ut med frustrasjonen!!

[Nabodama]

Har bare en ting å si, og det er at når man velger en mann med barn, må en ta det som følger med.

En vet vel på forhånd at det ikke blir problemfritt?

Oh husk, for større stebarn, kan det være DU og dine barn som er i veien. De har tross alt hatt en fortid uten deg, og har måttet bli vant til at du/dine er en del av livet deres.

[Gjest gjesta]

Det som er det viktigste er at du og samboer er rimelig samkjørte. Det skal ikke være noe forskjell i grenser og hva man godtar fra samværsbarn og de som alltid er der.

Det er ikke lett med dine og mine barn. Selv fikk jeg fire tenåringer på kjøpet foruten mine to. De er fire flotte unger og det har faktisk ikke vært så vanskelig for ungene. Verre for oss voksne som har vært alene i mange år

Det jeg merker er at jeg har lettere for å "kjefte" og å sette grenser for mine enn for hans. Grenser for hans barn snakke vi om på kammerset. Jeg prøver å være en ok person i forhold til hans barn og dersom noen vil bruke meg til samtalepartner så er det fint. Særlig 14-åringen har hatt en del fortolige samtaler med meg.

Som sagt så er det viktigste at dere voksne er sånn rimelig samkjørte. >Lykke til.

[Gjest Far til 2]

det var meg som startet denne tråden. ville bare si takk til de som støttet meg' date=' og ok til de andre. jeg forstår at folk reagerer "mot meg", men slik er det altså. og tydligvis er det ikke bare her det er slik.[/quote']

Jeg er også blandt de som mener du har rett til å reagere, - avhengig av hva slags reaksjon du har.

At gutten er "stor" synes jeg imidlertid ikke stemmer. Han er kansje "stor" iforhold til de andre barna, men om han hadde hatt eldre søsken hadde han i mange tilfeller blitt beskrevet som "liten". Jeg tror med andre ord det er viktig å relatere handlingene til hva som kan forventes i den alderen han er fremfor å relatere det til alderen på de andre barna. Det å "tisse i/på buksa" er sansynligvis ikke vanlig og kan være blandt de sakene dere kan reagere på. Å erte mindre/større søsken er nok veldig vanlig, men ikke akseptabelt av den grunn.

Kansje faren har vært litt for ettergivende over tid, noe sønnen nå utnytter. Kansje sønnen ikke får den oppmerksomheten han ellers får, noe som han forsøker å "rette på".

Hvis faren har en OK kommunikasjon med barnets mor er det kansje mulig de kan ha en samtale rundt dette FØR dere evt reagerer ovenfor sønnen. På den måten lager dere en slags felles regler som skal overholdes uten at sønnen blir sur og ikke vil til pappa, eller at moren blir sur og mener faren er for streng.

F.eks. kan far og mor bli enige om hva slags "lek/empati/reaksjon", etc, som er akseptabelt/ikke akseptabelt og hvilke reaksjoner som kan aksepteres.

Hvis de ikke blir enig om dette må faren reagere på egen hånd.

Men, som sagt tidligere, sier du ingenting om alderen. At han er "stor" relaterer du ant iforhold til de andre barna, alderen deres, og deres noe roligere væremåte.

Løsningen blir litt "gi og ta".

Far til 2

[Gjest Anonymous]

For det første er det helt normalt at en gutt på hans alder terger søsken....du er ikke den eneste som har bråk i hus av den grunn...

Når han sier at "det er ikke dere som bestemmer", så sier det meg at den gutten har ikke fått klare grenser av der.

Jo, det er dere som bestemmer der. Han bør få beskjed om at her gjelder våres regler.Han virker som en usikker gutt i deres hus. Og det kan komme av manglende regler og klare grenser hos dere. Dertil kommer skrikingen og kjeftingen.

Du skriver at hans far har forsøkt......hans far? du bor da der du også......

Har forsøkt?.....ender det med forsøk hos barn?

Tydeligvis protesterer han med tv, tissing osv....Han presser grensene lengre og lengre..

Det er dere som bstemme når tv skal av/på

For å få til et fint besøk og at gutten skal føle seg trygg er det etpoeng at du og din mannn er helt klare og enige i grenser og regler hos dere. Og du har ikke mindre og sagt i deres hus pga du ikke er hans mor.

[la Flaca]

Av en eller annen grunn tippet jeg at denne tråden handlet om en frustrert stemor da jeg leste overskriften... det er lite som får en til å koke så mye som vanskelige barn som en ikke "har lov til" å bli sint på.

Jeg forstår deg veldig godt for jeg er i samme situasjon. Mange ganger kan jeg bli fly forbanna når stedatteren (som jeg har kjent fra hun var to) går inn for å provosere og ikke hører etter oss voksne. Jeg har spurt meg selv om det er nettop fordi hun ikke er MIN datter jeg reagerer så kraftig -for det trodde jeg tidligere- men ettersom hun blir eldre har det blitt tydelig at hun har en del karaktertrekk som er mindre tiltrekkende også blant venner og hennes egen familie. Det er nesten en lettelse at det ikke bare er jeg som reagerer. Men jeg tror nok det skal mye mindre til at en blir irritert på et stebarn enn egne barn!

Men det er trist dersom det skal ødelegge parforholdet deres. Selv holder jeg meg unna styret med ferie og besøksavtaler, men jeg krever å få lov til å bestemme i mitt eget hus, om det så er over egne barn, stebarn eller naboungene for den saks skyld. De første årene var jeg opptatt av å være populær, men det har vist seg å være ris til egen bak. Det er veldig mye verre å "lide i stillhet" enn å sette ungen på plass der og da og bli ferdig med det. Du bør fungere som en omsorgsperson på lik linje med pappan etter min mening. (mange er sikkert uenig i det)

Det kan også hjelpe å innrømme overfor mannen din hvordan du føler det. Selv om det er sårt og kanskje flaut. Det har hjulpet oss mye, for når en først har snakket om slike ting føles problemene så veldig mye mindre!