Noen med spiseforstyrrelser her?

[AnonymBruker]

Eller noen dere vet om som har klart å komme seg ut av det?

Som kan fortelle litt åssen det var og komme med tips og motivasjon?

Anonymkode: 54079...9e7

[Tahini]

Tja, jeg blir nok aldri helt frisk, men jeg er utrolig mye bedre enn jeg var på mitt verste. Jeg har bulimi.

[Monstrum]

"Spiseforstyrrelser" er jo ett veldig vidt tema, men de vanligste er anoreksi, bulimi og overspisingslidelse (binge eating disorder)

Jeg har sistnevnte, og det er knalltøft, men jeg har jevnlig hjelp og oppfølging av både fastlege og psykiater, og jeg skal begynne på medisiner. Motivasjonen min er at jeg ønsker meg barn i fremtiden, og det er viktig at jeg har en sunn og frisk kropp for best mulig å ta vare på dem   Ellers er de bestene tipsene jeg kan gi deg å få hjelp tidlig! Mistenker du at du er i ferd med å utvikle en spiseforstyrrelse, eller du allerede har utviklet en, be fastlegen din henvise deg videre. Det er ingenting å skamme seg over, og selv om fastleger kan være duster, er ikke de som jobber med dette det.
Vær også åpen med venner og familie, hvis du greier det. De ser fort at noe er unormalt, og vil som oftest hjelpe, men kan synes det er vanskelig.

Håper du får den hjelpen du tr enger

[Gjest Bruker115236]

Jeg er ikke helt frisk men mye bedre. Hjalp mye for meg å søke hjelp, og få komme i en behandling. Hadde kognetiv terapi(gruppeterapi) med fokus på overspisingslidelser. Gikk der i ca 1/2 år i fjor. Jeg har uspesifiserte spiseforstyrrelser, og har slitt med både atypisk bullimi og overspising. 

Vi fokuserte på å skrive matdagbok. Det hjalp en del. Få inn faste måltider med vanlig norsk kosthold. Kjenne på følelsene som gjorde at man overspiste. Og å få inn mosjon i hverdagen.

[AnonymBruker]

Jeg ble frisk alene. Jeg var i behandling ett år på et tidspunkt. Men det hjalp meg ikke i det hele tatt. Det som som hjalp meg tilslutt var kanskje en slags dødsangst. Jeg kom til et punkt der jeg merket at spiseforstyrrelsen kontrollerte hele dagen min, og hindret meg i å klare å gjøre ting jeg ville med livet mitt. Litt som jeg forestiller meg at avhengighet er. Jeg var for sliten til mange ting jeg hadde lyst til og svimte og følte meg stort sett utmattet og svak. Det skremte meg og jeg bestemte meg i bunn og grunn bare for at jeg ikke ville ha det sånn lenger. Det krevde mye jobb og minst like mye disiplin å spise, som å ikke spise. Men jeg brukte den samme staheten til det ble en vane tilslutt. Jeg hadde anoreksi, men var ikke så tynn at det var farlig for meg å ikke ha helsepersonell rundt meg. Jeg hadde BMI på 15. Jeg har aldri hatt problemer med mat siden. 

Anonymkode: ba947...3af

[AnonymBruker]

Dette hjelper sikkert ikke men jeg bare bestemte meg for at nok var nok. Jeg har/hadde bulimi og visste selvfølgelig at det var veldig usunt og en stor økonomisk belastning. Jeg bestemte meg for å høre på den rasjonelle delen av hjernen istedenfor å la følelsene styre matinntaket. Jeg vet helt ærlig talt ikke hvordan jeg fikk dette til. Det var vanskelig i begynnelsen men jeg klarte på en eller måte å bare stenge den trangen til å overspise og kaste opp ute. 

 

Anonymkode: 6f67c...321

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Tahini skrev:

Tja, jeg blir nok aldri helt frisk, men jeg er utrolig mye bedre enn jeg var på mitt verste. Jeg har bulimi.

Kan du værsåsnill å komme med noe tips om hvordan du har blitt bedre?

Anonymkode: 54079...9e7

[AnonymBruker]

@Monstrum

Du skrev du skal begynne på medisiner, er det mot depresjon f.eks, eller direkte om overspising, for det ante jeg ikke at fantes? 

Jeg sliter med det samme. Følelser og mat er knytt sammen og når livet er jævlig fungerer mat som trøst. Jeg går til psykolog men vi snakker om de underliggende problemene og ikke mat i seg selv. Men hvordan er det egentlig du jobber med legen og psykiateren med disse problemene? 

Anonymkode: 1079a...467

[Tahini]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kan du værsåsnill å komme med noe tips om hvordan du har blitt bedre?

Anonymkode: 54079...9e7

Vel.

Jeg bevisstgjorde meg på hva som trigget bulimien. På det verste dreide dagene mine seg om å spise, spy, spise, spy - til jeg ble helt utmattet og tok en pause. Situasjoner hvor jeg kunne spise ubegrenset uten at noen la merke til det endte garantert med overspising, for eksempel konfirmasjoner og andre feiringer med stående buffé, "spis så mye pizza du vil"-tilbud på Peppes, alle slike ting. Middag var en gigantisk trigger for meg, da jeg enda bodde hjemme og det alltid ble laget rikelig med mat slik at det ble rester. Dette endte alltid med overspising og spying for min del. 

Bare det å steke en pizza på egen hånd endte med at jeg spiste hele og spydde, uansett om jeg hadde bestemt meg for å ikke gjøre det. Alle situasjoner hvor det var mer mat enn til et måltid endte med en episode og ofte ble en slik glipp etterfulgt av enda et raid i matskapet eller en tur (eller flere) på butikken for å å kjøpe mat jeg kunne overspise. Jeg ble ekspert på hva som var lett å spy opp og hvilke matvarer jeg burde unngå.

For meg var det så ille at jeg ikke kunne ha mer mat hjemme enn til akkurat et passe stort måltid. Hver gang jeg følte meg for mett ville jeg spy, eller helst spise enda mer og så spy. Det var så sykt tvangsmessig at jeg ser tilbake på det nå og bare rister på hodet. Det blir som en avhengighet, virkelig. Man klarer ikke å la være og man må jo spise mat.

Jeg hadde sår over hele høyrehånd, jeg blødde fra spiserøret, jeg hadde antageligvis forstyrrelser i hjerterytmen, men jeg gikk aldri til legen. Jeg skjulte det så godt jeg kunne, selv om kjæresten min etter hvert forsto hva som foregikk. Vi studerte utenlands og det førte til at jeg ble litt bedre, da vi ikke hadde kjøkken der vi bodde og spiste all mat ute. Men til og med da hadde jeg en eller to episoder hver dag.

Da jeg først bestemte meg for å bli bedre gikk det svært sakte i begynnelsen. Det hjalp at jeg hadde blitt student og flyttet på hybel, for da var det ikke noe stappfullt kjøleskap eller matskap jeg kunne raide fritt. Jeg hadde heller ikke penger til å kjøpe så enorme mengder mat som før jeg ble student, det hjalp litt på saken. Jeg kjøpte aldri inn mer mat enn til neste måltid. Jeg tror ikke jeg spiste middag alene på flere år, kun hvis jeg var sammen med andre og kun hvis jeg visste at det ble akkurat nok mat til meg. I begynnelsen sprakk jeg veldig ofte, hver dag faktisk, men så hendte det at jeg hadde dager uten spiseepisoder. Og for hver slik dag fikk jeg mer troen på at jeg kom til å klare det. Jeg skrev også ned alle måtene jeg skadet kroppen min på, jeg hadde for eksempel veldig dårlig samvittighet for at jeg ødela tennene mine, men også alle de andre tingene som sår i spiserøret, sår på hender, hjertebank osv. Jeg kjente jo på hele kroppen at jeg gradvis ødela den med bulimien min og jeg kjente på den følelsen hver gang jeg ville ut og handle inn mat. Men jeg sprakk ofte allikevel og måtte hele tiden passe på hvilke situasjoner jeg plasserte meg i. Etter hvert kunne jag ha mat for noen dager liggende, men da kun sunn mat. Jeg har alltid hatt en tendens til å overspise på feit og "syndig mat". Det er mye lettere for meg å la være å spys hvis jeg spiser noen knekkebrød og et eple. Til og med i dag er jeg obs på å ikke pizzaer i fryseren osv, fordi det er lett for meg å sprekke av det. 

Det tok flere år før jeg kunne gå en ukes tid uten spiseepisoder og jeg har fremdeles episoder flere ganger i måneden. Nå går jeg i terapi. Jeg angrer på at jeg ikke søkte hjelp den gang da, men skamfølelsen var enorm og jeg ville bare ikke. 

Jeg anbefaler deg å søke hjelp.

[Monstrum]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

@Monstrum

Du skrev du skal begynne på medisiner, er det mot depresjon f.eks, eller direkte om overspising, for det ante jeg ikke at fantes? 

Jeg sliter med det samme. Følelser og mat er knytt sammen og når livet er jævlig fungerer mat som trøst. Jeg går til psykolog men vi snakker om de underliggende problemene og ikke mat i seg selv. Men hvordan er det egentlig du jobber med legen og psykiateren med disse problemene? 

Anonymkode: 1079a...467

Jeg visste heller ikke at det fantes, har tidligere fått medisiner som hemmer fettopptak, som jeg skulle ta etter en "binge". De hadde så kraftige bivirkninger at jeg måtte slutte på dem. Det jeg skal begynne på nå er egentlig en ADHD-medisin, der det er an bivirkningene vi ønsker å oppnå, nemlig nedsatt matlyst og spisetrang. Jeg vil ikke si hva den heter, fordi jeg blir den første i Norge som får foreskrevet denne medisinen til dette bruksområdet. Det er forsket mye på i USA, og psykiateren min har jobbet en del med de som har drevet forskningen der. Jeg skal prøve i 1 mnd, og får jeg ikke godt nok resultat må jeg slutte. Det er en kraftig medisin, som ikke skal tas "for bestandig". Meningen er at jeg skal bruke denne i kombinasjon med oppfølging, for å unngå å bruke mat som medisin. Når jeg føler at jeg klarer meg uten medisinene, bare med de hjelpemidlene jeg har fått med meg psykisk, skal jeg slutte. Jeg kan får feks ikke bli gravid mens jeg går på disse. Jeg er også bipolar, og har egne medisiner mot dette.

Lege og psykiater hjelper meg med å identifisere følelsene mine og jobbe med dem. Hva føler jeg før jeg overspiser. Har det skjedd noe i forkant? Får jeg noen forvarsler? Hva tenker jeg på? Hvor tidlig kjenner jeg det? Hvorfor føler jeg det jeg føler? Er det andre følelser involvert? Kan jeg gjøre noe for å hindre det? Hva spiser jeg? Hvorfor akkurat det? Hvordan føler jeg meg når jeg greier? Og når jeg ikke greier det? Osv osv.... Det er himla tøff prossess, og jeg har grått mye. Men det har hjulpet meg, jeg har blitt mer kjent med seg selv, og tryggere på kroppen og sykdommen min. Jeg har lært å identifisere faresignalene, og hvordan jeg kan unngå å overspise. Ikke misforstå; jeg er langt fra frisk, og har en laaang vei igjen å gå. Disse tingene er det først og fremst psykiater som har hjulpet meg med. Legen har mer jevnlig oppfølging på vekt, fettmasse, blodprøver, hjertefunksjon, kolestrol osv. Men hun er også en god samtalepartner, som blir litt mer uformell og ikke så tvungent som hos psykiateren.

Dette er som sagt mine opplevelser og de tingene som fungerer for meg så langt. Det er mulig det er helt andre ting som funker for deg, og at du trenger en annen oppfølging. Men det vet du ikke før du har prøvd. Overspisinglidelse er omtrent 10 ganger så utbredt enn anoreksi, men er utrolig tabubelagt, lite snakket om, og diagnosen settes sjeldent. "Det er bare en unnskyldning for å være ovrevektig" har jeg fått hørt et par ganger.. Jeg var heldig og fikk en behandler som hadde en del erfaring innen feltet, og hun nølte ikke lenge med å sette diagnosen på meg. For noen er det å få en diagnose som å bli satt i en bås og føle at du må leve der for bestandig. For meg var det en lettelse. Ikke en unnskyldning, men en forklaring på hvorfor ting var som de var.

Hvis du føler at det du og psykologen din jobber med ikke er "nok", så si det. Vær ærlig. Kanskje har ikke hen den kompetansen som kreves for at du skal få jobbet med det du trenger, men det er ingenting i veien for å bruke to behandlere samtidig. For selv om det du jobber med sammen med osykologen din kanskje føles nyttesløst, så er det viktig. Det finnes ingen quick-fix, dette er alvorlige sykdommer som krever mye jobb. Både det praktiske med selve maten, men og de underliggende probleme og følelsene.

Jeg er kanskje bare en fremmed bak et tastatur på et internettforum; men vit at jeg heier på deg. Du greier det!

[AnonymBruker]

Det er ikke lov å diskutere spiseforstyrrelse her inne. Tråden kommer til å bli stengt

Anonymkode: 8630a...9d9

[AnonymBruker]

Jeg har hatt anoreksi og bulimi.

 

Det første var å innrømme overfor en selv at man faktisk har ett problem, og problemet er ikke selve maten. Det er jo psyken som er det egentlige problemet. Får man nøstet opp i dette, er man på god vei. Maten og problemene rundt dette er ofte 'bare' sympton.

Finn Skårderud er min redning. Han har ei bok, Sterk/Svak. Den hjalp meg utrolig mye! Jeg gikk i terapi og likte det i grunnen godt. Psykologen var god! Dessverre sluttet vedkommende, da valgte jeg å ikke ta en ny behandler.

Anonymkode: 0082f...62e

[Vesentlig]

Jeg har anoreksi og sliter med å bli bedre. Men har et stort ønske om endring og håper på å få plass på Modum Bad når jeg har gått litt opp i vekt. Siden jeg har prøvd selv og blitt "hjulpet" uten at jeg ville det uten hell er det lett å bli motløs, men jeg vetat å være inneliggende hjelper for da klarer jeg å holde fokus. Synes ikke det verste er å starte å bli bedre, men å fortsette med det. Jeg tror det viktigste er å ikke gi opp.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Monstrum skrev:

*snipsnipsnip*

Jeg er kanskje bare en fremmed bak et tastatur på et internettforum; men vit at jeg heier på deg. Du greier det!

Jeg er ikke TS da, men jeg som spurte oppfølgingsspørsmål til deg Monstrum. 

Tusen takk for langt og utfyllende svar! 

Behandleren min fungerer veldig godt, og jeg har fått mye hjelp, som jeg ser virker. Jeg har en del andre problemer og disse har blitt prioritert. Mens matproblemet som kanskje er en konsekvens av alle de andre negative følelsene har kommet i andre rekke (eller ikke blitt tatt opp i det hele tatt). Jeg skjønner at det har vært sånn, for det andre har vært mer presserende, mer alvorlig. Samtidig ønsker jeg ikke å ha en så usunn kropp, og jeg ser at det å bruke mat som medisin (som du også sa du gjør) er ikke hensiktsmessig. Det hjelper der og da, men det endrer ingen ting. (Selv om jeg tenker at det er bedre enn andre typer selvskading da.) 

Men du har rett, jeg har nok vanskelig for å spørre om MER behandling, når jeg allerede har fått så mye hjelp. Jeg kjenner veldig på at dette med denne typen spiseproblemer er stigmatisert, og jeg tenker at dette må jeg klare alene, selv om det har gått mange år og jeg ikke klarer det, selv om jeg prøver veldig hardt. Kjenner meg igjen i det du sier om tanker som at man bruker at dette er et mentalt problem som unnskyldning for overvekt. Godt å lese deg skrive om det på den måten du gjør det. Det er godt å vite at NOEN forstår! 

Igjen takk for utfyllende svar! Og takk for at du heier på meg! #sippetryne
Jeg heier på deg også!  

Anonymkode: 1079a...467

[Monstrum]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke TS da, men jeg som spurte oppfølgingsspørsmål til deg Monstrum. 

Tusen takk for langt og utfyllende svar! 

Behandleren min fungerer veldig godt, og jeg har fått mye hjelp, som jeg ser virker. Jeg har en del andre problemer og disse har blitt prioritert. Mens matproblemet som kanskje er en konsekvens av alle de andre negative følelsene har kommet i andre rekke (eller ikke blitt tatt opp i det hele tatt). Jeg skjønner at det har vært sånn, for det andre har vært mer presserende, mer alvorlig. Samtidig ønsker jeg ikke å ha en så usunn kropp, og jeg ser at det å bruke mat som medisin (som du også sa du gjør) er ikke hensiktsmessig. Det hjelper der og da, men det endrer ingen ting. (Selv om jeg tenker at det er bedre enn andre typer selvskading da.) 

Men du har rett, jeg har nok vanskelig for å spørre om MER behandling, når jeg allerede har fått så mye hjelp. Jeg kjenner veldig på at dette med denne typen spiseproblemer er stigmatisert, og jeg tenker at dette må jeg klare alene, selv om det har gått mange år og jeg ikke klarer det, selv om jeg prøver veldig hardt. Kjenner meg igjen i det du sier om tanker som at man bruker at dette er et mentalt problem som unnskyldning for overvekt. Godt å lese deg skrive om det på den måten du gjør det. Det er godt å vite at NOEN forstår! 

Igjen takk for utfyllende svar! Og takk for at du heier på meg! #sippetryne
Jeg heier på deg også!  

Anonymkode: 1079a...467

Det er det absolutt! Det finnes ett veldig støttende og fint miljø på instagram og, men der må man ha antennene litt ute, for noen "oppmuntrer" mer til å fortsette enn gir støtte for å bli bedre. Jeg var der lenge, og fikk mye støtte fra andre i samme situasjon over hele verden Jeg tenker det er viktig å huske som du sier; overspising er kanskje bedre enn andre former for selvskading, men det er selvskading. Og bare ordet i seg selv er nok til at man selv skjønner at det er noe som ikke er bra å drive med.

Du må bare sende meg en PM om du vil ha noen å snakke med!

[AnonymBruker]

Jeg er i en prosess hvor jeg prøver å bli bedre av bulimi. Det er utrolig sterke følelser involvert, og det har tatt med lang tid å komme dit jeg er i dag. Jeg er ikke frisk, men på vei.... Har nettopp opprettet en blogg og instagramkonto for å få utløp for følelser, tanker og meninger som jeg ikke kan snakke med mine nærmeste om. Har mye på hjertet, og håper at jeg klarer å finne motivasjon og hjelpe meg selv gjennom å skrive. Små steg. Bloggen heter: www.stormenliten.wordpress.com og instgramkonto: stormenliten. Kanskje får du noen råd, eller kanskje bare trøst i at du ikke er alene. 

Anonymkode: dae23...fcb

[AnonymBruker]

Dere er sterke <3 

Anonymkode: 54079...9e7

[Gjest Nori]

Kjære trådstarter. 
Viser til følgende regelpunkt: 

Sitat

Selvmordstanker, selvmordsmetoder, selvskadingsmetoder og tanker om spiseforstyrrelser.  Derfor vil slike tråder kunne bli stengt, og vi henviser til steder der man kan prate med noen som har kompetanse til å håndtere slike situasjoner. Se dette innlegget for utfyllende forklaring. Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 kan du også kontakte Kors På Halsen.

Tråden stenges. 

Nori, mod