Ta tilbake venninne, eller er sviket for stort?

[AnonymBruker]

Jeg savner den gamle venninnen min så innmari mye, tenker på henne ofte. Vi har litt kontakt over Snapchat, men er minimalt. Vi er oppvokst sammen og har vært som erteris helt siden 5 års alderen, vi er nå i 20 årene. Det som skjedde var vel først og fremst at jeg begynte å drikke sent, jeg var i starten av 20 årene når jeg drakk for første gang, og dette var naturligvis med denne venninnen. Jeg lærte fort at hun ble veldig forandret i beruset tilstand (hadde jo aldri sett henne beruset tidligere selvom hun hadde drukket/festet siden ungdomsalderen). Hun ble som de fleste fulle folk "all over the place" og ganske frekk. Jeg kjente ingen på festen og det var dop der, og jeg ville hjem. Akkurat den dagen/datoen var vanskelig for meg i utgangspunktet og jeg var veldig følsom. Det endte med at hun ble sur på meg for at jeg var festbrems og ikke tok imot det disse fremmede guttene tilby meg. Jeg begynte å gråte, og vi kom oss til slutt hjem. Ingen unnskyldning fikk jeg fra henne. Jeg lot det passere og tenkte at jeg antakeligvis var verdens kjedeligste selskap på denne festen, selvom det var leit i ettertid. Det var til par slike episoder senere også, og jeg fant ut at hun ikke var 100% til å stole på.

Glasset rant for min del over på en nyttårsfest for 3 år siden, hvor jeg var sammen med denne venninnen og kjæresten min. Jeg og kjæresten min hadde vært sammen i 5 år og jeg stolte helt og holdent på han, helt til venninnen min, i lettere beruset tilstand, sa at kjæresten min flørtet med henne. Jeg lo det bort men hadde det litt i bakhodet, selvom det var helt fjernt for meg at han ville gjort noe sånt. Senere på kvelden står hun og lener seg inntil han, tar hånden hans rundt seg og legger seg selv til på snapchaten hans. Jeg var ikke sjalu av meg, men alarmsentralen i hjernen begynte å jobbe litt da, for å si det sånn. Jeg tok med typen min ut for å spørre hva som skjer, og han mente det ikke var noe galt i det, MEN at venninnen min var veldig frempå og flørtende (noe hun blir i fylla, VELDIG). 

Jeg slo senere opp med kjæresten min av andre grunner, og vi bestemte oss for å være venner. Noe som fungerte veldig bra, helt til venninnen MIN plutselig tok parti med eks-kjæresten min. Hun fortalte han ting jeg hadde fortalt henne i fortrolighet, og fikk han helt i mot meg ved å fremstille meg som verdens verste person. Jeg konfronterte henne og hun ble skikkelig ufin, og tok han i forsvar. Greia er at verken jeg eller eksen hadde vært uvenner eller gjort hverandre vondt, men venninnen min skapte problemer ved å jasse opp småting, som f.eks ting jeg fortalte henne om jeg og kjæresten hadde kranglet. Ting som "han blir så frekk når vi krangler, jeg er så lei!" Eller "han rydder aldri opp etter seg". Når jeg 2 mnd etter bruddet begynte å date en ny gutt, så fortalte hun dette til eksen min, og mente jeg var slem som gjorde det så kjapt etter bruddet osv. Jeg kuttet kontakten med henne, og eksen min kuttet kontakten med meg. Jeg fikk enere vite gjennnom felles venner at disse to ofte var ute sammen, og hadde kysset (dette har jeg verken fått bekreftet eller avkreftet). 

Et halvt år senere tok eksen kontakt, og vi ble venner igjen. Han unnskylde seg for at han hadde "lent seg" på denne venninnen min, og trodd på henne. Men selvfølgelig gjorde han det når han var sårbar og hadde kjærlighetssorg. De har ikke lenger kontakt. 

Nå, 3 år senere er jeg fremdeles sammen med gutten jeg begynte å date 2 mnd etter bruddet med eksen, og har det veldig bra. Men jeg savner venninnen min. Hun var ALLTID der for meg, hun var virkelig verdens snilleste sett bortifra det jeg har skrevet her. Vi hadde det alltid så gøy, og vi hadde det så bra sammen. Hun prøver å få kontakt med meg igjen via Snapchat, og er veldig overhyggelig mot meg. Men HVA skal jeg gjøre? Gi henne en sjanse? Fornuften min sier nei, det gjør alle rundt meg også. Men jeg savner henne og det vi hadde. Aldri vært så trygg og meg selv som jeg var med henne.. 

 

Anonymkode: 03ac9...23f

[Hjertestein]

Emm.. Jeg klarer bare ikke forstå hvorfor du savner henne. Hun har vært en totalt idiotisk venninne. Rett og slett dårlig venninne! 

Men; alt har to sider! 

Jeg er som deg, gir folk en sjanse. Hvis DU virkelig vil (drit i hva alle andre mener) se om dere kan bli venner igjen så ville jeg snakket med henne og sagt disse tingene du har skrevet her. Skriv et evt brev/meld på face og få ut alt. Beklager hun seg, så hadde det vært greit. 

Slik oppførsel av henne er ikke akseptabelt. Håper det ligger noe mer bak som du ikke vet om, som gjør at hun ble en bitch når hun drakk. Hvem vet? Jeg ville pratet med henne. 

Uansett så skal man ikke bli behandlet som en dritt. Alle kan gjøre feil, men det er da man skal legge seg flat og be om unnskyldning. 

Lykke til❤

[AnonymBruker]

Er hun bipolar eller har en emosjonell personlighetsforstyrrelse?

Anonymkode: c8609...3e7

[AnonymBruker]

Du risikerer jo at hun gjør vonde ting mot deg igjen, som før.

Jeg ville funnet nye venninner.

Anonymkode: 61478...4f3

[AnonymBruker]

Ser ikke hvordan hun alltid har vært der for deg. Hun er der og lytter på dine problemer ja, men så lager hun drama av det etterpå. 

Har lært selv at jeg tror jeg savner folk men som oftest viser de seg å være skikkelig drittfolk så fort vi har kontakt igjen uansett. 

Finn deg andre venninner, som ikke elsker drama.

Anonymkode: 051e6...ed7

[AnonymBruker]

Jeg ser at du allerede har fått flere fornuftig svar her.

Inntrykket mitt av HI er at du virker å være avhengig av henne. For jeg ser virkelig ikke hva godt hun gjør i livet ditt, med mindre du er en av de som må ha drama i livet sitt. 

Anonymkode: 554b0...745

[Forundret..]

Jeg ville ikke gitt henne en ny sjangs til å ødelegge for meg igjen... 

[Gjest Anthrax]

Hadde ikke gitt ny sjans. Å gjøre slik som voksen mot en annen person som skal være en bestevenn, er utilgivelig i mine øyne. Hun hadde nok sett på det som en seier at du kom krypende tilbake.

[*Maja*]

Jeg er litt motsatt av de andre her inne, og kunne godt ha prøvd igjen. Men det forutsetter at dere får snakket skikkelig ut før du tar henne inn i varmen igjen. At det ikke er noe utelatt, og at hun tydelig viser at hun angrer. Man kan vokse ganske mye på 3 år som person, og dersom du savner henne så mye som du gir uttrykk for, så hadde jeg gitt det én sjanse til.

[AnonymBruker]

Har en lignende venninne, hun fikk ofte utbrudd i fylla. Skulle drite meg ut og sette meg til veggs når hun var full, og alltid når vi hadde tilskuere. Hu har vært min beste venninne siden vi var små, men også den mest krevende. Etter hennes forrige utbrudd, hvor hun fikk ett utbrudd på min kjæreste og aldri klarte å be om unnskyldning, kuttet jeg henne ut. Jeg savner de gode stundene vi hadde og det faktum at hun kjenner meg bedre og vet mer om meg, enn noen andre. Men jeg savner IKKE utbruddene og alt det negative, dermed har jeg valgt å fortsette å holde meg unna. Jeg hilser når vi møtes og har henne fortsatt på Fb, men hadde jeg gitt henne én finger, hadde hun tatt hele hånda, også hadde vi vært tilbake til samme gamle..

Anonymkode: 53591...dab

[Mousj]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er hun bipolar eller har en emosjonell personlighetsforstyrrelse?

Anonymkode: c8609...3e7

Ev. ganske vanlig jente som hadde en crush på exen til TS og som blir litt teit i fylla...? Hvis man aldri skal gi noen en sjanse fordi om de viser seg å ikke være feilfriie, så er det mange av oss som ville gå alene. Det er da bare å gjennoppta kontakten og se hvordan det utvikler seg? Hun har nok modnes hun også, og hvis ikke, så var det da et forsøk verd? Dersom vennskapet gir deg noe, så la fortid være fortid og send henne en snap. En trenger ikke store oppgjør og opprenskende samtaler for en hver pris, ei heller være steil og aldri tilgi. Og viser det seg at det blir drama igjen - vel, så ble det det og en går videre.  

[Gjest Jon Are]

nei nei og atter nei. lukter trøbbel lang vei. når du får noen år på baken (som meg) så bare vet du  at et slikt forhold aldri kan bli bra i lengden. det finnes nok av rolige avbalanserte venner. gå for det istedet.

med hilsen fra

jon are

 

[Zouk]

Spørsmålet er vel om du kan være trygg og deg selv sammen med henne nå, etter alt som skjedde.  Hva med å ha henne i livet ditt, men ikke i så stor grad som tidligere.  Finn på morsomme ting, men ikke vær så fortrolig som før.  Og hopper hun på din nåværende kjæreste, full eller ikke, så kutt kontakten igjen.

Ikke sikkert du savner akkurat henne, men du savner en person som kan ha samme funksjon i livet ditt.  Hva med å gå på venninnejakt?  Jeg hadde ikke orket mer kontakt med henne, men så har jeg aldri hatt så nære venninneforhold som du beskriver her heller.

[Gjest NorahLudoAllis]

Hallo. Nei.

Enkelt og greit.

[Gjest Jessica]

Det er vondt å komme seg videre og etablere nye relasjoner men det er absolutt verdt det. 

Husk at gamle vaner er vonde å vende. Det kan hende at hun starter på nytt og kort tid etterpå oppfører seg ille igjen. Hadde en lik vennine og itillegg holdt hun aldri avtaler og løy ofte. Idag har jeg lojale og gode venniner og hun  er alene. Men det var vondt å forlate vennskapet i fortiden. 

Lykke til 💚

[AnonymBruker]

11 timer siden, Mousj skrev:

Ev. ganske vanlig jente som hadde en crush på exen til TS og som blir litt teit i fylla...? Hvis man aldri skal gi noen en sjanse fordi om de viser seg å ikke være feilfriie, så er det mange av oss som ville gå alene. Det er da bare å gjennoppta kontakten og se hvordan det utvikler seg? Hun har nok modnes hun også, og hvis ikke, så var det da et forsøk verd? Dersom vennskapet gir deg noe, så la fortid være fortid og send henne en snap. En trenger ikke store oppgjør og opprenskende samtaler for en hver pris, ei heller være steil og aldri tilgi. Og viser det seg at det blir drama igjen - vel, så ble det det og en går videre.  

Ja... vi lærer jo ganske tidlig i livet at når vi gjør noe galt så ber vi om unnskyldning når vi "kommer til oss selv", om nå vi ble veldig sinte, veldig lei oss eller veldig hormonelle (hvem har vel ikke angret halve tennårene, feks..?). Og så, etter at vi har bedt om unnskyldning og ikke prøvd oss på å bortforklare, så avventer vi.

 

Ikke sjelden er det vi har gjort (med vilje eller ei) så ille at vi knuste hele forholdet. Noen mennesker limer det sammen igjen, andre velger å feie bitene i bossbøtten - det er et personlig valg. Men, altså, vi lærer tidlig i livet at det å be om unnskyldning ikke betyr at det vi gjorde er tilgivelig. Tvert imot må konsekvensene oftest leves med resten av livet. 

 

Ts sin venninne har, så vidt jeg ser, ennå ikke bedt om unskyldning. Og da er det jo vanskelig å tenke seg at hun angrer. Og da er det enda vanskeligere å se for seg at ts skulle være motivert til å plukke opp og lime sammen igjen småbitene etter at venninnen slengte vennskapet deres mot veggen...  

Anonymkode: 1aef9...449

[Mousj]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja... vi lærer jo ganske tidlig i livet at når vi gjør noe galt så ber vi om unnskyldning når vi "kommer til oss selv", om nå vi ble veldig sinte, veldig lei oss eller veldig hormonelle (hvem har vel ikke angret halve tennårene, feks..?). Og så, etter at vi har bedt om unnskyldning og ikke prøvd oss på å bortforklare, så avventer vi.

 

Ikke sjelden er det vi har gjort (med vilje eller ei) så ille at vi knuste hele forholdet. Noen mennesker limer det sammen igjen, andre velger å feie bitene i bossbøtten - det er et personlig valg. Men, altså, vi lærer tidlig i livet at det å be om unnskyldning ikke betyr at det vi gjorde er tilgivelig. Tvert imot må konsekvensene oftest leves med resten av livet. 

 

Ts sin venninne har, så vidt jeg ser, ennå ikke bedt om unskyldning. Og da er det jo vanskelig å tenke seg at hun angrer. Og da er det enda vanskeligere å se for seg at ts skulle være motivert til å plukke opp og lime sammen igjen småbitene etter at venninnen slengte vennskapet deres mot veggen...  

Anonymkode: 1aef9...449

Jeg synes at du har et utrolig fint og klokt resonement, og jeg måtte lese det noen ganger fordi det har mange viktige deler som noen og en hver burde ta innover seg. Det jeg kan tenke meg har skjedd her er at venninnen har en annen realitetsoppfatning enn det som TS har, for vi har jo her bare hørt en side. Kjærlighetsliv og vennskap er kompliserte greier, og det er sjelden at en konflikt er svart eller hvit. Derfor mener jeg at en second chance kan være verd et forsøk siden hun savner de gode stundene med venninnen. Og kanskje underveis - så dukker angeren frem?