Mor som nesten ikke ser barnet

[AnonymBruker]

Har en datter på bare 5år som i det siste ikke ser sin mor mer enn den ene gangen hun kommer innom på besøk i uken, da ca 1-2 timer. Jeg har selvsagt hovedomsorg for barnet, men vi har inngått avtale for en god stund siden om at hun skal ha ordinært samvær. Altså skal hun ha barnet 1 dag i uken + annenhver helg. Dette har aldri blitt noe til, da hun er veldig ustabil, og ungen av og til ikke ønsker å overnatte hos henne. Det må sies at ungen har lyst til å være mer med moren sånn ellers. 

Nå våkner ungen av og til på natten fordi savnet er så stort etter å se mammaen sin. Hva bør jeg gjøre? 

Moren selv sier at hun savner barnet, men hun tar sjelden med barnet ut. Har nevnt dette til henne, og hun virker enig i at hun må bruke mer tid på barnet.

Per dags dato har vi en avtale der hun skulle betale 1650,- i barnebidrag, men dette ble etter mors ønske og "dårlige økonomi" skrudd ner til 1150,- (minstebidrag). Kan sies at jeg har vel så lite penger utbetalt som henne. Jeg har ungen omtrent 100% for tiden. Jeg er redd for å pushe for mye på henne med krav og mas, for hun har slitt med endel i livet. Målet er at hun skal klare annenhver helg, slik at barnet får litt stimuli fra mor også. Selvfølgelig vil jeg ikke sende barnet til mor hvis barnet selv ikke føler det er trygt.

Noen som vet hva jeg bør gjøre? Noen kloke forslag?

Anonymkode: 2e298...7e7

[AnonymBruker]

man kan ikke endre andre. Og beste måten å kunne forutse fremtidig oppførsel er desverre å se på tidligere oppførsel. Håper mor vokser opp. 

Så bra at datteren din har deg, fortsett å sette henne først. 

Anonymkode: c2d17...335

[AnonymBruker]

Jeg har ingen råd, men du virker som en super pappa  

Anonymkode: 45fe4...266

[AnonymBruker]

Lære barnet hvordan det psykisk håndterer det. Lese deg opp på barnepsykologi, kanskje

Anonymkode: dfa42...777

[AnonymBruker]

Vanskelig....

Kan mor ha mer samvær hjemme hos deg? Kanskje mens du drar ut, så de får være litt alene?

Jeg ville fokusert på mer mot/barn-tid. Det å få til hele helger hos mor og høyere bidrag får heller komme senere. Det høres ut til at du prioriterer riktig allerede. 

Skjønner at dette ikke er lett, men du virker som du har riktig fokus, og det er jo superbra for ungen din

Anonymkode: 68f9d...afa

[ViljaH]

Jeg ville sett bort fra penger og helgesamvær for nå og prioritert barnets mest grunnleggende behov, tid med sin mor. Funnet måter de kunne ha vært sammen, ved å invitere mor til å gjøre ting med dere (gå tur, dra på lekeplassen, komme på besøk osv). Høres ut som at barnet har hjertesorg og savn. Mental helse går først.

Høres ut som at du er en god pappa som sitter med større ansvar enn du egentlig skal fordi mor ikke fungerer. Noen ganger blir det slik, se på det som å ta en ekstra tørn for barnet. Ikke mor. 

[LittleBabyBlue]

Hva med å ha faste avtaler uten overnatting? Hver onsdag kommer hun til deg, samt annenhver lørdag tar hun med seg barnet fra 10-18, eller er hun så ustabil at hun ikke kan være alene med barnet?

[AnonymBruker]

11 minutter siden, LittleBabyBlue skrev:

Hva med å ha faste avtaler uten overnatting? Hver onsdag kommer hun til deg, samt annenhver lørdag tar hun med seg barnet fra 10-18, eller er hun så ustabil at hun ikke kan være alene med barnet?

Høres ut som noe jeg kan drøfte med henne. For øyeblikket ser det ut som hun er mer stabil enn hun noen gang har vært. Dvs at det har vært endel værre med tanke på den sosiale situasjonen rundt henne. Hun kan være alene med barnet, selvfølgelig, men vi har begge vært enig om å ikke "pushe" barnet hvis det selv ikke har lyst da det er 5år og etter vår mening kan ytre seg om dette. 

En annen ting jeg glemte å skrive i åpningsinnlegget var at barnet er veldig klengete på meg. Barnet er redd for å være alene på besøk hos min familie, selv om barnet ser ut til å finne roen ganske raskt når vi er på besøk sammen. Samme med bursdager hos noen, jeg må være med inn den første 1 timen, men så er det greit at jeg går. Datteren har veldig lyst å klare å være alene, det merker jeg, men jeg som far blir fortvilt når jeg ser at hun av og til griner med tårer i øynene når hun tenker på hva som skjer hvis jeg går vekk fra henne.

Dette er noe jeg gjerne vil jobbe sammen med henne om at hun blir mer trygg. Hva tror dere, kan dette ha noe med situasjonen mellom meg og mor? Vi har ikke kranglet mye, men mor har hatt litt ustabilt liv de siste 2 årene.

Anonymkode: 2e298...7e7

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lære barnet hvordan det psykisk håndterer det. Lese deg opp på barnepsykologi, kanskje

Anonymkode: dfa42...777

Du sier noe der. Bør nok sette meg ned å lese litt mer i dybden. Jeg er bare et menneske og gjør helt sikkert noen feil. Dette blir ett av mine mål for 2017

Anonymkode: 2e298...7e7

[Gjest noe tilfeldig]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som noe jeg kan drøfte med henne. For øyeblikket ser det ut som hun er mer stabil enn hun noen gang har vært. Dvs at det har vært endel værre med tanke på den sosiale situasjonen rundt henne. Hun kan være alene med barnet, selvfølgelig, men vi har begge vært enig om å ikke "pushe" barnet hvis det selv ikke har lyst da det er 5år og etter vår mening kan ytre seg om dette. 

En annen ting jeg glemte å skrive i åpningsinnlegget var at barnet er veldig klengete på meg. Barnet er redd for å være alene på besøk hos min familie, selv om barnet ser ut til å finne roen ganske raskt når vi er på besøk sammen. Samme med bursdager hos noen, jeg må være med inn den første 1 timen, men så er det greit at jeg går. Datteren har veldig lyst å klare å være alene, det merker jeg, men jeg som far blir fortvilt når jeg ser at hun av og til griner med tårer i øynene når hun tenker på hva som skjer hvis jeg går vekk fra henne.

Dette er noe jeg gjerne vil jobbe sammen med henne om at hun blir mer trygg. Hva tror dere, kan dette ha noe med situasjonen mellom meg og mor? Vi har ikke kranglet mye, men mor har hatt litt ustabilt liv de siste 2 årene.

Anonymkode: 2e298...7e7

Jeg har observert barn i samme aldersgruppe (og eldre) som din datter som også har vært veldig avhengig og "klengete" på foreldre, der har begge foreldre holdt sammen og alt i barnets liv ellers har vært stabilt. Så enkelte barn er nok mer avhengig og "sky"/"sjenert" enn andre.

Men; det er jo kanskje ikke så merkelig at når mor blir så uforutsigbar i barnets liv så risikerer barnet å bli mer utrygg. Hun har jo en foreldre hun aldri vet når kommer eller drar. Så det er ikke utenkelig at dette gjør frykten hennes for at du skal være borte fra henne, enda sterkere. Hva sier egentlig bfv om denne avtalen dere har, og at mor ikke følger opp? Først av alt må jeg rose deg og si at du gjør en fantastisk jobb. Men mor sin rolle her er mindre imponerende. Bør ikke mor stå ansvarlig for å holde avtaler med barnet? Er det bra for barnet med en slik ustabilitet og usikkerhet? Man leser i mange slike tråder om fedre som kommer og går etter eget ønske. Over tid har mor satt ned foten fordi relasjonen blir for ustabil for barnet; enten får far holde avtaler eller holde seg unna. Jeg vet at det høres voldsomt ut, men jeg lurer oppriktig på hva som er best for barnet? En foreldre som skuffer og ikke holder avtaler, som forvirrer og skaper uro og savn, eller en som ikke er der i det hele tatt..? Det er jenta di sine behov som skal komme først. Ikke mors. Uansett; lykke til! Du gjør en fantastisk jobb, bøyer meg i støvet for alle dere aleneforeldre. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Jeg har observert barn i samme aldersgruppe (og eldre) som din datter som også har vært veldig avhengig og "klengete" på foreldre, der har begge foreldre holdt sammen og alt i barnets liv ellers har vært stabilt. Så enkelte barn er nok mer avhengig og "sky"/"sjenert" enn andre.

Men; det er jo kanskje ikke så merkelig at når mor blir så uforutsigbar i barnets liv så risikerer barnet å bli mer utrygg. Hun har jo en foreldre hun aldri vet når kommer eller drar. Så det er ikke utenkelig at dette gjør frykten hennes for at du skal være borte fra henne, enda sterkere. Hva sier egentlig bfv om denne avtalen dere har, og at mor ikke følger opp? Først av alt må jeg rose deg og si at du gjør en fantastisk jobb. Men mor sin rolle her er mindre imponerende. Bør ikke mor stå ansvarlig for å holde avtaler med barnet? Er det bra for barnet med en slik ustabilitet og usikkerhet? Man leser i mange slike tråder om fedre som kommer og går etter eget ønske. Over tid har mor satt ned foten fordi relasjonen blir for ustabil for barnet; enten får far holde avtaler eller holde seg unna. Jeg vet at det høres voldsomt ut, men jeg lurer oppriktig på hva som er best for barnet? En foreldre som skuffer og ikke holder avtaler, som forvirrer og skaper uro og savn, eller en som ikke er der i det hele tatt..? Det er jenta di sine behov som skal komme først. Ikke mors. Uansett; lykke til! Du gjør en fantastisk jobb, bøyer meg i støvet for alle dere aleneforeldre. 

Takk for de fine ordene  Ja det er akkuratt slik jeg tenker, det du her skriver. Jeg vet ikke helt hva som er best i denne situasjonen, men føler at mor har i det siste tatt noen gode grep. Jeg lever i håp, og har gjort det i 2år på at ting blir bedre. Mitt ønske er at mor ser hvor viktig hun er i barnets liv og utvikling. Det som gjør meg mer optimistisk iforhold til mor er at hun har de siste par månedene vist en annen side ved seg selv iforhold til at hun ikke slår seg vrang og er kjeftete på barnet i like stor grad.

Men strikken min er strukket temmelig langt, det merker jeg. Jeg er en ellers tolmodig fyr, som gir folk tid til å ta grep. Merker at ting må skje nå det neste halve året.

Anonymkode: 2e298...7e7

[Gjest noe tilfeldig]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for de fine ordene  Ja det er akkuratt slik jeg tenker, det du her skriver. Jeg vet ikke helt hva som er best i denne situasjonen, men føler at mor har i det siste tatt noen gode grep. Jeg lever i håp, og har gjort det i 2år på at ting blir bedre. Mitt ønske er at mor ser hvor viktig hun er i barnets liv og utvikling. Det som gjør meg mer optimistisk iforhold til mor er at hun har de siste par månedene vist en annen side ved seg selv iforhold til at hun ikke slår seg vrang og er kjeftete på barnet i like stor grad.

Men strikken min er strukket temmelig langt, det merker jeg. Jeg er en ellers tolmodig fyr, som gir folk tid til å ta grep. Merker at ting må skje nå det neste halve året.

Anonymkode: 2e298...7e7

Har du formidlet dette til mor på en skikkelig måte? Det er jo kanskje en samtale dere to burde ta, hvor du påpeker nettopp alt det du ramser opp som er så bra, men også viser til at dere hadde en avtale som hun ikke følger opp, og at barnet sliter med utrygghet og uro både i forbindelse med at du ikke kan forlate det hos familie, og gråt om natta. Derfor bør dere banke ut en realistisk avtale hun står ansvarlig i å holde, og etter x-antall måneder (f.eks 3-6) så skal dere ha et nytt møte hvor dere evaluerer hvordan avtalen gikk og hvordan statusen hos barnet er. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Raven.WritingDesk skrev:

Har du formidlet dette til mor på en skikkelig måte? Det er jo kanskje en samtale dere to burde ta, hvor du påpeker nettopp alt det du ramser opp som er så bra, men også viser til at dere hadde en avtale som hun ikke følger opp, og at barnet sliter med utrygghet og uro både i forbindelse med at du ikke kan forlate det hos familie, og gråt om natta. Derfor bør dere banke ut en realistisk avtale hun står ansvarlig i å holde, og etter x-antall måneder (f.eks 3-6) så skal dere ha et nytt møte hvor dere evaluerer hvordan avtalen gikk og hvordan statusen hos barnet er. 

Hun er ikke så formell av seg. Jeg er ofte heldig om jeg får et tydelig svar. Å lage avtaler med noen som sliter psykisk og fysisk er utopisk. Syke mennesker vil gjerne mer enn de klarer, så alt blir veldig uforutsigbart uansett. Det er fint med en plan å strekke seg etter, men jeg kan ikke belage meg på at mor klarer å være stabil. Heldigvis har jeg alltid vært stabil, og måttet være det til enhver tid. 

Skal fortsette å drøfte dette, men kan bare håpe hun blir friskere. At hun sliter er det som gjør ting så ustabilt.

Anonymkode: 2e298...7e7

[AnonymBruker]

Vi har samme problemet her, bare at her er det faren til barnet som nesten ikke er sammen med barnet lengre. Det har vært i mange, mange år. I 2016 så hadde barnet 3 overnattinger. 

Jeg har prøvd virkelig alt for at faren skal ha samvær. 

Barnet har slitt psykisk pga savnet etter faren, føler seg uønsket og at faren ikke der glad i h*n. Har vært i dialog med helsestasjonen, fastlege, familievernkontor.. Fikk tilslutt hjelp av en psykolog via familiegruppen på helsestasjonen om hvordan jeg skal håndtere situasjonen og hva jeg skal gjøre for at barnet skal ha det bedre. 

Det viktigste er å trygge barnet. Bygge det opp og vise at du er der. Alltid. Aldri snakk nedsettende mor/far. Bygg opp barnets selvfølelse. 

Anonymkode: 49c64...d45

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har samme problemet her, bare at her er det faren til barnet som nesten ikke er sammen med barnet lengre. Det har vært i mange, mange år. I 2016 så hadde barnet 3 overnattinger. 

Jeg har prøvd virkelig alt for at faren skal ha samvær. 

Barnet har slitt psykisk pga savnet etter faren, føler seg uønsket og at faren ikke der glad i h*n. Har vært i dialog med helsestasjonen, fastlege, familievernkontor.. Fikk tilslutt hjelp av en psykolog via familiegruppen på helsestasjonen om hvordan jeg skal håndtere situasjonen og hva jeg skal gjøre for at barnet skal ha det bedre. 

Det viktigste er å trygge barnet. Bygge det opp og vise at du er der. Alltid. Aldri snakk nedsettende mor/far. Bygg opp barnets selvfølelse. 

Anonymkode: 49c64...d45

Nå snakker jeg aldri nedsettende om mor. Barn skal uansett ikke blandes inn i voksenting. Jeg vet at mor av og til har sagt noe nedsettende om meg. Dette fordi hun av og til går i selvforsvar og føler seg mindre verdt. Dette er nesten 1 år siden, men alikevel litt trist ettersom jeg gjør såpass mye for at hun skal få muligheter til å komme seg opp igjen. 

Jeg har sagt mange ganger at jeg aldri kommer til å forlate barnet og at jeg alltid vil være der for barnet mitt. Sakte men sikkert får vi bare håpe at det er nok. Har tenkt å sette meg litt mer inn i barnepsykologien jeg også. Det er nyttig.

Ønsker alt bra for dere 

Anonymkode: 2e298...7e7

[mssi]

Mitt råd til deg er å ta kontakt med familievernkontoret sånn at du får noen å snakke med, det jobber såå mange dyktige mennesker der som er flink til å møte foreldre i ulike situasjoner. Ergo: ingenting å være redd for. De kan være en god samtalepartner å ha og veilede deg igjennom hvordan du kan møte datteren din på de områdene hun synes er såre og vanskelige - savn ift fraværende mor og situasjoner hvor du går.

De holder også ICDP kurs for foreldre, vært med selv og det var veldig godt å møte andre foreldre å få til gode samtaler og deling av hverdag og utfordringer. 

:-)