AnonymBruker Skrevet 12. januar 2017 #1 Skrevet 12. januar 2017 Hei. Jeg har vært innlagt på akuttpost i nesten seks uker etter lengre tids sykdom før jeg knakk sammen og forsøkte å ta livet mitt. Jeg har diagnosen dystemi som grunnlidelse også er jeg inne i nok en depressiv episode. Den mest alvorlige så langt i livet. Jeg har også selvskadingsproblematikk, generell sårbarhet og er mye destruktiv. Ser virkelig ikke hvordan jeg noen gang skal bli bra fra dette. Jeg er fortsatt suicidal, bare ikke akutt. Noen som har kommet seg gjennom noe lignende? Problemet er også det at mye av det som gjør at jeg ikke ser noe håp er pga. livssituasjonen min er den samme og det er ikke noe som kan endres på. Anonymkode: 114f9...cd4
AnonymBruker Skrevet 13. januar 2017 #2 Skrevet 13. januar 2017 Det går an å bli bedre. Let etter små ting som kan føre deg i positiv retning. De kan være vanskelige å få tak i, men de er der. Ikke gi opp. Jeg har selv vært innlagt (på tvang) 4 og 5 mnd. på lukket med fastvakt og utaggering med beltelegging som resultat, men nå er det 3 år siden og jeg har det bedre. På den tiden fant jeg ikke noen grunn til å leve, men livet skal leves - det er derfor vi har fått det, uansett. Ønsker deg god bedring Anonymkode: 18911...aa0 1
Gjest GoldenLioness Skrevet 13. januar 2017 #3 Skrevet 13. januar 2017 Hvorfor kan ikke livssituasjonen endres?
AnonymBruker Skrevet 13. januar 2017 #4 Skrevet 13. januar 2017 Denne tråden kommer nok til å bli stengt. Ta kontakt med legen din, evt Mental Helse eller Kirkens SOS, slik at du får den hjelpen du trenger. Anonymkode: 09be0...a6d
AnonymBruker Skrevet 13. januar 2017 #5 Skrevet 13. januar 2017 10 timer siden, AnonymBruker skrev: Det går an å bli bedre. Let etter små ting som kan føre deg i positiv retning. De kan være vanskelige å få tak i, men de er der. Ikke gi opp. Jeg har selv vært innlagt (på tvang) 4 og 5 mnd. på lukket med fastvakt og utaggering med beltelegging som resultat, men nå er det 3 år siden og jeg har det bedre. På den tiden fant jeg ikke noen grunn til å leve, men livet skal leves - det er derfor vi har fått det, uansett. Ønsker deg god bedring Anonymkode: 18911...aa0 Takk. Bra du har det bedre. 30 minutter siden, GoldenLioness skrev: Hvorfor kan ikke livssituasjonen endres? Fordi jeg har mye . Jeg har leilighet, to barn, utdanning og jobb innenfor det jeg vil. Men jeg er likevel ensom og stuck i en hverdag hvor det meste kun er krav og ansvar. Ingenting gir meg livsglede. Har så mye grums og bagasje at jeg klarer ikke finne mening i noe. I 21 år har jeg vært nedstemt/deprimert majoriteten av tiden. Før eller siden blir man så sliten at man mister håpet. Anonymkode: 114f9...cd4
AnonymBruker Skrevet 13. januar 2017 #6 Skrevet 13. januar 2017 5 minutter siden, AnonymBruker skrev: Denne tråden kommer nok til å bli stengt. Ta kontakt med legen din, evt Mental Helse eller Kirkens SOS, slik at du får den hjelpen du trenger. Anonymkode: 09be0...a6d Jeg er innlagt. Hva mener du mentsl helse tlf skal gjøre? Dessuten er de elendige på å ta tlf. Jeg skriver ikke om selvmordstanker så hvorfor skulle den bli stengt? Er ikke det at jeg er suicidal som er tema. Lurer bare på om noen i lignende situasjon har blitt bedre. Anonymkode: 114f9...cd4
Gjest GoldenLioness Skrevet 13. januar 2017 #7 Skrevet 13. januar 2017 6 minutter siden, AnonymBruker skrev: Takk. Bra du har det bedre. Fordi jeg har mye . Jeg har leilighet, to barn, utdanning og jobb innenfor det jeg vil. Men jeg er likevel ensom og stuck i en hverdag hvor det meste kun er krav og ansvar. Ingenting gir meg livsglede. Har så mye grums og bagasje at jeg klarer ikke finne mening i noe. I 21 år har jeg vært nedstemt/deprimert majoriteten av tiden. Før eller siden blir man så sliten at man mister håpet. Anonymkode: 114f9...cd4 Skjønner det er tøft og godt du et i behandling. Her ville jeg prøvd å ta frem barna som den mest positive drivkraften. Jeg vet iallefall med meg selv at sønnen min er det viktgste i livet mitt og han trumfer alt. Selv nå som jeg faktisk skal til utredning for ME etter akutte anfall der jeg har kollapset og fått meg noen ambulanseturer og ting er tøff og uforutsigbare, så er sønnen min lyset i enden av tunellen. Jeg vet hvor viktig jeg er for han og jeg MÅ bare finne overskuddet og energien dypt inni meg slik at han kan ha en mamma som alltid kan stille opp og være der for han. Jeg MÅ overvinne alt for han. Kan du finne håp og krefter inni deg selv for barna dine? Du er ufattelig viktig og uvurderlig for dem.
AnonymBruker Skrevet 13. januar 2017 #8 Skrevet 13. januar 2017 17 minutter siden, AnonymBruker skrev: Takk. Bra du har det bedre. Fordi jeg har mye . Jeg har leilighet, to barn, utdanning og jobb innenfor det jeg vil. Men jeg er likevel ensom og stuck i en hverdag hvor det meste kun er krav og ansvar. Ingenting gir meg livsglede. Har så mye grums og bagasje at jeg klarer ikke finne mening i noe. I 21 år har jeg vært nedstemt/deprimert majoriteten av tiden. Før eller siden blir man så sliten at man mister håpet. Anonymkode: 114f9...cd4 Hva med å prøve å sette av tid til at du får det bedre sosialt? Er dere to foreldre som bor sammen? Kan du få avlastning sånn at presset på deg blir litt mindre og fri opp litt tid? Bare rett og slett ha litt tid til input utenfra, fra andre mennesker kan hjelpe mye.. Anonymkode: be994...5c9
Sulosi Skrevet 13. januar 2017 #9 Skrevet 13. januar 2017 Kjære trådstarter, Tråden er ryddet for personangrep. Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre enhandling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113. Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen, Sulosi mod.
Fremhevede innlegg