Har jeg angst?

[macy_s]

Jeg og mannen har hatt problemer over tid. Og i sommer dro han på en tur for jobben og skulle bli borte over natta. Han er totalt mobilavhengig - den er alltid med. På kvelden i 21-22 tida dro dattera vår ut ei tann og ville ringe sin far å fortelle. Han svarte ikke. Jeg hadde heller ikke hørt stort i fra han. Dette synes jeg var rart. Fikk klump i magen, og fikk vår datter i seng igjen og prøvde å ringe tekste ut over kvelden. Men ingen svar. Kjente tankene fly avsted og fikk vondt for å puste og gråt ukontrollert gjennom hele natta. Fikk svar neste dag at han hadde sovnet tidlig... Da han kom hjem og jeg så han brast jeg fullstendig sammen i gråt.

Ut over høsten fortsatte det. Hver gang jeg følte gan ble for lenge borte og jeg ikke fikk kontakt begynte det å bli vansykelig å puste. Og jeg ble mer og mer sliten. Å stå opp for å få ungene på skolen og gå på jobb ble en kamp. Men jeg kom opp i siste liten hver dag.

så i jula oppdaget jeg at han faktisk har truffet ei annen ikke hver gang han har vært borte men mange ganger.  Og etter det har det vært flere runder med hyperventilering når han ikke er ved min side. Og ukontrollert gråting når han er hjemme og når jeg er alene. Jeg har vanskelig for å sove selv om jeg er trøtt, jeg orker ikke være alene så snakker med min datter eller aller helst sitter i Tlf med familie/venner til han kommer. hjem. Appetitten er dårlig så blir lite mat i løpet av en dag. 

Er dette en form for angst? 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, macy_s skrev:

Er dette en form for angst? 

Tja, jeg vil heller kalle det en normal reaksjon på at mannen din bedrar deg, men det høres ut som typisk panikkangst. 

http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/psykisk-helse/panikklidelse-oversikt-3086.html

 

Jeg håper du skal avslutte forholdet til din mann?

Anonymkode: 93db9...1b0

[AnonymBruker]

Separasjonsangst kanskje? Hvordan har du det når du er på jobb eller partner er hjemme?

Anonymkode: aadbe...df6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvordan har du det når du er på jobb eller partner er hjemme?

 

16 minutter siden, macy_s skrev:

ukontrollert gråting når han er hjemme

 

Anonymkode: 93db9...1b0

[AnonymBruker]

Jeg ser du skriver at du kan gråte ukontrollert når han er hjemme nå etter utroskapen. Jeg tenker mer på fungerer du i hverdagen i det hele tatt. Hvordan var det før utroskapen og er det annerledes etter du oppdaget det?

Anonymkode: aadbe...df6

[macy_s]

Jeg fungerer til en vis grad. Tar på meg skallet mitt og happy face. Er nok stillere og mindre aktiv på sosiale vis. Gjør det jrg må og ingenting mer. Føler det er verre etter jrg oppdaget utroskapen. Og jeg klarer å ta meg sammen foran ungene, men ser nok for meg at de merker jrg er sliten. Og jeg Harry stort behov for å snakke. Har blitt henvist til psykolog for å få hjelp med tankene. Tankene er ille. Bobler over føles det som, er så mye å tenke på å sortere som blir slitsomt. Har våknet eg par ganger nå etter utroskapen av at jeg gråter hysterisk, og blir trøstet av mannen. Vi har mange år sammen også ikke helt sikker på hvor vi går  videre..

[macy_s]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Anonymkode: 93db9...1b0

 

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Anonymkode: 93db9...1b0

Hm når jeg er på jobb går det litt opp og ned. Har hatt et par dager der jrg plutselig føler meg kvalm, svett, kald, vanskelig for å puste og alle de vonde tankene renner over. 

Andre dager flykter jeg inn i en travel arbeidsdag og passer på at jeg er opptatt hele dagen så jrg ikke har sjanse til å tenke på noe annet.. men det ligger jo der. 

Hadde vi dager på jobb i høst også når jrg ikke viste om utroskapen.. men reaksjonene var ikke så ille som nå. Men kunne være for tanken på at han ikke ville ha meg var ille..

[AnonymBruker]

6 minutter siden, macy_s skrev:

Jeg fungerer til en vis grad. Tar på meg skallet mitt og happy face. Er nok stillere og mindre aktiv på sosiale vis. Gjør det jrg må og ingenting mer. Føler det er verre etter jrg oppdaget utroskapen. Og jeg klarer å ta meg sammen foran ungene, men ser nok for meg at de merker jrg er sliten. Og jeg Harry stort behov for å snakke. Har blitt henvist til psykolog for å få hjelp med tankene. Tankene er ille. Bobler over føles det som, er så mye å tenke på å sortere som blir slitsomt. Har våknet eg par ganger nå etter utroskapen av at jeg gråter hysterisk, og blir trøstet av mannen. Vi har mange år sammen også ikke helt sikker på hvor vi går  videre..

Du skal selvsagt ikke fortsette dette forholdet, du blir jo syk av det! Hva skal du med en utro og håpløs mann som ikke engang bryr seg om barna sine nok til å være tilstede for dem, men prioriterer elskerinna si over dere som familie.

Herregud, kvinne. Har du ingen omsorg for deg selv??

Anonymkode: 93db9...1b0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, macy_s skrev:

Hadde vi dager på jobb i høst også når jrg ikke viste om utroskapen.. men reaksjonene var ikke så ille som nå. Men kunne være for tanken på at han ikke ville ha meg var ille..

Han vil jo ikke ha deg. Gå fra ham. Du ødelegger deg selv!

Anonymkode: 93db9...1b0

[macy_s]

Han sier nå at han vil ha meg og få det til å fungere. Jeg sliter med å tro. Vil ingenting mer enn å få det til å fungere men vanskelig. Og vanskelig å klare å gå. Håpløst alt! 

Har nok hatt liten tro på meg selv og har det vel enda. Selv om jrg har fått mange gode bekreftelser på at jeg er ei flott jente/dame av venner og familie. Men føler at jeg ikke "vet" noe annet enn å leve med mannen min. Skjønner at ekteskap ikke bare er lett, og har et sterkt ønske om å være en av de få som klarer det..

[AnonymBruker]

5 minutter siden, macy_s skrev:

Han sier nå at han vil ha meg og få det til å fungere. Jeg sliter med å tro. Vil ingenting mer enn å få det til å fungere men vanskelig. Og vanskelig å klare å gå. Håpløst alt! 

Har nok hatt liten tro på meg selv og har det vel enda. Selv om jrg har fått mange gode bekreftelser på at jeg er ei flott jente/dame av venner og familie. Men føler at jeg ikke "vet" noe annet enn å leve med mannen min. Skjønner at ekteskap ikke bare er lett, og har et sterkt ønske om å være en av de få som klarer det..

Ja, bedre å være ulykkelig, ha angstanfall og gråte ukontrollert mens mannen din ligger rundt.

For det er viktig å ikke skille seg. Hjelpes. Kvitt deg med tosken og få det bedre. Fortsett i dette forholdet og ødelegg deg selv og barna dine. For tro meg, de vil kopiere det de opplever hjemme. Det er du som gir dem malen for hvordan et forhold ser ut.

Ønsker du barna dine og deg selv så ille?

Anonymkode: 93db9...1b0

[romnia]

Om det er angst du har... Jeg vil heller si at dette høres mer ut som depresjon. 
Veldig bra du vil få hjelp av psykolog. Håper for din del at dette vil gi deg styrke og selvrespekt til å ta tilbake ditt eget liv og gå fra denne mannen. Å være en av de som klarer det har faktisk ingen ting med saken å gjøre. Du skal leve og ha det godt, ikke bli ødelagt av en annen person. Jeg gikk i 5 år å ble følelsesmessig ødelagt av en annen. Mistet all selvtilit og selvrespekt. Ingen andre er verdt at du skal ofre din egen lykke, ditt eget liv, over de.

[AnonymBruker]

Det du beskriver høres ut som angstanfall. Det kan nok være på tide å oppsøke lege/psykolog. Dette er vanskelig å håndtere for én person, og jeg vil ikke anbefale at du undertrykker dette over lengre tid. Selv om det er forståelig at du utad vil virke OK, bør du ha et fristed der du kan dele dine tanker og erfaringer. 

Så leit at mannen din bedro deg. Hvordan er det dere har håndtert dette i ettertid? 

Anonymkode: 77f1c...e79

[macy_s]

Jeg har snakket mye med mine nærmeste. Mannen min insisterer på at han uke har hatt sex ( og det er vanskelig å tro mår jeg har lest meldinger om at han har elsket henne i et år..) han mener han har hatt snakke forhold.. og at han har holdt igjen på sex fordi han ikke var sikker på om han ville gå fra meg.. han har trodd jeg ville gå i fra han, pga en krangel for 3 år siden. Men det har jeg aldri vurdert seriøst. Det ble sagt i kampenshete. Og mye dumt ble sagt begge veier..

Vi har klart å snakke mer sammen, men han mener han må få tid til å komme over ho.. og at våre problemer vil ta tid å ordne.. og han synes jeg er utålmodige. Jeg er veldig utålmodig på at det skal føles bedre. 

Nå er vi på en liten tur, og han skal rundt med en kompis som han skal se på noe med. Det var planen hele veien. Jeg skal shoppe og gå en tur. Men i det han går ut døra får jeg vondt i magen og kjenner stresse vokse 😢 Og har mest lyst til å bare grine! Og nå er jeg jo ikke redd for at hun er her, men kan jo være de ringes eller sender meldinger ..