Dissasosiativ PF

[AnonymBruker]

Noen som har erfaring? 

Anonymkode: 79f2b...9ca

[AnonymBruker]

Jeg har ikke personlighetsforstyrrelsen, men jeg har slitt med dissosiasjon og derealisasjon. 

Er det noe spesifikt du lurer på? 

Anonymkode: da294...9d9

[AnonymBruker]

Hvordan fungerer det i relasjon med andre? En kjæreste for eksempel? Og har du paranoide stunder? Hukommelsessvikt? Sinne, eller irritasjon over bagateller?  Hva kan de rundt deg gjøre, for å bedre din situasjon? 

Anonymkode: 79f2b...9ca

[AnonymBruker]

Kan ikke så mye om denne personlighetsforstyrrelsen, men er selv borderline. Det viktigste å tenke er at det ikke er en diagnose som kan påvirke deg i noen som helst grad, det er bare slik du er som person. Pf skal ikke være et hinder for deg i livet for å gjøre det du vil, som å være i et forhold, få barn og leve livet ditt med de relasjoner det medfølger. Det du kan gjøre er å jobbe med de sterkeste trekkene som er mest ødelggende, og være bevisst på de. Jeg har i utgangspunktet svært lite problemer med min pf, er åpen med min samboer og mine foreldre, så vi har en god dialog om det skulle være noe problemer. Er nok til tider verst for min samboer. Dessverre er det ikke sånn at andre skal gjøre noe som helst for å bedre hverken min eller din situasjon, jeg synes det er for mye å be om. Jeg synes heller ikke det er noe man skal fortelle til hvem som helst, men de som er i mye kontakt med deg som nær relasjon kan ha et behov for å vite, for å forstå hvordan man reagerer. Når de vet det kan det bli lettere for dem å forstå hvorfor man reagerer og kanskje reagerer de mindre når de vet. Jeg tar selv ansvar for hvordan jeg reagerer og oppfatter ting. Jeg har også veldig mye sinne og irritasjon, jeg får mine utbrudd, tro du meg, og jeg har hatt vanvittige krangler i mitt liv, som normale folk aldri vil forstå eller oppleve. Det jeg er god på er selvinnsikt, jeg kan gå inn i meg selv i etterkant og forklare meg og beklage meg. Etterhvert lærer man og håndtere disse sterkeste trekkene, og ofte vannes de ut jo eldre man blir. Ville bare dele min erfaring, selv om vi ikke sliter med samme pf  

Anonymkode: daad3...7a7

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan fungerer det i relasjon med andre? En kjæreste for eksempel? Og har du paranoide stunder? Hukommelsessvikt? Sinne, eller irritasjon over bagateller?  Hva kan de rundt deg gjøre, for å bedre din situasjon? 

Anonymkode: 79f2b...9ca

I relasjon med andre fungerte det ganske godt. Jeg ble lite trigget av dagligdagse ting. Med en kjæreste var det mer vanskelig. Intimitet og opphisselse (seksuelt) var en trigger. Her gjaldt det tålmodighet, og at den andre personen var trygg på at det ikke handlet om ham. Der måtte jo jeg også være flink på å bekrefte. (Jeg slet med dette i forbindelse med PTSD.) 

Når jeg hadde dissosiert så husket jeg lite fra det som hadde skjedd, husket det mer som en drøm, og kunne bli overrasket når en annen person hadde vært der og sa at "hva er det som har foregått den siste timen?". Eller jeg har selv blitt overrasket over hvorfor klokka er så mye, eller "hva gjør jeg her?". Det verste for meg var at jeg kunne bli stående i nærheten av trafikk og ikke vite hvor jeg var, eller bli hysterisk midt på gata. Da hadde det i grunn vært fint å ha noen med meg. (Ikke at det er andres ansvar, men det hadde hjulpet.) 

Jeg ble/blir ikke sint eller irritert over bagateller. 

Det viktigste de rundt meg kunne gjort var å få meg til trygge omgivelser, og la det gå over. Evt. kunne de prøve å "grunne meg" få meg til å bli tilstede i min egen kropp. Fokusere på trivialiteter, og akseptere at krangler og diskusjoner ikke kan bli tatt i denne tilstanden. Være tålmodig. 

Nå er det gjerne forskjell på dissosiativ pf og annen dissosiasjon, men dette er i alle fall litt av slik det var for meg. 

Anonymkode: da294...9d9

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke så mye om denne personlighetsforstyrrelsen, men er selv borderline. Det viktigste å tenke er at det ikke er en diagnose som kan påvirke deg i noen som helst grad, det er bare slik du er som person. Pf skal ikke være et hinder for deg i livet for å gjøre det du vil, som å være i et forhold, få barn og leve livet ditt med de relasjoner det medfølger. Det du kan gjøre er å jobbe med de sterkeste trekkene som er mest ødelggende, og være bevisst på de. Jeg har i utgangspunktet svært lite problemer med min pf, er åpen med min samboer og mine foreldre, så vi har en god dialog om det skulle være noe problemer. Er nok til tider verst for min samboer. Dessverre er det ikke sånn at andre skal gjøre noe som helst for å bedre hverken min eller din situasjon, jeg synes det er for mye å be om. Jeg synes heller ikke det er noe man skal fortelle til hvem som helst, men de som er i mye kontakt med deg som nær relasjon kan ha et behov for å vite, for å forstå hvordan man reagerer. Når de vet det kan det bli lettere for dem å forstå hvorfor man reagerer og kanskje reagerer de mindre når de vet. Jeg tar selv ansvar for hvordan jeg reagerer og oppfatter ting. Jeg har også veldig mye sinne og irritasjon, jeg får mine utbrudd, tro du meg, og jeg har hatt vanvittige krangler i mitt liv, som normale folk aldri vil forstå eller oppleve. Det jeg er god på er selvinnsikt, jeg kan gå inn i meg selv i etterkant og forklare meg og beklage meg. Etterhvert lærer man og håndtere disse sterkeste trekkene, og ofte vannes de ut jo eldre man blir. Ville bare dele min erfaring, selv om vi ikke sliter med samme pf  

Anonymkode: daad3...7a7

Det er ikke meg - men kjæresten, og diagnosefolket strides mellom dissosiativ pf, boarderline og bipolar uten mani... Jeg er så sliten - mest av beskyldninger om ting jeg ikke har gjort, perioder der han ikke er glad i meg, paranoia og hukommelsestap. Jeg elsker mannen - men vi er godt voksne og har barn begge to. Jeg ser det vanskelig å skulle bringe mine barn inn i et eventuelt samboerskap, med så sterkt sinne og mye fortvilelse. 

Tilstanden åpenbarte seg i forbindelse med en spesiell hendelse i høst, men når jeg ser tilbake ser jeg jo at trekkene har vært der de to årene jeg har kjent han. 

Jeg er rådvill og kjempetakknemlig for svar! 

Anonymkode: 79f2b...9ca

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I relasjon med andre fungerte det ganske godt. Jeg ble lite trigget av dagligdagse ting. Med en kjæreste var det mer vanskelig. Intimitet og opphisselse (seksuelt) var en trigger. Her gjaldt det tålmodighet, og at den andre personen var trygg på at det ikke handlet om ham. Der måtte jo jeg også være flink på å bekrefte. (Jeg slet med dette i forbindelse med PTSD.) 

Når jeg hadde dissosiert så husket jeg lite fra det som hadde skjedd, husket det mer som en drøm, og kunne bli overrasket når en annen person hadde vært der og sa at "hva er det som har foregått den siste timen?". Eller jeg har selv blitt overrasket over hvorfor klokka er så mye, eller "hva gjør jeg her?". Det verste for meg var at jeg kunne bli stående i nærheten av trafikk og ikke vite hvor jeg var, eller bli hysterisk midt på gata. Da hadde det i grunn vært fint å ha noen med meg. (Ikke at det er andres ansvar, men det hadde hjulpet.) 

Jeg ble/blir ikke sint eller irritert over bagateller. 

Det viktigste de rundt meg kunne gjort var å få meg til trygge omgivelser, og la det gå over. Evt. kunne de prøve å "grunne meg" få meg til å bli tilstede i min egen kropp. Fokusere på trivialiteter, og akseptere at krangler og diskusjoner ikke kan bli tatt i denne tilstanden. Være tålmodig. 

Nå er det gjerne forskjell på dissosiativ pf og annen dissosiasjon, men dette er i alle fall litt av slik det var for meg. 

Anonymkode: da294...9d9

OK, da utarter det seg ulikt for dere to. De lærde er uenig og han er under utredning på DPS nå. Takk for svar. 

Anonymkode: 79f2b...9ca

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke meg - men kjæresten, og diagnosefolket strides mellom dissosiativ pf, boarderline og bipolar uten mani... Jeg er så sliten - mest av beskyldninger om ting jeg ikke har gjort, perioder der han ikke er glad i meg, paranoia og hukommelsestap. Jeg elsker mannen - men vi er godt voksne og har barn begge to. Jeg ser det vanskelig å skulle bringe mine barn inn i et eventuelt samboerskap, med så sterkt sinne og mye fortvilelse. 

Tilstanden åpenbarte seg i forbindelse med en spesiell hendelse i høst, men når jeg ser tilbake ser jeg jo at trekkene har vært der de to årene jeg har kjent han. 

Jeg er rådvill og kjempetakknemlig for svar! 

Anonymkode: 79f2b...9ca

Ah, så han kan faktisk være borderline? Det med beskyldninger er i hvert fall svært vanlig hos borderline også. Jeg har også fått perioder med apatisk følelsesliv, hvor jeg ikke vil ha noe med samboer å gjøre, dette har vært fordi jeg har hatt forestillinger i hodet om at han skal forlate meg. Det er jo dette beskyldninger også bunner ut i. At jeg er livredd og paranoid for at han skal gå fra meg eller at jeg skal miste han. Er jo disse handlingene som skyver de man er glad i unna. Er så vanskelig med slike lidelser. Forhold blir vanskelige. Hvilken hendelse hadde han i høst? 
Først og fremst skjønner jeg at det kan være vanskelig å være i et forhold med han når man ikke vet hvor man har han, spesielt med barn inni bildet. Det er dine barn dette antar jeg, siden dere kun har kjent hverandre i to år.
Pf kommer ofte frem i begynnelsen av voksenlivet og er mest fremtredende i tyveårene, eterhvert avtar det ofte jo eldre man blir, man lærer seg å bli bevisst på sin væremåte og håndterer det bedre, ofte er det små grep man bør gjøre også. Noen kan være plaget livet ut, men da er det ofte fordi man velger å ikke jobbe godt nok med problemene. Borderline kan f. eks medisinerer med lamictal, det er stemningsstabiliserende. Jeg har aldri prøvd, men vet at det kan funke for mange. Dette er hva jeg har fått fortalt av min nåverende psykiater, så bygger mesteparten av min kunnskap på egne erfaringer og hva jeg har fått fortalt igjennom en lang historie i psykiatrien. 
Å skulle satse på et forhold med en mann som er slik er risikabelt, jeg har lest på nett om folk som har vært sammen med folk som har borderline, nå er det en litt annen pf, men de ville aldri gjort det igjen, det har visst vært forferdelig tungt. Slikt er trist å lese for meg, men ser jo at folk skriver sånt om de som har depresjoner også. Likevel skjønner jeg det. Det er da jeg forstår hvor heldig jeg er som har møtt den mannen jeg har, i alle disse årene har han stilt opp for meg, trøstet meg når jeg har beskyldt han for å være utro, eller for hva som helst annet i grunn. For en belastning jeg har vært, blir flau av å tenke på det. Ikke en eneste gang har han tenkt på å forlate meg heller. Det skal sies at vi møttes da jeg var i begynnelsen av tyveårene. Vi har ikke fått barn enda, da jeg ikke var i stand til dette for bare noen år siden. Nå derimot skal det ikke være noe problem for meg å få det, og psykiater har gitt klarsginal da jeg har vært tilsynelatende normal (det er mine ord, husker ikke hva han beskrev det som) i 2 år og mest sannsynlig lært meg og håndtere dette for livet ut.

Hva tenker du videre om forholdet da? Hvordan er han? Fortell gjerne, jeg kan komme med mine innspill om jeg kan være til hjelp


 

Anonymkode: daad3...7a7

[AnonymBruker]

Tusen takk for at du er så imøtekommende. Gjennom forholdet vårt har det vært umulig for meg å ta opp ting jeg har syntes vært vanskelig, spesielt dette med uttrykk av følelser, det å få bli inkludert i hans liv på sett å vis (jeg mangler bedre beskrivelse) men det å få møte venner og familie har vært no - no. 

Han skyver fra seg venner og familie og krisemaksimerer veldig. Det er nesten som at han i enhver situasjon ser for seg en krise, og det har vært utrolig slitsomt for oss alle. Der ligger det også noen "silent accuses" som han ikke uttaler, mer er de forventninger. Hvis du skjønner? 

Han har i ett og et halvt år "tatt seg sammen" men har likevel vært veldig selvsentrert, ser kun seg selv, og empatien for de rundt seg ser man bare glimtvis. Dette gjelder også barna hans og spesielt ekskona. Hun kan nærmest ikke fise før det blir feil. Hun levde sammen med han i 13 år og bærer naturlig nok preg av det hun også. 

Han har et sinne som er utrolig, men han er ikke fysisk. Og har aldri vært det. Men når han blir sint er han svært umoden. Han reagerer på ting og blir irritert og forbannet når han egentlig burde by på trøst. Sinnet hans eskalerer også, han mangler til en viss grad evne til å regulere seg ned igjen. 

17 mnd ut i forholdet, kom det til konflikt mellom meg og ekskona. Hun ble rasende over noe jeg hadde gjort sammen med barna deres - og mine og denne konflikten ble for mye for han da den rettet seg mot han. Det var høye stemmer og mange beskyldninger og igjen kom dette med å regulere seg i forbindelse med en situasjon. I hans hode eskalerte det og eskalerte det og da vi andre var ferdige, fortsatte det å vokse i han. Det tok to-tre måneder for han å komme ut av paranoid tilstand, og han har enda ikke tilgitt meg helt. 

Jeg vet virkelig ikke. Jeg leser på nett til øyet blir stort og vått, og er like klok. Boarderline og dissasosiasjon er det ingen behandling som gir raskt effekt, bipolar kan behandles med medikamenter. Jeg har vært i flere møter med hans behandlere, men det eneste de kan gi er generell informasjon. Dessuten kjenner jeg veldig på dette med å dra mine to barn inn i et evt samboerskap. Men så elsker jeg han! Livet hadde vært enklere uten kjærlighet! 

Anonymkode: 79f2b...9ca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du er så imøtekommende. Gjennom forholdet vårt har det vært umulig for meg å ta opp ting jeg har syntes vært vanskelig, spesielt dette med uttrykk av følelser, det å få bli inkludert i hans liv på sett å vis (jeg mangler bedre beskrivelse) men det å få møte venner og familie har vært no - no. 

Han skyver fra seg venner og familie og krisemaksimerer veldig. Det er nesten som at han i enhver situasjon ser for seg en krise, og det har vært utrolig slitsomt for oss alle. Der ligger det også noen "silent accuses" som han ikke uttaler, mer er de forventninger. Hvis du skjønner? 

Han har i ett og et halvt år "tatt seg sammen" men har likevel vært veldig selvsentrert, ser kun seg selv, og empatien for de rundt seg ser man bare glimtvis. Dette gjelder også barna hans og spesielt ekskona. Hun kan nærmest ikke fise før det blir feil. Hun levde sammen med han i 13 år og bærer naturlig nok preg av det hun også. 

Han har et sinne som er utrolig, men han er ikke fysisk. Og har aldri vært det. Men når han blir sint er han svært umoden. Han reagerer på ting og blir irritert og forbannet når han egentlig burde by på trøst. Sinnet hans eskalerer også, han mangler til en viss grad evne til å regulere seg ned igjen. 

17 mnd ut i forholdet, kom det til konflikt mellom meg og ekskona. Hun ble rasende over noe jeg hadde gjort sammen med barna deres - og mine og denne konflikten ble for mye for han da den rettet seg mot han. Det var høye stemmer og mange beskyldninger og igjen kom dette med å regulere seg i forbindelse med en situasjon. I hans hode eskalerte det og eskalerte det og da vi andre var ferdige, fortsatte det å vokse i han. Det tok to-tre måneder for han å komme ut av paranoid tilstand, og han har enda ikke tilgitt meg helt. 

Jeg vet virkelig ikke. Jeg leser på nett til øyet blir stort og vått, og er like klok. Boarderline og dissasosiasjon er det ingen behandling som gir raskt effekt, bipolar kan behandles med medikamenter. Jeg har vært i flere møter med hans behandlere, men det eneste de kan gi er generell informasjon. Dessuten kjenner jeg veldig på dette med å dra mine to barn inn i et evt samboerskap. Men så elsker jeg han! Livet hadde vært enklere uten kjærlighet! 

Anonymkode: 79f2b...9ca

Uff, høres overhodet ikke lett ut dette. Jeg tenker du bør drøye å flytte sammen med han, i hvert fall til du vet hvilken diagnose han evt har eller hva som er problemet, så han kan få jobbet med det. Virker åpenbart som dette er noe han har gått rundt med lenge. Borderline kan kun medisineres med stemningsstabiliserende, men de andre symptomene er ofte gjenværende. Kan også legge til at depresjon og angst er vanlig med borderline, det har jeg selv også, og har da gått på andre medisiner for dette. 
Jeg klarer ikke helt å se hvilken diagnose han kan ha, og det skal jeg heller ikke. Før jeg visste hva som feilte meg søkte jeg internett og alt av bøker om psykologi som var, det endte med at jeg trodde jeg var bipolar, noe jeg overhodet ikke var, er noen likehetstrekk med det og borderline. Så synes du skal senke skuldrene og avvente på svar fra de som jobber med dette, ikke belast deg selv, du får ingen fasitsvar uansett. Grunnen til man ikke kan medisinere borderline på samme måte som bipolar er fordi borderline og alle andre personlighetsforstyrrelser ikke er en sykdom, det er ingen diagnose på samme måte som angst eller bipolar. Det er bare trekk med personligheten man mest sannsynlig har hatt hele livet i mer eller mindre grad, som blir sterkere i ungdomsårene, og kan avta noe siden.
Skjønner at du er veldig glad i han, men tenk på barna og deg selv. Det å leve med et sykt menneske er enormt belastende for de pårørende, og det er lett å bli dratt ned, det er det siste du trenger oppi situasjonen.
Hvordan stiller han seg til dette selv? Er han bevisst på at det er noe "feil" med han? Og virker han villig til å gjøre noe med det?
Eneste jeg kan si er at det kan bli en tøff kamp å være i et forhold med han, du må nesten vurdere om du orker det, og om det er verdt det. Kan han kommunisere med deg, så du forstår og dere får jobbet sammen om det er det kanskje verdt det? Men om han lukker deg helt ut, så blir det jo veldig vanskelig. Ta vare på deg selv i hvert fall. 
 

Anonymkode: daad3...7a7

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan fungerer det i relasjon med andre? En kjæreste for eksempel? Og har du paranoide stunder? Hukommelsessvikt? Sinne, eller irritasjon over bagateller?  Hva kan de rundt deg gjøre, for å bedre din situasjon? 

Anonymkode: 79f2b...9ca

Synes det er viktig at du tar med deg at det ikke er ditt ansvar å bedre situasjonen til partner. Selvfølgelig skal du ikke på trass gjøre ting du vet trigger og behov for hensyn til visse ting har jo alle. Men tenker også at det er ekstremt viktig at du ikke går på tvers med ting som er viktig for deg og føler du kan være deg selv i forholdet. 

Sett grenser for hva du aksepterer. Diagnose er ingen unnskyldning for å behandle de rundt seg dårlig. 

Anonymkode: 936f2...959