Hvordan kommer jeg meg videre? (langt)

[Gjest Anonymous]

Det er tre år siden jeg mistet barnet mitt, og alt jeg tenkte på da var å jobbe så mye som mulig for å glemme. Jeg ommøblerte hjemme hver uke og vasket hele tiden... Jobbet annen hver vakt på jobb og kuttet kontakten med vennene mine.

Jeg klarte bare ikke ta det inn over meg, det ble alt for vondt. Jeg var 26 uker på vei og mistet henne fordi jeg ble banket opp av eksen min. To dager før jeg hadde termin, måtte jeg flykte fra eksen pga trusler osv.

Jeg hadde det helt grusomt i flere måneder, men jeg passet hele tiden på å gjøre alt for ikke å tenke på hva som hadde skjedd.

Jeg ble tilbudt å snakke med en psykolog på sykehuset etter aborten, men jeg avslo (hva tenkte jeg på?) og av en eller annen grunn ble det godtatt.

Nå har det som sagt gått tre år og jeg klarer likevel ikke se på barn. Jeg begynner å gråte og får utrolig vondt inni meg når jeg ser og hører små barn... jo yngre de er, jo verre er det. Jentebabyer er "verre" enn guttebabyer.

Jeg vet utrolig godt at jeg trenger å løse opp i alt rundt det som skjedde... ta en ting om gangen, og ikke slippe ut alt på en gang. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å klare dette :cry:

Jeg har kjæreste nå, og han vet alt (jeg har fortalt, men jeg har ikke snakket ut om det...), men han har allikevel ikke gjennomgått det samme som jeg har, og jeg føler at selv om han er der 100% og støtter meg uansett, så kommer han ikke til å skjønne det.

Vi bor på en liten plass og det er tre timers biltur til nærmeste psykolog. Jeg orker ikke tanken på å måtte kjøre så langt for å snakke om dette. Jeg ønsker å klare dette på egenhånd først. (Aner ikke om det anbefales eller ikke, men jeg føler det er det jeg trenger) Og så når jeg har kommet så langt at det føles naturlig å snakke med folk om det, kan jeg oppsøke psykolog.

Dette ødelegger meg, jeg er fullstendig klar over det. Men det gjør så vondt... Kjæresten min er en av de mennene som aldri skal gifte seg og aldri ha barn, og jeg har hele tiden vært overlykkelig over dette. Jeg er fremdeles glad for dette, men hva om 10 år? Før eller siden får alle menn behov for å skape familie. Kommer han til å gå fra meg da?

Jeg vil gjerne ha familie med ham om jeg kommer meg videre fra der jeg står nå. Veldig gjerne. Men hvordan kommer jeg dit?

Om jeg hadde blitt gravid nå, ville jeg beholdt barnet. Men det ville ikke vært riktig. For alt jeg vil nå er å "erstatte" jenta jeg mistet. Og det er helt feil grunn til å få et barn.

Den ene dagen vil jeg steriliseres, den neste kan jeg ikke få barn fort nok. Jeg blir så forvirret! Det hjelper ikke på når "svigers" maser om å få barnebarn. På tross av at de vet hva jeg har gjennomgått.

Kanskje jeg ikke er ment til å være mor? Jeg har aldri ønsket meg mann og barn, jeg drømte om å bli lege når jeg var liten. Det var tilfeldig at jeg bestemte meg for å beholde barnet, og den sjansen ødela jeg jo

Kjenner ei som har spontanabortert og, men hun hadde et barn fra før og fikk tvillinger to år etter... Alt hun sa var "du kommer over det" "det kunne vært verre" "prøv igjen" osv. Det føltes urettferdig å høre det fra henne, når hun fortsatte å være mamma selv om barnet døde.

Dette ble sikkert veldig forvirrende lesning, men det er sånn jeg føler meg. Håper noen har et lite råd eller to som kan hjelpe meg i gang med en prosess som føles uendelig :-?

Dette er på en måte MIN sorg... derfor vil jeg klare det selv. Så lenge det går hvertfall... Jeg fikk holde henne og ta farvel med henne, men det gjorde allikevel så ubeskrivelig vondt.

Tror jeg trenger å høre synspunkter på tankene mine... få sett ting i perspektiv. Føles som om jeg er ensporet når det gjelder dette.

[L@dy]

Dette høres utrolig vondt ut. Og du må hatt det utrolig tøft og vanskelig.

Utifra det du skriver så virker det som du er klar for å gå videre. Du vil snakke om det og få det ut. Først og fremst anbefaler jeg deg å snakke ut med kjæresten din. Selv om han eller noen som ikke har opplevd en slik sorg, vil kunne forstå det helt. Så tror jeg allikavel det vil være en god start for deg. Deres forhold vil kanskje bli styrket for han vet og kjenner din sorg. Jeg ville og`ha snakket med venner. Jeg tror at jo mer åpenhet omkring det, jo mer vil sorgen avta. Vær og`åpen for at de kan spørre deg om dette.

Etter en stund vil jeg allikavel anbefale deg å oppsøke en psykolog selv om det tar tid å dra dit. Det kan jo være en gang i månden holder. Det kan tross alt være svært tungt for kjærester, venner og forholde seg til det. De er tross alt ikke utdannet pykologer og vet nok gjerne ikke alltid hvordan en skal forholde seg til det.

Forøvrig tror jeg Doktoronline har enmer som omhandler det å miste barn. Kan være godt å "treffe" andre som har opplevd tilsvarende.

Det å bestemme seg for å ha barn eller ikke, det anbefaler jeg deg å legge på is en stund. Ikke bestem deg for noe nå. Det kan være du ønsker det etter en stund. Eller kanskje ikke...

Jeg ønsker deg vertfall lykke til !

[Linemor]

Hei, jeg synes ikke det er forvirrende og lese innlegget ditt. jeg mistet nettopp guttebabyen min, jeg fikk beholde han i litt over tre uker.

Det er vondt og savne, men det er nok også naturlig. I morgen skal jeg og sambo til helsesøster for og snakke om veslegutten vår. vi fikk og tilbud om psykolog mens vi var på sykehuset, men takket nei. vi trengte ikke det akkurat da. det er nå litt over en mnd siden han døde og nå begynner tårene og følelsene mine virkelig og strømme på. sambo har mer problemer og sier han er redd for og slippe løs følelesene og vet heller ikke hvordan han skal lette på trykket.

Jeg gråter mer, og har mer behov for snakke enn han nå. men jeg håper at han i likhet med deg vil klare og lette litt på alt det vonde som blir liggende når barnet ditt dør, for det er så feil, små babyer skal ikke dø.

Du må nok jobbe deg gjennom sorgen på egenhånd, men det hadde kanskje hvert lurt og få litt hjelp. Hva med å snakke med evnt jordmor du hadde svagerskapskontroller hos? det finnes ingen grense for lenge en sorgprosess skal foregå, men når sånne sterke følelser blir stengt inne, vil de på en eller annen måte måtte komme ut. og selv om det er vondt så er gråt og savn og det og snakke om barnet ditt den eneste måten og komme seg igjenom det.

Har du vært i kontakt med en foreninge for oss som har et barn forlite? vi har ikke det, ennå, men jeg tror det kan hjelpe og snakke med andre som har hvert igjenom samme helvete. savnet etter englebarna vil nok aldri bli borte, men de værste og mest intense smertene kan gi seg.

Håper du føler at det hjelper og skrive om det, og svarene du vil få vil hjelpe. Jeg har ganske god kontakt med familien, men allikevel kan det være godt og snakke med noen andre som også har kjent denne sorgen på kroppen.

Ønsker deg lykke til.

PS. håper ikke du lar hvere og få barn pga skyldfølelse over og erstatt det døde. du vil aldri få erstatning, men du kan få andre som vil være like viktig og gode, og du kommer helt sikkert til og elske de like høyt.