JEG HATER ETT BARN...

[Gjest Lionda ikke innlogget]

Hæ, var jeg ikke logga inn? Og da kan jeg ikke forandre på den teite uthevingen på den nederste delen heller... var ikke meningen det altså..

Lionda

[Gjest jente 24]

Du som skrev sist skrev så utrolig bra, det er sant det du sier, men jeg vil fortsatt ikke helt være med på det, jeg vil egentlig, men det er noe som holder igjen...Tror dette får være siste ord i denne saken for min del.

Takk for all respons...

[Jewel]

Jeg kan virkelig ikke forstå hvordan du kan slenge om deg med det ordet der......!!!!!!!

Det var hat som fikk ulykken i New York den 11.september til å skje, det var hat som utryddet flere millioner jøder under 2.verdenskrig......

Hater du virkelig en liten guttunge så sterk????????

Jeg har selv vært i samme situsajon som deg..... Hvor min eks kjæreste hadde en datter fra tidligere forhold!! Hun hadde sagt at hun gikk på p-piller,men i ettertid så fant han ut igjennom hennes søster at dette IKKE stemte.....

De prøvde å holde sammen etter fødselen, men etterhvert så røk forholdet!!! Da jeg møtte han fikk jeg vite etter litt at han hadde en datter, og annenhver helg så var hun på besøk....

Vil ikke si at jeg ble så imponert over eksen hans da jeg fikk høre historien, og i tillegg så sendte hun meg meldinger på telefonen om at hun elsket han og ba meg holde meg unna!!!!!

Men, uansett........ Datteren hans følte jeg aldri noen form for bitterhet over!!!!!!

Hun var jo tross alt min kjæres "kjøtt og blod", og jeg så likheten mellom henne og han!

Kanskje du burde tenke på det!!??

Det er tross alt din samboers avkom..... Guttungen har sikkert mange utseendemessige og persolige likheter som kan ha vært årsaken til at du forelsket deg i samboeren din!!! Så hvorfor ikke gå litt inn i deg selv og tygg litt på ordet å "hate", gjør deg og de du virkelig er glad i en tjeneste for et godt samliv..... se på denne guttungen som et familiemedlem ,som faktisk var tilstede før du ble en del av livet hans!!

La han ikke lide for din egen egoisme....

For du skal være mot andre slik du vil at andre skal være mot DEG...

-What comes around, goes around-

Det er bedre å prøve og feile enn å ikke prøve i det hele tatt!!!!!!

selv hadde jeg ALDRI hatt samvittighet til å gjøre noen vondt... enten psykisk eller fysisk......

[Gjest Turi]

Hei Jente24.

Jeg er også stemor til en liten gutt på 6 år (men har ingen egne barn).

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg skulle ønske han ikke var der. Dette sier jeg fordi jeg da hadde sluppet de begrensninger et barn gir (jeg har selv VALGT å ikke få barn, fordi jeg ønsker frihet til å gjøre som jeg vil - egoistisk). Jeg sier det også fordi uten ham ville jeg sluppet kontakten med min samboers eks-kjæreste. Vi hadde hatt bedre økonomi. Vi kunne reist hvor vi ville når vi ville. Vi kunne brukt barnerommet som kontor. Osv.,osv.

Jeg valgte en mann med barn fra tidligere forhold. Allikevel skulle jeg ønske han ikke hadde det. Noen vil si at det er et valg man tar. Javel. Men jeg VALGTE ikke å bli forelsket i ham. Jeg valgte ikke ham bevisst med hjernen min. Jeg kalkulerte ikke fremtidig inntekt da jeg ble forelsket. Jeg VISSTE det, men valgte det? Føles ikke sånn. Jeg elsker ham, jeg har ikke noe valg.

Men om jeg hater barnet? ALDRI!! Jeg elsker ham. Kanskje ikke som mitt eget (vet ikke det har ikke fått barn). Jeg savner ham når han reiser på lang ferie med mammaen sin. Jeg gleder meg til å møte ham. Han gir meg utrolig mye, og er en utrolig fin liten person. Han stiller store krav til meg, jeg føler også ofte at jeg er for mye omsorgsperson når han er hos oss. Men han skal ha det bra.

Og hos oss har han det bra. Det er jeg 100% sikker på. Allikevel hører vi også av og til at han vil til mamma. At han savner mamma. Det kommer ofte når han ikke får viljen sin, eller når vi gjør noe veldig annerledes enn han er vant til. Da må vi snakke med moren, og forsøke å gjøre ting på samme måte, slik at verden blir trygg og forutsigbar for ham. Dette kan være vanskelig, spesielt der man har veldig ulike meninger om hva som er riktig. Men det er nødvendig.

En ting er jeg helt sikker på: Gutten hos dere har det ikke bedre ved å være bare hos mammaen sin enn å være hos både mamman og pappan sin, som begge er trygge og vennlige, kjærlige hjem. Ikke tenke så mye på det med å være pakkebarn og at han har best av å slippe det. Et barn skal elskes av sine foreldre. De skal vite det og kjenne det. Det har også barnet i ditt tilfelle best av.

[Gjest Anonymous]

Sukk!

Er sikker på at seks- åringen er enormt mye mer voksen enn det du er. Skjerp deg!

Forresten er jeg enig med deg i en ting, gutten har det mye bedre hos moren sin som er glad i ham, enn hos dere! Samvær med en far som ikke er tilstede, samt som er en så stor drittsekk som din samboer er unner jeg ikke noen (til og med ikke deg...) Håper du slipper å sende gutten din til faren sin på helgebesøk den dagen forholdet ryker....

Hilsen Snøfte :evil: :evil: :evil:

Deler slettet. Hege (mod.)

http://www.kvinneguiden.no/Forum/faq.php#0

[Cassandra]

Når gutten ikke vil komme til dere, og dere ikke vil ha ham, så bør dere være så "voksne" å fortelle barnets mor at han ikke er velkommen til pappa'n og broren sin. Et barn som blir hatet av sin ste mor og oversett av sin far har ikke godt av å være i sammen hus som dere. Rett og slett, enkelt og greit!! Deres følelser for din samboers gutt vil sikkert smittes over til DIN sønn, og han vil ende opp med å hate sin bror. Jeg vet ikke hvem av barna som har det verst jeg..........

[Nøtteliten]

Fikk skikkelig vondt av den lille gutten.. Tenker på min egen sønn, hvis noen skulle hatt sånne tanker om han...

Skjønner jo at det ikke er greit for deg heller, men faren.. Uansett om han var for abort så er det jo hans eget kjøtt og blod.. Får grøsninger av å tenke på det.. Alle de barna som blir født uønsket til verden, det er til å gråte av. Huff, håper dere finner en løsning, ikke minst for gutten sin skyld.

[Anki1971]

Hvis det er et menneske jeg føler med i en sånn sak som det her, så er det sønnen til samboeren din som absolutt ikke kan noe for det her.

Samtidig blir jeg veldig takknemlig når jeg ser hvor god stefar sønnen min har fått seg, det er visst ikke alle som får så gode steforeldre..

Om samboeren din ikek har ønsket seg barnet og ikke ønsker å se sønnen sin, så må han jo bare si fra. Førstetanken min var i alle fall at han må ha det bedre et sted han er ønsket enn hos dere....

[Gjest Tiit]

Du kan ikke forandre andre enn deg selv, og det er her du må begynne. Du må innse at dette ikke er en situasjon du kan flykte fra. Du har selv valgt deg inn i rollen som stemor for denne gutten, og det ansvaret må du ta. Du må jobbe med innlevelse i denne guttens liv. Bry deg om ham, på alle små og store områder. Du må velge dine ord og tanker med omhu: du kan for eksempel ikke tillate deg selv å hate barnet. Du må sette ord på hva som er er vanskelig med denne situasjonen, og finne måter å jobbe med det på, slik at hele familien, og først og fremst gutten til din samboer, får et bedre klima å leve i. Det blir for enkelt og for dumt å si at du hater gutten. Finn bedre ord for ting. Ta gutten til ditt hjerte. Å elske er en viljessak. Det er masse praktiske handlinger, ikke sentimentale og flyktige følelser. Da du gikk inn i denne familien, forpliktet du deg til et ansvar, og det må du ta. Bli voksen.

[Gjest Gjest]

Hei der,

Jeg ble skikkelig provosert av alle de negative responsene du fikk når du delte vanskelige følelser. Jeg tror de fleste ikke har vært i nærheten av en lignende situasjon som deg.

Jeg er nesten i samme situasjon og har levd med en samboer i 8 år som har en gutt fra et tidligere forhold.

Det er ikke lett å være "stemor" til andre barn, og dette er et såpass aktuelt og alvorlig tema at man burde ta det opp mye mer i media ol.

Man må leve med andres oppdragelse og faren sitt engasjement eller i noen tilfeller mangel på engasjement. Det er så lett å si at man "har valgt en mann med barn, da får man ta konsekvensen" - FORDI så faller man for en mann, kultuverer et forhold gjerne lenge før man møter barnet, og så sitter man i saksa. Man skaper et forhold og knytter seg til noen og tror at man skal takle å være "stemor" annenhver helg at det bare kan bli bedre på sikt. Men det blir det sjelden... Jeg har etter alle disse årene havnet i en situasjon der jeg nesten er livredd for å få egne barn fordi jeg ikke har taklet hans barn. I perioder har jeg nesten følt at jeg ikke orker en eneste helg til. Det har vært utrolig tøfft i perioder. Som barn selv i skilsmisse familie der jeg har måttet vokse opp med min egen "grusomme" stemor, er jeg mer enn klar over hvor vondt det er å måtte forholde seg til stemødre som man føler ikke har særlig til overs for en, og dette har klart gitt meg mange vonde stunder og ambivalente følelser over for min egen rolle som stemor. Jeg har virkelig prøvd å ikke gjøre det som ble gjort mot meg. Men det er vanskelig å takle andres barn, med mindre man er helt spesiell. Mine venniner tåler alt av egne barn, men har liten tålmodighet ovenfor andres barn. Det samme må da gjelde i en stefamilie. Man elsker ikke andre barn som sine egne. Hvis barna i tillegg er vanskelige, med en oppdragelse som ligger langt fra ens egne prinsipper, og faren har en tendens til å skyve ansvaret bort fra seg, kan vel de fleste se hvordan det vil gå, (og føles).

Jeg kan ikke gi deg noen andre råd enn at du må ta et valg. Enten tvinge din samboer til å ta over ansvaret og rett og slett reise hjem eller gjøre noe annet når gutten er hos dere, eller vurdere å flytte fra din samboer. Jeg er enig i at ingen barn burde lide under et slikt forhold, men det er ikke du som fortjener pepper. Du har en menneskelig reaksjon som du deler med flere enn du tror. Det er ingen som lever i en "Huset på prærien"-verden.

Dette er også en advarsel til andre jenter som vurderer å involvere seg i et forhold med en mann med barn fra før av. Hold dere unna! Det blir rett og slett for tøft. De fleste menn tror automatisk at kvinnene skal være der for barna deres mens de går og trener og gjør andre ting fordi vi er kvinner. Og fordi vi er kvinner får vi dårlig samvittighet når vi ikke går til oppgaven med glede og kjærlighet fordi vi liksom skal være så moderlige!!! Nei, alle dere som gir pepper, ro dere ned, dere aner ikke hva dere snakker om!!

Lykke til! Ta først og fremst vare på deg selv, det er ingen andre som gjør det!!

[Majken]

Hei du siste gjest!

Jeg skjønner godt at det er veldig vanskelig denne rollen som stemor, selv om man har valgt den aldri så mye. Og enda vanskeligere blir det når barnefaren gir blaffen. Det er uten tvil han som skulle fått pepper heller enn jente på 24. Men han skrev ikke innlegg her på KG......

Det jeg trur folk reagerte på var måten hun forsvarte hvorfor gutten skal føle seg uønsket når han er/var hos dem. Det var i hvert fall det jeg reagerte på.

[Gjest Anonymous]

Hei,

Du er 24 år og EKSTREMT SJALU på at samboeren din har en fortid sammen med en annen,og at det har resultert i et barn.Barnet er der,og en kan ikke skyve fortiden unna.

DU burde heller hjelpe samboeren din til å få bedre kontakt med sønnen sin,ikke skyve unna slik du gjør. Samboere er til for HVERANDRE på godt og vondt,så jeg tror det er noen viktige nøkkelord her du har misforstått..

Synes du er umoden så det holder!!!!

Hele historien vitner om hvor sjalu du er på ungen og alt den minner deg om moren, din samboer og fortiden deres.La ikke dette gå utover en uskyldig liten gutt..

SKJERP DEG!!

Anna

[Gjest Cruella]

Jeg synes du har fått mange fornuftige svar, men må slutte meg til de som får vondt ved tanken på den lille gutten på 6 år.

Jeg synes det er tøft av deg å innrømme dine følelser overfor barnet, tror nemlig ikke at det er uvanlige følelser. Tror imidlertid det er umodne følelser som du kanskje trenger hjelp til å hanskes med for om mulig finne ut hva hatet ditt representerer og hvordan du kan få kanalisert det på en konstruktiv måte som ikke skader noen, aller minst barnet. Mange steforeldre har det nok på samme måte som deg, men kan ikke for alt i verden sette ord på det så tydelig som deg.

Denne 6-åringen, som er vant til å bytte omgivelser hyppig, er sikkert var for stemninger, og merker nok din uvilje mot ham. Han klarer ikke sette ord på det slik en voksen kan, tenk hvor trist han er inni seg, selv om han kanskje viser det ved å opptre f.eks rampete eller utprøvende. Dette fører jo til at dere kommer inn i en ond sirkel. Klarer du å tenke at denne gutten, som er din stesønn, er din sønns bror. Selv om kontakten skulle opphøre, vil de for alltid være søsken, din samboer er for alltid barnas felles far!!

Selv om du nærer slike følelser for ham, er jeg sikker på at de gir deg dårlig samvittighet, og at du ønsker det var annerledes. Ellers hadde du vel ikke skrevet dette innlegget? Synes du burde oppsøke familievernkontoret el.l. Her kan du få råd og veiledning, kanskje du har noe eget du hadde trengt å bearbeide?

For all del, ikke problematiser rundt 6-åringen. Dette er ditt og din samboers problem. Ikke barnets, han har ikke gjort noe galt!

Du bør i høyeste grad gripe fatt i problemet, (du er jo i ferd med det) for du er faktisk i ferd med å skade et uskyldig barn, samtidig som dette kan ødelegge guttens relasjon til sin far for alltid. Det er du/dere som voksne som er ansvarlige.

Synes det er sprekt at noen tør ta opp et så touchy tema, ros til deg for det!!

Lykke til!

Klem,

Lisa-Beth

[viwi]

ÅÅÅååå jeg kjenner det koker!!! :evil: :evil: :evil:

Hvorfor i all verden tror du at denne lille gutten ikke vil komme til dere? Kan det kanskje ha noe med de signalene du gir han?? :-? Husk på det at barn er utrolig sensitive for sinnsstemninger hos de vksne.

En voksen trenger ikke si noe - men barnet skjønner at noe er galt. Det sliter på, barnet lurer på hva det gjør galt osv.

Det skremmer meg at det fins sånne folk som deg som virkelig kan hate et barn!!! :o

Å kalle et barn for lausunge-FY det er motbydelig!!!

Alle barn har rett til å bli elsket, få omsorg og kjærlighet selv om det kanskje engang ble laget mot (i dette tilfelle) mannens vilje.

får indelig håpe at om det skulle bli slutt mellom deg og din mann- at deres barn ikke opplever å få en stemor som deg!!!

[Gjest jente 24]

Dere kan skrive akkurat hva dere vil, bryr meg egentlig ikke fordi nå har han ikke vært hos oss siden juni og det synes jeg er kjempe godt! Ingen kan si at jeg er verken ditt eller datt p.g.a det!!Kan hende mora hans har skjønt at det går ikke ann å prakke ett barn på noen. Dette høres sikkert brutalt ut, men det er sant...Til dere som kaller meg for slem stemor osv, dere får tenke på at den som har tatt seg av gutten for det meste, det er meg! Takk for støtten forresten du som skrev en av de siste innleggene, du har skjønt at dette ikke alltid er like lett:)

[Ada=)]

For et MERKELIG synspunkt, at barnet ikke trenger kontakt med faren selv om de aldri har bodd sammen!

Foreldrene mine ble skilt for jeg ble fodt, og min far giftet seg igjen med en annen dame, og de fikk tre barn til. Merkelig nok (!) synes alle de involverte parter at jeg og pappa skulle ha kontakt -og hvorfor det?? Jo det er faktisk viktig aa ha rollemodeller av begge kjonn, og dessuten ville jeg i hvert fall hatt et stort saar inni meg dersom jeg ikke fikk treffe pappa'n min. Jeg hadde spurt meg selv mange spm som om "hvorfor vil han ikke treffe meg", "er han ikke gled i meg", "hvorfor bryr han seg om de andre barna sine og ikke om meg", "er jeg ikke bra nok", "hvorfor er jeg ikke bra nok" osv.

Saa jeg reiste frem og tilbake annenhver helg og i feriene. Og det har gjort at jeg foler meg som et helt menneske -og faktisk saa gir jeg ogsaa pappa og hans kone og barn masse glede tilbake.

Har du ikke opplevd den gleden det er aa gjore at noen andre faar det bra? Skjonner du ikke konsekvensene dette som du og barnefaren gjor mot den lille gutten kan odelegge et menneske? Har du ingen samvittighet i det hele tatt? Ut fra det du har skrevet her saa synes jeg utrolig synd paa deg. Du faar i gave aa bli kjent med en liten gutt, og inkludere han i familien, men du klarer det ikke... faar du sove om natta?

Hva tror du sonnen din vil tenke om deg, naar han finner ut at han har en storebror (som saa mange onsker seg), men at han ikke folte seg velkommen hos dere? Hva skal du si til han da?

[Anie]

Dette gir meg grøssninger.....

Det er veldig fint at du er ærlig og faktisk innrømmer at du hater det stakkars barnet, men det er kanskje ikke her du bør være ærlig.. Dette er noe du MÅ ta opp med samboeren din med, og evt søke hjelp et annet sted. For har du valgt samboeren, må du også ta med det som følger han..

Nå syns jeg også du forsvarer samboeren din vel mye i forhold til det barnet... Jeg vet ikke hvor mange ganger at en gutt har sagt at han ble "lurt", at dama sa hun gikk på piller.. Men HALLO... alle vet at piller ikke er 100 prosent sikre..... man er alltid (som regel) to om å lage barn... har man sex med andre bør man tenke på konsekvenser..

Nei jeg har nok bare et godt råd..oppsøk hjelp.. Og ta deg sammen når barnet er der. Barnet oppfatter det meste.... også det usagte.

[Gjest Duchess]

Du er ærlig og sier rett ut at du hater et barn.

Er du sikker på at du virkelig hater han?

Det er et veldig sterkt uttrykk og særlig ovenfor et uskyldig lite barn, som absolutt ikke kan noe for dette her.

Jeg er selv sammen med en som har et barn fra før, også en sønn.

Ja, jeg skulle nok ønske at kjæresten min ikke hadde hatt et barn fra før, det hadde gjort det meste så mye lettere.

Men du har faktisk valgt å være sammen med en som har et barn fra før.

Det er synd at han lemper ansvaret for sønnen sin over på deg, men det kan du ikke la gå utover den lille !

Han er et barn.

Da får du heller ta faren hans som ikke følger opp.

Og du, det er ikke rart han ikke vl være hos dere, han føler seg neppe særlig ønsket, noe han heller tydeligvis ikke er.

Stakkars liten sier jeg bare.

Foreldre som ikke følger opp ansvaret et barn fører med seg er det verste jeg vet, så den du egentlig burde ta tak i her, er faktisk kjæresten din, ikke legge skylda på sønnen hans, for han kan ikke noe for dette her!

[Gjest veruca salt]

må nesten le litt av den formuleringen om "å prakke et barn på noen".

(men dette er jo egentlig en tragedie)

det er jo ikke hvilket som helst barn som noen vilt fremmede prøver å prakke på dere, men faktisk din manns barn. uansett hva som skjer vil ikke dette forandre seg. dette barnet arver f.eks din mann på lik linje med event andre barn han måtte ha, de har felles besteforeldre osv.

håper virkelig at din mann skjerper seg kraftig, og at det andre barnet han har vil slippe å oppleve en far som ikke bryr seg i det hele tatt.

for det virker jo som at faren har et litt lettvindt forhold til sine barn.

hva med resten av familien?

hvordan stiller besteforeldre, tanter og onkler seg til gutten?

er han som luft for hele familien?

hva med ditt barn, når det blir eldre og får vite om sin bror? slike ting kommer frem, uansett om dere har tenkt å holde det "hemmelig" eller ikke. lurer jo litt på hva dere har tenkt å si?

[Gjest Arwen Aftenstjerne]

:x

Dette er snakk om er barn.................Jeg mener skal du dømme et barn for noe din samboer og dama gjorde. Må være to for å danse tango vet du. Greit at ingen kan bestemme hva du skal føle over for noen men for all del, dette barne kan få følger videre i livet fordi dere oppførerer dere sånn over for han. Å ønske et barn som allerede er om å ikke finnes er stygt.

Hadde jeg sett så mye som et lite tegn til at min samboer ikke taklet mine barn hadde han ikke klart å blunke før det var over. Og faren for dette barnet burde gått til psykolog for den slags føleser er ikke sunt. Det er tross alt sønn hans uansett hva som skjer vil han alltid være det.

Faktisk er dette også halv broren til barnet deres også.

:x