Opplevde du lite nærhet i oppveksten?

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oi. men hvordan går det med deg nå da?

Jeg har ikke hatt en så tøff barndom som deg, men den var preget av av-visning og lite kontakt med mine foreldre som ikke kunne se at mine følelser var bra nok. Nå sliter jeg med depresjoner og angst! Synes det er imponerende at du har blitt så flink med tanke på det du opplevde når du var barn.

Anonymkode: 99320...492

Har fått veldig bra hjelp og har lært meg å leve med traumene, PTSD, angst osv. Har mange dager som er veldig gode mens andre dager er fryktelige tunge. Men det kunne vært verre og det forteller jeg meg selv når det er som tyngst

Anonymkode: 04f7f...155

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke foreldrene mine var like "kjølige" som noen av de beskrivelsene her inne, men de var unge da de fikk meg, og jeg er kanskje av natur litt ekstra engstelig og lukket. Søsteren min er nemlig mer åpen og knyttet til foreldrene mine. Men vi er langt i fra noen varm familie, og e-ordet blir ikke brukt. Mamma kunne kanskje finne på å si "du vet vel at vi er glad i deg" da det stormet som verst i tenåringsperioden min, men det begynner jo å bli noen år siden nå (er 30+). Jeg kjenner meg veldig igjen i det mange skriver. Jeg var ikke planlagt, og foreldrene mine har alltid vært rimelig opptatt av egne ting. Det er et par episoder fra barndommen min som jeg har blitt fortalt, og som jeg synes viser hvor lite trygg jeg følte meg på foreldrene mine, flere episoder hvor jeg slo meg og fikk store sår/skader men latet som det ikke gjorde vondt eller lot være å si ifra men heller gjemte meg. Merkelig nok synes de selv dette bare illustrerer hvor høy smerteterskel jeg hadde og hvor selvstendig og tøff jeg var. Selv husker jeg bare mye skam og frykt for å måtte vise følelser som liten. Ikke mye tøffhet eller smerteterskel, for å si det sånn.

Som voksen har jeg fortsatt problemer med å åpne meg opp for andre, og dersom noen tråkker over grensene mine (ved å bryte tillit eller prøve komme for nært innpå meg når jeg ikke vil snakke om ting) synes jeg det er vanskelig å stole på dem igjen. Men jeg er veldig kjærlig og åpen når jeg først er trygg i et forhold, og så lenge jeg har en slik person i livet mitt så har jeg det fint, jeg. Barn er uaktuelt.

Anonymkode: 0574a...094

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp i en alminnelig familie, men opplevde lite klemming og slik. De sa heller aldri at de var glad i meg. Så aldri at foreldrene mine ga hverandre klemmer. Slikt var flaut. Jeg kunne aldri snakke med de om problemer og gråt meg ofte alene i søvn. Dette har gitt meg problemer som jeg sliter med den dag i dag.

Er det mange som hadde det slik og vokste du opp på bygda/i liten/stor by?

Anonymkode: e087b...ec9

Jeg tror det er blitt mer vanlig å uttrykke følelser nå for tiden enn det var da jeg var barn på åttitallet. Man var litt mer privat og formell den gang. Voksne ble omtalt med etternavn blandt annet. Jeg husker ikke så mye klemming, annet enn godnattklem. Faren min har aldri sagt at han er glad i meg. Moren min har sagt om oss at hun er glad i oss, ikke sånn direkte med innlevelse. Men de viste det med å utføre omsorg, hjelpe meg og være sammen med meg, vise glede over å se meg og være sammen med meg. Savnet du at noen sa at de var glad i deg, eller savnet du også at de viste det gjennom handling? Jeg opplevde å bli sett på som vanskelig når jeg selv hadde det vanskelig. De hadde ikke forståelse for det, men det opplever jeg også i voksen alder. De ønsker ikke at jeg skal snakke med dem hvis jeg har det vanskelig, da avviser de meg. Men ellers opplever jeg dem som glad i meg og de bryr seg mye om meg.

Anonymkode: 207b9...e75

[Gjest canacas]

Ekstremt lite nærhet i oppveksten. Tror jeg har fått klem av pappa èn gang. Snakket heller aldri om ting, kun skrapet i overflaten. Mine foreldre skilte seg når jeg var veldig liten, og jeg har vel vokst opp med tusenvis av spørsmål jeg aldri fikk (eller får) svar på. Jeg er en svært følsom person, men kan også virke veldig kald og distansert. Jeg har lett for å åpne meg og prate om ting, men mine foreldre har jeg kun et overfladisk forhold til. Jeg ser at mine søsken er langt flinkere og mye varmere med sine barn. Det er jeg glad for. Jeg er også veldig varm med mine tanteunger, det er mye kos og nærhet. Det betyr mye.

Tror i bunn og grunn den kjølige og merkelige oppveksten min er årsaken til at jeg har vanskelig for å knytte meg til folk (jeg føler sterkt for) og også grunnen til at jeg ikke vil ha barn. Vil ikke risikere å bli som mine foreldre altså. Min mor er faktisk fortsatt bitter på min far, så mange år etter. Sånt gjør meg oppgitt.

På den andre siden har mine foreldre vært flinke i oppdragelsen i forhold til ansvar og økonomi, viktigheten av skole og jobb, vennskap osv. Og også vært veldig støttende i forhold til valg man har gjort underveis. Det er litt rart egentlig, for alle mine venner fra oppveksten (og mine søskens) husker vårt hjem som varmt og inkluderende. Jeg bare opplevde det ikke slik selv.

Endret 21. januar 2017 av canacas
skrivefeil

[Gjest Annetnavn_]

1 time siden, canacas skrev:

Ekstremt lite nærhet i oppveksten. Tror jeg har fått klem av pappa èn gang. Snakket heller aldri om ting, kun skrapet i overflaten. Mine foreldre skilte seg når jeg var veldig liten, og jeg har vel vokst opp med tusenvis av spørsmål jeg aldri fikk (eller får) svar på. Jeg er en svært følsom person, men kan også virke veldig kald og distansert. Jeg har lett for å åpne meg og prate om ting, men mine foreldre har jeg kun et overfladisk forhold til. Jeg ser at mine søsken er langt flinkere og mye varmere med sine barn. Det er jeg glad for. Jeg er også veldig varm med mine tanteunger, det er mye kos og nærhet. Det betyr mye.

Tror i bunn og grunn den kjølige og merkelige oppveksten min er årsaken til at jeg har vanskelig for å knytte meg til folk (jeg føler sterkt for) og også grunnen til at jeg ikke vil ha barn. Vil ikke risikere å bli som mine foreldre altså. Min mor er faktisk fortsatt bitter på min far, så mange år etter. Sånt gjør meg oppgitt.

På den andre siden har mine foreldre vært flinke i oppdragelsen i forhold til ansvar og økonomi, viktigheten av skole og jobb, vennskap osv. Og også vært veldig støttende i forhold til valg man har gjort underveis. Det er litt rart egentlig, for alle mine venner fra oppveksten (og mine søskens) husker vårt hjem som varmt og inkluderende. Jeg bare opplevde det ikke slik selv.

Det er vel sånn, på godt og vondt, at man preges av alt man opplever, og at heimen og oppveksten blir det som preger oss mest. Det er ikke rart du opplever tilknytning som vanskelig. Når man vokser opp, lærer man ved å se på de voksne og gjøre som dem. Foreldrene dine må likevel ha gjort mye riktig, for det virker som om du klarer deg greit i livet. Det er jo også fantastisk at du og dine søsken klarer å kompensere for manglene i oppveksten og ikke føre dem videre til neste generasjon. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså, jeg ville aldri svart på slike spørsmål på kg. Hvem gidder da vel det?
Jeg skrev en tråd om det på skråblikk og generaliseringer. Det virker som om noen sitter og "fisker", eller bruker siden som en måte å få datet eller truffet unge og naive jenter eller noe sånt. Er det mulig...

Anonymkode: 9fd8a...b0e

Haha, er du seriøs? Jeg sliter med vonde tanker og ensomhet, og har funnet ut at dette er noe av årsaken. Det hjelper å høre at andre har hatt lignende opplevelser, og vite at man ikke er alene om det. Det var grunnen til dette innlegget.

Anonymkode: e087b...ec9

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er blitt mer vanlig å uttrykke følelser nå for tiden enn det var da jeg var barn på åttitallet. Man var litt mer privat og formell den gang. Voksne ble omtalt med etternavn blandt annet. Jeg husker ikke så mye klemming, annet enn godnattklem. Faren min har aldri sagt at han er glad i meg. Moren min har sagt om oss at hun er glad i oss, ikke sånn direkte med innlevelse. Men de viste det med å utføre omsorg, hjelpe meg og være sammen med meg, vise glede over å se meg og være sammen med meg. Savnet du at noen sa at de var glad i deg, eller savnet du også at de viste det gjennom handling? Jeg opplevde å bli sett på som vanskelig når jeg selv hadde det vanskelig. De hadde ikke forståelse for det, men det opplever jeg også i voksen alder. De ønsker ikke at jeg skal snakke med dem hvis jeg har det vanskelig, da avviser de meg. Men ellers opplever jeg dem som glad i meg og de bryr seg mye om meg.

Anonymkode: 207b9...e75

Det høres ganske likt ut ja - at hvis jeg hadde det vanskelig, så var det jeg som var vanskelig. Jeg hadde å oppføre meg som andre, ingen forståelse.

Jeg trodde det var slik det skulle være, helt til jeg så andre bekjente som fikk klem av foreldrene sine rett foran meg. Da kjente jeg et stikk av misunnelse. Men det er ikke før i voksen alder jeg skjønte hvor stor negativ påvirkning dette egentlig hadde på meg.

Det kan nok hende at tidene har forandret seg, men jeg tenkte også at dette kanskje var et sånt bygdefenomen.

Anonymkode: e087b...ec9