Min bestefar er død

[AnonymBruker]

Min bestefar døde torsdag 26. jan. Det er bare to dager siden, men kjenner jeg tar dette forferdelig tungt. Det er bunnløs sorg fra morgen til kveld. Selv om han var gammel og det er "naturlig", gjør det fortsatt veldig vondt. Jeg klarer ikke gjøre noe som helst fornuftig. 

Han var en person jeg var masse sammen med i barndommen og hele oppveksten, i motsetning til noen andre familiemedlemmer. Jeg vet at det er livets gang, men jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare å fungere i hverdagen igjen. Jeg skal snart skrive en viktig oppgave på universitetet, og vet ikke om jeg er i stand til det. 

På en måte vil jeg liksom ikke komme meg videre. Jeg vil ikke glemme han. Det føles feil å leve lykkelig på nåværende tidspunkt. Jeg klarer ikke glede meg over noen ting. Jeg skulle ønske jeg kunne fått være sammen med han igjen. Vil tilbake til barndommen. Skulle ønske han visste hvor glad jeg var i han. Skulle ønske han visste hvor stor pris jeg satt på han (jeg har aldri vært flink til å fortelle dette med ord).

Går denne smerten noensinne over? Hvor lang tid tar det? Jeg føler også det forventes av meg at jeg kommer meg videre, siden han var gammel (bortsett fra nærmeste familie som er i like stor sorg som meg).

 

Anonymkode: feedb...676

[Gjest chisandra]

Kondolerer. 

Du spør om smerten går over. Gi det tid, det blir bedre. Jeg lover. 

[Jerry Lee]

Sorg og smerte blekner...heldigvis.

Savn og minner gjør det ikke, heldigvis.

Jeg føler med deg.   

[Jacklost]

Kondolerer. Smerten går over, men det kan ta tid. Noen som hjelper for noen er å ramme inn en fint bilde av den som er borte. Et slikt et du kan ta frem når du føler for det.

[Duftavsommerregn]

På 28.1.2017 den 18.29, AnonymBruker skrev:

Går denne smerten noensinne over? Hvor lang tid tar det? Jeg føler også det forventes av meg at jeg kommer meg videre, siden han var gammel (bortsett fra nærmeste familie som er i like stor sorg som meg)

 En klisjé sier at "tiden leger alle sår" det er akkurat det en klisjé, men den er faktisk sann. Følte akkurat det samme som deg da jeg mistet min bestefar, og enda sterkere da jeg mistet min kjære bror i en brutal ulykke. Men det går måneder før sjokket slipper taket, så går det år før sorgen slipper taket og det hele går over til savn og minner om den du har mistet. Mange år etter drømmer jeg om mine kjære som jeg har mistet, de er så virkelige når de skjer, og jeg tenker på de nesten hver dag nå mange år etter at de er døde. Heldigvis går de aldri i glemmeboken, faktisk aldri og det er da enda godt . Men sakte men sikkert blir dette minner som man lever videre med.