student med angst, holder det hemmelig

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst og sliter veldig med å komme meg gjennom dagene med studier og jobb ved siden av. Jeg har ikke så fryktelig plagsomme symptomer i når jeg står i situasjonen, men er tydeligvis anspent for jeg får en skikkelig nedtur etterpå i form av muskelsmerter og utmattelse. Det gjør det vanskelig for meg å fungere sosialt, det vil si jeg fungerer helt fint fordi jeg tar utfordringene, står foran klassen og har fremlegg og jobben går helt fint å komme seg gjennom sånn praktisk sett. Men jeg sliter med energiunderskudd og blir utladet, så må være forsiktig å balansere sosialt og hvile. I perioder greier jeg det ikke og da føler jeg med syk i kroppen, og får søvnproblemer. Siste ukene nå har jeg våknet med hjertebank på nettene og ligget mye våken. 

Jeg har tidligere forsøkt å fortelle de nærmeste om problemene. Moren min orker ikke høre at jeg har det vanskelig. Jeg oppfatter det veldig avvisende fordi hun bare snakker om at jeg må tenke positivt og ta meg sammen fordi jeg klarer det, jeg er så flink atte. Jeg har forsøkt å snakke med kjæresten også, men han også bagatelliserer det hele. Ingen ser hvordan jeg hver dag kaster meg ut i det usikre, tar ordet osv. Jeg utsetter meg selv for en masse sosialt hver dag men opplever ikke å føle mestring, så derfor får jeg jo ingen fremgang. Har gått til psykolog før, men kom liksom ikke helt ut av det. Hadde en jobb før jeg begynte på studiene nå der jeg følte meg veldig trygg og begynte å komme meg på bena. Trodde jeg hadde lagt det bak meg men alt stresset med studiene og alt det sosiale fremkaller angsten igjen. 

Vet ikke hva jeg spør etter egentlig, har bare behov for å dele det med noen. Sånn det er for øyeblikket har jeg tatt et par dager vekke fra studiet for å hente meg inn og komme inn i søvnrytmen igjen, har fått medisiner av legen for det. Men jeg skjuler dette for kjæreste og familie fordi de ikke forstår. 

Anonymkode: 6fa69...a6e

[AnonymBruker]

Er du sikker på at du har så mye angst, kan du også være litt overbelastet? Tror du det hadde vært like tøft om du bare hadde studert og ikke hatt jobb ved siden av?

Anonymkode: 4ffa1...5a6

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det samme som deg. Bare at symptomene mine kommer når jeg står i situasjonen. Etter en dag på jobb så er jeg helt utmattet og må sove 1-2 timer på sofaen. Vet ikke helt hva jeg kan gjøre. Har gått til psykolog men følte ikke at jeg fikk den hjelpen jeg trengte. Jobben min har jeg hatt i snart 1 år og jeg har forsatt samme følelser hver eneste dag. Jeg tar på meg en slags maske som ikke er meg i det hele tatt og det sliter meg ut.

 

Anonymkode: 93a9e...f1e

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du sikker på at du har så mye angst, kan du også være litt overbelastet? Tror du det hadde vært like tøft om du bare hadde studert og ikke hatt jobb ved siden av?

Anonymkode: 4ffa1...5a6

Tusen takk for svar. Ja, det er klart jeg er overbelastet. Men jeg føler at jeg tåler svært lite belastning. Den jobben jeg har er lørdagsjobb i et bakeri to ganger i mnd. Det er så sykt stressende at jeg nesten hater kundene noen ganger. Jeg liker egentlig jobben, det er veldig koselig og jeg trenger pengene, og holde kontakten der så jeg kan jobbe i ferier. Men det er det sosiale som sliter meg ut. Å sosialisere hele skoledagen og disse lørdagene tar såpass på at jeg aldri har overskudd til å gå ut med venner på ettermiddag. Jeg taper krefter av det også. Er sammen med kjæresten i helgene og noen ganger midt i uka, men orker ikke bli med ut med vennegjengen hans. Konsekvensene av det kan være at jeg får helspent kropp, våkennetter og total utmattelse i ettertid. Dette er jo helt uforståelig for de rundt meg. Når jeg sier jeg er sliten sier de bare at det er slitsomt å være student og at alle er slitne iblandt. De forstår ikke at jeg konstant går rundt å vurderer om jeg skal skuffe de som vil være sammen med meg da det kan føre til at jeg må bli borte fra skolen etterpå. 

At det ikke er sosial angst? Jeg har gått i angstgruppe og til psykolog tidligere, de mener det er angst selv om jeg ikke får anfall. Det setter jo store begrensninger i livet mitt da jeg har et veldig innskrenket sosialt liv. Å få til studiet betyr alt for meg, så da blir alt annet skøvet til side. 

Anonymkode: 6fa69...a6e

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med det samme som deg. Bare at symptomene mine kommer når jeg står i situasjonen. Etter en dag på jobb så er jeg helt utmattet og må sove 1-2 timer på sofaen. Vet ikke helt hva jeg kan gjøre. Har gått til psykolog men følte ikke at jeg fikk den hjelpen jeg trengte. Jobben min har jeg hatt i snart 1 år og jeg har forsatt samme følelser hver eneste dag. Jeg tar på meg en slags maske som ikke er meg i det hele tatt og det sliter meg ut.

 

Anonymkode: 93a9e...f1e

Takk for at du leste og delte, godt å kjenne seg igjen selv om jeg ikke unner noen å ha det vanskelig. Du sover 1-2 timer når du kommer hjem! Hvordan holder du kontakt med familie, venner eventuelt kjæreste? Møter du forståelse for situasjonen? 

Man blir jo helt isolert av å leve slik. Jeg ønsker å holde på kjæresten for han betyr så mye for meg men det er ofte jeg ikke klarer å være sammen med han fordi jeg må hvile. Jeg synes nå heller ikke hvile hjelper stort da, men det å beskytte seg mot mennesker og inntrykk hjelper. Går litt turer i naturen. 

Jeg har også opplevd at behandling ikke virker. Både i gruppeterapien og hos psykologen fikk jeg beskjed om at jeg viste stor forståelse og kunnskap om egen situasjon og mestringsstrategier og at jeg hadde hatt stort utbytte av behandlingen. Det er godt mulig men da jeg var i behandling var jeg sykemeldt fra den jobben jeg hadde og da ble jo den største belastningen fjernet så da var det jo ikke rart jeg ble bedre bare av det. Når jeg er tilbake i hverdag med jobb og studier baller problemene på seg igjen. Jeg er redd for å kontakte helsevesenet fordi jeg ikke kan se for meg hvordan jeg skal for eksempel orker å gå i psykologtimer på kveldstid da det bare vil gjøre hverdagen enda mer stressende.

Anonymkode: 6fa69...a6e

[AnonymBruker]

Hvis jeg har forstått deg rett... Du sier at du mestrer det praktiske rundt sosialisering på skolen, på jobb, det å ha venner og kjæreste. At hovedproblemet er at du blir for anspent og utslitt når det blir for mye, og ikke f.eks. angstanfall, at du ikke finner ordene, dårlig selvtillitt rundt sosialisering, tankekvern i etterkant, osv. (typiske angstsymptomer). Det får meg til å tro at du først og framst er en innadvendt person som er sensitiv mot for mange inntrykk og trenger mye alenetid og ro rundt deg for å lade opp, som kanskje har litt mild sosial angst i tillegg til dette. At hovedproblemet ikke er angsten, men at personlighetstypen din rett og slett ikke matcher den livsstilen du har nå og at det er det som sliter deg ut.

Skjønner at det er vanskelig å endre så mye på dette nå i studietiden, men kanskje noe å tenke på, for jeg tror nemlig ikke deg er deg det er så mye "galt" med, men livsstilen du føler deg presset til å mestre og like for å være lik "de andre" (de utadvendte).

Anonymkode: d4d59...1f2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvis jeg har forstått deg rett... Du sier at du mestrer det praktiske rundt sosialisering på skolen, på jobb, det å ha venner og kjæreste. At hovedproblemet er at du blir for anspent og utslitt når det blir for mye, og ikke f.eks. angstanfall, at du ikke finner ordene, dårlig selvtillitt rundt sosialisering, tankekvern i etterkant, osv. (typiske angstsymptomer). Det får meg til å tro at du først og framst er en innadvendt person som er sensitiv mot for mange inntrykk og trenger mye alenetid og ro rundt deg for å lade opp, som kanskje har litt mild sosial angst i tillegg til dette. At hovedproblemet ikke er angsten, men at personlighetstypen din rett og slett ikke matcher den livsstilen du har nå og at det er det som sliter deg ut.

Skjønner at det er vanskelig å endre så mye på dette nå i studietiden, men kanskje noe å tenke på, for jeg tror nemlig ikke deg er deg det er så mye "galt" med, men livsstilen du føler deg presset til å mestre og like for å være lik "de andre" (de utadvendte).

Anonymkode: d4d59...1f2

Jeg mestrer det forsåvidt da jeg står i det og gjennomfører. Jeg har blitt bedre på å unngå tankekvern, men lurer på om jeg grubler i det ubevisste.  Jeg har liten selvtillit sosialt, og redd for å ta initiativ for eksempel eller ha folk på besøk. Men det siste er litt fordi jeg er redd for å være utmattet og ikke orke ta imot gjester når det kommer til dagen. Jeg har selvtillit når det gjelder faget jeg studerer, men sosialt er jeg redd jeg ikke er flink til å starte, holde samtaler eller at jeg som person er uinteressant. Jeg har mange interesser men ikke sånne som alle er interessert i. Jeg følger litt med på nyheter og politikk men har ikke så god oversikt og godt ordforråd. Jeg har fått litt dårlig tilbakemelding oppigjennom barndommen, hatt vanskelig med å få venner og blitt behandlet dårlig av venner, noe som kanskje har satt sine spor. Jeg regner med at alle har opplevd noe vanskelig oppigjennom så vil ikke overdrive virkningen av det heller. 

Jeg ønsker å se på meg som en frisk person fordi det gjør mye med selvtilliten, så jeg ønsker ikke å sykeliggjøre meg. Etter at jeg begynte på studiene aksepterte jeg at jeg er bare har litt lavere kapasitet. Jeg har senket lista på krav til meg selv. Men noe kan man jo ikke fjerne. På mitt studie må man jobbe i grupper og det er mye obligatorisk oppmøte. Jeg kunne fått mer ut av å lese hjemme for da henter jeg energi. På skolen blir konsentrasjonen forstyrret av å forholde seg til alle rundt meg, støy og trafikk av masse mennesker. Men dette må jeg jo forholde meg til. Er vanskelig å finne jobber der man kan være litt mer for seg selv, nesten alle jobber innebærer mye sosial omgang. Det som er dumt er at jobbene jeg kan få etter endt studie også innebærer mye sosial omgang. Det er fordi det er innen dette fagfeltet jeg har best kompetanse og forutsetninger. Jeg har ikke evner i matte og data, kunne sett for meg regnskapsfører med lukket kontorlandskap isåfall :-)

Anonymkode: 6fa69...a6e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis jeg har forstått deg rett... Du sier at du mestrer det praktiske rundt sosialisering på skolen, på jobb, det å ha venner og kjæreste. At hovedproblemet er at du blir for anspent og utslitt når det blir for mye, og ikke f.eks. angstanfall, at du ikke finner ordene, dårlig selvtillitt rundt sosialisering, tankekvern i etterkant, osv. (typiske angstsymptomer). Det får meg til å tro at du først og framst er en innadvendt person som er sensitiv mot for mange inntrykk og trenger mye alenetid og ro rundt deg for å lade opp, som kanskje har litt mild sosial angst i tillegg til dette. At hovedproblemet ikke er angsten, men at personlighetstypen din rett og slett ikke matcher den livsstilen du har nå og at det er det som sliter deg ut.

Skjønner at det er vanskelig å endre så mye på dette nå i studietiden, men kanskje noe å tenke på, for jeg tror nemlig ikke deg er deg det er så mye "galt" med, men livsstilen du føler deg presset til å mestre og like for å være lik "de andre" (de utadvendte).

Anonymkode: d4d59...1f2

Jeg synes det er arrogant å hevde at en person du ikke vet hvem er eller har møtt før ikke har angst basert på et par innlegg på et offentlig forum først og fremst har en personlighetstype som fører til dette, og kanskje har litt mildt sosial angst i tillegg, etter at en psykolog mener det er sosial angst. Ikke regner jeg med at du er spesielt fagkompetent til å uttale deg om det heller. 

Jeg synes det er lite produktivt i å spekulere i angst eller ikke.

Anonymkode: f5b21...8bd

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar. Ja, det er klart jeg er overbelastet. Men jeg føler at jeg tåler svært lite belastning. Den jobben jeg har er lørdagsjobb i et bakeri to ganger i mnd. Det er så sykt stressende at jeg nesten hater kundene noen ganger. Jeg liker egentlig jobben, det er veldig koselig og jeg trenger pengene, og holde kontakten der så jeg kan jobbe i ferier. Men det er det sosiale som sliter meg ut. Å sosialisere hele skoledagen og disse lørdagene tar såpass på at jeg aldri har overskudd til å gå ut med venner på ettermiddag. Jeg taper krefter av det også. Er sammen med kjæresten i helgene og noen ganger midt i uka, men orker ikke bli med ut med vennegjengen hans. Konsekvensene av det kan være at jeg får helspent kropp, våkennetter og total utmattelse i ettertid. Dette er jo helt uforståelig for de rundt meg. Når jeg sier jeg er sliten sier de bare at det er slitsomt å være student og at alle er slitne iblandt. De forstår ikke at jeg konstant går rundt å vurderer om jeg skal skuffe de som vil være sammen med meg da det kan føre til at jeg må bli borte fra skolen etterpå. 

At det ikke er sosial angst? Jeg har gått i angstgruppe og til psykolog tidligere, de mener det er angst selv om jeg ikke får anfall. Det setter jo store begrensninger i livet mitt da jeg har et veldig innskrenket sosialt liv. Å få til studiet betyr alt for meg, så da blir alt annet skøvet til side. 

Anonymkode: 6fa69...a6e

Det er akkurat som du beskriver slik som jeg hadde det når jeg studerte. Jeg fant nylig ut at jeg er smittet med Epstein Barr-viruset, dette skaper angst og utmattelse. Har du hatt kyssesyken?

Anonymkode: 4ffa1...5a6