 6f416...3c5

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en ettåring og har ofte fått høre at det blir tøffere om litt. Men når er litt? Har hørt det siden barnet ble født. Jeg syns det har vært krevende hele veien med tanke på kolikk og søvn og diverse andre ting. Nå er det mest slitsomme at man må passe på hele tiden siden han er høyt og lavt(sikkkert litt ekstra slitsomt siden jeg er gravid også). Men syns det er lettere enn det første halvåret f.eks. 

I hvilken alder syns du det har vært mest krevende og hvorfor? 

Anonymkode: 460a0...443

0-3 år mest utfordrende, men overhodet ikke pga det noen her dessverre omtaler som "trass".  Mest pga påkledning, bleier, vinter, utstyr, barnehage osv.: litt stress altså. 

Jeg synes ikke noe om ordet "trass": det er jo helt naturlig at barnoppdager sitt eget selv og at det faktisk kan velge.Det er jo fantastisk flott! :-)

Anonymkode: 57176...25c

[AnonymBruker]

1 år og 3. Og fra 10+ 😅

Anonymkode: 719dc...75e

[AnonymBruker]

Har bare 3-åring enda, men hittil har trassalderen, fra 2,5-3 år vært tøffest. På andreplass kommer de første månedene. Barnet var ikke så krevende, men det var slitsomt med alt som var nytt. Det å være mor, alle følelsene, en totalt endret livssituasjon.... Den pakka der, liksom...

Anonymkode: 54b91...4d3

[Skogsprinsessa]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

0-3 år mest utfordrende, men overhodet ikke pga det noen her dessverre omtaler som "trass".  Mest pga påkledning, bleier, vinter, utstyr, barnehage osv.: litt stress altså. 

Jeg synes ikke noe om ordet "trass": det er jo helt naturlig at barnoppdager sitt eget selv og at det faktisk kan velge.Det er jo fantastisk flott! :-)

Anonymkode: 57176...25c

Jeg bruker ofte ordet trass. Deter faktisk et ord som også enkelte fagfolkbruker. Barnet trasser jo. Men det betyr jo ikke at det er negativt fordi... Ordet trass trenger ikke være negativt ladd, det er du som tolker det negativt.... ☺

[Gjest antbug]

Jeg synes 0-3 år er klart verst. Man får lite søvn, de trenger hjelp med nesten alt og det går ikke an å føre en vettug samtale med dem. For meg har det blitt lettere og mer givende for hvert år som har gått, og jeg håper det fortsetter sånn  

[AnonymBruker]

Jeg antar du spør etter småbarnsalder, og da må jeg si mellom 1 og 2 år. De klarer alt, men forstår "ingenting", som ei svarte her før meg. 

Anonymkode: 5a1b8...d17

[AnonymBruker]

Jeg husker jeg var ganske sliten når de var 2-3 år, både mentalt og fysisk, men når ungene var lagt fikk jeg koble av og senke skuldrene. Årene etter kunne være hektisk i perioder med barneselskap, treninger og idrettsarrangement. Likevel oppfatter jeg 15-17 års alderen som desidert verst. Alle barna mine har vært grei med tanke på festing, men i perioder føltes det ut som en fremmed alien tok bolig i ungene mine... 2 gutter og to jenter, og sistnevte var nok verst. Alle bekymringene kunne ha gitt meg grå hår, og våkenetter med baby var ingenting i forhold (mine som stort sett om natten, hadde vel sagt noe annet om en hadde feks kolikk) til netter jeg ventet på å hente, eller at de skulle komme trygt hjem. 

Anonymkode: f3b8f...f83

[Gjest Sugemerke]

Og når de blir tenåringer kan man ikke legge seg før de kommer hjem heller. Jeg elsker å legge meg tidlig, jeg misliker å sitte oppe til kl 23 for å vente på en hengslete fyr som dingler ute med kompiser. Jeg vil sove!

[Gjest Marillia]

17 minutter siden, Sugemerke skrev:

Og når de blir tenåringer kan man ikke legge seg før de kommer hjem heller. Jeg elsker å legge meg tidlig, jeg misliker å sitte oppe til kl 23 for å vente på en hengslete fyr som dingler ute med kompiser. Jeg vil sove!

Signerer denne! 

[AnonymBruker]

Synes tenåringstiden har gått overraskende greit, bank i bordet (har fremdeles en 13-åring igjen, så jeg kan ikke heise flagget riktig ennå). Jeg var forberedt på mye drama, festeproblematikk og smelling med dørene, men bortsett fra at jeg kjører og henter mye oftere sent på kvelden har det gått mye lettere enn forventet. Den ene sønnen min hadde en vanskelig "Hva vil jeg med livet mitt"-periode der følelsene var høyt og lavt og vi måtte trå veldig støttende til med råd og oppmuntring, så det har ikke vært 100% enkelt her heller. Men jeg vil ikke si det er i nærheten av ett-toårsalderen og de stadige avstikkerne inn på kjøkkenet for å tømme skuffer og skap, tømme sjampo i do eller krabbe inn i peisen og spise aske...

Men slappe helt av kan vi vel ikke gjøre før de flytter hjemmefra. Sannsynligvis ikke da heller

Anonymkode: 5bcea...709

[Arkana]

Jeg kan ramse opp en hel haug foreldre som ville sagt at de heller tar 10 tenåringer enn å gå gjennom treårstrass igjen, og sikkert like mange som ville sagt motsatt. Det viser jo bare at barn (og foreldre) er veldig forskjellige.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Sugemerke skrev:

Og når de blir tenåringer kan man ikke legge seg før de kommer hjem heller. Jeg elsker å legge meg tidlig, jeg misliker å sitte oppe til kl 23 for å vente på en hengslete fyr som dingler ute med kompiser. Jeg vil sove!

Sikkert dumt spørsmål av meg. Men hvorfor sitter dere oppe? For å sjekke at de kommer seg greit hjem? 

Foreldrene mine satt aldri oppe så bare lurer 😊

Anonymkode: 460a0...443

[Gjest Sugemerke]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sikkert dumt spørsmål av meg. Men hvorfor sitter dere oppe? For å sjekke at de kommer seg greit hjem? 

Foreldrene mine satt aldri oppe så bare lurer 😊

Anonymkode: 460a0...443

Ja, for å sjekke at de kommer når de skal, at de er hele, at de har det greit, at de er edru på helg osv. En av oss sitter alltid oppe.  

Ofte har de noe på hjertet, noe de vil fortelle når søsknene sover, så det er en fin tid. Bare litt sent.

[Million]

De to første årene var sinnsykt slitsomme og krevende med mitt barn, fordi han ikke sov natten gjennom før han var to år. Han våknet 5-6 eller opptil 7-8 ganger pr natt.... det er en gang i timen, det! Ofte rakk jeg ikke sovne igjen før neste runde med skriking, fordi jeg lå der og VISSTE at "nå skriker han snart igjen", og det stresset meg så voldsomt at jeg ikke klarte å sovne igjen. To år med kritisk søvnmangel... et mirakel at jeg husker noe som helst fra de to årene. Følte jeg gikk rundt som en zombie, i en døs, hele døgnet.

Trassalderen taklet jeg greit, for da fikk jeg i det minste sove om natten. Alt er enklere med søvn nok.

Tenårene har gått forbausende bra så langt og neste år er han myndig. Ingen store raserianfall, grei å ha med og gjøre.

Endret 10. februar 2017 av Million

[AnonymBruker]

Alle aldre har sin sjarm og sine utfordringer. Min er snart seks år, og jeg kjenner på at jeg de siste par årene har tenkt at 'det var enklere da hun var mindre' - men jeg er sannelig ikke sikker på om det er sant... 

Hvilken alder som er 'verst', kommer an på både barn og foreldre. Akkurat nå er vi inne i en veldig sta periode, med tilhørende full utagering (vold). Det må nevnes at min har adhd, og dermed litt ekstra utfordringer rundt regulering av følelser og sosialt samspill. Og jeg er en som blir lett sliten av å måtte 'gå på tå hev' og forutse hva som kan få henne til å tilte. Så akkurat nå er veldig vanskelig for meg. 

Om man opplever veldig vanskelige perioder, og når, kommer an på personlighet hos foreldre og barn. Noen er heldige og får unger som matcher ens personlighet veldig godt, og for disse vil kanskje spedbarnsalderen være tøffest med lite søvn osv være tøffest. Mens andre opplever å få unger som de matcher dårligere med i personlighet (i alle fall i perioder), og opplever at starten på tenårene er grusomme fordi de over hodet ikke forstår hva som rører seg i barnet. 

Jeg opplever i alle fall at hverdagen med barnet er enklere i de periodene jeg kjenner igjen meg selv i hennes reaksjonsmønstre, da er det rett og slett lettere for meg å forutse hvordan jeg bør håndtere en situasjon for at den skal løses på en tilfredsstillende måte. 

Anonymkode: 4db35...efc

[AnonymBruker]

På 9.2.2017 den 12.56, AnonymBruker skrev:

0-20 eller når de enn flytter ut.

Å ha barn er en fryd og en forbannelse.

Enhver alder har sine gleder og utfordringer. 

Jeg trodde 1-4 skulle være verst, nå er hun 10, og Gud hjelpes.. Det er stadig noe nytt

Anonymkode: 257a9...178

he he støtter denne, det er stadig noe nytt har en jente på 7, har ikke vært enkelt frem til nå. Bare i stadig forandring så regner med at det fortsetter frem til hun flytter hjemmefra.

Anonymkode: c8bd3...246