Ønsker meg barn nr fire

[tannfortunge]

Akkurat nå, asterix skrev:

Den moren du siterte ville nok sannsynligvis stresset for mye med bare de 3 også når de ble eldre, selv om nr. 4 aldri hadde kommet.

Nei, det er ikke inntrykket jeg får av det innlegget i det hele tatt. Rart hvordan man kan oppfatte ting så ulikt.

[caskerette]

Du skal ha tid til å kose deg med barna også. Nå virker det som du synes småbarnstiden er fin, så kanskje du får det til, selv med tidsnød. Jeg kjente ofte på det savnet,  med bare to. Det blir mye fabrikk, og mindre kos. Men så syntes jeg ikke småbarnstiden var fin heller. Tenåringstiden er bedre, da styrer de seg selv.

Og så dette med egoisme og individdyrkelse. ...vel, du kan risikere at barn som vokser opp med en haug søsken føler seg oversett, og blir svært individorienterte når de blir voksne og endelig får tid til seg selv. De kan føle seg oversett I barndommen. 

[AnonymBruker]

I et større perspektiv er det i hvert fall ikke særlig heldig hvis folk i rike land som Norge velger å få enda et barn, når de allerede er velsignet med tre sunne og friske unger.. Jorden er allerede overbefolket, og miljøet alvorlig truet.

(Jada, jeg vet at folk i Afrika lett føder sju-åtte unger, men barnedødeligheten er en helt annen i u-land, og en fattig afrikansk sjubarnsfamilie forbruker uansett ikke i nærheten like mye av jordens ressurser som en skandinavisk firebarnsfamilie)

 

 

Anonymkode: 1f09b...bef

[asterix]

20 minutter siden, marsiglia skrev:

Jeg kommer også fra en familie med fire barn og både min mann og jeg vil ha fire. Syns jeg leser så mye negativt rundt om i forumene om å ha flere enn tre barn.

Jeg husker ikke å ha blitt kjørt overalt. Jeg brukte sykkel, og jeg gikk på de fritidsaktivitene som var i nærområdet. I skolealder gikk jeg dit med venninner. Om det var skiaktivitet og liknende med utstyr ble jeg kjørt, men vi samarbeidet og foreldre byttet på kjøre med full bil. Da jeg ble eldre enn 16 gikk jeg selv og la igjen skiutstyr på fjellet. 

Bortsett fra noen foreldresamtaler noen ganger i året og noen avslutninger så er det ikke så mye en må være med på.

Det er sikkert mye jeg ikke har fått mulighet til å gjort, men forstår ikke hvorfor barna skal bli så ekstremt dullet med. Blir man meldt til barnevernet om barnet ikke går i fire ulike fritidsaktiviteter ukentlig?

Her vi bor er alt nærme. Og det gir oss kanskje en fordel? Er det ingen med positive erfaringer når det gjelder fire + barn?

Du har helt rett i at det har alt å gjøre med hvordan man legger opp hverdagen om det blir stress. Dette gjelder enten man har 1 barn eller 4 eller fler.

[AnonymBruker]

Man må respektere at alle har forskjellige ønsker når det kommer til barn/familie.

Selv er jeg strålende fornøyd med ett barn, jeg ser mine begrensninger og for oss er det viktigste at vi har overskudd, tid og økonomi til barnet/a vi setter til verden. Sånn som vi har det nå så er vi alle fornøyde, vi har god økonomi, vi reiser mye og koser oss veldig sammen. Dessuten er jeg en hønemor og hadde neppe fått sove på natten dersom jeg skulle hatt flere å bekymre meg over  

Så synes TS skal gjøre det som føles riktig for henne og hennes familie og ikke bry seg så mye om hva fremmede mener.

Anonymkode: f23a8...f29

[AnonymBruker]

Personlig ville jeg ikke ønsket det, for du vil bli så opptatt med baby og "småbarnsmor-rollen" at oppfølgingen av de eldste vil 'lide'. Altså, folk jeg kjenner, har sagt nettopp det at ved nummer fire raknet logistikken, og alt ble betydelig mer kaos og stress, og ungene ble overlatt mer til seg selv på godt og vondt, den tette oppfølgingen stoppet.

Anonymkode: cdcce...aca

[AnonymBruker]

Jeg har fire barn, men det er stor aldersforskjell mellom nr. 2 og 3, slik at de nesten er to kull (selv om de har samme mor og far alle fire).

Hos oss har det blitt slik at de to eldste hjelper til en del hjemme, lager middag, bretter klær, osv. De er to flotte og selvstendige tenåringer nå, og jeg tror de står bedre rustet for studier og arbeidsliv enn andre som har blitt dullet med non-stop av foreldrene (sånn satt på spissen). I hverdagen er det jo en utfordring å ha nok tid til de to eldste, og vi forsøker å bruke av tiden når de to minste har lagt seg til å sosialisere med dem; spille et spill, se en film sammen, etc.

De to minste er supersosiale barn som elsker at det er liv og røre, alltid skjer noe etc. De går på barneskolen nå, og vi får tilbakemeldinger fra skolen også om at de er sosialt veldig sterke og velfungerende. Det kunne kanskje vært en utfordring hvis de var mer introverte barn som ønsket mye alenetid og fred og ro...

Vi føler oss jo alt i alt veldig heldige som har fått fire flotte, velskapte barn, hver med sin unike personlighet! Og de vil alltid ha hverandre. Jeg kommer fra en stor familie selv, og har hatt glede av dette gjennom hele livet.

At det er mye jobb og organisering sier seg selv, men det vet ts allerede når hun har tre barn. En ting til som også kan være verdt å tenke på er at en firebarnsfamilie kan være litt "mye" å omgås sånn sosialt sett, det er jo ikke en liten flokk du skal invitere på middag, akkurat. Og selv om vi får mange tilbakemeldinger på at vi har snille og veloppdragne barn, så er det ikke til å stikke under en stol at det blir et ganske høyt støynivå uansett hvor vi kommer. Men nå begynner den eldste av våre å bli såpass voksen at h*n har begynt å velge sine egne sosiale ting i en del av disse situasjonene.

Anonymkode: d9596...e87

[AnonymBruker]

Det er jo forsåvidt en fin aldersforskjell på barna til å få fire, men de jeg kjenner som har fire, har dem enten tettere, eller to og to tette (feks 9,8 og 5 og 4 år.). Fordelen med to og to tette mot fire veldig spredt er at de ofte har samme interesser og går på samme aktiviteter og aldersgrupper. Man kjører de to eldste på sin fotballtrening og henter dem samtidig, de to yngste på turn og henter de samtidig. Man deler seg i to og far tar med de to yngste på lekeplassen og mor tar med de to eldste på kino, en film de to yngste kanskje ikke har stor glede av. 

Er alle fire veldig spredt i alder (eldste vil ha minst 8 års aldersforskjell til yngste) så vil ikke "hele familien på kino" skje så ofte.. Når den yngste har lært å svømme og hoppe fra kanten og vil tilbringe dagen på badeland så er den eldste tenåring og synes at en dag på badeland med familien er SÅ flaut (tenk om det er jevngamle søte gutter/jenter der?!) og foretrekker kanskje å dra til en venninne. 

Det er jo ikke noe stort problem, men med store gap så blir søskenflokk-dynamikken litt annerledes. Her snakker jeg av erfaring med 9 år mellom meg og mitt eldste søsken. Vi er svært glade i hverandre og jeg ville aldri vært foruten dette søskenet, men vi hadde et barn/foresatt-forhold til jeg ble nesten voksen og vi ble mer jevnbyrdige. Først da har det vokst frem et mer balansert vennskap. 

Jeg kan ikke si hva du skal gjøre, men bare tenk over alle eventualiteter.

Anonymkode: 96985...098

[AnonymBruker]

1 time siden, marsiglia skrev:

Her vi bor er alt nærme. Og det gir oss kanskje en fordel? Er det ingen med positive erfaringer når det gjelder fire + barn?

Joda!

Vi har seks, og kjenner oss ikke igjen i hvor tungt og slitsomt det er med 4+. Selv om vi har lagt oss på en ganske høy "service-standard", hvis man kan si det sånn, og bruker mye tid og penger på hvert barn. Vi trives med mange barn rundt oss, og har satt av denne perioden i livet til å holde på med jobbene og barna våre og ikke så mye mer. En veldig bevisst prioritering, med andre ord, som gjør at vi ikke går rundt og angrer eller er småbitre på alt vi ikke får med oss eller får gjort.

Det blir mange avslutninger, foreldremøter og kaker, og i noen perioder er det svært travelt. Men travelt betyr travelt, ikke dårlig eller slitsomt.

Folk er forskjellige, har forskjellige interesser og forutsetninger, og ønsker forskjellige ting ut av livene sine. Mange vil nok si at vårt liv er preget av barn, klesvask, bilkjøring og rutine, men vi trives med å ha det slik de årene det er snakk om. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvor mange barn man bør ha, så her er det bare en ting som teller TS, og det er hva du og mannen din ønsker dere. At noen andre ønsker seg to eller ti har ingen direkte relevans.

Så her har du en som er strålende fornøyd med mange barn. Jeg ville aldri anbefalt andre å gjøre sånn eller slik, men jeg ville heller aldri ha valgt annerledes. Å se barna utvikle og styrke båndene med hverandre innad i flokken er fantastisk, og det hjelper også på når de eldste barna sier at vi er flinke til å se hvert enkelt barns behov og ta vare på de små øyeblikkene. Da føler jeg meg veldig heldig som får oppleve dette.

Anonymkode: 00553...e66

[marsiglia]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Joda!

Vi har seks, og kjenner oss ikke igjen i hvor tungt og slitsomt det er med 4+. Selv om vi har lagt oss på en ganske høy "service-standard", hvis man kan si det sånn, og bruker mye tid og penger på hvert barn. Vi trives med mange barn rundt oss, og har satt av denne perioden i livet til å holde på med jobbene og barna våre og ikke så mye mer. En veldig bevisst prioritering, med andre ord, som gjør at vi ikke går rundt og angrer eller er småbitre på alt vi ikke får med oss eller får gjort.

Det blir mange avslutninger, foreldremøter og kaker, og i noen perioder er det svært travelt. Men travelt betyr travelt, ikke dårlig eller slitsomt.

Folk er forskjellige, har forskjellige interesser og forutsetninger, og ønsker forskjellige ting ut av livene sine. Mange vil nok si at vårt liv er preget av barn, klesvask, bilkjøring og rutine, men vi trives med å ha det slik de årene det er snakk om. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvor mange barn man bør ha, så her er det bare en ting som teller TS, og det er hva du og mannen din ønsker dere. At noen andre ønsker seg to eller ti har ingen direkte relevans.

Så her har du en som er strålende fornøyd med mange barn. Jeg ville aldri anbefalt andre å gjøre sånn eller slik, men jeg ville heller aldri ha valgt annerledes. Å se barna utvikle og styrke båndene med hverandre innad i flokken er fantastisk, og det hjelper også på når de eldste barna sier at vi er flinke til å se hvert enkelt barns behov og ta vare på de små øyeblikkene. Da føler jeg meg veldig heldig som får oppleve dette.

Anonymkode: 00553...e66

Deilig å lese om positive erfaringer. Er klar over at 4 er det dobbelte av 2, men syns at alt det negative jeg har lest i forskjellige forum her er i overkant negativt. Klart hver enkelt burde se an egne ønsker, se an egen livsituasjon og tenke igjennom egne valg, men det handler jo også mye om hvordan en møter hverdagen og instilling.

De fleste jeg kjenner har flere barn (også tett) "anbefaler" sitt eget livsvalg. 

Jeg mener at barn er en del av en familie, ikke sentrum av universet. Det lærer seg å tilpasse seg samfunnet, å ta og gi. Å få alt er vel ikke idealen av barneoppdragelse.

Den største utfordringen blir vel egentid til hvert barn, noe som vi som foreldre vil ta tak i tidlig og finne løsninger på før problemet oppstår. Men så har vel alle familiesammensetninger sine utfordringer. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

I et større perspektiv er det i hvert fall ikke særlig heldig hvis folk i rike land som Norge velger å få enda et barn, når de allerede er velsignet med tre sunne og friske unger.. Jorden er allerede overbefolket, og miljøet alvorlig truet.

(Jada, jeg vet at folk i Afrika lett føder sju-åtte unger, men barnedødeligheten er en helt annen i u-land, og en fattig afrikansk sjubarnsfamilie forbruker uansett ikke i nærheten like mye av jordens ressurser som en skandinavisk firebarnsfamilie)

Anonymkode: 1f09b...bef

For noe forbanna tull. I Norge blir det født alt for få barn og her i Norge, greier foreldre å ta seg av barna sine. Det er i Afrika og på andre kontinenter det blir født for mange barn, som dør som fluer fordi foreldre ikke greier å ta vare på dem. Vi her i Norge eller Europa skal ikke ta konsekvensene av deres dårlige valg, de skulle egentlig ikke hatt barn i det hele tatt. Men isteden får de så mange barn, at det blir sultkatastrofer.

Anonymkode: 7ffb1...713

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fire, og det hadde jeg neppe valgt om igjen.....

Livet var så fantastisk etter nummer tre, og alt dette forandret seg ved nummer fire. Det har vært noen ufattelig slitsomme år, og det har vært langt mellom de gylne øyeblikkene. Utfordringen er at når de største vokser til, så krever de oss foreldre på en helt annen måte. Det er ikke bare rene klær, mat, kos og trøst som gjelder - for det er jo egentlig verdens enkleste behov å dekke

De skal gjerne transporteres til aktiviteter, noen også til venner. Fire foreldre møter på en uke, fire konferanser på en uke, 8-12 treninger på en uke, utallige runder med vaskemaskinen. Middagen må utgå fordi to unger må kjøres på aktiviteter, og så var det et møte på skolen, kake til den basaren og de loddene som skulle vært solgt....

Vi velger selvsagt selv hvor mye vi ønsker å være til stede, og hvor langt vi strekker oss for barna våre. Men uten den siste, så hadde hverdagen vår vært MYE enklere.

Nå har det gått noen år, og vi angrer selvsagt ikke på at det ble fire. Men livet vårt har blitt et helt annet enn vi så for oss, og for barna sin del, så tror jeg det betyr lite at de er fire og ikke tre (eller to). Mannen min og jeg har vært to og fire, og jeg vil nok påstå at den av oss som var bare to, har fått med seg det beste søskenforholdet og familiebåndet.

Og bare så det er nevnt, når eldste barnet kom litt opp i tenårene, så angret jeg på ALLE barna mine! Da kom bekymringer og katastrofetanker verre enn noen gang! Først da gikk det opp for meg at å få barn faktisk er risikosport - alt kan skje!!!! Plutselig forstår jeg veldig godt de som velger å ikke føde barn inn i dagens samfunn, de har skjønt noe jeg aldri skjønte selv før nylig  

(Jeg håper virkelig at alle skjønner at jeg elsker barna mine over alt på jord, og selvsagt ikke ville vært uten en eneste en av de).

Anonymkode: 76ad4...435

Oi, mener du alvorlig at livet raknet etter det siste barnet? Da tror jeg dere hadde veldig høyt tidspress med tre barn i hus også  

Hvordan kan du virkelig mene at hverdagen hadde vært MYE enklere uten barn nummer fire? Er barnet sykt eller har det andre utfordringer?

For meg høres du ut som en tobarnsmor som prøver å male opp det grusomme bildet av hvordan din familie ville sett ut med flere barn enn de dere allerede har🙈

Det er ikke alle mødre som ser på karriere og weekendturer med venninner og ektemann som det ultimate i livet. 

I mine øyne er et nyfødt barn den største luksusen på jord. Og det å få følge det gjennom livet og få være den som kan gi kjærlighet og omsorg, er ikke noe annet enn selve meningen med det hele. Ingen hendelsen kan måle seg med det å berike livet med et barn. 

Og 8-12 treninger?? Da tenker jeg at noen må lære seg å sykle, gå eller ta bussen. Og hvis ikke det lar seg gjøre, så tenker jeg at dere som foreldre faktisk bør vurdere hvorvidt grensen av hvor mye service som skal ytes fra deres side, er satt på riktig plass.

Anonymkode: f40ce...0ad

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oi, mener du alvorlig at livet raknet etter det siste barnet? Da tror jeg dere hadde veldig høyt tidspress med tre barn i hus også  

Hvordan kan du virkelig mene at hverdagen hadde vært MYE enklere uten barn nummer fire? Er barnet sykt eller har det andre utfordringer?

For meg høres du ut som en tobarnsmor som prøver å male opp det grusomme bildet av hvordan din familie ville sett ut med flere barn enn de dere allerede har🙈

Det er ikke alle mødre som ser på karriere og weekendturer med venninner og ektemann som det ultimate i livet. 

I mine øyne er et nyfødt barn den største luksusen på jord. Og det å få følge det gjennom livet og få være den som kan gi kjærlighet og omsorg, er ikke noe annet enn selve meningen med det hele. Ingen hendelsen kan måle seg med det å berike livet med et barn. 

Og 8-12 treninger?? Da tenker jeg at noen må lære seg å sykle, gå eller ta bussen. Og hvis ikke det lar seg gjøre, så tenker jeg at dere som foreldre faktisk bør vurdere hvorvidt grensen av hvor mye service som skal ytes fra deres side, er satt på riktig plass.

Anonymkode: f40ce...0ad

Ja, livet raknet vel litt når vi fikk nummer fire. Du skriver selv at selve meningen med det hele er å få gi kjærlighet, omsorg å få følge et barn gjennom livet. Det synes jeg også. Men det har jeg faktisk ikke tid til i den grad jeg ønsker. Det er det som er sakens kjerne for meg. Det handler ikke om karriere og weekendturer, det handler om hverdag og overlevelse. Det handler om en evig dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg aldri strekker til.

Jeg kommer ikke til å brette ut hverdagen vår, sånn at fremmede kan analysere og mene hva vi bør gjøre annerledes, sånn at livet vårt skal passe inn deres illusjoner om en lykkelig hverdag.

Vi har det fint, vi fungerer, vi er lykkelige, vi er harmoniske, vi har masse humor, vi har masse kjærlighet. Men jeg føler meg likevel utilstrekkelig i hverdagen.

DU tenker at "noen" må lære seg å sykle, gå eller ta bussen. DU vet faktisk ingenting om oss. Vet du hva? den mest verdifulle tiden jeg har med mine barn, er når vi kjører til og fra aktiviteter. Å kjøre barna våre gir oss tid med barna, men tar oss bort fra hjemmet. Og hjemme er det også ting som må gjøres, både matlaging og husarbeid.

Og en ting er hverdagskabalen, men en annen ting er alle bekymringene! Når barna er små er de fleste behov enkle å dekke. Men så vokser de til, og jeg må si at jeg er skremt over alt det dagens ungdom må forholde seg til. Når minste poden har det vondt, kan vi som regel rette på det med et plaster. Det er ikke så enkelt når ungdommen ikke har det så greit. Vi tror alle at vi er så gode foreldre at vi oppdrar sunne, fornuftige ungdommer, som bare tar de rette valgene. Det er ikke alltid sånn. Som en sa på TV: ungdomstiden handlet jo KUN om å lure de voksne! Det er en grunn for at politiet har allmannamøter på ungdomsskoler, det er fordi mange oppegående, tilsynelatende bra ungdom, ikke alltid holder seg helt på rett side av loven. Min ungdom har ikke blitt en del av den statistikken, men det betyr ikke at jeg ikke har fått meg en, to og flere på tryne av den grunn. Vi var knapt ferdige med nattevåk for småbarn, før jeg begynte å ligge våken i helgene for å vente på eldste. Det er psykisk utfordrende!

Barn er et stort ansvar, og det handler om å innse sine egne begrensninger. Det handler ikke om at barna skal få færre leker eller måtte dele rom, fordi pengepotten skal deles på flere. Det handler om å kunne strekke til og yte omsorg på alle plan, stå rakt i krisene og kunne støtte barna sine på livets vei, i tykt og tynt.

 

Anonymkode: 76ad4...435

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, livet raknet vel litt når vi fikk nummer fire. Du skriver selv at selve meningen med det hele er å få gi kjærlighet, omsorg å få følge et barn gjennom livet. Det synes jeg også. Men det har jeg faktisk ikke tid til i den grad jeg ønsker. Det er det som er sakens kjerne for meg. Det handler ikke om karriere og weekendturer, det handler om hverdag og overlevelse. Det handler om en evig dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg aldri strekker til.

Jeg kommer ikke til å brette ut hverdagen vår, sånn at fremmede kan analysere og mene hva vi bør gjøre annerledes, sånn at livet vårt skal passe inn deres illusjoner om en lykkelig hverdag.

Vi har det fint, vi fungerer, vi er lykkelige, vi er harmoniske, vi har masse humor, vi har masse kjærlighet. Men jeg føler meg likevel utilstrekkelig i hverdagen.

DU tenker at "noen" må lære seg å sykle, gå eller ta bussen. DU vet faktisk ingenting om oss. Vet du hva? den mest verdifulle tiden jeg har med mine barn, er når vi kjører til og fra aktiviteter. Å kjøre barna våre gir oss tid med barna, men tar oss bort fra hjemmet. Og hjemme er det også ting som må gjøres, både matlaging og husarbeid.

Og en ting er hverdagskabalen, men en annen ting er alle bekymringene! Når barna er små er de fleste behov enkle å dekke. Men så vokser de til, og jeg må si at jeg er skremt over alt det dagens ungdom må forholde seg til. Når minste poden har det vondt, kan vi som regel rette på det med et plaster. Det er ikke så enkelt når ungdommen ikke har det så greit. Vi tror alle at vi er så gode foreldre at vi oppdrar sunne, fornuftige ungdommer, som bare tar de rette valgene. Det er ikke alltid sånn. Som en sa på TV: ungdomstiden handlet jo KUN om å lure de voksne! Det er en grunn for at politiet har allmannamøter på ungdomsskoler, det er fordi mange oppegående, tilsynelatende bra ungdom, ikke alltid holder seg helt på rett side av loven. Min ungdom har ikke blitt en del av den statistikken, men det betyr ikke at jeg ikke har fått meg en, to og flere på tryne av den grunn. Vi var knapt ferdige med nattevåk for småbarn, før jeg begynte å ligge våken i helgene for å vente på eldste. Det er psykisk utfordrende!

Barn er et stort ansvar, og det handler om å innse sine egne begrensninger. Det handler ikke om at barna skal få færre leker eller måtte dele rom, fordi pengepotten skal deles på flere. Det handler om å kunne strekke til og yte omsorg på alle plan, stå rakt i krisene og kunne støtte barna sine på livets vei, i tykt og tynt.

 

Anonymkode: 76ad4...435

Jeg synes det er litt trist å lese innlegget ditt. Ikke fordi det ikke står i stil med illusjonene mine om den perfekte firebarnsmoren, og den perfekte familieidyllen, men fordi du virker overveldet og bekymret. 

Du skriver at det er i bilen dere får pratet. Og at hjemmet også er et sted som trenger både arbeid og omsorg. 

Jeg vet om mange foreldre som har barna sine på to-tre fritidsaktiviter per barn. Mange av disse barna har ikke valgt disse fritidsaktivitene selv. Derimot har foreldrene helt fra barnehagetiden meldt de på og forklart det med at det en den beste måten å være sosial og aktiv på. Jeg tror ikke disse barna noen gang har vurdert en annen tilværelse, med mindre kjøring hit og dit. Det er bare slik det er.

Kanskje et av barna deres er med på et elitelag. I såfall er faktisk det også et valg du har tatt.

Jeg tror at hjemmet er en mye bedre arena for tilknytning; samtaler og samvær, på godt og vondt, med store og små, enn det baksetet i en bil noen gang kan bli.

Jeg skriver ikke dette for å endre dine setninger om hvordan livet har tatt dere. Men fordi jeg leser at du opplever et enormt stress i hverdagen. Kanskje jeg kan få deg til å se at ikke fjerdemann har skylden i dette stresset? Men dere foreldre.

Uansett om vi får fire eller syv barn. Til syvende og sist velger vi selv mye av hvordan våre hverdager skal se ut. Vi legger lista. Vi skaper forventninger. 

Jeg kjenner til barn som er utbrente i en alder av åtte år. Jeg skriver dette fordi jeg selv har sett og opplevd mye av hvordan barn lider under alle forventningene vi voksne legger på dem.

Jeg vil ikke være uhyggelig eller slem. Men kanskje, kanskje kan du endre på noe slik at de fire barna dine ikke blir de som til slutt bærer ansvaret for foreldrenes stress. 

Jo. Ungdomstiden er et herk. Men ikke bare et herk. Ungdommer er også en ressurs. Bruk den innad i familien. Dropp en trening. Spis et samlet måltid om dagen. Nyt barna dine. Kanskje trenger de hjemmet mye mer enn bilen?

Anonymkode: f40ce...0ad

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er litt trist å lese innlegget ditt. Ikke fordi det ikke står i stil med illusjonene mine om den perfekte firebarnsmoren, og den perfekte familieidyllen, men fordi du virker overveldet og bekymret. Jer er hverken overveldet eller bekymret, jeg er bare ærlig. Du har sikkert lest mange av de andre trådene på familiesiden, alle har sine utfordringer, og med flere barn blir det også flere utfordringer.

Du skriver at det er i bilen dere får pratet. Og at hjemmet også er et sted som trenger både arbeid og omsorg. 

Jeg vet om mange foreldre som har barna sine på to-tre fritidsaktiviter per barn. Mange av disse barna har ikke valgt disse fritidsaktivitene selv. Derimot har foreldrene helt fra barnehagetiden meldt de på og forklart det med at det en den beste måten å være sosial og aktiv på. Jeg tror ikke disse barna noen gang har vurdert en annen tilværelse, med mindre kjøring hit og dit. Det er bare slik det er. Våre barn deltar på EN fritidsaktivitet hver, som de har valgt selv. Det ene barnet er av typen som ønsker å bli med på ALT av fritidsaktiviteter, men det er helt uaktuelt av hensyn både til barnet selv og resten av familien. Med mange barn, blir den ene aktiviteten til hvert enkelt barn ganske mye i løpet av en uke  

Kanskje et av barna deres er med på et elitelag. I såfall er faktisk det også et valg du har tatt. Nei, når barn blir så store at de kommer inn på elite lag, så er det ikke lenger foreldrenes valg, da er det barnets valg. Og så er det opp til foreldrene hvor tett de vil følge opp det aktuelle barnet.

Jeg tror at hjemmet er en mye bedre arena for tilknytning; samtaler og samvær, på godt og vondt, med store og små, enn det baksetet i en bil noen gang kan bli. Dette er hva du tror, min erfaring er en helt annen  Jeg har hatt de desidert beste samtalene med mitt eldste barn i bilen. Da har vi bare hatt hverandre, ingen avbrytelser, ingen forstyrrelser, bare oss to i dype samtaler om livet. Du burde prøve det  

Jeg skriver ikke dette for å endre dine setninger om hvordan livet har tatt dere. Men fordi jeg leser at du opplever et enormt stress i hverdagen. Kanskje jeg kan få deg til å se at ikke fjerdemann har skylden i dette stresset? Men dere foreldre. Hvem kan definere stress for andre? Fjerdemann har absolutt ikke skyld i noe stress. Men med et fjerde barn ble hverdagen og logistikken mer krevende. Dette er noe som forandrer seg hele tiden. Livet er dynamisk.

Uansett om vi får fire eller syv barn. Til syvende og sist velger vi selv mye av hvordan våre hverdager skal se ut. Vi legger lista. Vi skaper forventninger. Er det helt sånn? Jeg er enig i at vi voksne velger hvor mange barn vi skal få, men er det rett å forvente av barn i en stor søskenflokk alltid skal godta mindre, fordi de er mange? Jeg tenker ikke på materielle ting, men på tid med foreldrene. Gitt at du har ett barn som deltar i idrett på elitenivå (du nevnte det selv), er det rett at dette barnet skal måtte reise på treninger/ stevner/ kamper o.l. uten foreldre, fordi de har mange barn? Skal vi som foreldre velge bort å følge opp barna våre, være til stede og dele øyeblikkene, fordi vi fikk mange barn? Det er naturlig at vi som foreldre ønsker å være til stede i disse øyeblikkene, men med mange barn er ikke det alltid gjennomførbart, og DET synes jeg er fryktelig vondt!

Jeg kjenner til barn som er utbrente i en alder av åtte år. Jeg skriver dette fordi jeg selv har sett og opplevd mye av hvordan barn lider under alle forventningene vi voksne legger på dem. Jeg kjenner også til utbrente barn, derfor får våre bare ha en aktivitet hver. Gange fire, så blir det mye likevel - for oss som foreldre  

Jeg vil ikke være uhyggelig eller slem. Men kanskje, kanskje kan du endre på noe slik at de fire barna dine ikke blir de som til slutt bærer ansvaret for foreldrenes stress. Jeg oppfatter deg ikke som slem, men som belærende. Du kjenner meg ikke, du kjenner ikke familien min, du vet ikke at vi har veldig glade, lettsinnede barn, som faktisk har det helt fint, selv med en travel hverdag.

Jo. Ungdomstiden er et herk. Men ikke bare et herk. Ungdommer er også en ressurs. Bruk den innad i familien. Dropp en trening. Spis et samlet måltid om dagen. Nyt barna dine. Kanskje trenger de hjemmet mye mer enn bilen? Hvem har sagt at vi ikke spiser sammen? Vi spiser ofte sammen, og ofte flere enn oss rundt bordet, men ikke absolutt hver dag. Hvilken barn skulle måtte droppe sin trening til fordel for hvem? Det er jo nettopp det som er litt av sakens kjerne når en har mange barn  

Anonymkode: f40ce...0ad

For guds skyld, ikke misforstå meg dere som leser! Jeg er ikke en superstresset mor som løper rundt og knapt registrerer livet rundt meg altså. Jeg prøver bare å få frem at barn generelt og fire spesielt (siden det er det jeg har erfaring med), er mye jobb. Det er en jobb som er i stadig endring, men den blir ikke mindre.

Noen tar dette på strak arm, står opp med et smil hver dag, smører matpakker på akkord og strekker til med alt, og det er jo helt fantastisk. Men for meg, som ikke er en av de, så stopper vi på fire  

Men jeg elsker alle barna mine, selv om jeg føler jeg ikke strekker til i hverdagen  

Anonymkode: 76ad4...435

[AnonymBruker]

På 15.1.2017 den 22.08, AnonymBruker skrev:

Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke bare kan være fornøyd nå😅Med tre flotte barn. Og nå som hele familiesituasjonen har blitt så harmonisk og fin.

Alle sover😜Alle spiser. Alle trives i bhg og skole. Jeg har endelig oppdaget meg selv igjen. Og mannen min😍Vi har det så fint nå! Alt er rolig og stabilt. Og vi kan endelig se på ferietid som en faktisk ferie. Ikke bare som en litt hektisk, magisk og ganske slitsom jobb. 

Barna våre er tre, fem og syv.

Vi har god nok plass, og romslig nok økonomi til enda ett barn. Jeg tenker at "godt nok" er et nøkkelord i livet. Og ofte tenker jeg at barna våre hadde hatt godt av å dele livet sitt med enda en til. Og kjenne enda litt til på hvordan et hjem fylt av unger og mas og kjærlighet, blir et hjem fylt av enda mer tilhørighet og omsorg. Uten så mye plass til egoismen og individualismen vi som samfunn har satt øverst på pallen i så mange år. Jeg tenker at det i sin helhet er sunt med flere søsken, både for barna og oss foreldre. 

Jeg elsker å dra på minstebarnet en rosa ullgenser som både søster og bror har brukt før. Og jeg elsker å se de tre skape sine unike men sammensveisede liv, parallellt og sammen, i vårt hjem. Jeg kunne sikkert bært frem ti stykker til, om bare tiden hadde strukket til.

Men så kommer det en tid da man faktisk må innse at en periode av livet er over. De små barna kan jo ikke fortsette å poppe frem i all evighet. Jeg kan ikke strekke denne, akk så meningsfylte, delen av livet mitt ut i det uendelige. 

Eller kan jeg faktisk ønske meg en til. Bare litt til magi. Bare denne siste gangen?😍

Men så sparker virkeligheten meg i rumpa, og stiller meg alle disse spørsmålene😛

Er det grådighet? og ønsket om å aldri forlate en sånn nydelig tilstand som en småbarnsmor befinner seg i, er det helt uforståelig?

Og kroppen min da, vil den orke enda en ny runde med kvalme, graviditet og fødsel? 

Vil mannen min orke enda ett år fylt av enorme mengder følelser og mest sannsynlig store dammer av tårer (av alle sorter)??

Vil barna tåle at min oppmerksomhet deles i fire?

Jeg er jo klar over at disse spørsmålene kun er mine å besvare.. Men kanskje, kanskje, er det noen som har bært på noen av disse tankene før meg, og tatt et valg, likt dette over, før meg?

😊😊

Anonymkode: f40ce...0ad

Interessant.

 

Hva slags utdannelse og jobb har du? 

Anonymkode: 07779...b9e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For guds skyld, ikke misforstå meg dere som leser! Jeg er ikke en superstresset mor som løper rundt og knapt registrerer livet rundt meg altså. Jeg prøver bare å få frem at barn generelt og fire spesielt (siden det er det jeg har erfaring med), er mye jobb. Det er en jobb som er i stadig endring, men den blir ikke mindre.

Noen tar dette på strak arm, står opp med et smil hver dag, smører matpakker på akkord og strekker til med alt, og det er jo helt fantastisk. Men for meg, som ikke er en av de, så stopper vi på fire  

Men jeg elsker alle barna mine, selv om jeg føler jeg ikke strekker til i hverdagen  

Anonymkode: 76ad4...435

Du sier selv at livet er stressende med fire barn, så du har selv definert stresset her. Videre er det du som også skriver at dere må droppe middager. 

Du skriver at du føler deg utilstrekkelig, og DET synes jeg høres trist ut. For du virker ikke så utilstrekkelig. For kanskje er det sånn at du har litt (for) høye krav til hva DU må få med deg av treninger, cuper, foreldredeltagelse, basarer osv?

Jeg synes faktisk unger kan bli "bortskjemte" av for mye og tett oppfølging. Det er ikke negativt å bli litt selvstendig og lære seg at foreldrene ikke kan være med over alt. Selv ikke på cuper. Og det er noe du ikke trenger å sørge for! Det er da mye viktigere at basen hjemme fungerer som et harmonisk ladested der barna kan sanke kjærlighet og oppmerksomhet.

Jeg prøver ikke å være belærende, men jeg forstår godt at jeg kan oppfattes slik. Det er fordi jeg har sett så mye av hverdagsstresset rundt oss, som har ødelagt ikke bare voksne, men også barn. Og jeg synes det hele er så unødvendig! Fordi unger trenger ikke å følges opp, frem og tilbake. Kanskje de mange uker har lyst å droppe fotballtreningen? Do it! Kanskje de kan sitte på med naboen eller bestekompisen til cupen, fotballen eller hockeyhallen??

En av mine aller beste venninner har nettopp mistet barnet sitt i en stressrelatert sykdom.

Den tiden du ikke bruker på å kjøre rundt i bilen, eller til kakebaking, eller hva det skulle være, kan du bruke til ordne det som ordnes skal hjemme, og til å lage middag hjemme, slik at når barnet kommer SELV hjem fra trening er det tid og mulighet til å prate, da. Eldstemann kan være med på dugnaden, så blir det enda mer tid til prat. Er ikke dette en ungdom?

Det er ikke spøk, det at det koster ungene våre å stresse.

Anonymkode: f40ce...0ad

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Interessant.

 

Hva slags utdannelse og jobb har du? 

Anonymkode: 07779...b9e

Hva har det med saken å gjøre? Jeg har fire års høyskoleutdanning. Nå jobber jeg skift.

Anonymkode: f40ce...0ad

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier selv at livet er stressende med fire barn, så du har selv definert stresset her. Videre er det du som også skriver at dere må droppe middager. 

Du skriver at du føler deg utilstrekkelig, og DET synes jeg høres trist ut. For du virker ikke så utilstrekkelig. For kanskje er det sånn at du har litt (for) høye krav til hva DU må få med deg av treninger, cuper, foreldredeltagelse, basarer osv?

Jeg synes faktisk unger kan bli "bortskjemte" av for mye og tett oppfølging. Det er ikke negativt å bli litt selvstendig og lære seg at foreldrene ikke kan være med over alt. Selv ikke på cuper. Og det er noe du ikke trenger å sørge for! Det er da mye viktigere at basen hjemme fungerer som et harmonisk ladested der barna kan sanke kjærlighet og oppmerksomhet.

Jeg prøver ikke å være belærende, men jeg forstår godt at jeg kan oppfattes slik. Det er fordi jeg har sett så mye av hverdagsstresset rundt oss, som har ødelagt ikke bare voksne, men også barn. Og jeg synes det hele er så unødvendig! Fordi unger trenger ikke å følges opp, frem og tilbake. Kanskje de mange uker har lyst å droppe fotballtreningen? Do it! Kanskje de kan sitte på med naboen eller bestekompisen til cupen, fotballen eller hockeyhallen??

En av mine aller beste venninner har nettopp mistet barnet sitt i en stressrelatert sykdom.

Den tiden du ikke bruker på å kjøre rundt i bilen, eller til kakebaking, eller hva det skulle være, kan du bruke til ordne det som ordnes skal hjemme, og til å lage middag hjemme, slik at når barnet kommer SELV hjem fra trening er det tid og mulighet til å prate, da. Eldstemann kan være med på dugnaden, så blir det enda mer tid til prat. Er ikke dette en ungdom?

Det er ikke spøk, det at det koster ungene våre å stresse.

Anonymkode: f40ce...0ad

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal svare, for tråden handler ikke om meg, mitt liv og min hverdag. Jeg prøvde bare å få frem at flere barn betyr mer jobb, mer hverdag og mindre tid til hvert enkelt barn. Og jeg har bevisst ikke blandet inn økonomi, men det er jo også ett element.

Når jeg gikk på skolen, hadde jeg en venninne med tre søsken. Jeg har ikke tall på alle de gangene hun ble begrenset av det faktum at de var fire barn. For henne opplevedes det som vanskelig at hun ikke kunne få dyr vinterjakke, fordi de var fire barn. De kjørte en gammel bil, fordi de var fire barn. De reiste "bare" på norgesferier, fordi de var fire barn, osv. Dette var ting jeg aldri tenkte over, jeg brydde meg hverken om hvordan hun var kledd, hvor de reiste på ferie eller hvilken bil de hadde. Men hun selv opplevde en lavere levestander fordi de var mange barn.

Din erfaring er via din venninne, min er via min venninne.

Du misser liksom poenget mitt: klart barna kan sitte på med naboen, sykle, gå, droppe trening og alt det der. Men vi har fire barn, ikke ett. Når du har fire, så gjør det ikke så stor forskjell om det ene står over et par treninger. Jeg skrev ikke 12 treninger i uken fordi det er så fælt, men fordi det fort er virkeligheten med mange barn, sånn at TS kan se for seg hva som kanskje venter.

Alle har sine liv, alle takler sine ting forskjellig. Vi håndterer vår hverdag bra og jeg er ikke ute etter råd og tips. Poenget mitt var å formidle til TS at fire barn krever mye, og at hun sannsynligvis vil oppleve å føle seg utilstrekkelig når barna vokser til. Døgnet får ikke flere timer selv om vi får flere barn, så alle må prioritere.

Anonymkode: 76ad4...435

[MammaenTil]

Ser du har fått mange svar her, TS. Jeg synes det er litt synd å lese at så mange mener at fire barn er for mange. Jeg har selv fire barn og kjenner meg ikke igjen i at det er så strevsomt. Vi er alle forskjellige med ulike livssituasjoner osv. Men om du føler deg klar for barn nummer fire, så synes jeg du skal få barn nummer fire. Så lenge det lar seg gjøre, da  Selv er jeg såpass gæren at jeg nok skaffer meg barn nummer fem. Og da kan du regne deg frem til hvor greit det går med fire barn hjemme hos oss... Jeg opplever det ofte som hektisk, og vi liker rutinene våre... Men det er på ingen måte umulig eller veldig mye mer krevende enn da vi kun hadde tre små.

 

Lykke til med valget!! (Selvfølgelig skal dere få flere barn om det er det dere ønsker!)