Gå til innhold

JEG HATER ETT BARN...


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest jente 24

Jeg har ett barn selv med samboern min, men han har en sønn fra før som er 6 år. Samboern min hadde ikke noe kontakt med mora igjennom svanger skapet eller med sønnen før han var litt over 2 år. Jeg kom ikke inn i bildet før han var ca 4 år. I begynnelsen gikk det bra , jeg syntes at det var ok at han var hos oss annenhver helg, men nå byr det meg i mot! Det er mye fordi jeg har fått ett barn selv og har nok med det, faren er heller ikke interessert i å ha han så mye, så det blir jeg som har ansvaret for han når han kommer, jeg orker ikke passe andre sine unger, hadde jeg villet det hadde jeg vært dagmamma for en flokk!!?

Det som har skjedd nå er at jeg har vel utviklet ett slags hat mot han, klarer ikke å være blid og koselig og vise at han er hjertlig velkommen, heller motsatt...Jeg klarer ikke å styre dette, jeg hater han så høyt selv om jeg vet at han ba ikke om å bli født. Mora var bare 16 år når hun fikk han, barn får barn, det går aldri bra! Samboern min ville heller ikke ha han, mente at hun kunne ta abort, men det gjorde hun ikke. Dette gnager meg veldig, hadde aldri trodd det om meg selv heller, men jeg hater faktisk ett barn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Uff, dette var vondt å lese. Skjønner godt at du trenger å lufte tankene og følelsene litt.

Kan det være at det ikke er gutten du hater, men mer alt han representerer?

I tillegg til at han representerer at barn får barn, så representerer han din samboers fortid. En fortid han ikke har vedstått seg i særlig grad. Du skriver jo at sambo ville at jenta skulle ta abort, at han ikke hadde kontakt med guttungen før han var 2 og at han nå virker ganske likegyldig til det hele ettersom du må ta hele ansvaret når gutten er på besøk.

Jeg vet med meg selv at jeg hadde følt det skremmende å få barn med en slik mann.

Mener ikke å snakke nedsettende om samboeren din. Men det var denne følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest innlegget ditt. Og jeg kan jo ha lest litt skjevt...

Uansett, ta saken opp med samboeren din så fort som mulig. Få han til å ta mer ansvar slik at du kan få litt mer fri.

Tenkt nøye igjennom om det er gutten eller det han representerer du ikke liker.

Du vet like godt som meg at et lite barn som blir møtt med likegyldighet og hat får arr for livet. Og det vet jeg at du, som selv er mor, ikke vil gi ham.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Husk at denne lille gutten vil føle motviljen og hatet ditt. Han vil ta skade av dette, og det kan du ikke la skje. Snakk med samboeren din, uansett hvor vanskelig det er, han må selv ville ta ansvar for sønnen sin. Er han en god far for deres felles barn, er det ingen grunn for at han ikke skal være det for sitt første også.

Ingen barn ber om å bli født, men de aller fleste ansvarlige foreldre vil vel gjøre det beste de kan for barna sine når de en gang er det. Skal dette barnet skal føle avvisning og kulde hver gang han kommer til dere? Det virker som om dere er klare for familie terap, ta dette alvorlig. Synes du hviser mye mot og innsikt ved å innrømme problemet ditt, neste skritt er å gjøre noe med det. Husk at det som skjer også vil påvirke ditt eget barn.

Søk hjelp, dette kan dere klare og snu rundt!!

Lykke til!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest jente 24 år

Samboeren min er en god far for barnet vårt, når han er i sammen med han, men han jobber mye. Han sier det selv også at han har en helt annen kontakt med vår sønn enn hans andre.

Merker det jeg også at det er mere far og sønn kjemi.Det jeg glemte å skrive i sted, var at sist gang han skulle til oss, altså i ferien, ville han ikke til oss etter dette har ingen hørt noe...

Jeg er av den oppfatning at barn som aldri har opplevd foreldrene sine i sammen, behøver ikke å bli kastet frem og tilbake hos folk som man knapt kjenner. Han sin familie der han er trygg og har andre halvsøsken.

Det er fælt og si det, men jeg ble faktisk glad når han ikke ville komme og håper at det går lenge før vi hører noe igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er ille, men ikke uvanlig. Du virker veldig umoden. Jeg har veldig liten sympati for deg dessvere.

Stakkers liten - 6 år. Hvorfor tror du han ikke ville til dere i ferien? Når han er hos dere bør du behandle ham som om han var din egen, det at faren ikke stiiler opp er ikke bra. Du snakker om manglende kjemi i forholdet far - sønn, og det er soleklart, det har jo ikke vært klima for det.

Husk at gutten har rett til å være sammen med faren sin, og at det vil ta tid og omtanke for a få samværsordningen til å fungere. De voksne bør være voksne nok til å se saken fra barnets side.

Håper det ordner seg for dere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare si meg VELDIG enig med Litago i dette innlegget!!!

Må bare spørre deg om noe Jente på 24: Har denne gutten gjort deg noe? Å si at du hater ham er jo svært tragisk da. Tenk om noen hadde sagt at de hatete sønnen din??? Stakkar liten 6-åring sier nå jeg da! Det kan jo ikke være enkelt å være et resultat av to så umodne foreldre. At moren i det hele tatt sender bort gutten sin til dere er for meg ufattelig. Hvorfor skal en far som aldri har brydd seg om ungen sin plutselig begynne å bry seg?

Klarer ikke å ha noe forståelse for deg når du bruker så sterke ord mot en 6-åring. Sorry!

Zebb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Anonymous

For en fryktelig jæ.... situasjon for 6-åringen.

Uansett hva du hater og ikke hater - så la ikke dette gå utover en liten uskyldig gutt.

si til samboeren din at du forsvinner ut døren når guttungen kommer, så enten får han stille opp som far eller la moren ta han. synes godt du kan si det til moren også jeg, så vet hun hva guttungen hennes gjennomgår av jævelskap når han må være i samme rom som deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stakkars barn............fikk helt vondt i meg når jeg leste dette jeg!

Å hate er et virkelig sterkt ord - og på et barn høres det helt forferdelig ut!

Og barn er jo utrolig flinke til å sense ting rundt seg!!

Jeg tror nok ikke det er barnet du hater, men heller hele situasjonen med det at han har barn med en annen. jeg nekter å tro at noen som selv har opplevd morskjærlighet eller farskjærlighet for den sags skyld kan hate et barn. Det kunne iallefall jeg aldri gjort.

Dere bør snarest mulig sette dere ned og prate sammen dere voksne som er berørt av dette! Og om dere ikke klarer å finne en løsning selv, så bør dere få hjelp av profesjonelle.

Dere MÅ IKKE ødelegge denne stakkars gutten, han har jo tross alt ikke gjort noe galt! Og faren hans er LIKE mye hans sin pappa som han er pappa`n til deres felles barn!

Prøv å sett deg inn i hans situasjon.......tenk om det var du som ble "hatet" for noe du ikke har mulighet til å gjøre noe med!

TENK LITT PÅ DET!!

Lykke til.

-Charmina (som ble litt lei seg av å lese slikt :cry: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Monique

Huff...jeg får helt vondt jeg. :(

Føler faktisk sterkt med den lille gutten som garantert kommer til å bære preg av dette siden. Antagligvis vil hatet du føler for han slå tilbake på både deg og faren. Antageligvis vil han slite med mange følelser rundt dette i senere tid og lure på hvorfor dere ikke var glad i han. Ikke tro et sekund at dette er noe han bare vil glemme, for ingen husker og lagrer så godt som et barn!

Jeg ber deg spare han for dette og ta en prat med samboeren din. Vi snakker faktisk om et lite uskyldig barn her, og dere har PLIKT til å være god mot han og styrke selvfølelsen hans. Ikke det motsatte! Fortjener han ikke deres kjærlighet? Har dere ikke nok av den til å dele....? Samboeren din har en oppgave han har sviktet, og det er sannelig på tide at han tar annsvar for denne lille guttens liv. Du som "stemor" må nok bare innfinne deg med din rolle og ta deg kraftig sammen i hans tilstedeværelse.

Synes dere begge to skal tenke over hvor utrolig mye dette har å si for 6 åringen og hele hans liv. Barndommen er grunnstenen i våres liv og innhenter oss gjerne flere år etter at vi ble godt voksne. Mange følelser kan lagres i den lille kroppen og sette arr som aldri vil forsvinne. Et barnesinn skal behandles varsomt. kjærligheten fra dere skal ikke måtte fortjenes! Ta annsvar og sett til side dere selv og få hjelp til å takle problemene deres. For dette merker han!

Samboeren din tok et valg da gutten var to år. Dere kan ikke kaste han ut av livet deres noen år senere fordi dere har "ombestemt" dere. Han er ikke en vare som bestilles på postorde og bør heller ikke behandles slik!

Siden du skriver dette innlegget så går jeg ut i fra at følelsene dine er vonde også for deg. Og det er bra du får satt ord på dem. Jeg håper bare du forstår at dine følelser i denne sammenhengen ikke er de som bør bli tatt hennsyn til. Jobb med det og sørg for at gutten har det fint de helgene han er hos dere. Det koster ikke annet enn litt vilje og innsats, og det bør ikke er være så vanskelig.

At moren hans var 16 år har ingenting med saken å gjøre. At hun ikke tok abort skal hun da virkelig ikke klandres for. Samboeren din var jo så absolutt tilstede han også, og abort ER ikke et prevasjonsmiddel bare så det er sagt. Har han først satt en unge til verden så er det ingen angrefrist. Og klarer han ikke å ta seg av gutten så overbeviser du desverre ikke meg om at han er en god far.

Hvis jeg kan sitte her og ønske å adoptere alle barn som har likegyldige foreldre, så kan det da umulig være så vanskelig for dere å stille opp de få gangene dere ser han!

Kjenner at dette ble litt for mye for meg, men jeg håper dere begge tar til fornuft og får ryddet opp i følelsene deres. Slutt å spinne på tanker rundt "hva hvis dere slapp å ha noe med han å gjøre..." Din samboer vil ALTID ha noe med han å gjøre, enten han vil eller ikke. Konsentrer dere heller om det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også "hatet" et barn, men da var jeg veldig ung, midt i tenårene og denne lille gutten var vel 6 år eller noe sånt.

Han var sønnen til en kamerat av faren min og de var ofte på besøk hos oss. Denne ungen ødela ALT, han snoket på rommet mitt og var skikkelig jævlig. Jeg hatet ham virkelig og jeg vet om flere som følte det samme.

Ettersom tiden gikk merket jeg at han faktisk ble bedre. De fant ut at han var hyperaktiv og gjorde noe med det. Nå er han verdens kjekkeste og snilleste gutt. Jeg liker ham bare mer og mer.

Gi nå dette barnet litt tid og kanskje litt tålmodighet. Han fortjener ikke å bli hatet. Hvis du gir litt av deg selv og har en positiv innstilling tror jeg at dette kan forandre seg.

Hva med å ta ham med på noe han liker å gjøre. Ofre en time eller to BARE på ham. Si ifra til faren at han får ta vare på deres felles barn disse timene og bli kjent med ungen. Han er sikkert greiere enn du tror.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Jøssenavn - jeg er helt matt!! Går det an??? Er du ikke en voksen person da? Det går rett og slett ikke an å si at man HATER barnet til samboeren - det barnet har du forpliktet deg til å godta så lenge du valgte samboeren din jo!! Himmel - du lever virkelig opp til det ordet "stemor" sånn som vi leser om...(Slettet, moderator)når du kan si sånt om en uskyldig liten gutt som ikke har gjort annet enn å komme til verden på et veldig ubeleilig tidspunkt!!

Har det noengang slått deg at han kanskje vil slite med dette du nå legger opp til i fremtiden?? Hørt om traumatisk barndom noengang - hva med å føle seg uønsket??? Søren ikke rart han ikke ville til dere i ferien - synes han er tøff jeg som tør å gi beskjed!

Og en ting til - du skriver at samboeren din gir ansvaret for sønnen til deg - hva er det for en mann???? Det er noe med å stille opp for sine handlinger, og her er resultatet blitt en sønn som faktisk ALLTID vil være sønnen hans... FY SØREN (Slettet. Væren, moderator):evil:

Jeg får også helt vondt når jeg hører om forskjellsbehandlingen - at det går an i disse dager og holde på sånn?! Ser du ikke hva dere gjør med barnet??

Nei - SKJERP DERE OG OPPFØR DERE SOM VOKSNE :evil: :evil: :evil:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff - jeg synes nå virkelig synd på deg nå. Du får virklig mye pepper her for å være ærlig med følelsene dine. Jeg forstår at du har det vondt når du føler det slik at du ikke klarer sønnen til samboeren din. Dette hadde nok ikke skjedd (i en slik grad i alle fall) hvis samboeren din hadde vært der og tatt seg av sønnen sin sammen med deg. Det er ikke noe særlig å få den belastningen det er å ta seg av et barn, når samboeren din ikke bryr seg mer enn at han lar deg gjøre det.

Jeg synes nå også veldig synd på gutten som er helt uskyldig oppe i dette her. Du bør få diskutert dette virkelig ut med samboeren din og fortelle at han må være der når sønnen hans er der. Ellers har jo ikke dette samværet noen funksjon. Be samboeren din heller å ta kontakt med sønnens mor for å få til en ordning som passer bedre for alle parter.

Jeg har ikke erfart noe lignende selv, men jeg tror nok at det ikke så uvanlig heller at stemor/stefar har negative føleleser for sitt stebarn - dessverre. Dette tror jeg er også et tabu-område som folk ikke tør å snakke om.

I og med at du forteller dette her, forstår jeg at du trenger litt medlidenhet og helst gode råd for hvordan du kan løse situasjonen. Jeg synes mange av disse svarene du har fått er hårreisende - ikke fordi de synes synd på gutten, men fordi også du er relativt ung her og trenger hjelp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan igrunn forstå følelsene dine....Sikkert helt grusomt ifølge horden som har svart deg!

Jeg er heldigvis ikke i din situasjon, jeg og min mann har ett felles barn og det er det hele. Men jeg tror at jeg kunne ha følt likt som deg hvis jeg hadde vært i din situasjon.

Veldig vanskerlig er det nok garantert. Kunne du og samboern snakket med mor til gutten og kommet fram til en løsning som dere alle kunne takle bedre?? Slik at det ikke er uoverkommerlig for deg å være hyggelig mot den andre gutten. Kanskje redusere besøksordningen eller noe.

Uansett, jeg synes ikke vi skal ha en sånn fordømmende holdning som de fleste her inne har hatt i svarene sine.

Jeg ønsker deg lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei jente 24!

Syns det er kjempefint at du har satt ord på det du føler til tross steforeldres negative følelser ovenfor stebarn er et tabuemne. Det krever en voksen person!

Men jeg synes likevel det er vanskelig å føle medlidenhet med deg. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vet hvordan det føles å bli hatt og være uønsket av de voksne. Hadde en mor som ikke lot muligheten gli fra seg til å få meg til å føle meg som verdens verste avskum, og en far som mildt sagt ga faen. I dag ønsker jeg livet ta dem begge......

Men siden du har skrevet innlegg om det her, så vet du jo at det er et problem, ikke sant? Du må involvere flere, i hvert fall ta en alvorsprat med barnefaren.

Og det at dere ikke har hørt noe fra gutten og moren på lenge, hadde jeg vært bekymra for.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest jente 24

får mye kjeft her gitt, men sånn er livet. Tro ikke at jeg ikke har prøvd å få meg til være god stemor, men jeg makter det ikke. Syns jeg må svare litt for meg, det at hun nektet å ta abort osv, hun sa at hun gikk på p-piller, men det gjorde hun tydligvis ikke, da er det ikke lenger gutten sitt problem, det samme hadde gjeldt meg, men så jævlig er jeg ikke selv om mange kanskje ville synes det. Verden er dessverre ikke i svart hvitt lenger, og dette er nok ett større problem enn mange i det hele tatt tror. Husk før i tiden het disse ungene "løsunger", og det er jo det det egentlig er, men det er i teorien, ikke det jeg synes...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei igjen!

Føler bare at jeg må skrive litt igjen........det du skriver gjør nemmelig en del intrykk på meg! :cry:

Jeg har selv vokst opp med en stefar.....og denne stefaren min, jo han har aldri likt meg!

Og jeg kan fortelle deg at den følelsen ikke kan beskrives med ord. Han forgudet sin egen sønn, og gjorde alt han kunne for at livet mitt skulle bli vanskelig! Han var "pappa`n" min fra jeg var ett år gammel. Da jeg var begynt i fjerde klasse fortalte mamma meg en dag at "pappa" ikke var min virkelige far! Da var det akkurat som om noe løsnet seg i magen min....med ett fikk jeg en forklaring på hvorfor han behandlet meg så annerledes!!

I dag er jeg 33 år, og jeg sliter fremdeles med det jeg har opplevd. Det å ha en voksen rundt meg som virkelig har hatet meg kommer alltid til å sette preg på meg! Jeg har svært vanskelig for å knytte meg til noen, og jeg stoler heller ikke på folk så lett som andre kanskje gjør.

Sønnen min på fire år overøses nok alt for mye med ordene "jeg er glad i deg", men for meg er det livsviktig at han vet akkurat dette!

Jeg er også stemor selv, og forholdet til min stesøn er veldig bra. Jeg er utrolig glad i han, og det er jeg fordi mannen min som jeg elsker og som jeg skal leve livet med er pappaen hans. han er en del av han,og det vil han jo alltid være!

Håper dere får hjelp, og at du klarer å bearbeide følelsene dine!

Ønsker deg lykke til!

-Charmina

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest LoisLane
Husk før i tiden het disse ungene "løsunger", og det er jo det det egentlig er...

WHAT?

Her forsvant dessverre all min sympati for deg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til deg som skrev innlegget:

Hvordan er det mulig å legge et barn for hat? En liten gutt som ikke har gjort noe galt. Regner med at denne gutten egentlig vil ha kontakt med faren sin, men hverken faren eller stemora er voksne nok til å takle barn i det hele tatt. Forklaringen din på hvorfor du hater denne gutten er elendig. Tror du skjuler noe her. Er du redd for at denne gutten skal være en trussel for dine egne barn? Du forsøker jo tilogmed å forsvare dette!!!

Jeg har selv vært i en litt lignende situasjon som denne gutten. Min far ønsket ikke kontakt med "løsungen" sin, men han hadde heldigvis ei veldig fornuftig og omsorgsfull kone som gjorde at vi har brukbar kontakt i dag.

Mitt inntrykk av deg er at du er stakkarslig rett og slett. Jeg har to kompiser som har fått hver si datter nettopp og er faktisk full av omsorgsfølelse for disse to nurkene deres. Du klarer ikke å ha omsorg for din manns eget barn.

Jeg er glad jeg ikke kjenner deg, ville ikke klart i respektere deg i det hele tatt. Du og denne " flotte faren" du er sammen med burde skjemmes begge to!!!!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frøken Dings

Det er noe som heter "som man reder ligger man". Kjære deg, du visste da du ble sammen med samboeren din at han hadde et barn fra et tidligere forhold. At jenta hans da ikke gikk på piller, ikke tok abort, lurte eller ikke lurte samboeren din... vet du, det har absolutt ingenting med saken å gjøre. Fakta er at han har en sønn. Du visste det. Allikevel valgte du å være sammen med ham (og dermed også sønnen, mer eller mindre.)

Du får nok ikke mye sympati fra denne kanten heller. Den lille gutten, derimot... :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære "stemor" du må slutte og henge deg opp i fortiden og tenke fremover. At barnemoren ikke tok abort og sa at hun var på pillen osv gjør ingen forskjell. Dette er ting som ikke forandrer noe som helst. Skjedd er skjedd, og det er akkurat det som skjer nå, dere må forholde dere til! Fortiden er et tilbakelagt stadium.

Skjønner det som at du er bitter og oppgitt over moren til denne gutten. Er det henne du egentlig vil til livs her. er det henne du er bitter og sjalu på? er problemet at det faktisk kom "bagasje" med typen din.

Håper inderlig at du ser hva du holder på med før det er for seint. Det er fakstisk snakk om et lite barn her, og du har stor innvirkning på hva som skjer med ham.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...