Funksjonabel depressiv

[AnonymBruker]

Så, jeg har tatt mange runder med meg selv og i grunn kommet frem til at jeg må være en av disse høytfungerende depressive. Jeg har alltid visst at det var noe som feilet meg, men samtidig har jeg ikke slått meg til ro med å være "bare depressiv". Jeg er i full jobb, har samboer og vi eier bolig sammen, stort sosialt nettverk, har hund, katt og diskuterer barneplaner. Hele pakka, med andre ord. Jeg kan ikke forestille meg et liv uten jobb, da blir jeg bare sittende hjemme foran tv-en, så jeg er redd for å gå til legen i tilfelle han sykmelder meg. 

Jeg sliter i det daglige med alt, og har egentlig hele livet drøftet med meg selv hvorvidt jeg har vært depressiv eller om det bare er slik livet er. Det er kanskje derfor har kevd slik så lenge uten å tatt grep -  nettopp fordi jeg tenkte at slik var det bare. 

Jeg pusser tennene kanskje bare 2-3 ganger i uka, jeg dusjer omtrent en gang hver uke (av og til hver 10.gang eller noe slikt), jeg børster eller steller aldri håret, setter det bare opp i strikk. Det er langt, flokete, stygt og slitt, men jeg bryr meg simpelthen ikke. Sminke skjer bare når jeg skal ut på en spesiell hending av noe slag, og når jeg først sminker meg så går jeg gjerne med den samme sminka i dagesvis. Jeg har nærmest ingen sexlyst og føler meg konstant utbrent. Det eneste jeg orker å gjøre er å sitte i sofaen hjemme, se på noe hjernedødt på tv og strikke, og se frem til når jeg endelig kan legge meg til å sove. Når jeg sover må jeg ha vekkerklokke på 9t etter at jeg har lagt meg. Hvis jeg ikke har vekkerklokka på, så kan jeg gjerne sove i 12-13 timer hvis ingen vekker meg. Husarbeid skjer kanskje,  KANSKJE 1 gang i måneden. 

Dette er utmattende, det å føle at jeg løper maraton hver dag. Alle disse tingene jeg har lyst å gjøre og få til. Jeg har nemlig veldig LYST på overskudd. Jeg har lyst til å være en aktiv og glad person og bare ta ting med ro. Men jeg hater at jeg finner den minste aktivitet utmattende. 

Jeg er redd for å dra til legen. Jeg er redd for å ha stempelet som "depressiv", at de ordene skal stå i min legejournal. At folk skal tro det innebærer selvskading og suicidale tanker, for det er ikke meg selv om tankene selvsagt har streifet meg noen ganger i løpet av årene uten at jeg har lagt noe i det. Jeg har irrasjonelle frykter også; jeg er redd for at barnevernet bestemmer seg for at det potensielle fremtidige barnet mitt ikke kan bli boende hos meg på grunn av min psykiske situasjon. Jeg er også redd for at eventuell medisinering skal skyte vekta mi opp i taket. Jeg er allerede mildt overvektig og behøver ingen flere kilo.

Jeg vet ikke hvor jeg ville hen med dette, kanskje noen vet hva jeg går gjennom? 

Anonymkode: 638b4...4a2

[AnonymBruker]

Høres ut som du er deprimert ja. Barnevernet kommer ikke til å ta barnet ditt bare på grunn av en diagnose, det gjør de bare hvis du ikke kan ta vare på det. Medisinering kan føre til vektoppgang, ja, men ikke alle medisiner gjør det. Hvis legen foreslår medisinering, kan du jo nevne at du ikke ønsker å legge på deg mer, så kanskje han/hun finner en passende medisin til deg. Du burde dra til legen, det kan hende depresjonen skyldes noe så enkelt at du mangler vitaminer/mineraler, eller har stoffskifte-problemer, osv. Legen tar tester og undersøker slikt før du får videre behandling. 

Anonymkode: 467ca...e29

[AnonymBruker]

Høres vondt ut å ha det slik. Råder deg også å gå til legen og få henvisning til psykolog. Skjønner at du er redd for å bli "stemplet", som du sier det, og det vil jeg tro er helt naturlig. Likevel er det ikke noe som helsepersonale senere kan komme og ta deg for helt ut av det blå. Det er mye bedre at du tar vare på din egen helse, slik at du en dag kan ta vare på ditt barns helse :-) Videre har jeg erfart at ting ofte blir vanskeligere for en selv hvis man ikke får ordnet litt opp og fått litt hjelp til det man synes er vanskelig. 

Anonymkode: 403a2...495

[AnonymBruker]

Det er fort gjort at dette kun er en mangel. Enten på vitaminer, stoffskiftet som tuller, eller en ubalanse i seratonin/dopamin el. Om så, så er det noen piller en stund, og du tikker tilbake til normalen. Hele opplegget med psykolog osv blir som oftest satt på vent frem til en vet om det er noe fysisk galt.

Anonymkode: 36106...3bb

[AnonymBruker]

Du har iallfall mange fordommer og misoppfatninger om både helsevesenet og det å være psykisk syk. Går det an å være voksen i dag og være så uopplyst som dette?

Anonymkode: 48426...37a

[AnonymBruker]

Høres ut som om du trenger å ta tak i livet ditt. Om du er depressiv eller om du mangler noe (feks B12), så finner du kun ut av det med en tur til legen. Og som depressiv selv (men i jobb og har samboer) så blir jeg faktisk litt fornærmet over fordommene du har mot depresjon. Hva så om det står depressiv i legejournalen? Den som dømmer deg hardest er deg selv, og det må man bare prøve å leve med rett og slett. Og vil du ikke at barnet skal vokse opp med en mamma som ar overskudd til å ta vare på både seg selv og den lille familien sin? Nettopp derfor bør du ta en tur til legen. Han kommer ikke til å sykemelde deg  

Det KAN være så enkelt som at du mangler noe, så kom deg til legen! 

Anonymkode: 04db5...269

[Gjest GoldenLioness]

Med mindre du er en fare for deg selv eller omgivelsene så er det ingen grunn til å sette deg på medisiner i første omgang. Gå til legen og få en henvisning til dps. Ofte trenger en bare en utenforstående å snakke med som kan få deg til å sette ord og får orden på kaoset innvendig. 

Har flere venner som har gått til terapi bare for å kunne snakke om ting uten at de har vært deprimerte eller hatt noen form for diagnoser. Er bare her i Norge det er så tabu å gå til psykolog. I statene har alle "terapeuter" de går til. Til og med psykologene går til psykolog. Egentlig burde alle gå til psykolog fra ung alder.

Tenk å kunne snakke ut som alt av frustrasjoner og usikkerhet fra en entrer tenårene og videre. Å ha en som kan komme med råd, veiledning og gi det verktøy så en kan mester hverdagen bedre. Tror mye hadde vært bedre i samfunnet da.

Endret 14. januar 2017 av GoldenLioness

[Gjest Sorbus]

Jeg skjønner ikke tankegangen din!

Du vil ikke til legen, fordi du er redd for at han sykemelder deg. Han gjør ikke det! Hvis du forteller han at jobben din er halmstrået ditt og at du ikke ønsker å gå hjemme, så får du ingen sykemelding av h*n. De prøver å få antall sykemeldinger ned, i dette landet. Og hvorfor er du redd for hva andre vil si hvis han skriver depressiv i din legejournal? Bruker du og la folk lese den? Ingen andre enn helsevesenet leser den, så hva du går rundt og sier er helt opp til deg...

Du mangler grunnleggende personlig hygiene, men du er redd for å legge på deg litt? Som om det er utslagsgivende for ditt utseende?  Man trenger ikke å legge på seg av antidepressiva, men hvis du skulle gjøre det skal jeg love deg at du fremstår langt mer attraktiv som ren og velstelt, med et par ekstra kilo på kroppen.

Og det er ikke din diagnose som bekymrer barnevernet. Det er tusenvis av deprimerte mødre der ute, og barnevernet er ikke ute etter dem. Det barnevernet eventuelt reagerer på er din mangel på behandling. Slik du beskriver deg selv, kan du jo ikke engang ta vare på deg selv, eller omgivelsene rundt deg. Hvorfor vil du ha barn? Er du klar over hvor mye jobb det er? Du kan ikke bade en baby en gang i uka og skifte bleier hvis du orker. 

Og hva med samboeren din oppi dette? Sier han noe om hygienen din? Oppførselen din? Vil han at du skal til legen? Er det han som tar vare på huset? For husarbeid KANSKJE 12 ganger i året er ekkelt! Særlig med hund og katt. Jeg håper virkelig at han tar vare på dyra. Dyr tar mye tid, og det høres ikke ut som om du løfter en finger der du sitter foran tv'n og strikker... Du sier dere har et stort nettverk. Hvem pleier dette? Er det også mannen din? Hvis ikke så forsvinner dette, for det er få som over tid orker å besøke en venn som bare sitter på ræva med møkkete hår og dårlig ånde!

Jeg beklager hvis jeg er hard med deg, jeg vet at man kan bli usammenhengende og komme med motstridende meninger når man er deprimert. Men det høres ut som om du trenger et tupp i baken. Jeg aner ikke hva du går igjennom, men det er soleklart at du må ha hjelp av helsevesenet, ikke kg...

Lykke til, og god bedring!

[AnonymBruker]

Kjære TS, det du skriver kunne like gjerne vært skrevet om meg. Det kom nok ganske gradvis snikende når jeg kommer tenker tilbake. Til slutt var det eneste jeg orket i løpet av en dag og komme meg på jobb, etter det orket jeg bare å sove. Forskjellen på oss er at jeg gikk til legen gjentatte ganger underveis. Men jeg slo aldri ut på noen prøver, så da var det tydeligvis ingenting de kunne gjøre. Vurderte om jeg kunne være deprimert for merket at tankegangen min endret seg i periodene jeg var dårlig (ble mer negativ, alt føltes som et tiltak osv.). Men hadde også gode perioder hvor kroppen fungerte og da var tankegangen min normal igjen.

Fant meg til slutt en annen lege (privat) og fikk begynt på stoffskiftemedisin (levaxin+liothyronin) på bakgrunn av symptomene mine og ikke prøvesvarene mine. I dag er jeg i ferd med å få livet tilbake. 

Godt mulig at lavt stoffskifte ikke er det som feiler deg, men kom deg til legen!!!! Uansett hva som er galt er jo det det eneste som kan hjelpe deg.

Og til innlegget over, hvor effektiv er du når du er syk? Ikke da du prioriterer utseende og vasking kanskje? Spiller liten rolle når man er frisk og sykdom varer max et par uker. Da er det jo bare å shine opp etterpå. Men er du syk og har minimalt med energi flere år må det dessverre prioriteres. Jeg forventer også av vennene mine at de støtter meg når jeg er dårlig selv om håret mitt er i overkant fett. Jeg er heller imponert over TS som er i full jobb. Enig i hovedpoenget ditt da, sløvt å ikke komme seg til legen. 

Anonymkode: e0c13...19a

[Gjest Sorbus]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Og til innlegget over, hvor effektiv er du når du er syk? Ikke da du prioriterer utseende og vasking kanskje? Spiller liten rolle når man er frisk og sykdom varer max et par uker. Da er det jo bare å shine opp etterpå. Men er du syk og har minimalt med energi flere år må det dessverre prioriteres. Jeg forventer også av vennene mine at de støtter meg når jeg er dårlig selv om håret mitt er i overkant fett. Jeg er heller imponert over TS som er i full jobb. Enig i hovedpoenget ditt da, sløvt å ikke komme seg til legen. 

Anonymkode: e0c13...19a

Poenget mitt med innlegget var at ts prioriterer feil. Hun lar alt forfalle fordi hun har en irrasjonell frykt for å gå til legen. Dette fordi hun kan få en diagnose. Som hun er redd for at er stigmatiserende. Som automatisk gir henne sykemelding. Som muligens tar fra henne fremtidige barn. Og som muligens gjør at hun legger på seg noen kilo...

Poenget mitt er at det ikke er noen logikk i denne tankegangen (noe jeg skrev at skyltes nettopp symptomene hennes). Hun skader jo seg selv mer ved å ikke gå til legen! Joda, hår kan vaskes, og gulvet overlever uten gjennomsnittlig normal støvsuging. Men tennene blir skadet for livet når man ikke tar vare på dem.

Og hvis du har lest litt her inne på forumet er det mer enn ett forhold som har gått i vasken på grunn av tiltaksløs partner, fraværenhet, manglende sexlyst og fullt ansvar for husarbeid. Man kan mene hva man vil om det, men det er realiteten. Man kan forvente mer av partneren sin, men det er ikke alle som orker i lengden.

Og du kan forvente at vennene dine støtter deg selv om du har fett hår. Men når du har manglende hygiene, manglende energi til å gjøre ting, manglende evne til å se venners behov, så mister man som regel noen venner underveis. Man kan synes hva man vil om det, men det skjer dessverre. Gode venner bør man kunne støtte seg til, men ts skriver at de har en stor omgangskrets. Den kan fort bli mindre...

Så joda, det er flott at ts er i full jobb, det bør hun fortsette med! Men poenget mitt er at hun må ta tak i seg selv, for ellers står hun dessverre i fare for å miste veldig mye. Så hun trenger et tupp bak slik at hun kommer seg til legen.

[AnonymBruker]

Uansett om du er deprimert eller ikke, kan du vel dusje og pusse tennene og dusje daglig? Du går vel ikke på jobb og omgås kolleger/andre folk uten å ha pusset tennene, samtidig som det er ni dager siden du dusjet sist?!

Anonymkode: 49d86...554

[Torfa]

På 14.1.2017 den 2.56, AnonymBruker skrev:

Du har iallfall mange fordommer og misoppfatninger om både helsevesenet og det å være psykisk syk. Går det an å være voksen i dag og være så uopplyst som dette?

Anonymkode: 48426...37a

Dette svaret hjalp sikker! Godt jobba!👍👍

[AnonymBruker]

På 11.1.2017 den 12.06, AnonymBruker skrev:

Så, jeg har tatt mange runder med meg selv og i grunn kommet frem til at jeg må være en av disse høytfungerende depressive. Jeg har alltid visst at det var noe som feilet meg, men samtidig har jeg ikke slått meg til ro med å være "bare depressiv". Jeg er i full jobb, har samboer og vi eier bolig sammen, stort sosialt nettverk, har hund, katt og diskuterer barneplaner. Hele pakka, med andre ord. Jeg kan ikke forestille meg et liv uten jobb, da blir jeg bare sittende hjemme foran tv-en, så jeg er redd for å gå til legen i tilfelle han sykmelder meg. 

Jeg sliter i det daglige med alt, og har egentlig hele livet drøftet med meg selv hvorvidt jeg har vært depressiv eller om det bare er slik livet er. Det er kanskje derfor har kevd slik så lenge uten å tatt grep -  nettopp fordi jeg tenkte at slik var det bare. 

Jeg pusser tennene kanskje bare 2-3 ganger i uka, jeg dusjer omtrent en gang hver uke (av og til hver 10.gang eller noe slikt), jeg børster eller steller aldri håret, setter det bare opp i strikk. Det er langt, flokete, stygt og slitt, men jeg bryr meg simpelthen ikke. Sminke skjer bare når jeg skal ut på en spesiell hending av noe slag, og når jeg først sminker meg så går jeg gjerne med den samme sminka i dagesvis. Jeg har nærmest ingen sexlyst og føler meg konstant utbrent. Det eneste jeg orker å gjøre er å sitte i sofaen hjemme, se på noe hjernedødt på tv og strikke, og se frem til når jeg endelig kan legge meg til å sove. Når jeg sover må jeg ha vekkerklokke på 9t etter at jeg har lagt meg. Hvis jeg ikke har vekkerklokka på, så kan jeg gjerne sove i 12-13 timer hvis ingen vekker meg. Husarbeid skjer kanskje,  KANSKJE 1 gang i måneden. 

Dette er utmattende, det å føle at jeg løper maraton hver dag. Alle disse tingene jeg har lyst å gjøre og få til. Jeg har nemlig veldig LYST på overskudd. Jeg har lyst til å være en aktiv og glad person og bare ta ting med ro. Men jeg hater at jeg finner den minste aktivitet utmattende. 

Jeg er redd for å dra til legen. Jeg er redd for å ha stempelet som "depressiv", at de ordene skal stå i min legejournal. At folk skal tro det innebærer selvskading og suicidale tanker, for det er ikke meg selv om tankene selvsagt har streifet meg noen ganger i løpet av årene uten at jeg har lagt noe i det. Jeg har irrasjonelle frykter også; jeg er redd for at barnevernet bestemmer seg for at det potensielle fremtidige barnet mitt ikke kan bli boende hos meg på grunn av min psykiske situasjon. Jeg er også redd for at eventuell medisinering skal skyte vekta mi opp i taket. Jeg er allerede mildt overvektig og behøver ingen flere kilo.

Jeg vet ikke hvor jeg ville hen med dette, kanskje noen vet hva jeg går gjennom? 

Anonymkode: 638b4...4a2

1. Leger sykemelder ikke på mistanke om depresjon. Leger vet nemlig veldig godt ta det verste som kan skje med en deprimert person er tap av rutiner. Da særlig arbeid. Så du kan fint gå til lege.

 

2. Du er ikke velfungerende. Du bare rasjonaliserer bort hvor dårlig du er. Jeg er velfungerende. Jeg vasker ikke dusjen på 3 uker innimellom og glemmer noen dager å spise. Men 9 av 10 dager lager jeg middag, dusjer og er sosial. Men jeg vet at jeg kan ligge i senga 48 timer og knapt spise og ikke dusje og bare ... Være ekstremt ukonstruktiv om jeg feks tillater meg å ta juleferie og ikke legger planer og tvinger meg til å følge dem. Så det har jeg ikke lov til mere. Og jeg både setter og etterlever den regelen selv. Som du må. Dag ut og dag inn. Livet gjennom.

 

Min anbefalning: gå på apoteket og kjøp d-vitamin. Ta 2-3 tabletter per dag noen uker. (Ja, det er mer en døgndose, nei det er ikke farlig om du er normalt fysisk frisk) se om det hjelper.

 

Så legger du en plan for uka.

Tenkt eksempel: Mandag: på jobb til 17-18. (Jobb så mye overtid du kan) så går du på butikken og først etter dette får du gå hjem. Tirsdag: Avtal at en venn eller slektning kommer innom på kvelden. Onsdag: tving deg til å gå tur med samboer. Torsdag: overtid. Fredag: avtal middag med noen. Tving deg selv ut og opp. Du trenger ikke ville, du trenger ikke trivest med det. Sett terskelen ved "må" denførste månedene. Først etter tid skal du forvente å like aktivitetene. Sov maks 8 timer hver natt. De neste månedene skal du, 24 timer i døgnet, tvinge deg selv til å fungere. (Som er det en terapeut tvinger deg til, om du får en). 

Barn? Glem det frem til du er mer velfungerende enn meg. Drit i barnevernet; en utsetter ikke sitt eget barn for en deprimert mor! Vet du hva det gjør med en barndom?!

Anonymkode: 5d6ea...013

Endret 17. januar 2017 av Sulosi

[Hjertefisk]

Du lever bare en gang. ÉN gang. Er det slik du vil leve? Hva har du egentlig å tape på å gå til legen? Det har lite å miste på å ta en tur. Men du har MYE å miste om du ikke tar sjangsen.